Når man har skapt en enorm suksess som den første sesongen av Cyberpunk: Edgerunners, er det ingen enkel oppgave å følge opp. Lista ligger så høyt at man nesten ville trengt kybernetiske implantater i toppklassen for å klare å nå den. Likevel beviser Studio Trigger med sesong 2 nok en gang hvorfor de spiller i en egen liga når det gjelder actionfylt animasjon – animasjon som er like visuelt slående som den er brutal.
Historien vil virke kjent for alle som så den første sesongen av Edgerunners* både når det gjelder temaer og rammeverk. Serien fungerer imidlertid mer som en antologi enn som en direkte fortsettelse av det som kom før. Selv om det refereres til hendelser fra den første sesongen – David har blitt en legende i Night City, kjent for karakterene – må man ikke forvente en videreføring av Lucys historie eller skjebnene til de andre karakterene fra den første sesongen.
I stedet blir vi introdusert for et helt nytt persongalleri. Vi møter Roman, en ambisiøs videograf; Talia, en opprører besatt av kybernetikk; King, som har overlevd «cyberpsykose»; og D, en hevngjerrig netrunner. Deres individuelle veier krysses og skilles igjen etter hvert som hendelsene i den andre sesongen utspiller seg.
Men det er ingen grunn til uro – serien er lett å følge, og handlingen utfolder seg i et svært godt tempo. Den klarer å holde på interessen din, samtidig som ingen karakterer forsvinner fra historien lenger enn det som føles greit.
Du kan faktisk i stor grad begynne rett på sesong to, ettersom det er relativt få bånd til den første sesongen. Da går du imidlertid glipp av en virkelig fantastisk første sesong, og du vil også mangle en del kontekst knyttet til Cyberpunk-universet, Night City og de ulike fraksjonene som opererer der. Selv om karakterene ikke vender tilbake, gjør verdenen det.
På et overordnet plan drives sesong to av de samme temaene som forgjengeren, og det finnes tydelige paralleller mellom de nye karakterene og Maine-gjengen fra første sesong. Du møter naivitet og drømmer om en annen type verden, krigshudede veteraner og langvarige konflikter mellom ulike fraksjoner. Dessuten hviler en følelse av uunngåelig tragedie over fortellingen – som om katastrofen før eller siden uansett vil innhente alle som bor i Night City.
Kort sagt: Har du sett den første sesongen, vil du få enda mer ut av den andre – selv om det ikke er strengt nødvendig. Uavhengig av om det er helt avgjørende eller ei, vil du definitivt gå glipp av noe hvis du hopper over den.
Jeg skal forsøke å holde denne forhåndsomtalen så fri for avsløringer som mulig. Før jeg går inn på flere detaljer om handlingen, vil jeg derfor rette blikket mot animasjonen.
Kort sagt: Den er helt utrolig.
Studio Trigger er kjent for sine blendende actionsekvenser. Studioet mestrer kunsten å skape intense, voldsomme sekvenser som samtidig er kunstnerisk vakre. De leverer blodige og brutale kamper som gjør det krystallklart at man for all del ikke ønsker å havne på feil side av en skuddveksling i Night City.
Dessuten føles hver eneste kamp unik. Studio Trigger finner stadig nye måter å holde actionen frisk på, fremfor å bare gjenta de samme typene kamper og skuddvekslinger. Gjennomtenkte omgivelser og visuelle detaljer sørger for at hver blodige henrettelse skiller seg ut fra den forrige.
Dette var imponerende allerede i første sesong, og det samme høye nivået videreføres i sesong 2. Jeg setter også stor pris på de kunstneriske grepene som tas i bruk i seriens roligere øyeblikk. Den kornete filmeffekten i Romans opptak gir et passende retro-preg til de høyteknologiske, futuristiske hendelsene, mens D’s traumatiske og uklare tilbakeblikk fremstilles gjennom skarpe fargeblokker, kantete former og silhuetter.
Det finnes også flere lekne, typiske anime-øyeblikk. Romans overdrevne visuelle reaksjon da han får høre om et sjeldent 35 mm-kamera, virker nesten malplassert i den ellers rå virkeligheten som omgir ham. Samtidig understreker det hans barnlige fascinasjon og entusiasme – trekk som ennå ikke er knust av den harde virkeligheten i Night City.
I hvert tilfelle bidrar disse kunstneriske valgene med mer enn bare visuelt kaos. De forsterker sentrale øyeblikk – både i actionsekvenser og i roligere partier – gir dypere innsikt i karakterenes sinn, og vekker verdenen i Cyberpunk: Edgerunners til live i all sin høyteknologiske, futuristiske prakt.
Hvis du har et Netflix-abonnement og ennå ikke har opplevd Cyberpunk: Edgerunners, går du glipp av noe stort. Slutt å lese, og begynn å se. Både første og andre sesong er mesterverk innen animasjon, som garantert vil imponere både ihuga anime-fans og de som vanligvis ikke ser denne sjangeren.
Faktisk er de så gode at det er verdt å skaffe seg en måneds Netflix bare for å se begge sesongene. Det kan fort vise seg å bli den beste serieopplevelsen du noen gang har hatt.
Følg TechRadar på Google News og legg oss til som en foretrukket kilde for å få våre ekspertnyheter, tester og analyser direkte i feeden din.
