Alle de beste familiefilmene har én ting til felles – de har klart kunststykket å balansere mellom noe som engasjerer barn og noe som underholder voksne nok til at mobiltelefonen legges vekk for en stakket stund.
Uansett om det er snakk om spillefilm eller animasjon, fylt til randen av action eller sang, så har de beste familiefilmene en tendens til å være artige eventyr som sjelden levner deg tid til å kjede deg – en god film for både store og små er en garantist for en kveld med moro.
Da vi satte sammen denne listen, prøvde vi å holde oss til filmer med innhold som kan passe for barn i alle aldre. Det betyr at en hel del filmer for de litt eldre barna, som for eksempel superheltfilmer og andre actionfilmer, ble vurdert som for voldsomme. Vi har også begrenset oss til bare én Pixar-historie, siden vi ellers kunne ha endt opp med å tapetsere halve listen med alt det geniale produksjonsselskapet har gitt oss. Vi har også inkludert åtte Harry Potter-filmer (i tillegg til noen andre filmserier) som én oppføring, siden det vanskelig kan gjøres å kun trekke frem enkeltfilmer.
Sett deg godt til rette i sofaen sammen med familien, frem med popkornet og lørdagsgodtet (hvis det er lørdag): Her kommer (i alfabetisk rekkefølge) vår liste over de beste familiefilmene noensinne.
Beste familiefilm (alfabetisk)
- The Addams Family/Addams Family Values (1991/1993)
- Big Hero 6 (2014)
- Bugsy Malone (1976)
- Elf (2003)
- Enchanted (2007)
- ET: The Extra-Terrestrial (1982)
- Freaky Friday (2003)
- Frozen/Frozen 2 (2013/2019)
- The Goonies (1985)
- Holes (2003)
- Hjemme alene (1990)
- Harry Potter-sagaen (2001-2011)
- Hugo (2011)
- Jumanji (1995)
- The Karate Kid (1984)
- Kubo and the Two Strings (2016)
- Labyrinth (1986)
- Legofilmen (2014)
- Løvenes konge (1994)
- Matilda (1996)
- The Mitchells vs. the Machines (2021)
- Mary Poppins (1964)
- Paddington/Paddington 2 (2014/2017)
- Pee-wee’s Big Adventure (1985)
- The Princess Bride (1987)
- School of Rock (2003)
- Shrek/Shrek 2 (2001/2004)
- Chihiro og heksene / Spirited Away (2001)
- Toy Story 1-4 (1995-2019)
- The Wizard of Oz (1939)
30 fantastiske familiefilmer
The Addams Family/Addams Family Values (1991/1993)
«Creepy, kooky, mysterious and altogether ooky» synges det i tittelsporet til den snodige amerikanske TV-serien fra 60-tallet (som i seg selv var basert på Charles Addams tegneseriestripe i The New Yorker). Den noe spesielle familien gikk fra papiret og TV til sølvlerretet for første gang i 1991, og filmen gjorde det godt nok til en oppfølger i 1993.
Barry Sonnenfeld, som senere regisserte «Men in Black», treffer fullstendig blink i filmen om familien som elsker livets mørke side, og som gir en god introduksjon til skrekk, gru og et litt alternativt blikk på verdenen. Gøy er det også å se at skuespillere Anjelica Huston, Raul Julia og Christopher Lloyd (med flere) har det kostelig i rollene som Mortici, Gomez og Fester.
Oppfølgeren, «Addams Family Values» er om mulig enda bedre enn forgjengeren, kanskje særlig takket være Christina Riccis syrlige sarkasme i rollen som Wednesday, som leder et opprør mot lederne av en sukkersøt sommerleir. Om du vil ha mer kan du se TV-serien «Wednesday» som kom på Netflix i November 2022 og har fått strålende kritikker.
Big Hero 6 (2014)
Når folk lager lister over de beste Marvel-filmene glemmes ofte denne sjarmerende lille Disney Animation Studios-filmen, men det bør det bli en slutt på. Det er ikke til å komme bort i fra at denne barnevennlige filmen har like stor rett til å bli tatt på alvor som The Avengers – vi får til og med en (slags) cameo av Stan Lee med på kjøpet.
Historien finner sted i fremtiden, der øst og vest har smeltet sammen og byen San Fransokyo har kommet til. Vi blir vitne til en foreldreløs tenåring som slår seg sammen med en gjeng venner – inkludert den bedårende medisinske roboten Baymax – for å slåss mot en lokal slubbert. Filmen er smart, morsom og er ikke redd for å ta i når alvoret starter.
Eventyrene i «Big Hero 6» fortsatte i en serie på Disney+, og Baymax fikk sin egen TV-debut på samme strømmetjeneste i 2022.
Bugsy Malone (1976)
Hvordan lager man egentlig en gangster-film for barn? Alan Parker – som senere regisserte «Fame», og «The Commitments» – svarte på spørsmålet med stil ved å la en en rekke barn være hovedrolleinnehavere i «Bugsy Malone» (den mest imponerende av de alle er nok 14 år gamle Jodie Foster), og gi de fløtefylte vanngeværer.
Rent bortsett fra de ukonvensjonelle valgene innen skuespillere og våpen er dette en film som like gjerne kunne vært en hardbarket noir fra 30-tallet, her finner man alt fra smuglerkneiper og mafiabosser til antihelter med dårlige dager og femme fatale-karakterer. Filmen inneholder også sanger – men Parker valgte merkelig nok å bruke voksenstemmer fremfor å la sine hovedrolleinnehavere prøve seg med mikrofonen.
Elf (2003)
Før han var med på oppstarten av Marvel Cinematic Universe med «Iron Man» og dro til en galakse langt, langt borte med «The Mandalorian», var Jon Favreau allerede godt i gang med regikarrieren da han laget denne juleklassikeren.
Will Ferrell, som ikke ennå hadde rukket å traktere Ron Burgundy i «Anchorman», leverte en av sine hittil mest elskverdige roller som Buddy, mennesket som vokste opp blant Julenissens alver. Da ferden går til New York, i en søken på hans biologiske far (surpompen James Caan), blir det selvsagt haraball.
Filmen er en sjarmerende og snodig fortelling om en fyr som ikke hører hjemme – som kombinerer komikk, romantikk og en god dose julestemning til en uimotståelig sukkersøt blanding. Det er ikke uten grunn at «Elf» umiddelbart ble del av kanonen julefilmer som man ikke kan gå glipp av i slutten av desember, sammen med «It's a Wonderful Life», «Miracle on 34th Street» og «En Muppet julefortelling».
Enchanted (2007)
Dagens Disney-konsern har ikke bare de ekstremt lukrative Star Wars- og Marvel-merkevarene, men har kommet godt i gang med å modernisere de gode gamle animasjonsklassikerne («Aladdin», «Skjønnheten og udyret», «Løvenes konge» og så videre) i spillefilmformat. Den postmoderne varianten «Enchanted» går dog litt mer direkte til verks ved å kombinere både håndtegnet animasjon og faktiske skuespillere i én og samme film.
Historien dreier seg rundt en tradisjonell Disney-prinsesse som plutselig befinner seg i den virkelige verden, der hun finner ut at dagens New York er minst like skummelt (og fantastisk) som det magiske kongeriket hun kommer fra. Amy Adams, som nær sagt alltid imponerer, er fortryllende i rollen som den tredimensjonale varianten den dumsnille prinsessen Giselle, og manusforfatterne er ikke redde for å ha det gøy med alle Disney-klisjéene fra fordums tid.
ET: The Extra-Terrestrial (1982)
Andre halvdel av Steven Spielbergs karriere har vært dominert av seriøse dramaer og voksenfilmer med et visst gravitas, men i sine yngre dager var regissøren vel så kjent for sine familiefilmer.
Mer ettertrykkelige bevis for at Spielberg er en familiens mester enn E.T. skal man lenge lenge etter. Filmen er et moderne eventyr om en helt vanlig gutt som møter en utenomjordisk skapning som ved et uhell har blitt forlatt i en drabantby i USA. Blant de geniale grepene fra Spielberg er at han aldri gir slipp på vennskapet mellom den 10 år gamle gutten og det skrukkete romtrollet med lommelyktfinger. Kyniske røster vil kanskje påstå at regissøren smører tykt på med det sukkersøte rent avslutningsvis, men uansett om du er 8, 18 eller 80, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor E.T. var den mest innbringende filmen noensinne, før Spielberg selv satte skapet på plass med «Jurassic Park».
Freaky Friday (2003)
Året før Lindsay Lohan spilte hovedrollen i «Mean Girls», som for øvrig er en av de beste high school-filmene noensinne, var barnestjernen å finne i denne remaken av en Jodie Foster-film fra 1976.
Sjangeren er på ingen måte ny (se for eksempel «Big», «Vice Versa» og «Like Father Like Son»), og dermed kommer det kanskje ikke bardus på når mor Jamie Lee Curtis og datter Lindsay Lohan, under mystiske omstendigheter, plutselig befinner seg i feil kropper – det mystiske her er forresten en magisk fortune cookie.
Det er kanskje like greit ikke å tenke altfor mye over hvor lite plausibelt premisset for historien er, men de to hovedrolleinnehaverne gjør mye ut av manuset, som tvinger de inn i kroppene til personer fra helt andre generasjoner. Curtis sprudler som rebelsk tenåring, mens Lohan tar livet som seriøs terapeut på ramme alvor.
Frozen/Frozen 2 (2013/2019)
Joda, den opprinnelige «Frozen»-filmen og alt det andre fiksfakseriet som fulgte med på lasset ble såpass overveldende at millionvis av foreldre antakeligvis ønsket både Anna, Elsa og resten av gjengen dit peppern gror. Nå som støvet (eller kanskje snøen?) har lagt seg, virker nok denne sangglade oppdateringen av H.C. Andersens «Snedronningen» noe mer besnærende – dette er tross alt snakk om en av Disneys beste familiefilmer i det inneværende århundret.
Søskenparet Anna og Elsa fremstår som inntagende helter, og motivasjonen er en kjærlighet for hverandre, snarere enn en slags banal søken etter en kjedelig prins. Lydsporet og sangene kan med enkelhet konkurrere med det aller beste fra Disney, særlig den nå ikoniske «Let It Go» («La den gå»). Sangene er kanskje ikke like imponerende i oppfølgeren fra 2019, men det er like fullt snakk om en verdig oppfølger som utbroderer det mytologiske på en god måte.
The Goonies (1985)
Steven Spielberg sto ikke bak spakene da «The Goonies» skulle regisseres – den æren hadde Richard Donner, som også står bak filmer som «The Omen», «Superman: The Movie» og «Lethal Weapon» – men det er ikke vanskelig å se at han hadde en finger eller to med i spillet som produsent av denne ikoniske eventyrfilmen fra Amblin (produksjonsselskapet han stiftet sammen med Lucasfilm-sjef Kathleen Kennedy og Frank Marshall).
Dette er i praksis Indiana Jones for barn, en film som sender et bredt assortement barn på et oppdrag for å finne en piratskatt de håper vil redde hjemmene deres fra onde eiendomsutviklere. Filmen kan nok være i overkant skummel for de aller yngste, men litt eldre barn kommer til å elske denne actionfylte berg-og-dal-banen, som kan skilte med både minneverdige sitater og karakterer som for lengst er kanonisert i populærkulturen. Om det er alle barnestjernene (mange endte opp som gode skuespillere også som voksne) eller mafiafamilien Fratelli (som også er ute etter skatten) som gir oss mesteparten av underholdningen er vanskelig å si, men svinaktig gøy, det er det.
Holes (2003)
Filmtittelen avslører egentlig mer enn man skulle tro. Denne Disney-filmen fra 2003 handler faktisk om folk som graver hull. Heldigvis får vi mer enn bare harde spadetak i denne adaptasjonen av Louis Sachar-boken med samme navn, som handler om soningen til den uheldige tenåringen Stanley Yelnats IV (Shia LaBeouf før han ble kompis med Optimus Prime), i kjølvannet av at han blir dømt til 18 måneder i ungdomsfengsel for en forbrytelse han ikke begikk.
Etter hans ankomst i anstalten tvinges Stanley og hans frender til å grave de ovennevnte hullene av en tvilsom fengselsbetjent (Sigourney Weaver i en sjelden ondskapsfull rolle) som ikke akkurat lar seg motivere av rehabilitering.
Selv om denne lille klassikeren har gått i glemmeboken hos mange er «Holes» faktisk en artig, overraskende smart og langt mørkere enn man kanskje skulle tro – en glemt perle man kan velge å grave opp via Disney+.
Hjemme alene (1990)
Filmen som gjorde Macaulay Culkin til en verdensstjerne i en alder av 10 år, og som endte opp med å dra inn utallige millioner i både oppfølgere og andre storfilmer. «Hjemme alene», som startet det hele, er musikk alle barns ører: Hva om man kunne proppe et hus full av finurlige feller når lumske banditter kommer på besøk?
På tross av at high school-film-legenden John Hughes sto bak manuset, og regissøren var Goonies-forfatter Chris Columbus, var ikke Warner Bros på noen måte sikre på at «Hjemme alene» ville bli en suksess, og endte opp med å forlate prosjektet da budsjettet gikk over styr.
Angeren var antakeligvis stor da historien om 10-åringen som blir forlatt på julaften – og som tar innersvingen på et par tomsete tyver ved hjelp av hodet og et drøss geniale feller – erobret kinosalene for 20th Century Fox. I dag er filmen å finne på de fleste julelister, og det samme er oppfølgeren fra 1992, som følger Culkin alene på tur til New York, der de samme skurkene tilfeldigvis bestemmer seg for å prøve seg på Kevin for andre gang.
Harry Potter-sagaen (2001-2011)
Den enormt populære J.K. Rowling-serien på syv bøker ble en like populær serie med åtte magiske filmer – en av de mest vellykkede oversettelsene fra bok til film noensinne.
Selv om ikke alle filmene er like gode (særlig ikke «Harry Potter og dødstalismanene – del 1», som sliter med å dele den siste Harry Potter-boken i to), er det liten tvil om at magien og det fantastiske fra Rowlings trolske bøker på spektakulært får vise seg frem her, og det er ikke rent få som har drømt om en immatrikulering ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom etter å ha sett filmene.
Det hjalp også stort at filmskaperne klarte å holde fast ved alle hovedrolleinnehaverne gjennom et helt tiår, særlig siden filmene ble arnestedet til noen av de største skuespillertalentene fra Storbritannia i den senere tid.
Hugo (2011)
Gitt at Martin Scorsese brorparten av livet har syslet med vold, kriminalitet og annen ugagn, skulle man kanskje ikke tro at legenden ville dukke opp i en liste over de beste familiefilmene på markedet.
Samtidig er faktisk «Hugo» nettopp en type film man kunne forvente seg fra en filmhistoriker som «Goodfellas»-regissøren. Dette er bent frem en vaskeekte kjærlighetserklæring til de tidlige heltene fra filmens utspring i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Da den lille gutten Hugo (Asa Butterfield, kjent fra blant annet «Sex Education») og hans kompanjong Isabelle (Chloë Grace Moretz) oppdager en ødelagt robot i Paris i 1931 kommer de plutselig i kontakt med stumfilmgiganten Georges Méliès, og den resulterende historien er både hjertefølt, visuelt nydelig og familievennlig moro.
Jumanji (1995)
Hvem skulle tro at brettspill var skadelig for helsa? Et søskenpar (fremtidige «Spider-Man»-stjerne Kirsten Dunst er ene del av duoen) finner et gammelt brettspill på loftet og slipper på magisk vis løs et drøss ville dyr i den lille amerikanske byen de nettopp har flyttet til. Blant terningkastene slippes også Robin Williams løs fra fangenskap i jungelspillet, en nå godt voksen mann som ble sittende fast i Jumanji som barn, og som etter hvert tar på seg oppgaven med å beskytte barna fra å lide samme skjebne.
Regissør Joe Johnston (som, lenge før «Jumanji», faktisk hadde en finger med i spillet under designet av Boba Fett-rustningen) klarer å lure en god slump magi ut av ganske primitiv CGI i det skumle menasjeriet som flyter ut av brettspillet, mens Williams gjør en av sine beste roller som et barn fanget i en voksens kropp.
Tråden fra filmene ble tatt opp igjen da dataspillinspirerte «Jumanji: Welcome to the Jungle» og «Jumanji: The Next Level» ble lansert henholdsvis i 2017 og 2019.
The Karate Kid (1984)
Du trenger ikke å se lenger enn til Netflix-suksessen «Cobra Kai» for å skjønne hva slags innvirkning «The Karate Kid» hadde på forrige generasjon unge og lovende. Den fikk rettmessig status som en av de beste familiefilmene fra 80-tallet, en æra som spesialiserte seg på å kjedeprodusere storfilmer med universell appell.
Selv om den utvilsomt ligger i det øvre sjiktet hva gjelder filmer som passer for hele familien – her blir man servert en god dose vold, gitt at det er snakk om kampsport – klarer likevel «The Karate Kid» å få mye ut av den sjarmerende tenåringen som trosser alle odds og går seirende ut av en lang og strabasiøs periode med motgang. På mange måter er dette en mer barnevennlig variant av «Rocky» (den har faktisk også samme regissør) – men fullt så mange oppfølgere som Sly-klassikeren fikk vi heldigvis ikke.
Kubo and the Two Strings (2016)
I likhet med Wallace & Gromit-skapere Aardman Animations fortsetter Oregon-baserte Laika Studios å blåse liv i stop-motion-kunsten på tross av at den datagenererte grafikken stadig tar mer plass.
Der Aardman gjerne tar i bruk mer tradisjonelt plastilina-aktig materiale bruker Laika toppmoderne 3D-printing-teknologi når de gjør legemliggjør sine kreasjoner. Aldri har effekten vært like spektakulær som i «Kubo og det magiske instrumentet», en storslagen historie satt til en fantastisk variant av feudal-Japan.
Filmen er svært ambisiøs når det gjelder skala, action og i temaene som berøres i det Kubo reiser ut i det ukjente på søken etter tre rustning-deler som kan redde riket. Filmen er en fest for øynene, og både billen og den snakkende apen er kompanjonger man kanskje ikke skulle tro hadde slik en dybde.
Labyrinth (1986)
Etter den ambisiøse, men litt i overkant mørke, dukkefilmen «The Dark Crystal» var Muppets-legenden Jim Henson tilbake, klok av skade, med en film som var ispedd noen mennesker, for ikke å snakke om sanger, i et eventyr skrevet av Terry Jones (kjent fra Monty Python-gjengen.)
Fremtidige Oscar-vinner («A Beautiful Mind») Jennifer Connelly spiller en tenåring som ved et uhell sender lillebroren sin på tvers av dimensjoner og til slottet til The Goblin King. Hun har bare 13 timer på seg gjennom labyrinten tittelen henspeiler til før den stakkars gutten forvandles til en goblin.
Reisen gjennom labyrinten er i bunn og grunn en unnskyldning for å få møte en rekke minneverdige Jim Henson Company-dukker, mens David Bowie storkoser seg i rollen som den karakteristiske nissekongen.
Legofilmen (2014)
Vi kan ikke annet gjøre enn å sende vår unnskyldning i retning Michael Bay og hans Transformers-saga, men «Legofilmen» er nesten nødt til å være den beste leketøysreklamen noensinne laget.
Phil Lord og Christopher Miller hadde knapt blitt ferdige med like spinnville «Det regner kjøttboller» da de klarte å bygge en svært så sammenhengende film om de flerfargede plastbrikkene, og samtidig koke sammen en historie som passer som hånd i hanske med det danske selskapets kjerneverdier – her settes fantasien løs, og det hele handler om å ha det moro, men man kan gjøre narr av alt det familievennlige også.
Chris Pratt, før han ble Star-Lord i «The Guardians of the Galaxy», spiller Emmet Brickowski, som (kanskje) redder Bricksburg, men han er på ingen måte den eneste stjernen som dukker opp bak de gule legofjesene. Skuespillerstorheter entrer som perler på en snor helt frem til en metafysisk slutt som snur alt på hodet. Tittelsporet «Everything is Awesome», laget av popduoen Tegan and Sara, er et av det mest fantastiske irritasjonsmomentene vi har blitt servert i en film i den senere tid. Hold deg for ørene om du ikke har lyst til å nynne på djevelskapet i all fremtid.
Løvenes konge (1994)
Disney lar dyr tolke Hamlet i en av de aller beste filmene fra 90-årenes renessanse startet av «Den lille havfruen» i 1989.
På tross av den hyggelige filmmusikken fra Elton John er historien til tider bekmørk, litt på samme måte som «Bambi» og «Dumbo». Løveprisen Simba mister faren sin (James Earl Jones trekker utvilsomt på sine erfaringer fra «Star Wars» her) i en masseflukt satt i gang av onde Scar.
Resten av filmen handler om hans søken etter forsoning før han kan ta sin plass som rettmessige konge av jungelen. Den Jon Favreau-regisserte fotorealistiske remaken var visuelt imponerende, men klarte ikke helt å fange sjarmen til originalen.
Matilda (1996)
Gitt den enorme suksessen Roald Dahl har hatt med sine barnebøker er det nesten smått utrolig at det ikke har blitt flere fulltreffere av alle historiene. Adaptasjoner av «Charlie og sjokoladefabrikken», «Heksene» og «SVK» har sine fans, men det er nok kanskje Danny DeVito-filmen «Matilda» som har klart å beholde mesteparten av essensen fra originalmaterialet.
Mara Wilson er fantastisk som det lille geniet som stritter i mot de lugubre voksenpersonene i hennes liv (en gjenganger i Dahls historier), der DeVito selv, Rhea Perlman (hans kone) og Pam Ferris storkoser seg som henholdsvis Matildas foreldre og rektor.
The Mitchells vs. the Machines (2021)
Phil Lord and Christopher Miller er produsentene bak denne innovative Netflix-animasjonsfilmen som føles som en naturlig fortsettelse av «Legofilmen» og «Spider-Man: Into the Spider-Verse».
Filmen er i praksis en familievennlig variant av «The Terminator», og følger en families kamp mot et maskin-opprør ledet av en ond Alexa-aktig AI (Olivia Colman er briljant, som alltid, i rollen.) Historien er fylt til randen med minneverdige øyeblikk – inkludert et knippe kjøkken rebeller ledet an av en Furby – mens moderne temaer (tid sammen vs. tid brukt på skjermer stikker seg ut) blir håndtert på en hjertefylt måte.
Det som virkelig gjør «The Mitchells vs. the Machines» til en film verdt å se er det visuelle. Her får man smarte kamerabevegelser som bryter den fjerde veggen og drøssevis av visuelle triks som gjør at filmen føles som neste steg for datagenerert animasjon.
Mary Poppins (1964)
Et kjapt quizspørsmål: For hvilken rolle vant Julie Andrews sin Oscar? Det kan være fort gjort å si Maria fra «The Sound of Music», men det var faktisk rollen som Mary Poppins hun kunne takke for den gjeve filmprisen.
Mer enn femti år senere er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Andrews snakker, synger og danser seg gjennom denne klassikeren, og hun samspiller til og med sømløst med animerte karakterer.
Filmen er godt over to timer lang, så den kan bli noe langdryg for de aller yngste – og Dick Van Dykes cockney-aksent er selvsagt legendarisk dårlig – men det går likevel ikke an å lage en liste over de beste familiefilmene som finnes uten å ha med «Mary Poppins».
Paddington/Paddington 2 (2014/2017)
«Paddington 2» er ikke bare en av de beste familiefilmene noensinne – i april 2021 klarte faktisk den lille bjørnen å vippe selveste «Citizen Kane» av pinnen, og endte opp helt på toppen av Rotten Tomatos liste over de mest kritikerroste filmene i verden. Ikke er det feil at Paddington-filmene figurerer på toppen av disse listene heller. Dette er vaskeekte klassikere, begge to.
Faktisk er begge såpass gode at det er nær sagt umulig å bli enige om hvilken av filmene som er best. Her finnes det nok av sjarm, humor og slapstick å ta av, broderlig fordelt mellom de to. Besetningen passer perfekt, men vi lar oss spesielt imponere av Ben Whislaw som den marmalade-spisende helten og Hugh Grant som oppfølgerens skurk, den sure forfekteren av skuespillerkunsten Phoenix Buchanan.
Pee-wee’s Big Adventure (1985)
Regissør Tim Burton slet endeløst med å finne utløp for sine merksnodige påfunn da han jobbet som animatør for Disney. Etter hvert fant han likevel det perfekte prosjektet da han gjorde film av Paul Reubens snodige voksen-barn Pee-wee Herman – faktisk var kombinasjonen Reuben/Burton såpass vellykket at det førte til både «Beetlejuice» og «Batman».
Helten skal denne gangen prøve å finne sin elskede bortkomne sykkel, men under den enkle overflaten finner man en ukonvensjonell og surrealistisk road movie som bringer en rekke eksentriske biroller inn i Pee-wees verden. Dette er uten tvil en av de merkeligste filmene i vår familiesamling, men likevel en sjarmerende oppføring.
The Princess Bride (1987)
Da en gammel mann, spilt av Peter Falk («Columbo», «Husbands»), forteller sitt syke og skeptiske barnebarn (Fred Savage) at boken han er i ferd med å lese inneholder «fekting, slåssing, tortur, hevn, kjemper, monstre, jakter, flukt, ekte kjærlighet og mirakler», er det mye han utelater.
«The Princess Bride» (adaptert av William Goldman, basert på hans egen roman) er også en hysterisk morsom rekonstruksjon av eventyr-klisjeer, fylt til randen med minneverdig dialog («you killed my father, prepare to die»), for ikke snakke om usle skurker og artige småroller av Billy Crystal, Peter Cook med flere. Såvidt oss bekjent er dette også den eneste fantasy-filmen som inneholder farlige Rodents of Unusual Size (ROU-er.)
School of Rock (2003)
Det er umulig å se for seg andre i «School of Rock»-hovedrollen enn Jack Black. Denne komedien passer som hånd i hanske for den rappkjeftede komikeren og ene halvdel av rockeduoen Tenacious D.
Faktisk er hele filmen til indie-legenden Richard Linklater («Dazed and Confused», «Boyhood») basert på Blacks energiske opptreden som den late hardrockeren Dewey Finn, som sniker til seg en jobb som vikarlærer på en snobbete privatskole. Dette er likevel ikke en enmannsforestilling signert Jack Black, like viktig er alle de fantastiske barneskuespillerne, som ikke bare er gode til å spille karakterer – de briljerer med sine instrumenter i sin ferd mot finalen i Battle of the Bands.
Shrek/Shrek 2 (2001/2004)
«Shrek» er filmen som beviste, en gang for alle, at DreamWorks Animation kunne konkurrere med Pixar på like vilkår – og snudde like gjerne hele froskeprins-tropen på hodet i samme slengen.
Filmen var en enorm suksess da den kom ut i 2001, og forvandlet et grettent grønt troll (Mike Myers) og hans eselkompis (Eddie Murphy i en av hans beste roller) til superstjerner med deres artige krumspring.
Oppfølgeren, «Shrek 2», klarte faktisk å beholde mye av forgjengerens magi, da Shrek må gjennom et foreldremøte like grusomt som Ben Stillers i «Slekten er verst». Dessverre gikk det ikke like bra med film nummer tre og fire, men Shrek er likevel DreamWorks-helten som speiler Pixars Woody og Buzz Lightyear – for de to første filmene holder en kvalitet som kan måle seg med Pixar på sitt beste.
Chihiro og heksene / Spirited Away (2001)
Den legendariske regissøren Hayao Miyazaki hadde lansert animasjonsfilm etter animasjonsfilm i årtier innen «Spirited Away» kom på banen. Historien om den lille jenta som må jobbe i et magisk badehus etter at foreldrene blir forvandlet til griser ble et springbrett for filmskaperen – for ikke å snakke om Studio Ghibli, selskapet han startet sammen med Toshio Suzuki og Isao Takahata i 1985 – som katapulterte han inn i vestlige kinosaler. Filmen vant til og med Oscar for Beste animasjonsfilm.
I en æra da CGI-animasjon begynte å få et godt grep om kinofilmene sto «Spirited Away» klar til å bevise at det fortsatt var god plass til håndlaget animasjon. Ikke bare det, den kan skilte med en emosjonell dybde og en type historiefortelling som Hollywood bare kan drømme om.
Toy Story 1-4 (1995-2019)
Enhver liste over de beste familiefilmene på markedet kunne inneholdt drøssevis av Pixar-klassikere. Såpass godt grep om gode historier som fenger både voksne og barn er det ingen tvil om at selskapet har. Likevel er det deres aller første film, og oppfølgerne, som viser hva Pixar er gode for på best mulige vis.
De fire «Toy Story»-filmene ble laget over et strekke på over ti tiår, og gang på gang klarer de å transformere et barns leketøykasse til et knippe karakterer det er umulig ikke å bli glad i. Hvorvidt det er snakk om å komme på avveie på et flyttelass eller å akseptere at eieren har blitt for gammel – det skal mye til å holde tårene tilbake i sisteaktene til del tre og fire.
Det viktigste elementet i Toy Story-suksessen er likevel de enormt gode stemmeskuespillerne. Andre gode Pixar-filmer finnes lett tilgjengelig, men det skal vanskelig gjøres å overgå filmene om Woody og Buzz.
The Wizard of Oz (1939)
Dorothy Gale (Judy Garland) og hunden hennes, Toto, befinner seg (som kjent) ikke lenger i Kansas, etter at en tornado frakter de til det magiske riket Oz. Plutselig er ikke verden lenger i svart-hvitt, men i livlige Technicolor, og kinogjengerne fikk seg en støkk som sitter i ennå.
Filmen begynner å dra på årene, faktisk er den berømte adaptasjonen av L. Frank Baums fantasy-roman hele 82 år gammel, men den klarer seg likevel meget godt i lag med de nyere filmene på listen. Filmen er proppfull av ikoniske sanger og dialog som nå er en integrert del av den popkulturelle sfære – nevner du «There's no place like home» eller «Over the Rainbow» er det ingen tvil om hva du refererer til.
Priser på strømmetjenester
| Tjeneste | Pris | Fokus |
|---|---|---|
| Netflix | 89 kr/mnd for SD, 109 kr/mnd for HD, 159 kr/mnd for 4K | Film, serier, dokumentar, barn |
| HBO Max | 89 kr/mnd, 699 kr per år | Film, serier |
| Viaplay | 159 kr/mnd (med sport: 399 kr) | Film, serier, barn, sport |
| Amazon Prime Video | 65 kr/mnd | Film, serier |
| TV2 Play | Med reklame: 99 kr, film og serier: 149 kr, med sport: 239 kr, Total: 399 kr | Film, serier, sport, TV2s innhold |
| NRK Nett-TV | gratis | Film, serier, dokumentar, NRKs innhold |
| Disney+ | 89 kr/mnd, 890 kr per år | Film, serier, naturprogrammer, barn |
| Apple TV+ | 89 kr/mnd | Film, serier |
| SkyShowtime | 79 kr/mnd | Film, serier |
| Strim | fra 399 kr/mnd | Alt TV-kanalene og strømmetjenestene du velger har å by på |
