Skip to main content

Dette er grunnene til at du bør prøve svenske «Valheim»

Valheim
(Foto: Coffee Stain Studios)

«Fire millioner vikinger!» kunne Iron Gate stolt proklamere den 24. februar, i det de fem svenske utviklerne så antallet «Valheim»-spillere bikke den fjerde millionen. Da var det bare fem dager siden spilte hadde solgt tre millioner, og bare 22 dager siden spillet ble sluppet på Steam. Suksessen vil ingen ende ta for de overraskede indie-utviklerne, og om veksten fortsetter i samme fart er det ikke lenge til den neste millionen nås. «Valheim» er et såkalt survival-spill som nå er i early access på Steam (hvilket vil si at spillet ikke ennå er ferdig, men at man kan kjøpe og spille det), og per den 21. februar var det over 500 000 samtidige «Valheim»-spillere på nett, bare 19 dager etter lansering. Spillet har som ovennevnt over fire millioner salg, og 90 000 brukeranmeldelser, der snittet er «overveldende positive», så det ser ikke ut til at suksessen tar slutt med det første.

Det er ganske uvanlig at et spill av denne typen har kommet seg så langt opp på Steams liste over de meste spilte spillene. «Valheim» ligger nå kun bak e-sport-giganter som «DOTA 2» og «Counter-Strike: Global Offensive» (og ganske jevnt med «PlayerUnknown's Battlegrounds».) I «Valheim» spiller du som en norrøn kriger i et slags dødsrike der man starter på bar bakke og må jobbe mot og med naturen (som strengt tatt inkluderer overnaturlige elementer) for til syvende og sist kunne hanskes med et knippe storslagne fiender som representerer ulike aspekter ved «Valheim»-verdenen. Veien til de største slåsskampene er lang og brolagt med trehogst, bygging, samling og utforskning.

Spillet ser ved første øyekast ikke på langt nær like pent ut som andre spill i sjangeren. «Valheim» har ikke fotorealistisk grafikk som krever skjermkort i toppsjiktet – men tar seg likevel svært godt ut, spillet er regelrett nydelig. Man blir servert grovkornede retro-teksturer sammenblandet nymotens lyseffekter, noe som blant annet solnedganger man får bakoversveis av. Kampsystemet er heller ikke det mest avanserte på markedet, men det fungerer overraskende bra, og minner kanskje litt om «Dark Souls» i det at det er stilrent og vanskelig å mestre.

Friskt pust

Valheim

(Image credit: Coffee Stain Studios)

«Valheim» er definitivt ikke helt ferdigutviklet, så man bør ikke kjøpe det i forventning om at man kommer til å få en plettfri opplevelse. Det eksisterer fortsatt en del graverende problemer man kan råke på, man kan blant annet ende opp med å falle gjennom kartet, at flerspillerverdener ikke er synkrone og at man mister fremgang eller heler verdener (dette skal per 25. februar være fikset.) Det kan selvsagt være frustrerende, hvis man er en av de uheldige som opplever slikt, men siden spillet i seg selv er såpass artig, så kan vi tåle litt oppoverbakke nå i starten. Vi har for øvrig spilt i over 60 timer, og har ennå ikke vært borti store feil eller mangler – og bare for å gi et inntrykk av hvor mye underholdning man får for pengene: Vi har bare tatt to av fem bosser.

Det er drøssevis av biomer og funksjoner vi ikke ennå har vært borti, og så mye rart å finne på, særlig siden spillet har eksepsjonelt underholdende fysikk- og byggesystemer. Er det noe rart man har det gøy i et spill man kan drepe seg selv ved å hogge et tre og få det i hodet? Slike fysikkablegøyer gjør at det knapt finnes ende på tøysete ting man kan foreta seg i «Valheim». I det siste har vi moret oss ved å få forskjellige fiender som ikke liker hverandre til å starte en naturens borgerkrig, samt prøvd å ta en av bossene med rullende trestammer.

Spillet er et friskt pust i en spillindustri som ofte kan være repeterende, man blir gjerne overrasket av noe hver gang man spiller. Uansett hvor ofte man tenker at man har «skjønt greia» gjør «Valheim» comeback og disker opp med et eller annet nytt og spennende. I går kveld kategoriserte og sirlig la diverse ting vi hadde anskaffet oss på eventyr ned i kister

I går kveld, etter vi hadde vært på eventyr, var vi i ferd med sirlig å kategorisere dagens fangst i et storstilt kistesystem da plutselig hodet til en hjorte-boss vi hadde knertet noen timer tidligere begynte å snakke til oss. En annen gang, da vi seilte langs kysten i et langskip fant vi en liten øy med noen rare utvekster vi kunne høste. Alt var feiende flott, helt til øya begynte å klage, og vi fant ut at vi sto på ryggen til et digert grettent sjøuhyre.

Ikke som andre spill i sjangeren

Valheim

(Image credit: Coffee Stain Studios)

Samtidig består ikke «Valheim» utelukkende av nyvinninger. Hvis du har spilt overlevelsesspill som «ARK: Survival Evolved» og «Rust», så er det mange kjente elementer, men likevel er det svenske indiespillet også helt annerledes. Mange av sjangerkonvensjonene har blitt snudd på hodet, og det til det bedre. Istedenfor at man panisk må holde styr på en rekke parametre og søyler som kontinuerlig krever umiddelbar oppmerksomhet er «Valheim» langt mer bedagelig anlagt. Det eneste man trenger å bekymre seg over er å spise, og selv det er ikke spesielt stressende, siden systemet er bygget opp lagvis.

Du sulter ikke om du ikke spiser – du får bare mindre helsepoeng og utholdenhet. Etter hvert som du utforsker spillet er det incentiver som gjør at du stadig får lyst på bedre næringskilder, noe som igjen fører til at du antageligvis etter hvert får lyst til å stifte en gård. For ikke å snakke om å begi deg ut på storslagne tokt, slik at du kan skaffe deg, eh, tarmer. Må ha tarm skal en lage pølser, vet du!

Det sistnevnte er egentlig en ganske god måte å oppsummere spillet på – faktisk. Som i andre overlevelsesspill finnes det en slags slutt, da man blir ferdig med de vanskeligste bossene og oppgavene, men det som alltid appellerer med «Valheim» er at det alltid er et nytt sted man kan seile og utforske. Dette aspektet minner litt om «Minecraft» i at tempoet med vilje og viten er skrudd ned. Her kan man ta seg tid til å «lukta på blommorna», jakte på den perfekte solnedgangen og ta selfier, fiske laks og generelt skape minneverdige øyeblikk sammen med dine medspillere. Et slikt minne kan for eksempel være å vandre rett inn i en troll-hule, for så å bli kvestet og deretter slukøret måtte spørre om hjelp av andre for å hente liket ditt.

Aldri sett en viking i bås!

Valheim

(Image credit: Coffee Stain Studios)

Det er også en slags åpenhet i spillet som gjør at man føler seg velkommen, uansett hvordan man velger å spille. Et komplekst byggesystem og et drøss forskjellige ting og duppeditter med forskjellige bruksområder kommer til å virke besnærende på tilhengere av «The Sims» (og folk som studerer interiørdesign). De som foretrekker å spille alene kan utfordre seg selv ved å duellere mot de kinkige bossene, og «Dark Souls»-folket vil ha det gøy med «Valheim»s underjordiske verden, der man må være mer taktisk, og time både angrep og skjoldblokkeringer med inntak av mat og tinkturer.

Hvis du bare har lyst til å hoppe inn i spillet og skyte fra hofta, og gi blaffen i å snike deg rundt eller å parere angrep, så kan man også få med seg en håndfull kompiser og slå seg løs (og antageligvis møte sine endelikt på diverse mer eller mindre hysteriske måter.) Det er ingen feil måte å spille «Valheim» på, noe som er sjelden kost i dagens overlevelsesspill, siden disse har en tendens til å bli formet til en mer spisset opplevelse, til en viss grad bestemt av høylytte spillere. Vi håper at spillet ikke skifter gir i tiden frem mot versjon 1.0 – det nåværende tempoet er faktisk helt passe.

Enkelte kvelder roer vi bare helt ned og sanker bær, lager grønnsakshager, ser til grisene og slapper av ved peisen, snarere enn å jage etter neste boss.

Nyt det mens det varer

Valheim

(Image credit: Coffee Stain Studios)

En gang i blant slår dog naturen (og de overnaturlige vesenene som bor i naturen) tilbake, og man får mer eller mindre store grupper med fiender på nakken – som gjerne vil gården din til livs. Dette er spennende og kaotiske avbrekk, som fører til at man sakte men sikkert blir flinkere til å bygge byene sine på en litt mer defensiv måte. Tar du vare på huset tar huset vare på deg.

Det er vanskelig å beskrive optimismen og stemningen i spillermassen til «Valheim» for øyeblikket, men det kan minne litt om hvordan det var å spille «Minecraft» helt i starten. Man føler seg som et medlem av en litt eksklusiv klubb, som har det ustyrtelig gøy med å utforske et spill og en verden som er urørt, men som snart kommer til å bli overveldet av oppmerksomhet, guider, videoer og forståsegpåere. Akkurat nå kan man bli med på lasset i en tid der spillet og opplevelsen er et eksperiment, der grunnsteinene er dynamiske og lattermuskelen sitter løst. Det er ikke sikkert spillet beholder populariteten, og kanskje vil det bevege seg i feil retning på sikt – så om man skal spille «Valheim», så bør man være på hugget nå, før alle Wiki-artiklene har katalogisert absolutt alt innholdet, og man får kjeft om man bruker tistel til pølser istedenfor frost-tinktur. Det er ikke mange av de som startet å spille ved lansering som har kommet seg gjennom alt innholdet ennå – de fleste er opptatt med å nyte solnedgangene og «lukta på blommorna».