Skip to main content

Spillanmeldelse: Call of Duty: Modern Warfare (2019)

Den mest tankevekkende utgivelsen i serien så langt – på godt og vondt

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse
(Image: © Infinity Ward)

Vår dom

Med Call of Duty: Modern Warfare (2019) beveger denne serien seg i en lovende retning. Her får du fetere grafikk, kjappere action og flere flerspillermodi enn du har kunnet drømme om. Men den største forandringen ligger i selve tonen. Spillet har gått i en mørkere retning, med et modnere innhold som har fått en blandet mottagelse og tøyer spillernes moral. Av og til kan det være ubehagelig, men dette er den mest tankevekkende utgivelsen i serien så langt. Både på godt og vondt.

Pluss

  • Nvidia strålesporing på PC
  • Utfordrende – krever mer strategi og tankevirksomhet
  • Endring i tone og format
  • Massevis av flerspillermodi

Minus

  • Mekanikkformelen er for det meste uforandret
  • Provoserende – kanskje litt for nærgående
  • Skriver om historien her og der
Review Information

Plattform: PlayStation 4

Spilletid: 10 timer

Vi følger en amerikansk konvoi langs de støvete veiene i det fiktive Urzikstan, der vi gjennomsøker restene av forlatte bygninger etter den minste antydning til bevegelse.

Vi er på vei til et sykehus hvor vi skal ta Al-Qatalas terroristleder «The Wolf» til fange, etter at han nylig har gjennomført et angrep på Piccadilly Circus i London. Det virker som en helt alminnelig Call of Duty-affære. Du går rundt i gatene, støter på noen terrorister i bygningene du overvåker, engasjerer deg i en god, gammeldags skuddveksling og kjempe deg frem til seier. 

Så eksploderer plutselig en improvisert bombe. Under føttene våre. Flere medlemmer av konvoien blir drept. Vi blir fullstendig overrumplet. Vi ser opp mot hustakene. Det er derfra de vanligvis angriper.

Og det er dette som kjennetegner Modern Warfare. En kraftig omveltning av spillets gang som virker så altfor ekte, som får deg til å føle deg usikker. Og dette uventede øyeblikket som treffer som en knyttneve var som et sjokk, til det bedre eller verre. Men man kan også spørre seg om Infinity Ward er berettiget til å trekke ut et slik øyeblikk og tjene penger på det.

Og her ligger den enorme tiltrekningskraften til denne utgaven av Modern Warfare: den er utrolig provoserende. Allerede før du får kloa i spillet får du sikkert høre om bestemte nivåer, der man har gått litt for langt i å hente handlingen «rett fra avisenes krigsoverskrifter».

Man har for eksempel det allerede beryktede «Clean House»-oppdraget, der du skal trenge deg inn i et hus i Camden i London, i etterkant av det forannevnte terrorangrepet på Piccadilly Circus, og drepe de sivilkledde beboerne og konfrontere en kvinne med et spedbarn i armene.

Men selv om diskusjonene som oppstår omkring Modern Warfare er viktige, er de likevel ikke avgjørende for spillets kvalitet. I denne anmeldelsen skal vi ta for oss de kontroversielle delene av Modern Warfare, sammen med de elementene vi tar for oss i alle spillanmeldelser. Vi har satt spørsmålstegn ved handlingene man gjennomfører, men det sentrale er hva Infinity Ward har markedsført Modern Warfare som, og hva de faktisk har levert. I enkelte tilfeller stemmer ikke disse to tingene overens, og da handler det ikke om politiske spørsmål, men om hvorvidt forbrukerne vil få det de betaler for. Og her er kjernen i hva som betyr noe for TechRadar: du.

Vi vil ikke stille spørsmål om hvor vidt Modern Warfare har gått for langt. Men det vi skal ta for oss er alt det vi tror er viktig for deg før du tar stilling til om du vil kjøpe dette spillet. Uavhengig av politikk eller personlige følelser.  

Så på med setebeltene, så tar vi det herfra!

[Vi advarer for spoilere.]

Litt mer virkelighetsnært

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Infinity Ward)

La oss starte med grunnpremissene for historien i Modern Warfare. Spillet er løst basert på Gulfkrigen, og i Modern Warfare spiller du i første rekke som CIA-offiseren Alex og SAS-sersjanten Kyle Garrick (med bistand fra det kjente fjeset Captain Price). De arbeider for å gjenerobre kjemisk gass som er blitt kapret av en terrororganisasjon i Urzikstan.

Mens Alex omgir seg med opprørere i dette fiktive landet, der de kjemper mot de russiske styrkene som har okkupert det, må Garrick håndtere konfliktens innvirkning – i form av et terrorangrep – på London. Derfra utvikler handlingen seg. Vi skal prøve å ikke røpe for mye.

Og ja, det er en god porsjon pro-vestlig propaganda i Modern Warfare. Ved ett tilfelle er dessuten historien skrevet om for at USA skal ta seg bedre ut. I et oppdrag som kalles «Highway of Death» blir du fortalt hvordan russerne bombet denne viktige veien i løpet av okkupasjonen, og drepte alle som forsøkte å unnslippe. Dette er en tydelig referanse til den faktiske Highway of Death-hendelsen i 1991. Der var det faktisk de amerikanske styrkene som slaktet ned irakiske soldater som trakk seg tilbake. Men her er perspektivet et helt annet.

Og her ligger noe av det forvirrende i spillet. Det er tydelig politisk, men både Activision og spillets utvikler hevder at det er apolitisk. Men dette er helt åpenbart, og i verste fall en grov omskriving av en historisk krigsforbrytelse. Uansett er dette umulig å ignorere, og det kommer til å prege ditt syn på de tragiske, mangefasetterte begivenhetene som her feies ettertrykkelig under teppet.

Og vi er ikke de eneste som ser det på denne måten. Den antirussiske propagandaen er så overdrevet at PlayStation Store i Russland ikke selger spillet, og ledende russiske strømmetjenester har kuttet ut spillet på grunn av dets gjengivelse av enkelte hendelser.

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Infinity Ward)

På tross av disse åpenbare vanskelighetene, er det uansett vanskelig å nekte for at Modern Warfare er mer virkelighetsnært enn andre CoD-spill. Om det er positivt eller negativt avhenger egentlig mest av dine personlige erfaringer, men oppdragene og scenariene som gjengis virker helt klart mer velkjent enn det å kjempe mot nazister under andre verdenskrig, selv om også de kan være vanskelige å svelge.

På et punkt i spillet forsøker du å avskjære russiske forsterkninger på vei til en base, og spillet veksler over til at du spiller som en av de amerikanske, luftbårne forsterkningene. Du flyr over basen, identifiserer og plaffer ned massevis av russere. Men gjennom siktet ser du dem bare som hvite objekter i bevegelse.

På dette punktet oppleves det som om Infinity Ward prøver å skape et inntrykk av at det er slik soldatene ser fienden, men det er en farlig generalisering. Det er også foruroligende velkjent, ettersom vi alle husker nyhetsreportasjer som viser lignende bilder fra angrep i Syria.

Vi slet litt med opplevelsen av å faktisk like disse gjenkjennelige elementene, til tross for de mange vanskelighetene rundt dem. Det er slik krig er blitt gjengitt på TV og i avisene. Det er klart vi føler en tilknytning til denne fremstillingsmåten. Men det betyr ikke at Modern Warfare kan gjengi denne virkeligheten helt autentisk. Ikke i nærheten. Om vi eller Infinity Ward tror det, bygger det på uvitenhet.

Det er verdt å merke seg at du ikke spille denne oppdragsrekken hvis du ikke vil. Du har uansett den langt mindre etisk krevende flerspillermodusen, et kjennetegn ved CoD, der du får massevis av tilnærminger å beskjeftige deg med, blant annet en samarbeidsvariant. Vi kommer tilbake til disse detaljene senere. Men du vil ikke få låst opp de fleste av spillets Operators uten å fullføre oppdragene.

Så du vil altså høre om flerspillermodus ...

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Infinity Ward)

Flerspillermodusen er hovedinntektskilden til Call of Duty, og det er her de har vunnet de fleste tilhengerne sine. Og selv om dette er relativt uforandret, innfører spillet her noen nye funksjoner som gjør tingene langt mer elegante.

For det første har Modern Warfare for første gang kryssplattformspilling med PC. I en blogg-post bekreftet Activision at «mesteparten« av materialet som kommer etter lanseringen – nye kart, modi og oppdrag – vil bli tilgjengelig for alle samtidig  – endelig!

Og denne introduksjonen av krysspilling ser ikke ut til å ha hatt stor innvirkning på samkjøringen, for det tar fremdeles bare noen få sekunder å sende deg inn i en flerspillerkamp.

På toppen av dette får du noen nye flerspillermodi å bryne deg på (i tillegg til klassikere som Team Deathmatch). Vi har for eksempel Gunfight, som er en intens 2-mot-2-kamp der to lag kjemper mot hverandre over flere runder innenfor tre små, spesiallagde kart. Annenhver runde bytter lagene side på kartet. Alle de fire spillerne får samme antall objekter med seg inn i kampen, noe som vanligvis består av et primærvåpen, et sekundærvåpen i tillegg til en taktisk granat og en annen dødbringende gjenstand. Første lag som vinner seks runder, vinner kampen.

Hvis du foretrekker større lag, kan du boltre deg i kamper med 6-mot-6, 10-mot-10 og 20-mot-20. Dessuten er det en ny modus kalt Ground War, som støtter inntil 100 spillere, og som i bunn og grunn er en mye mer langvarig affære, i langt større skala.

Selv om disse nye modiene er spennende nyvinninger, gjør de ikke store endringer i grunnformelen til Call of Duty. Så hvis du er tilfreds med en mer konsentrert utgave av de vanlige flerspillermodiene til CoD med en smule nytt innhold, vil du bli tilfreds. Merk deg at du ikke får noen zombie-modus denne gangen, men killstreaks og perks er tilbake. 

(Image credit: Activision)

I tillegg til vanlige flerspillerkamper, har man også en Special Ops, som kan spilles av opptil fire spillere sammen. Her er hovedmålet å samarbeide for å «stanse og ødelegge en global terrororganisasjons tilgang til våpen, finanser, opplysninger og utstyr».

Special Ops er inndelt i to spillmodi: oppdrag og operasjoner. Operasjonene finnes bare i flerspillervarianten, med unike delmål og en viss grad av frihet når det gjelder måten å løse oppgavene på.

Oppdragene kan du derimot spille alene eller sammen med andre. De er mindre omfangsrike enn operasjonene, og konsentrerer seg i større grad om å teste ut ferdighetene dine med bestemte våpen eller verktøy. Når du fullfører et oppdrag, vil prestasjonen din bli vurdert med et antall stjerner.

Special Ops er en flott avveksling fra hektiske flerspillermodi, og passer godt når du ønsker den en litt mer planmessig fortelling i tillegg til å samarbeide med andre.

Krigskunsten

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Activision)

Nå må vi snakke om et punkt der Call of Duty: Modern Warfare virkelig utmerker seg: grafikken.

Modern Warfare er overveldende. Hvert eneste ansiktsuttrykk, alle de detaljrike omgivelsene og de nydelige filmatiske scenene. Vi spilte på en standard PS4, og ble likevel forbløffet over grafikken.

Hver scene oppleves som å gå rett inn i en interaktiv krigsfilm, og vi som kjenner London godt, kan si at detaljene fra for eksempel Piccadilly Circus er temmelig treffende, selv om mye er diktet om for spillets skyld.

Dette er egentlig ikke noen overraskelse, ettersom Modern Warfare har fått en helt ny motor, og det er første gang dette skjer på 14 år med denne serien. Og vi digger den.

Det er verdt å huske på at hvis du velger å spille på en strålesporingskapabel Nvidia-enhet, vil du få mye større glede av den enda bedre grafikkytelsen. Pass også på å lese vår ytelsestest av Call of Duty: Modern Warfare for PC.

Avgjørende strid

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Activision)

Andre spill har slitt for å skyve Call of Duty ned fra tronen som kongen av førstepersons skytespill, og Modern Warfare viser hvorfor. Våpenhåndteringen i Modern Warfare er fast og utrolig jevn, der hver kule har akkurat passe vekt, og hvert drap oppleves fortjent.

På samme måte er bevegelsene glidende, selv om den begrensede mantlingen (håndteringen av kanter og overganger) er litt frustrerende, der du fort kan navigere deg gjennom hvert kart relativt enkelt. Og nå kan du til og med skli (takk til Apex Legends). 

Selve brukergrensesnittet er rent og enkelt, og du kan av og til gjøre opplevelsen enda mer «realistisk» ved å fjerne det helt. Det betyr at du enkelt og greit ser det karakteren din ser, uten noen angivelser av hvor mye ammo du har igjen, hvilke våpen du har med deg eller hvor du er på kartet. Det er utrolig mye vanskeligere, og definitivt noe for deg som setter pris på utfordringer.

Det vi opplevde som mest interessant ved striden i Call of Duty var hvor mye mer oppmerksomme spillerne må være på omgivelsene. Akkurat som i en virkelig krig. Og som nevnt tidligere, utløste et feiltrinn en improvisert bombe – og i hele spillet, og særlig oppdragsrekkene, kryr det av slike scenarier: snubletråder, forkledde fiender og andre farer som hele tiden holder deg på tå hev.

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Infinity Ward)

Og det er selve fiendene som best demonstrerer dette. De fleste fiendene i Modern Warfare ser ikke ut som fiendestereotypier i det hele tatt. Det er ingen ondt utseende mann som tvinner mustasjen sin eller en overtydelig nazist som ruver over deg. I stedet møter du NPC-er i vanlige klær – for det meste.

Dette virker som et forsøk på å lære deg en helt ny lekse om skytegalskap. Den umiddelbare reaksjonen på nivåene i CoD er vanligvis å løpe og skyte, tømme rom og skyte deg frem til seier. Men nå må du være mer oppmerksom på hvem du skyter på.

For eksempel er det et nivå der det har vært en hendelse i en ambassade, der du renser bygningen for terrorister, og til slutt løper fra rom til rom og plaffer ned fienden. Noen av dem har imidlertid tatt ambassadeansatte som gisler. Noe du kanskje ikke innser der du løper bortover korridorene og skyter alle du ser i det du får øye på dem, før du legger merke til at en av dem var en sivilist. Du spør deg selv om du må starte nivået på nytt igjen for å befri deg fra skyldfølelsen.

Og dette er gjort enda mer krevende når lyset er dempet eller omgivelsene er røykfylte. Der kan du ofte oppleve at du uheldigvis kommer til å skyte medlemmer av din egen gruppe før du får beskjed om at «skyting av dine egne tolereres ikke». Det gjør imidlertid skyting av sivile.

De sivile ofrene oppleves som et punkt der Infinity Ward igjen forsøker å gjøre det litt ubehagelig for oss, både på det etiske og på det praktiske området. Ofte er det nesten umulig å unngå sivile tap, særlig når du er i full sving med et eller annet. Men dette oppleves som en kommentar til hvor «enkelt» det er for militært personell å slumpe til å drepe sivile i slike situasjoner. Det er et utrolig komplisert anliggende, og det er ikke Infinity Wards oppgave å utforske det.

Endelig vurdering

Call of Duty: Modern Warfare (2019) – anmeldelse

(Image credit: Infinity Ward)

I Call of Duty: Modern Warfare er selve historien åpenbart ubekvem. Selv om vi ikke kan omtale alle sider av den, kan vi ikke la være å tenke at Infinity Ward har krysset noen etiske grenser i jakten på å levere noe som gjør enda større inntrykk på spillerne.

Etter vår oppfatning er det ikke Infinity Wards oppgave å forsøke å lære spillerne om de «etiske konfliktene» omkring krigføring i et videospill, ettersom man likevel aldri helt vil klare å gjenskape den opplevelsen. Det faktum at spillet ble markedsført som om det faktisk kan det, er ubehagelig. Men det en person opplever som moralsk krevende, vil ikke nødvendigvis påvirke andre på samme måte.

Det er også skuffende, for betraktet som spill har denne serien aldri vært bedre. Det er et usedvanlig kompakt skytespill, med imponerende grafikk og massevis av nye tilskudd på funksjonsfronten, som trekker serien i en lovende retning.

Endringen til en mørkere og mer moden tone er det serien trengte, men det forannevnte ubehaget innebærer at det kommer til kort på det området. De har fortsatt et stykke igjen.

Men hvis du først og fremst er glad i Call of Duty som et førstepersons skytespill, og ikke bryr deg så veldig om historiefortellingen, vil du nok digge Modern Warfare.