TechRadar Konklusjon
Grand Theft Auto 6 er en absolutt triumf – et av de mest komplette, fengslende og rett og slett kuleste videospillene jeg noensinne har spilt. Det er en opplevelse eiere av PS5 og Xbox Series X|S bare må få med seg. Hvert eneste aspekt ved spillet holder toppnivå, utformet med enorm omhu og detaljrikdom, og til sammen utgjør det en altoppslukende, filmatisk storfilm-opplevelse. Historien byr på medrivende fortellerkunst kombinert med storslåtte actionsekvenser; selve handlingen er kaotisk, og den åpne verdenen i Vice City fungerer som en fantastisk lekeplass – like dyp som den er vid, med utrolig mye å gjøre og oppdage. Dette er et spill som skaper minner for livet; det er alt vi hadde håpet på og ventet på – og vel så det. Det er det mest komplette enspillerspillet i en åpen verden jeg noensinne har spilt.
Grunner til å kjøpe
- +
Utrolig åpen verden som føles virkelig levende, fylt til randen med ting å gjøre, og hvor alt kan skje; enten manusbasert eller spontant.
- +
Handlingen er kaotisk og bombastisk, med minneverdige oppdrag fra scenen og umanusbaserte øyeblikk.
- +
Teknisk briljant og fantastisk godt laget på alle måter, fra lyd til grafikk, detaljer til systemer.
- +
Strålende skrevet gjennomgående, fra en fengslende hovedhistorie og dens fantastiske oppsett med to hovedpersoner, til historiefortelling i miljøet, sideoppdrag og spontan prat fra innbyggerne.
- +
Grafisk vakkert og slående, med fantastisk lyddesign og implementering av musikk.
- +
Eksepsjonell rollebesetning og forestillinger, og en verden full av unike NPC-er.
Grunner til ikke å kjøpe
- -
At spillet sikter mot 30 bilder i sekundet (fps), vil nok irritere enkelte spillere
- -
Enkelte lengre perioder med lite fremdrift i historien senere i spillet
- -
Noen elementer i brukergrensesnittet fremstår som litt skuffende, og enkelte spillmekanikker føles noe forutsigbare
Hvorfor du kan stole på TechRadar
Jeg har i flere dager grublet på hvordan jeg skal innlede min anmeldelse av Grand Theft Auto 6. Hver gang jeg har tatt en pause fra de mange timene med spilling, har jeg brukt lang tid på å tenke på et spesielt øyeblikk, en scene, et oppdrag eller en hendelse i spillverdenen – noe jeg har overbevist meg selv om at jeg må fortelle om, og kanskje til og med bygge åpningsavsnittet rundt. Men så setter jeg i gang med neste økt, og opplever nye øyeblikk, nye scener og nye hendelser som får meg til å revurdere alt sammen på nytt.
Benyttet plattform: PS5 (på PS5 Pro)
Tilgjengelig på: PS5, Xbox Series X|S
Utgivelsesdato: 19. november 2026
Så kanskje er det nettopp her jeg må begynne når jeg skal forsøke å skildre hva Rockstars nyeste action-eventyr-koloss har å by på: Spillet er gjennomgående briljant – fra storslåtte øyeblikk med fengslende historiefortelling til små, uplanlagte og minneverdige møter; fra kaotisk og bombastisk action til roligere stunder preget av karakterdybde og moden, velskrevet historiefortelling. Det byr på alt fra enestående grafikk og lyd til mesterlig utførte sekvenser – enten det gjelder bilkjøring og racing eller skyting. Det gir deg gleden ved å utforske et av de mest innholdsrike, levende og storslåtte «sandkasse»-miljøene jeg noensinne har opplevd, kombinert med en fantastisk frihet til å gjøre akkurat hva du vil, når du vil.
Kort sagt har GTA 6 alt – det er seriens beste spill, og den aller beste og mest komplette enspilleropplevelsen i en åpen verden jeg noensinne har prøvd. Det er så mye å snakke om, og spillet mestrer alt på en briljant måte.
En fantastisk minnegenerator
Selv nå, etter å ha tilbrakt rundt 100 timer i GTA 6 – og slukt alt den strålende åpne verdenen og den fengslende historien har å by på – er det de minneverdige øyeblikkene og de filmatiske oppdragene som, etter min mening, viser spillet fra dets aller beste side.
For å utdype dette, er det to eksempler på spillopplevelsen i GTA 6 som stadig dukker opp i tankene – et storslått øyeblikk fra historien, og et ganske enkelt øyeblikk fra den åpne verdenen tidlig i spillet. Begge viser spillet på sitt aller beste.
Øyeblikket fra historien er et hovedoppdrag i typisk Rockstar-stil, fylt med dramatikk, skuddvekslinger og et snev av absurditet. Det hele kulminerer i en utrolig underholdende flukt fra et sykehus, som Jason og Lucia må gjennomføre i et klimaks som markerer slutten på et kapittel – et vendepunkt i historien deres. Oppdraget er briljant utformet; det bygger seg gradvis opp til en flukt som er både nervepirrende, intens og en smule absurd.
Øyeblikket fra den åpne verdenen fant sted tidlig i spillet, mens jeg spilte som Jason. Etter et oppdrag kjørte jeg rundt i det første området på kartet i bilen hans – en ganske kul muskelbil i 80-tallsstil. Solen gikk ned, og natten senket seg over det Florida Keys-inspirerte landskapet. Jeg befant meg midt i en fantastisk scene: neonlys som skar gjennom den klare, svarte nattehimmelen, mens jeg cruiset i jevn trafikk i en bil med åpent tak. På en av de mange fremragende radiostasjonene spilte Chris Isaaks «Lie to Me». Luften «føltes» varm og sommerlig, atmosfæren var intens og bød på en perfekt blanding av 80-tallsestetikk og moderne stil – stemningen var rett og slett sublim. Det var et perfekt øyeblikk i spillet som på en måte destillerte alt det estetisk briljante og stemningsskapende ved GTA 6. Inntrykket var så sterkt at jeg føler at jeg har forsøkt å gjenskape den opplevelsen i hver eneste spilløkt siden.
Registrer deg for siste nytt, anmeldelser, meninger, toppteknologiske tilbud og mer.
Et dyktig tospann
Historien om Jason Duval og Lucia Caminos er krydret med mange slike øyeblikk gjennom hele spillet – fra actionfylte sekvenser som hentet rett ut av en film, til nervepirrende overvåkingsoppdrag og planlegging av kupp. Deres «Bonnie og Clyde»-aktige partnerskap tar deg med på en berg-og-dal-bane gjennom Vice City og omegn. Spillet låner på mesterlig vis konseptet med en mobil base – kjent fra Red Dead Redemption 2 – og byr på alt fra intense høydepunkter og roligere stunder til absurde og hysterisk morsomme avstikkere.
Forholdet mellom Jason og Lucia er fengslende, og begge hovedpersonene vil bli værende i minnet ditt lenge etter at du har lagt fra deg kontrolleren. Det er alltid en drivkraft som holder dem sammen, og den modne, nyanserte skildringen av et romantisk par viklet inn i kriminalitet, bidrar til en engasjerende fortelling. Etter hvert som du blir bedre kjent med de to hovedpersonene, knytter du bånd til dem og begynner å bry deg om hva som skjer med dem – spesielt når situasjonen blir som mest kritisk. Relasjonen fungerer også godt rent spillmekanisk: Det er enkelt og raskt å bytte mellom dem, begge har sin egen unike personlighet og måte å reagere på, og du kan virkelig stole på den andre karakteren når dere sammen skal bekjempe rivaliserende kriminelle gjenger i Vice City.
De utfyller hverandre perfekt. Selv om du kan velge å la den romantiske gnisten slukne, vil de alltid være knyttet sammen som en kriminell duo. De forsøker å komme seg unna Vice Citys stadig mer kompliserte og mangefasetterte kriminelle underverden, samtidig som de utnytter de mange lukrative mulighetene dette miljøet har å by på.
Fortellingens tempo oppleves som noe langsommere enn i GTA 5, særlig i begynnelsen (og med jevne mellomrom gjennom spillet). Dette bidrar i stor grad til en gradvis oppbygging, selv om enkelte dødpunkter mot slutten – omtrent i den siste fjerdedelen – kan føles litt langdryge. Historien byr på store svingninger idet paret beveger seg mellom møter med gamle bekjente, narkotikahandlere, aktører i rap-miljøet, smuglere og ledere innen organisert kriminalitet. De navigerer mellom kaotiske situasjoner med høy innsats – enten det er i sideoppdrag eller hovedoppdrag – som setter forholdet deres på prøve, og roligere, mer hverdagslige stunder, som å trene på treningssenteret, gå hånd i hånd eller bare tilbringe tid sammen.
Fortellingen er også mer moden enn i tidligere GTA-spill – en retning som kanskje er inspirert av den emosjonelle historien om Arthur Morgan i Red Dead 2. Den berører alvorlige temaer som familie, parforhold, å bli hjemsøkt av fortiden, og belastningen ved å leve på flukt over lang tid. Når man legger til en stadig mer intens rekke oppdrag med økende innsats – inkludert en rekke påfølgende kupp – blir resultatet en fremragende historie; en fortelling man både er ivrig etter å se få en tilfredsstillende avslutning, samtidig som man aldri ønsker at den skal ta slutt.
Verden byr på så mye – både i form av tilrettelagte, stedsbaserte aktiviteter og øyeblikk preget av totalt kaos der hva som helst kan skje.
Dette påvirker også hvordan Jason og Lucia oppfatter verden, og hvordan de kan reagere i og overfor den: Dette er ikke et GTA-spill som bare handler om kaos og fullstendig anarki; det handler også om å være bevisst på verden og menneskene man deler den med, samt å stå til ansvar for konsekvensene av egne handlinger. Duoen kan opptre mer behersket og vise empati og ansvarsfølelse – noe som kan føre til andre utfall i ulike situasjoner. Du kan roe ned konfrontasjoner på gaten, skåne kriminelle ved å sette dem ut av spill (å skyte dem i knærne eller albuene kan nøytralisere dem uten å varsle andre fiender), og i avgjørende øyeblikk ta valg i samtaler som er langt mindre nådeløse enn det vi er vant til fra tidligere GTA-spill.
Under neonlysene i Vice City
Naturligvis ville ikke historien, karakterene og systemene hatt like stor innvirkning eller tyngde, hadde det ikke vært for selve spillverdenen – som byr på noen av de beste øyeblikkene jeg har opplevd i spillet. I tillegg til de mer stemningsfulle innslagene – som den nevnte kjøreturen under lysene om natten – byr verdenen på et vell av skriptede, stedsbaserte aktiviteter, samt kaotiske situasjoner der absolutt hva som helst kan skje.
Blant de sistnevnte er noen av mine favoritter å slå til mot kriminelle operasjoner, som varelagre for våpensmugling, anlegg for narkotikaproduksjon eller skjulesteder der kontanter oppbevares. Du kan velge å snike deg inn og eliminere fiender i stillhet for å unngå konfrontasjon, for så å stjele det du vil. Her kan du dra nytte av «Focus»-systemet, som lar deg avvæpne, skyte fiender i kne (eller eliminere dem) i sakte film. Alternativt kan du gå hardt til verks med flammende våpen og skyte deg vei frem til verdisakene – før politiet dukker opp og gjør situasjonen langt farligere og vanskeligere. Begge tilnærminger er tilfredsstillende på hver sin måte, men som regel ender du opp med en actionfylt blanding av begge deler. Du får gleden av å rydde opp blant Vice Citys verste elementer, samtidig som du fyller lommene og øker saldoen på bankkontoen din (ja, i tillegg til kontanter finnes det et banksystem som holder pengene dine trygge). Jeg har hatt stor glede av å bruke lyddempede våpen og «Focus»-systemet til å snike meg opp stiger, eliminere hele gjenger i ro og mak, og deretter forsyne meg av godbitene deres. Jeg har til og med laget meg en liste over favorittsteder å rane.
I hvert hjørne av kartet finnes det rikelig med miljøbasert historiefortelling, som gir hint om hverdagen til innbyggerne i Vice City – alt fra hemmelige sekter til skilt som reklamerer for arbeidsoppdrag du kan påta deg.
For å gjøre slike møter enda mer virkningsfulle, har Rockstar foretatt store forbedringer av våpenhåndteringen generelt; skudd og våpen føles tunge og kraftfulle, med en tydelig respons. Det er mindre rom for å «skyte i blinde» – du må være langt mer nøyaktig når du sikter, enten målet er å eliminere noen eller bare uskadeliggjøre dem.
De spontane øyeblikkene har dessuten vært blant mine beste opplevelser i GTA 6-verdenen. Ved én anledning, mens jeg spilte som Lucia, satt jeg i bilen utenfor en butikk og sjekket telefonen. Plutselig satte en kriminell i dress seg uanstrengt inn i baksetet, rettet et våpen mot meg og ba meg rolig om å kjøre ham til et bestemt sted. Underveis sørget han for at ansiktet mitt ble fanget opp av overvåkings- og trafikkameraer. Da vi kom frem, så jeg ham – eller rettere sagt, jeg hørte det, ettersom det skjedde bak en lukket dør – begå en forbrytelse, samtidig som han advarte meg om at politiet snart ville være overalt. Jeg stakk av – og i løpet av de over 50 timene jeg har spilt siden, har jeg aldri sett denne mannen igjen.
Andre steder har jeg avbrutt et ran av en verditransport og forsynt meg av byttet; utnyttet situasjonen da en narkolanger krasjet bilen sin under flukt og etterlot kontanter strødd utover gaten; hjulpet – og selv tjent på – en mann som fremmet et svindelaktig erstatningskrav etter en kollisjon med en lastebil tilhørende et selskap; avbrutt et mislykket ran av en gullsmedforretning, utført av kvinner kledd i en slags blanding av heldekkende kosedresser og fetisj-drakter; stoppet noen ungdommer som kastet stein fra en bro, bare for å oppleve at min egen bil ble stjålet; støtt på en advokat som hadde kontor i en søppelcontainer; og til og med krasjet bilen min inn i Jasons under et «kappløp» over en bro – en hendelse som førte til at han stupte dramatisk utfor kanten av motorveien.
Spillverdenen er en fantastisk arena for minneverdige opplevelser; den nærmest ber om å bli oppdaget og utforsket. Selv når du legger ut på tur med de beste intensjoner, vil du ofte oppdage at du blir ledet bort fra oppdraget ditt, og ender opp med å bruke timevis på småjobber og andre sidespor. Fristelsene er mange og forlokkende, og det dukker stadig opp uforutsette og spontane situasjoner – selv en liten, utilsiktet kollisjon kan føre til at en hel gjeng med sinte innbyggere setter etter deg.
Du kan bruke like mye tid i hvert enkelt mikroområde som du ville brukt på et helt spill – bare ved å vandre rundt og ta inn over deg menneskene og atmosfæren – og du vil utvilsomt lære om kulturen på stedet.
Ettersom det er Rockstar vi snakker om, er spillverdenen levende – også utover de aktivitetene du til enhver tid holder på med. I hvert eneste hjørne av kartet finnes det rikelig med historiefortelling gjennom omgivelsene; små hint om hverdagen til innbyggerne i Vice City – alt fra hemmelige sekter til plakater som reklamerer for jobber du kan påta deg. Etter min erfaring er alle menneskene og de ikke-spillbare figurene (NPC-ene) unike; jeg har faktisk aldri hørt den samme praten eller de samme bakgrunnssamtalene to ganger.
Bifigurene som dukker opp i Jason og Lucias liv, er også fremragende og vel verdt å nevne. Vennligsinnede karakterer som Cal og Brian er blant mine favoritter; hver scene de er med i, er minneverdig og mesterlig fremført. Også fiender og allierte som dukker opp senere i spillet, fremstår svært overbevisende – takket være både skuespillerne og den tekniske utførelsen. Dessuten kan man samhandle med alle man møter i spillverdenen, og hver av dem byr på en unik reaksjon.
Hver region og hvert byområde er gjenskapt på en glimrende måte, og hvert sted har sin helt egen stemning – fra det yrende livet og utelivet i sentrum av VC, til den avslappede surferstilen i Keys-området og den småbyaktige følelsen i mindre bosetninger. Selv de naturlige, ville landskapene er – ikke overraskende – høydepunkter. Man kan tilbringe like mye tid i hvert enkelt delområde som i et helt spill, bare ved å vandre rundt og suge til seg inntrykkene fra menneskene og atmosfæren. På den måten lærer man utvilsomt mye om kulturen på hvert sted, og kanskje til og med om skillelinjene mellom de ulike delene av Vice City.
Måten Rockstar legger fremragende lydopplevelser oppå dette verdensdesignet på, er dessuten helt genial. Bakgrunnsmusikken er fylt med dyp, syntetisk bass som forsterker spenningen og stemningen i avgjørende øyeblikk; radiostasjonene er mesterlig utformet, med alt fra ikoniske 80-tallslåter til absurde podcaster. Spillet inneholder øyeblikk der kjente låter brukes på en utsøkt måte – så stemningsfullt og intenst at man får gåsehud, noe som både øker adrenalinet og gleden ved å spille. I tillegg finner man hyllester til kjente 80-tallsfilmer – som både er underholdende og direkte morsomme – samt en rekke referanser til moderne populærkultur, ikke minst gjennom spillets sosiale medie-app, som minner om Instagram.
Denne treffsikre skapelsen av et sted – med en tydelig stedsfølelse og atmosfære – kombinert med den smarte bruken av ulike medier, gjør at GTA 6 byr på en glimrende blanding. Spillet har en moderne estetikk og ramme som samtidig er gjennomsyret av den 80-tallsstemningen som gjorde Vice City berømt i sin opprinnelige form (byen dukket først opp i Grand Theft Auto: Vice City, et spill satt til 1986).
Systemer på systemer på systemer
Limet som holder karakterene, historien og verdenen sammen, er spillets mange og varierte systemer. GTA 6 er like dypt som det er omfattende, og det finnes et utrolig antall mekanikker og funksjoner som spiller inn i hver eneste situasjon og spilløkt.
Spillet inneholder rollespill-elementer i form av valgmuligheter og dialog, og legger også vekt på å utvikle karakteren din gjennom ulike systemer: Trening gjør karakteren sterkere, og forbedrer helse, utholdenhet og «fokus»-evnen. Det samme gjelder mat og drikke – det er viktig å sørge for at karakteren ikke går sulten – samt regelmessig søvn, som kan gi ytterligere forbedringer.
Du kan følge med på karakterens helsetilstand via mobiltelefonen. Telefonen er i seg selv et sentralt system for karakteren; den brukes til å motta posisjoner, mål, informasjon og bilder fra kontakter, utføre banktjenester på nett, bestille skyss via RydeMe (en Uber-lignende tjeneste), og benytte en tjeneste som kan levere bilen din til deg, uansett hvor du befinner deg.
Hva så med selve bilene? Det er et eget system, og det er svært vellykket. Utvalget er stort og variert, bilene er responsive og en fryd å kjøre – enten det er i gatene i sentrum av Vice City eller på de lange, svingete veiene gjennom det bølgende landskapet i Lummox County. Med et vell av unike modeller man kan finne, beholde eller selge, fungerer bilene for Jason og Lucia på samme måte som hestene i Red Dead Redemption 2 gjør for GTA 6. Du kan bruke bilen til å oppbevare lange våpen og antrekk, samt bager med byttegods eller vilt du har jaktet og lagt i bagasjerommet for senere salg.
Jeg har erfart at det er helt avgjørende å alltid ha en fast bil tilgjengelig. Den kan redde deg ut av kniper ved å gi deg tilgang til de rette våpnene eller nødvendig lagringsplass, eller ved at du kan bytte antrekk for å unngå politiets oppmerksomhet. På den annen side kan nettopp det å stole på sin egen bil føre til at du blir gjenkjent og havner i trøbbel igjen – med mindre du tar deg tid (og har råd) til å få den lakkert om.
Politioppmerksomhet er et annet omfattende system med mange fasetter, noe som gjør opplevelsen langt bedre. Å bli forfulgt av politiet føles som en god balansegang: Du kjenner på presset og vet at oddsen er mot deg, men samtidig er det faktisk mulig å slippe unna. Viktigst av alt er at det ikke lenger bare handler om å unngå et «seksstjerners» system og vente til det går over; nå spiller også selve fluktmetoden en avgjørende rolle.
Hvis du blir fanget opp av overvåkningskameraer, eller hvis vitner eller politifolk gjenkjenner klærne dine, ansiktet ditt, bilen din eller våpenet ditt, vil dette påvirke hvor intenst politiet jakter på deg. Hvert element krever sin egen håndtering – for eksempel må opptak fra overvåkningskameraer ødelegges hvis de er lagret lokalt, og du bør helst bytte både antrekk og bil mens du er på flukt. Det handler altså ikke bare om å løpe, gjemme seg og vente.
Det er gjennom spillets systemer at du virkelig føler at du ikke bare spiller GTA 6, men at du lever livet til Jason eller Lucia.
Du vil heller ikke alltid ønske å tiltrekke deg oppmerksomhet eller være overdrevent voldelig, ettersom dette påvirker den kriminelle profilen din – spillet vurderer nemlig hvordan du utfører handlingene dine, snarere enn om de er «gode» eller «dårlige». Ved å bruke beherskede metoder som setter fiender ut av spill uten å drepe dem, holder du profilen din i den «profesjonelle» enden av skalaen, mens overdreven vold og aggresjon mot uskyldige trekker deg mot den «psykotiske» enden.
Spillets systemer og mekanikker er dessuten glimrende utformet gjennom hele opplevelsen; de skaper en perfekt balanse mellom innlevelse og praktisk gjennomføring, tilpasset den aktuelle situasjonen. I løpet av oppdragene vil du for eksempel oppleve øyeblikk der du veksler mellom karakterene. Dette utnytter ikke bare konseptet med to hovedpersoner, men skaper også utrolig filmatiske sekvenser som gir det lille ekstra til både de store actionscenene og historiefortellingen i hvert enkelt oppdrag. Å veksle mellom Lucia og Jason – der den ene deaktiverer sikkerhetssystemer på ett sted, mens den andre holder fiender unna og kjøper tid – gir en intens nerve til de storslåtte, filmatiske finalene.
Det er gjennom spillets systemer at du virkelig føler at du ikke bare spiller GTA 6, men faktisk lever livet til Jason eller Lucia. Det er så mye du kan gjøre med karakterene dine, og så mye å oppleve og se. Bare sug til deg alt sammen.
Juridiske teknikaliteter
Disse systemene fungerer så godt fordi spillet er et teknisk vidunder. På alle områder der spillet kan eller må fungere teknisk, leverer det i toppklasse. Det ser spektakulært ut hele tiden; verdenen er levende og fargerik, men samtidig dynamisk og påvirket av værsystemer som skaper ringvirkninger. Lyden er også fremragende – alt fra fjerne sirener og dekk som hyler i svingene, til intens skuddveksling i trange rom og vinden som suser gjennom løvverket, er utført på mesterlig vis.
Jeg vet at enkelte vil henge seg opp i at spillet kjører i 30 bilder i sekundet (fps), men det er ikke det jeg fokuserer på her – spillet er nemlig fantastisk selv med denne bildefrekvensen, selv i 2026. Jeg har kunnet nyte den enorme grafiske detaljrikdommen, refleksjoner, lyssetting, partikkeleffekter og vann – alt sammen ved 30 fps på PS5 Pro. Det minner om mange andre strålende spill som var låst til 30 fps ved lansering, som The Witcher 3, The Last of Us og selvsagt Red Dead Redemption 2.
Det er faktisk i denne tekniske briljansen at noen små svakheter ved GTA 6 kommer til syne – og de er virkelig små. Grensesnittet for våpenhjulet er svært enkelt, nesten litt for simpelt med tanke på den helhetlige opplevelsen GTA 6 ellers byr på. På andre områder er systemene så effektive at de blir forutsigbare; for eksempel svarer alle i telefonen etter nøyaktig tre ring, sjåfører fra «RydeMe» dukker opp umiddelbart når du bestiller skyss, og svar fra Jason eller Lucia på tekstmeldinger dukker opp før du i det hele tatt har rukket å legge bort telefonen.
Fremragende satire og hvass absurditet
Det ville ikke vært et skikkelig Grand Theft Auto-spill uten en god porsjon satire, absurditet og humor. Jeg har alltid satt pris på dette aspektet ved spillene; humoren fanger ofte opp tidsånden og gjør narr av skikkene og trendene i vårt eget samfunn.
Dette er en skjellsettende utgivelse i ´spillverdenen – en opplevelse man bare må få med seg – og det er det første og eneste spillet jeg har gitt TechRadar Gamings maksimale fem stjerner.
Dette har kommet til uttrykk på en rekke måter i løpet av spillingen min, og det finnes helt sikkert mange flere eksempler jeg ennå ikke har støtt på. Noen høydepunkter har vært harselering med «treningsstudio-kulturen», svindlere på radioen som lokker med «bli rik raskt»-opplegg, møter med folk som driver med kryptosvindel, og til og med en hel historie som dreier seg om et pyramidespill i stil med Juice Plus.
Alt i alt har jeg aldri, noensinne, opplevd en verden som den vi finner i GTA 6-versjonen av Vice City. Den er utrolig genial og stappfull av fantastiske, minneverdige øyeblikk – øyeblikk som noen ganger er over altfor fort.
Men nettopp det er en del av genialiteten og sjarmen – at disse øyeblikkene er flyktige enkelthendelser, forbigående magiske glimt; møter som er ment å bare skje én gang. Grand Theft Auto 6 er fullt av slike øyeblikk, og de kommer garantert til å holde oss fengslet og engasjert i årene som kommer.
Dette er en utgivelse som definerer en hel generasjon av videospill – en opplevelse man bare må få med seg. Det er det første og eneste spillet jeg har gitt toppkarakteren fem stjerner hos TechRadar Gaming – og likevel føler jeg at jeg knapt har skrapt i overflaten av alt spillet har å by på. Det er et eksepsjonelt spill som viser hva et ekte «sandkasse-miljø» kan være, og hva en så storslått verden kan tilby spillerne. Jeg gleder meg til å kaste meg ut i det igjen, time etter time, på jakt etter nye magiske øyeblikk i den fengslende verdenen som er GTA 6.
Burde du spille GTA 6?
Spill det hvis …
Du har ventet på en komplett, fengslende og strålende GTA-opplevelse
GTA 6 byr på den komplette Grand Theft Auto-opplevelsen – og er samtidig den mest fullstendige «sandkasse»-spillopplevelsen som finnes: Hvert eneste element – fra historie og skuespillerprestasjoner til action, friheten i en åpen verden, lyd og musikk, samt utformingen av både verdenen og oppdragene – holder toppnivå.
Du elsker å sluke fantastiske åpne verdener
Med en av de beste åpne verdenene jeg noensinne har utforsket – stappfull av ting å gjøre, møter å oppleve, aktiviteter og sporter å prøve seg på, samt hemmeligheter og overraskelser å oppdage – er GTA 6 i en klasse for seg selv når det gjelder utforskning, engasjement og minneverdige øyeblikk.
Du er på jakt etter din neste dype, oppslukende og langvarige spillopplevelse
GTA 6 er et spill du kan vie tid til nesten i det uendelige; det er så mye å gjøre og se – og da snakker vi bare om det som er synlig på kartet. Her finnes en verden stappfull av innhold å utforske, en engasjerende historie å ta del i og være vitne til, og – gjennom Jason og Lucia – ekte liv å leve det hele ut i.
Du ønsker deg en teknisk briljant spillopplevelse
Rockstar har bygget videre på alt som gjorde Red Dead Redemption 2 og GTA V teknisk fremragende, og skapt noe virkelig spektakulært for PS5- og Xbox Series-konsollene: lyd, animasjoner, mellomsekvenser, ikke-spillbare figurer (NPC-er) og selve spillverdenen. Oppmerksomheten på detaljer, den grafiske styrken og verdensbyggingen holder et utsøkt teknisk nivå.
Ikke spill det hvis …
At spillet sikter mot 30 bilder i sekundet, er en dealbreaker
Det er mulig at det eneste som trekker GTA 6 ned i 2026 – på dyre hjemmekonsoller – er spillets begrensede mål om 30 bilder i sekundet (fps). Hvis du virkelig ikke klarer å spille spill med denne bildefrekvensen, er det kanskje best å sette sin lit til PC-versjonen.
Tilgjengelighetsfunksjoner
Det finnes flere tilgjengelighetsrelaterte innstillinger og et par dedikerte tilgjengelighetsalternativer å jobbe med i GTA 6. Når det gjelder sistnevnte, er det en høykontrast-shader-innstilling som bruker en farge på enheter og interaksjoner i verdenen, en innstilling for å redusere lysstyrken og et alternativ for å legge til fargestriper i fokuseringsfunksjonen. Det finnes også en rekke tilgjengelighetsinnstillinger i spillingen som kan gjøre kontrollene til de fleste spillets aktiviteter enklere, eller forenkle input, og du kan redusere skade, aktivere automatisk kjøring og forenkle minispill. Det finnes også dedikerte lydtilgjengelighetsinnstillinger, for eksempel en tinnitusreduksjonsbryter.
I tillegg til disse tilgjengelighetsrelaterte innstillingene er det en rekke alternativer for kontrollkartlegging, kameravinkler, risting og bob, og du kan også justere skalaen og lesbarheten til brukergrensesnitt og undertekster, noe som gir et anstendig utvalg av innebygde tilgjengelighetsinnstillinger fra Rockstar.
Slik anmeldte jeg GTA 6
Jeg har spilt nesten 100 timer med GTA 6 i forbindelse med denne anmeldelsen. Jeg har spilt på en PS5 Pro koblet til en Acer X32QFS-gamingskjerm, og har i tillegg tilbrakt mange timer med å spille på min PlayStation Portal.
Jeg har fullført hovedhistorien om Jason og Lucia, utforsket en stor del av kartet (men på ingen måte alt), prøvd meg på alle slags måter å tjene penger på – samt nesten alle andre typer aktiviteter – og gjennomført en mengde sideoppdrag. Jeg har tilpasset biler, satt sammen utstyrsoppsett og garderobevalg, og virkelig levd meg inn i Vice City og områdene rundt.
Jeg har testet spillet med flere ulike headset, deriblant Audeze Maxwell 2 ANC, Audeze Maxwell 2, SteelSeries Arctis Nova Pro Omni, SteelSeries Arctis Nova Elite, Beyerdynamic MMX 130 og Turtle Beach Stealth Pro II. Alle disse gjør en fantastisk jobb med å trekke deg inn i spillets lydbilde.
Jeg har også spilt med ulike kontrollere, inkludert den vanlige DualSense Wireless Controller, DualSense Edge, Victrix Pro BFG Reloaded og Razer Raiju V3 Pro. Min favoritt til dette spillet er Sonys premium-kontroller, DualSense Edge.
Jeg har fulgt Grand Theft Auto-serien helt fra begynnelsen – jeg spilte det første spillet på PlayStation og PC for lenge siden – og har også spilt Rockstars Red Dead-serie, samt en lang rekke andre spill i åpne verdener. Dette gir meg et solid grunnlag for denne anmeldelsen.
Opprinnelig anmeldt i oktober–november 2026
Rob is the Managing Editor of TechRadar Gaming and Streaming, a video games journalist, critic, editor, and writer, and has years of experience gained from multiple publications. Prior to being TechRadar Gaming's Managing Editor, he was TRG's Deputy Editor, and a longstanding member of GamesRadar+, being the Commissioning Editor for Hardware there for years, while also squeezing in a short stint as Gaming Editor at WePC just before joining TechRadar Gaming. He is also a writer on tech, gaming hardware, and video games but also gardens and landscapes, and has written about the virtual landscapes of games for years.