Test: Apple Mac Pro

Selv om den ikke har blitt oppgradert på litt over fire år har Apple hele tiden beroliget oss med at en Mac Pro er på trappene. Mer spesifikt har Apple påstått at planene har vært å lage en «fullstendig redesignet ny generasjon» Mac Pro, med høy ytelse, og «et system med høy datagjennomstrømning i et modulært og oppgraderbart design», samtidig som de har ymtet utpå med en ny skjerm i proffklassen.

I mellomtiden har det imidlertid ikke skortet på alternativer om man har hatt lyst på en Mac laget for de hungrige etter ytelse. iMac Pro kom for eksempel ut desember 2017, med Intel Xeon-prosessorer, AMD Radeon Pro Vega og opp til 128 GB RAM innabords.

Det som trekker ned for iMac Pro sin del er at den er langt dyrere enn den eksisterende skjermløse Mac Pro-maskinen vi nå tester, hvilket kan kjøpes for 33 990 kroner (startpris for den billigste grunnmodellen).

Med sine 25 centimeter i høyde, og drøye 16 centimeter i diameter er denne utgaven av Mac Pro omlag en åttendedel av størrelsen til den mer tradisjonelt formede forgjengeren. Inneholdende knappe fjerdedelen av vekten finner man langt mer ytelse enn størrelsen skulle tilsi.

Den har en Intel Xeon E5-prosessor — fire eller sekskjerners, om man kjøper ferdigkonfigurerte utgaver i butikk. Åtte- og tolvkjernersprosessorer er tilgjengelig om man kjøper direkte fra Apple sine nettsider — men flere enn én prosessorsokkel er ikke mulig.

Samtidig tilbyr de to AMD FirePro GPU-ene opp til åtte ganger ytelsen man så i de eldre Mac Pro-maskinene, noe som kanskje ikke er så rart, i og med at 2012-utgavene som gikk ut av sortimentet i 2013 på grunn av et nytt EU-reglement, allerede på den tiden hadde et særs utdatert grafikkort.

Ikke overraskende, med tanke på hvordan utseendet til Mac-maskiner har utviklet seg i de senere år, er lagringen flashminnebasert (SSD). Like lite overraskende finner man heller ikke noe optisk drev hos Mac Pro. Hvis man fortsatt bruker CD-er og DVD-er må man gå til anskaffelse av en ekstern SuperDrive (USB) eller lignende.

Spesifikasjoner

Sentralt i den nye Mac Pro-maskinen finner man en såkalt termisk kjerne, en enhetlig kjøleribbe som strekker seg rundt langs kretskortene der CPU-en og GPU-ene er montert. Sammenlignet med gamle Mac Pro har nye Mac Pro gått fra åtte separate vifter til én sentralisert. Denne trekker luft inn fra bunnen av enheten, og dytter den ut på toppen av kabinettet, og fører dermed hele tiden en jevn trekk med luft gjennom kjøleribben som strekker seg fra topp til bunn i maskinen. Dette fører naturligvis til et særdeles stillegående system. 2013-utgaven er laget for å stå oppå skrivebordet, ikke under det, og da hjelper det at den er stillegående, pen å se på og liten.

Apple er kjent for fiffige designdetaljer, og her skuffer heller ikke Mac Pro. Snur man kabinettet rundt for å komme til ekspansjonsportene bak (om man i det hele tatt kan snakke om en «bakside» på et rundt kabinett), og de lyser opp. Selv om Mac Pro ikke er skrudd på har man altså et automatisk monteringslys som gjør det lettere å kople til eller fra eksterne enheter. Flytt deg unna maskinen i noen sekunder, og lyset skur seg sakte men sikkert av. Kjekt.

Det aller meste av ekspansjonsmuligheter i en Mac Pro finnes på utsiden, så det skorter ikke på mengden dataporter. Man har fire høyhastighets USB 3.0-porter, og seks — ja, seks — Thunderbolt-porter. Disse tar i bruk Thunderbolt 2-standarden, som kombinerer to 10 gigabit-kanaler lignende de i førstegenerasjons Thunderbolt, slik at man får én 20 gigabit duplex-kanal (data går begge veier samtidig). Dette er ideelt om man vil strømme store mengder data, eksempelvis video i UHD-oppløsning. Gitt at man kan ringkople opp til seks Thunderbolt-enheter på samme port vil man med et kjapt regnestykke komme frem til at Mac Pro støtter opptil 36 enheter samtidig. Man kan selvsagt også kople Mini DisplayPort-skjermer til Thunderbolt-portene, og med adaptere (ikke medfølgende) kan man også kople til sine gamle FireWire-enheter.

I tillegg får man en HDMI-port, samt to Gigabit Ethernet-innganger, men en SD-kortleser er dessverre ikke inkludert. Når det gjelder trådløse muligheter har man 802.11ac Wi-Fi og Bluetooth 4.0.  

Alle variantene har doble GPU-er. I butikkversjonene er disse to AMD FirePro D300 eller D500, men man kan konfigurere andre varianter (i Apples nettbutikk) og få opp til to D700 GPU-er med 6 GB GDDR5 VRAM. På samme måte starter Xeon E5-prosessoren i en firekjerners 3,7 GHz-versjon, men kan oppgraderes helt opp til en tolvkjerners 2,7 GHz. Minnet er av helt vanlig type, så dette kan man selv oppgradere, opp til 64 GB.

Mac Pro-utgaven vi testet i 2014 hadde en åttekjerners Xeon E5 kjørende på 3 Ghz, to AMD FirePro D700 GPU-er, 64 GB RAM og 1 TB flashminne via PCIe. De to Mac Pro-modellene man i skrivende stund kan få kjøpt direkte fra Apple koster (om man ikke konfigurerer de ytterligere) 33 990 og 44 990 kroner. Vår testenhet var en egenkonfigurert variant, som dermed kostet omlag 80 000 kroner.

Uansett hva slags innmat man foretrekker kan man finne Mac Pro-maskiner brukt til langt mindre penger. Den desidert laveste prisen vi har sett er $1999 (omtrent 15 000 kroner), dog i USA. Hvis man er en garvet brukthandelentusiast kan man sikkert finne den for enda mindre.

Gabe Carey har også bidratt i arbeidet med denne artikkelen. 

Først testet januar 2014