Test: Nikon D3400

D3400 er det siste i rekken introduksjonsmodeller blant Nikons speilreflekskameraer, der selskapet har prioritert en kompakt størrelse, lav vekt og enkelt design, samtidig som de har hatt høye kvalitetskrav og bevart fordelene med et systemkamera.

Det er etterfølgeren til det utmerkede D3300, og Nikon har siden den gang klart å redusere vekten litt, samtidig som de har forbedret batteriet og forbedret funksjonaliteten slik at D3400 er et enda bedre alternativ for nybegynnere.

Kameraet slippes sammen med et nytt kit-objektiv, som også er kompakt, siden man kan trekke det sammen når man ikke bruker zoom-funksjonaliteten, og med et mer strømlinjeformet design uten bryterne vi ellers ofte ser for fokus og stabilisering («Vibration Reduction», som Nikon kaller det).

Men etter så mange godt mottatte forgjengere, og en flåte av gode konkurrenter med og uten speilsystem, har egentlig D3400 noe ved seg som gjør det verdt ferske fotografers oppmerksomhet?

Funksjoner

• Veldig brukervennlig guide-funksjon
• Bluetooth
• Ikke berøringsskjerm eller 4K video

Som nesten alle speilreflekskameraer i sin klasse, kommer Nikon D3400 med en APS-C-bildebrikke, med en respektabel oppløsning på 24,2 MP. Vi hadde ikke forventet noe høyere oppløsning i denne klassen, som dessuten blir bedre av at kameraet ikke har noe optisk lavpassfilter, hvilket bør hjelpe kameraet med å fange flere detaljer enn om det hadde hatt et slikt filter.

Kameraet fungerer over et rimelig stort følsomhetsspenn, fra ISO 100 til 25 600, som vil si at det har ett trinn mer enn forgjengeren D3300, som stoppet på ISO 12 800. Nikon har nok en gang tatt i bruk Expeed 4-prosessoren, som, blant annet, gjør det mulig å ta bildeserier med inntil 5 bilder i sekundet, og filme Full HD-video i 60 bilder i sekundet. Vi har fortsatt Nikons vanlige verktøy for å justere bildestilen, men hvis du er ute etter noe med mer særpreg, finner du det blant effekter som Super Vivid, Illustration og Toy Camera, som du får tilgang til via modushjulet.

Image 1 of 6

Kameraets 11-punkts autofokussystem stiller med et punkt av krysstypen, midt i bildet, som fungerer i lysforhold ned til -1EV. Du kan la fokusen følge motivet kontinuerlig, blant annet med Nikons 3D-sporingsteknologi, og kameraet kan også fokusere kontinuerlig når du bruker «Live View» til fotografering eller filmer. Du kan også fokusere manuelt. Da må du velge dette i menyen, så fokuserer du selv med fokusringen fremst på objektivet.

Ikke at det ikke finnes bedre, men spesifikasjonene for både LCD-skjermen og søkeren er fint innenfor det vi forventer på dette nivået.  Søkeren, som er basert på et pentaspeil-system, viser omtrent 95% av bildet, og LCD-skjermen på 3 tommer har en høyst respektabel oppløsning på 921 000 piksler.

D3400 har ikke fått innebygget Wi-Fi, men trådløs bildeoverføring er fortsatt mulig gjennom SnapBridge-funksjonen. Dette så vi første gang med D500, og er en funksjon der kameraet bruker Bluetooth Low Energy til å alltid være koblet til smarttelefonen eller nettbrettet ditt, slik at det kan overføre bildene dit, enten fortløpende eller etter fotografering. Det er ikke mulig å endre innstillingene på kameraet via appen, men for en modell i denne klassen har det ikke så mye å si.

For at det skal være enklere for førstegangsbrukere å lære seg å bruke kameraet sitt, har Nikon nok en gang inkludert en guide-funksjon. Denne gir deg et enklere alternativ til de vanlige menyene, og hjelper brukeren med å ta bestemte typer bilder. Vi finner også den vanlige «?»-knappen som du kan trykke på når du trenger en forklaring på hvordan de ulike funksjonene fungerer.

Men noe har Nikon latt være å overføre fra D3300. Mikrofoninngangen som var på siden av forgjengeren er borte, noe som betyr at du nå må nøye deg med de innebygde mikrofonene. Dette er nok ikke noe stort tap med tanke på at kameraet retter seg mot nybegynnere. Blitsen er blitt litt svakere også, der ledetallet har gått fra GN 12m ved ISO 100 til bare 7m. Men det som kanskje er viktigst er at den automatiske sensor-rengjøringen har falt fra, slik at alternativene som er der nå er enten å gå gjennom en mer omfattende prosess som krever at du tar et referansebilde som du må prosessere med den inkluderte programvaren, eller så kan du løfte speilet og fysisk rengjøre bildebrikken, for eksempel med en blåsebelg.

Kjernespesifikasjonene, altså bildebrikken, autofokussystemet og videomulighetene, står seg godt mot kameraets største rival, Canon EOS 1300D, men disse er i all vesentlighet uendret fra D3300. Men enkelte kan komme til å savne innebygget Wi-Fi og berøringsfunksjon på skjermen.

• De 10 beste Nikon-objektivene for DX-speilrefleksene