Titan er for tiden det mest ettertraktede materialet til produksjon av sportsklokker. Det brukes i flere av de beste Garmin-klokkene, inkludert Fenix 9 Pro og, senest, Garmin Marq Generation 3.
Det viser seg imidlertid at jo mer titan man bruker, desto flere tekniske utfordringer oppstår.
La oss begynne med hvorfor titanlegeringer egner seg så godt til klokker. Svaret er egentlig ganske enkelt: Titan er generelt både lettere og sterkere enn aluminium, og betydelig lettere enn rustfritt stål – et materiale som ofte brukes i klokker fordi det tåler slitasje over mange år.
Rustfritt stål var tidligere en fast bestanddel i Garmins premium-utvalg, men det ser ut til å ha blitt faset ut; materialet tilbys ikke engang som et alternativ for Garmin Fenix 9-serien.
Etter å ha brukt en rekke ulike Garmin-klokker laget av titan, plast og rustfritt stål gjennom årene, forstår vi hvorfor. Jo tyngre en klokke er, desto mer bevegelsesenergi får den – for eksempel når du løper. Dette gjør den mindre behagelig å ha på seg, og fører til at den beveger seg mer på håndleddet, noe som går ut over påliteligheten til pulsmålingen.
Titanproblemet med Fenix 9
Noe som kan virke litt merkelig, er imidlertid hvorfor selv klokker i titan – som grunnmodellen Garmin Fenix 9 – fortsatt har urkasser som delvis består av plast, til tross for en veiledende startpris på 11 699 kroner.
Hele sideveggen på urkassen består av polymer – en svært slitesterk form for forsterket plast – mens rammen (bezelen) og baklokket er laget av titan. Du må oppgradere til Fenix 9 Pro, eller gå enda et steg videre til Marq Generation 3, for å få en urkasse som nesten utelukkende er laget av metall.
Brad Trenkle, driftsdirektør (COO) i Garmin, forklarer utfordringene knyttet til dette – noe som også bidrar til å forklare hvorfor disse klokkene har en så høy prislapp.
– Det er store fordeler med en urkasse i titan, men en urkasse helt i metall hindrer radiosignaler i å slippe ut, sier Trenkle.
I en Garmin-klokke påvirker dette alt som må sende signaler gjennom urkassen, som Bluetooth, LTE, satellittkommunikasjon, ANT+, NFC og Wi-Fi. Hvis ingen signaler kan slippe inn eller ut, blir en smartklokke i praksis ubrukelig.
Løsningen? I stedet for en urkasse helt i metall, sørger man for at plastkomponentene – som slipper signaler gjennom – holdes så små og diskré som mulig. Men selv dette krevde spesialiserte produksjonsprosesser.
– For å få radiosignaler ut, må man inkludere polymer. Og når man legger til polymer, må man også legge til flere pakninger, sier Trenkle. – Når man legger til flere pakninger, øker tykkelsen, og plutselig har du en tunfiskboks på håndleddet. Ingen ønsker seg en tunfiskboks på håndleddet. Det var det vi hadde med Forerunner 201 for mange år siden. Vi ønsker ikke å gå tilbake til det.
Forerunner 201 ble lansert i 2003 og regnes av mange som den første løpeklokken med GPS – selv om den minner litt om en personsøker festet til en klokkereim. Gummilignende pakninger er nødvendige i en Garmin-klokke, ettersom vannbestandighet naturlig nok er en grunnleggende egenskap ved serier som Garmin Fenix. Man kan ikke bare plassere relativt hard plast mellom to urkassedeler laget av en betydelig hardere titanlegering; pakningene fungerer som tetninger.
Nanostøping
Løsningen for Fenix 9 og Marq Generation 3 er en prosess som Trenkle kaller «nanostøping» (nano-molding), eller NMT.
«Grunntanken er å forene en polymer og et metall på nanonivå,» sier Todd Register, kreativ leder for Garmins Outdoor-segment.
Det høres ut som noe hentet rett ut av Iron Man, men konseptet er egentlig ikke så ulikt den lette overflatebehandlingen man kan utføre før man maler eller limer en gjenstand.
Nanostøping innebærer at overflaten på titanet etses eller struktureres med ekstrem presisjon, noe som gjør at polymerkomponentene kan feste seg langt mer effektivt – helt uten behov for pakninger.
Under lanseringen av Marq Generation 3 brukte Garmin et bilde av et stykke titan, forstørret 100 000 ganger, for å vise hvordan NMT-prosessen fungerer.
«Hvis du ser på overflaten av urkassen, fremstår den som nesten helt glatt. Dermed er det umulig å feste noe til metallet før det er etset. Men ser du på overflaten etter etsing, trer det tydelig frem en bestemt struktur. Når du zoomer inn, kan du se hvordan polymeren og metallkassen griper inn i hverandre på nanonivå,» forklarer Register.
«Dette skaper en ekstremt tett og stabil forbindelse, som gjør at vi kan plassere alle antennene nøyaktig der de skal være, samtidig som vi oppnår et betydelig slankere design enn tidligere.»
Denne prosessen krever ikke tradisjonelt lim. I stedet bindes selve polymeren direkte til titanet – en virkelig elegant ingeniørløsning.
NMT-teknologiens historie
Konseptet er ikke nytt, selv ikke innenfor vanlig forbrukerteknologi. Allerede i 2011 meldte PhoneArena om hvordan HTC – i en periode da de eksperimenterte mye med mobilteknologi – tok i bruk NMT for å forenkle produksjonen av sin avanserte Android-telefon, HTC Sensation 4G.
At denne teknologien fortsatt er relativt sjelden, er dessverre sannsynligvis dårlige nyheter for dem som håper at NMT-prosesser snart skal tas i bruk i flere av Garmins modeller.
Garmin Venu-serien ville vært en perfekt kandidat for en urkasse laget utelukkende av titan. Dagens Venu 4 har en bakside av polymer, og er en av få serier som fortsatt benytter en ramme (bezel) av rustfritt stål.
En urkasse helt i titan ville vært et flott tilskudd til en fremtidig Venu 5, men det siste denne serien trenger, er enda en betydelig prisøkning.
Garmin Venu 4 kom allerede med en høyere veiledende pris – 6 799 kroner – sammenlignet med Venu 3, som lå på 5 995 kroner ved lansering. Vi er usikre på hvor mye mer vi ville vært villige til å betale, for ikke å snakke om det generelle markedet av klokkekjøpere.
Etter å ha hatt muligheten til å teste Garmin Marq, er det imidlertid tydelig at denne teknologien spiller en avgjørende rolle for å skape en klokke som er egnet for dykking, uten at den tar for stor plass på håndleddet – i hvert fall når det gjelder vekt og størrelse.
