TechRadar Konklusjon
Etter nesten tre års ventetid klarer «Stranger Things» igjen å imponere med sesong 4, spekket til randen med engasjerende, actionfylte og skrekkinngytende episoder som avslører mye av det vi har ventet siden begynnelsen på å få vite. Dette er et dristig spill av Netflix – i alle fall når det gjelder historien – som for det meste innkasseres med god margin, selv om tempoet og sjangerblandingen ikke er helt perfekt. Både blodfansen og ordinære TV-tittere kommer uansett til å elske det. Dette er seriens hittil mest voksne, spennende og emosjonelle sesong.
Pluss
- +
Ambisiøs historie som stort sett treffer
- +
Tilfredsstillende avsløringer
- +
Glimrende skuespillere
- +
Gripende, psykologisk, horror-fylt action og drama
Minus
- -
De mange narrativene treffer ikke alltid
- -
Enkelte sjangerhopp i enkelte scener er overflødige
Hvorfor du kan stole på TechRadar
Det er mye som skal klaffe med sesong fire av «Stranger Things». Mye har skjedd i løpet av den nesten tre år lange perioden mellom forrige sesong av den populære Netflix-serien og neste porsjon retro-horror. Netflix er under press fra konkurrentene, ikke minst i media, der nedgang i antall abonnenter og finansielle problemer står på agendaen.
At «Stranger Things» nå returnerer til skjermen kan bety mye for en strømmegigant i hardt vær. Den 80-tallsinspirerte skrekk-serien er en av de aller største suksessene selskapet har hatt (selv om «Squid Game» slo de fleste rekorder), så det er gode grunner til å tro at fjerdesesongen nå vil gi den kriserammede strømmetjenesten en aldri så liten opptur.
Sesong fire av «Stranger Things» er (ikke overraskende, vil tilhengerne kanskje si) nok en suggererende triumf for Duffer-brødrene. Kombinasjonen av en storstilt ekspansjon av serieuniverset, avsløringer om bakenforliggende faktorer, glimrende nye skuespillere, emosjonelle og hjerteskjærende elementer i historien og enda mer skummelt og ekkelt, gjør at både fansen og hvermansen får mer enn nok å sette tenna i. Det er likevel ikke absolutt alt som fungerer like bra. De største feilstegene dukker opp på grunn av de ulike samtidig pågående narrativene, noe som gjør at sesong fire av «Stranger Things» ikke helt rekker opp til kremen av kremen fra de foregående sesongene. Rundt regnet gjør Duffer-brødrene likevel det meste rett, så du kan trygt forberede deg på en fjerdesesong fylt til randen med fart, spenning, blod og gørr.
Vi er langt fra trygge Hawkins nå
Seks måneder etter den såkalte Battle of Starcourt Mall, med andre ord slutten av tredje sesong, er våre helter helt og holdent separert. Familien Byers – som nå inkluderer Eleven (Millie Bobby Brown) – har flyttet til California, mens resten av Hawkins-gjengen fortsatt bor i Indiana, der de yngste medlemmene av troppen har begynt på Hawkins High School. Lensmann Jim Hopper (David Harbour), antatt død etter strabasene i den hemmelige basen i fjorårets sesong, befinner seg nå fengslet på Kamtsjatkahalvøya i Russland.
Det er tusenvis av kilometer mellom dem, og alle prøver å bearbeide den traumatiske konfrontasjonen med The Mind Flayer. Bedre blir det ikke av å prøve å passe inn på videregående, fryse stumpen av seg i østre Sibir og å takle dødsfall i den nærmeste sirkel. Sesong fire er en tøff runde for våre helter. Ikke overraskende må de også hanskes med en ny overnaturlig trussel fra The Upside Down, som gjør et fjerde forsøk på å ta over verden. Offentlige instanser har selvsagt ingen sjanse i møte med utyskene, så nok en gang må Eleven og kompani trå til og løse årets mysterium – denne gang knyttet til det beryktede Creel House – og gjøre et forsøk på å ødelegge The Upside Down, en gang for alle.
Sesong tre ble lansert i juli 2019, og gitt at man ikke har altfor mye å gå på av informasjon før man hopper tilbake inn i serieuniverset, er det kanskje noen seere som ikke helt er sikre på om de klarer å la seg oppsluke av «Stranger Things» igjen.
Heldigvis tar serieskaperne seg god tid til å la oss bli kjent med hovedkarakterene på nytt, og gi oss innsikt i hva de har syslet med siden sist vi så dem, i sesong tre. Første episode gir oss mer enn nok informasjon til å lære karakterene å kjenne, og gjør unna så mye som mulig slik at vi kan komme skikkelig i gang allerede i episode to – og med «komme i gang», så mener vi selvsagt illevarslende og mystiske historier, spennende karakterreiser og heseblesende action. Dette er et godt kreativt grep av Duffer-brødrene, som gjør at vi føler oss velkomne i møte med Hawkins, Sibir og California etter en lang og hard COVID-19-pause.
Selv om returen til de velkjente karakterene treffer godt, tar det litt tid før de ulike narrativene virkelig sitter (narrativer som denne gang foregår på helt ulike steder i verden.) Duffer-brødrene har ofte omtalt sesong fire av «Stranger Things» som «Game of Thrones»-sesongen – en referanse som viser til lengden på episodene og den kompliserte manusstrukturen. Dette er en utvikling som er vanskelig å unngå, gitt at vi snakker om en serie som stadig prøver å overgå seg selv.
Problemet med formatet er imidlertid at lengden på episodene ikke nødvendigvis gir grobunn for en mer engasjerende historie. Her kan man rote seg bort i snirklete fyllmateriale, og fjerde sesong av «Stranger Things» har faktisk en tendens til å virke noe overfylt. Historiene som finner sted i California og Kamtsjatka føles for eksempel noe tungtrådde og overflødige sammenlignet med de samtidige hendelsene i Hawkins, og vi føler ikke at vi får så mye ut av at gjengen blir oppdelt som følge av den forrige sesongavslutningen.
Enkelte ganger kan det også føles litt unødvendig med den frilynte vekslingen mellom skrekk og humor. Konseptet er greit, men når det skjer i én og samme scene blir det litt overilt. Det er ingen tvil om at det gagner serien med litt humor for å lette stemningen mellom alskens overnaturlig horror, og det er selvsagt en kjent sak at dette er en grunnstein i «Stranger Things»-universet, så at slike elementer dukker opp i fjerde sesong er ingen overraskelse. En kan kontinuerlig forstå bakgrunnen for å legge inn både skrekk og humor i en alternerende form, det å holde seg til én sjanger over så lang tid blir monotont, men de aller raskeste hoppene mellom spøk og skrekk i enkelte scener ødelegger flyten i historiefortellingen. Joyce og Murray-sekvensene er gode eksempler på dette, der skiftet mellom spennende drama og eksentrisk buddy cop-eventyr blir noe desorienterende.
«Stranger Things» sesong 4 er på sitt beste i det de forskjellige trådene beveger seg mot en samling. Når det hele smeltes sammen sitter alt som et skudd. Detektivbiten som bobler opp i det gruppen (og seerne) setter seg inn i Creel House, bakgrunnshistoriene til Eleven og Hopper og konteksten rundt The Upside Down, fungerer som et friskt pust, på tross av at de foregående sesongene hadde nok mysterier å ta av. Med på kjøpet får man også en verdensomspennende historie, en passende road trip-stemning, mer som står på spill og en smellvakker kjemi mellom hovedpersonene. Når historiene til slutt smelter sammen har sesong 4 klart å mane frem en fascinerende drivkraft som kler serien.
Det telles ned til slutten med grøss
Nå som «Stranger Things» nærmer seg slutten – serien får som kjent en femte og avsluttende sesong – er det på tide at Duffer-brødrene begynner å levere avsløringene de har lovt.
Som sagt, så gjort. «Stranger Things» sesong 4 inneholder akkurat det skaperne forespeilet seg. Vi får servert ny informasjon som gir svar på de mange spørsmålene fansen har stilt seg gjennom årenes løp. Vi får faktisk svar på mysterier som ble manet frem så langt tilbake som i sesong 1 – og i enkelte tilfeller er det snakk om hendelser som skjedde før Eleven dukket opp i skogen utenfor Bennys kafé. Hver enkelt avsløring trakteres med avmålt hånd, veven raknes forsiktig slik at man får full oversikt over konteksten i henhold til karakterenes bakgrunnshistorier og hvordan det hele henger sammen med The Upside Down.
Det betyr på ingen måte at fjerdesesongen lar action og horror ligge til fordel for avslørende innhold. «Stranger Things» har mer enn nok kampsekvenser og grufullt detaljerte scener å ta av – uforglemmelige øyeblikk som kommer til å feste seg i hjernebarken til fansen.
De ovennevnte kampsekvensene – som for øvrig både inkluderer nærkamp og noe lengre avstander – er brutale, intense og frenetiske affærer. Noe annet hadde vi ikke forventet, gitt innholdet i de foregående sesongene. Likevel tør vi påstå at «Stranger Things» sesong 4 legger listen enda et hakk høyere enn forgjengerne, med en villskap som understreker den overordnede trusselen våre helter står overfor.
Store deler av besværlighetene hovedpersonene må ta seg av denne gangen springer ut av en helt ny motstander. Vecna er en beint frem skrekkinngytende størrelse, selv til «Stranger Things»-skurk å være, en antagonist som kan fremprovosere mareritt hos de fleste. Uten å avsløre alt for mye, så er det ingen tilfeldighet at Freddy Krueger fra «Nightmare on Elm Street» var en stor inspirasjonskilde for skaperne. Slenger man inn en dæsj Pazuzu fra «Eksorsisten» og en klatt Pinhead fra «Hellraiser» – i tillegg til et par småbisarre referanser til superkrefter fra The Matrix- og X-Men-universene – så sitter man igjen med en formidabel fiende i Vecna, en slubbert som kunne passet rett inn i enhver body horror- eller slasherfilm.
Slasherfilm-estetikken er forresten en rød tråd som hele tiden befinner seg såvidt under overflaten. I alt fra intense forfølgelsesscener og spennende gjemsel-aktige øyeblikk til såkalte jump scares og andre skumle elementer (vi ikke skal ta for oss her, gitt at det kan bli litt i overkant avslørende), blir vi vitne til en «Stranger Things»-form som beveger seg stadig mer i retning voksent innhold.
God kjemi
At serien nå inneholder mer hardbarket skrekk skyldes i hovedsak at Hawkins-gjengen ikke lenger er barn, men ungdom som tåler større utfordringer. Dette har gitt «Stranger Things»-produsentene frihet til å gi mer gass.
At «Stranger Things»-skuespillerne har blitt eldre gjør også at serieskaperne har fått muligheten til å utforske mer komplekse forhold mellom karakterene, hvilket fungerer utmerket, takket være gode prestasjoner fra hovedpersonene. Alle gjør sitt ytterste, og resultatet er emosjonell tilstedeværelse, bittersøt humor og gjenkjennelige situasjoner som blottlegger det menneskelige i strabasene.
Det er svært hyggelig å få et gjensyn med skuespillerne vi føler vi har kjent siden barnsben av, men det er faktisk de nye i besetningen som imponerer mest. Det blir ny dynamikk og mer moro i de ulike grupperingene som følge av de nye karakterene, noe som passer godt i en serie på fjerde året.
Vi synes Joe Quinn som Eddie Munson har aller mest å komme med av de nyankomne. Han er smått ustabil på en artig måte, hvilket passer perfekt inn i den hyggelige nerdegjengen. Argyle (Eduardo Franco) nærmer seg Munson-nivå i de senere delene av serien – vi regner med at han kommer å vinne en og annen kåring av «beste stoner-karakter på TV» innen sesong fire er over – mens Matthew Modines tilbakekomst som skumle Doctor Brenner hjelper Brown frem til en av hennes mest imponerende og emosjonelle skuespillerbragder.
Apropos karakterer som møter hverandre igjen: Når fjerde sesong av «Stranger Things» nøstes sammen til ett sammenhengende hele får vi også et gjensyn med noen av de mest tilfredsstillende duoene fra tidligere sesonger. At Dustin og Steve fortsatt finner tonen overrasker ingen, og det ville ha vært som en forspilt sjanse å regne om Duffer-brødrene ikke utnyttet dette forholdet igjen. Med så mange karakterer i omløp benytter fjerdesesongen også muligheten til å skape nye koplinger – Nancy Wheeler (Natalia Dyer) og Robin Buckley (Maya Hawke) finner overraskende nok sammen, og briljerer i et samarbeid vi ikke visste vi trengte.
Konklusjon
Fjerde sesong av «Stranger Things» er en eksplosiv, mystisk og fascinerende Netflix-produksjon som gjør den allerede populære TV-serien godt. Den herlige blandingen av drama, skrekk, action og komedie har aldri vært verken bedre eller mer finstemt enn i årets sesong – for ikke å snakke om avsløringene av alle hemmelighetene vi har lurt på fra dag én. Disse gjør serien til en ren nødvendighet for «Stranger Things»-fansen.
Sesongen er ikke en perfekt øvelse, og siden den snubler hist og her, særlig i historien, så kan vi ikke si at de seneste episodene av «Stranger Things» helt klarer å overgå førstesesongen. At den i det hele tatt klarer å utfordre må likevel sies å være et kompliment av høyeste orden. Vi blir servert fabelaktig nytt innhold i massevis, og alle som har sitret av spenning i de tre årene som har gått siden avslutningen av sesong tre kan senke skuldrene og ta det helt med ro: sesong fire har vært verdt ventetiden.
Hvis vi tillater oss å stjele litt dialog fra selveste Vecna, kan vi si det følgende: «Stranger Things»' triumferende retur sørger for at Netflix' lidelse midlertidig blir satt på vent. Strømmegiganten har mange problemer de må løse om de skal lokke abonnentene tilbake og få finansene på plass, men i noen uker fremover kan de i det minste kose seg, vel vitende om at slugger-serien snur en og annen sur mine opp ned.
Første del (volume 1) av fjerde sesong av «Stranger Things» har premiere på Netflix fredag den 27. mai. Del to (volume 2) lanseres på strømmetjenesten fredag den 1. juli.
John er utdannet innen elektronikk, film og journalistikk. Han skrev sitt første script på en HP Vectra (386) i en æra da det var kult å laste ned Sierra-spill fra BBS-er. John er teknologifiksert til tusen, men har en spesiell forkjærlighet for datamaskiner med overdådige skjermkort, kameraer og lydprodukter. Som norsk redaktør tar han seg av det meste som har å gjøre med den daglige driften av TechRadar.
- Tom PowerSenior Entertainment Reporter