Butters vs Ralph Wiggum: Gigantenes kamp

Butters og Ralph Wiggum
Butters vs Ralph Wiggum (Foto: South Park Studios/Comedy Central and Fox)

Butters vs Ralph Wiggum er analysen hele verden har ventet på, og her kommer den endelig. 

"South Park" og "The Simpsons" er for lengst en del av den popkulturelle verdensarven og med henholdsvis 25 og 34 sesonger (per dags dato) er det på sin plass å kalle dem legendariske. "The Simpsons" banet vei og "South Park" har selvsagt kopiert originalen i tillegg til å finne sin egen formel for suksess ved å gjøre alt litt drøyere. 

Hovedkarakterene i seriene får alltid mest oppmerksomhet, men det er to unge karer som hadde fortjent så mye mer. De er alltid høydepunktet i enhver episode, de er bedre enn alle andre: Leopold "Butters" Stotch i "South Park" og Ralph Wiggum i "The Simpsons". 

Men hvem er best? Vi tar den viktige debatten!

Butters vs Ralph Wiggum

Hvilken serie er best?

"The Simpsons" var først ute og har oppnådd enorme seertall over hele verden. Serien er fortsatt uhyre populær, selv om det alltid finnes kritikere som mener alt var bedre før. Bart Simpson er et varemerke i seg selv og serien vil fortsatt sendes på tv-kanaler verden over resten av mitt liv (tror jeg).

"South Park" hadde aldri eksistert uten "The Simpsons" og er sånn sett kun en kopi. Men serien har funnet sin egen stemme, en barnslig og vulgær stemme, som treffer et mer voksent publikum (voksen i alder, ikke i modenhet).

"The Simpsons" er trygg familieunderholdning, "South Park" er definitivt ikke for alle. Jeg vokste opp med "The Simpsons", men det er "South Park" som har gitt meg mest glede de siste 20 årene. 

Hvem har mest skjermtid?

Denne er ikke så vanskelig å avgjøre. Butters har blitt en stor del av "South Park", han har til og med fått egne spesialepisoder. Serien ble veldig mye morsommere da Butters ble med, han er rett og slett viktig for kvaliteten. 

Ralph Wiggum er, og har alltid vært, en perifer karakter som kun unntaksvis dukker opp i "The Simpsons" for å gi oss morsomme øyeblikk.

Konklusjon: Soleklar seier til Butters

Personlighet

Butters tisser med buksene helt nede på anklene

Den eneste rette måten å tisse på (Image credit: South Park Studios)

Butters er god, full av kjærlighet og undrende over alt som skjer. Han er filosoferende, en tenkende outsider. Jeg forguder Butters! Dessverre er han også veldig lett å påvirke, noe som stadig fører han inn i vanskelige situasjoner. Butters har mye oppbygd frustrasjon og sinne, noe som får utløp en gang i blant - gjerne via Professor Chaos. 

Ralph Wiggum er som en engel sendt til jorden. Han er upåvirket og fri, helt urørt av forventninger eller gruppepress - Ralph Wiggum bare er. Nøyaktig hvor han er, er litt vanskelig å definere, for han er åpenbart ikke helt tilstede. Men det er derfor jeg elsker han. Ralph Wiggum stiller ingen spørsmål, han bare spiser limet og stapper fargestiftene i nesa - akkurat slik man skal når man er fullstendig fri. 

Utseende

Butters har det uskyldige utseendet til en naiv optimist, men må altfor ofte bekymre seg over livets utfordringer. Vi ser derfor ofte en irritert og frustrert Butters, et utseende som vekker sympati. 

Ralph Wiggum har utseendet til en gutt som ikke tenker for mye, men som lar livet gå sin gang. Rund og god som foreldrene sine, oftest med et smil om munnen. Umulig å ikke bli glad i. 

Foreldre

Butters foreldre er overbeskyttende og urasjonelle. De kommuniserer dårlig med barn og nekter å høre på Butters forklaringer på situasjonene som oppstår. Husarrest er en alltid overhengende fare og Butters har egentlig aldri hatt en sjanse. Ikke rart Professor Chaos til slutt brøt ut fra Butters vanskjøtte indre. 

Ralph Wiggum, derimot, har fine foreldre. Her er det omtanke, forståelse og grenseløs kjærlighet. Ralph har åpenbart arvet sin nydelige intelligens og personlighet fra pappa Clancy Wiggum, mens moren er en trygg støtte i bakgrunnen. Alt et barn trenger er trygge rammer og kjærlighet, og det får Ralph Wiggum (kanskje med unntak av pappas våpenhåndtering, den kunne vært bedre). 

Vinneren er...

Ralph Wiggum!

Det bare måtte bli Ralph Wiggum. En karakter skapt av og med kjærlighet, i kontakt med en verden vi bare kan drømme om. Om bare alle kunne være som Ralph Wiggum!

Egentlig var debatten allerede avgjort tilbake i 2005, da tøysebandet Bloodhound Gang ga ut en overraskende god låt til hyllest for vår vinner. Sex og barnslighet var lagt bort til fordel for en bra melodi og en nesten sår tone. Teksten består av diverse sitater fra vår helt. En nydelig seiershymne!

Artist: Bloodhound Gang

Album: Hefty Fine

Utgitt: 2005

© Fox Music, Inc, Universal Music Publishing Group

I'm going to Africa
Yes ma'am
I'm a brick
Was president Lincoln okay?
Mittens
There's a dog in the vent
Chicken necks?
I pick ken griffey jr.
I fell out 2 times
I'm pedaling backwards
This snowflake tastes like fish sticks
We're a totem pole
Dying tickles
I hear a frankenstein lives there
She's touching my special area
Go banana!

Ralphie [Ralphie]
Get off [get off]
The stage [the stage]
Sweetheart [sweetheart]

Oh say, can you rock?

I'm a pop sensation
I'm a pop sensation

Salmon gutter?

I'm idaho
You smell like dead bunnies
That's where I saw the leprechaun
Fun toys are fun!
Chocolate microscopes
You're not it
That is so 1991
I bit my tongue

Ralphie [Ralphie]
Get off [get off]
The stage [the stage]
Sweetheart [sweetheart]

Oh say, can you rock?

I'm a pop sensation
I'm a pop sensation

Yvan eht nioj
Yvan eht nioj
Yvan eht nioj
Yvan eht nioj
Yvan eht nioj
Yvan eht nioj
Yvan eht nioj
Yvan eht nioj

My sash says ultraman!

Thomas Nymoen Lund