En hører ikke mye om plasma-TV-er nå om dagen, og det er ikke så rart: Det er mange år siden sist en produsent laget en plasma-TV. Men, gitt at dette var en TV-teknologi som en gang representerte kremen av kremen innen bildekvalitet – hva skjedde egentlig med plasma-TV-en?
Det å skrive om en høyt elsket teknologi som ikke eksisterer lenger føles ut som å skrive et kjærlighetsbrev til en ekskjæreste. Du husker hvorfor du var forelsket, men du husker også hvorfor det ble slutt. Det er godt å få renset sjela en gang i blant.
Og hva husker vi egentlig av plasma? Teknologien som gjorde flatskjermer av en viss kvalitet en realitet for alle og enhver startet sin reise i en liten lab på University of Illinois. Potensialet i det som startet som et akademisk eksperiment, et prosjekt som tok sikte på å lage en skjerm for undervisning, ble raskt oppdaget av TV-makere, som hadde slitt med å finne en realistisk løsning på hva som skulle ta over for de tungvinte CRT (Cathode Ray Tube)-TV-ene.
Plasma-skjermer inneholder millioner av celler fylt med gass som sitter sammenklemt mellom to glassplater. Når elektrisitet introduseres vil cellene – eller pikslene – lyse opp og danne et bilde. Gassen som lyses opp er selve plasmaen, hvilket er kimen til navnet.
CRT-modellene, på sin side, hadde én enkelt glasskolbe (en såkalt tube) som inneholdt et vakuum, og der en (relativt) flat glassfront huset selve skjermbildet. Da industrien gikk over til plasma, og dermed millioner av individuelle celler, ble det langt enklere å forstørre skjermene, samtidig som tykkelsen holdt seg relativt sparsommelig – disse TV-ene var langt tynnere enn de eldre CRT-skjermene. Samtidig kunne man enklere separere pikslene, og dermed få en høyere opplevd oppløsning.
For å forstå hvorfor plasma-TV var såpass besnærende, og hvordan modellene klarte å kapre stueplassen til både entusiaster og hvermann må man se forbi den smekre skjermen og inn i hjertet av panelet, til selve teknologien bak.
Hvordan fungerer egentlig plasma-TV-er?
Man kan se for seg at en plasma-TV er en slags neon-lampe. Millioner av elementer lager sitt eget lys via å la plasmagass virke inn på fosfor.
«Glasset kan sammenlignes med glass i et vindu, i motsetning til LCD. Det finnes horisontale og vertikale nett med elektroder og et fosfor-mønster. Koplingen mellom de to finnes, og en utladning finner sted på det korrekte todimensjonale punktet, noe som får fosforet til å gløde», sier analytiker Paul Gray, som leder TV-forskningen hos Omida, et globalt selskap som tilbyr analyser på tvers av teknologi-økosystemet. «Fosfor-siden ligner på den man finner i CRT-er, mens plasmaen i seg selv er en glimutladning, på samme måte som i en neon-lampe.»
Opphavet til teknologien hadde dog ingenting å gjøre med underholdningsbransjen. Lerry F. Weber, et styremedlem i Institute of Electrical and Electronics Engineers, skrev det følgende i IEEE Transactions on Plasma Science:
«Som med enhver oppfinnelse startet det hele med et behov. I dette tilfellet trengte man en høykvalitetsskjerm for datamaskin-basert undervisning. University of Illinois startet et prosjekt i 1960, som het PLATO (Programmed Logic for Automatic Teaching Operations), for å forske på hvordan man kunne bruke datamaskiner innen undervisning [...] Plasma display panel (PDP) ble oppfunnet av Prof. Donald L. Bitzer, Prof. H. Gene Slottow, og doktorand Robert H. Wilson i 1964 for å dekke behovet for en fullstendig grafisk skjerm for PLATO-systemet.»
Teknologien utviklet seg raskt – bokstavelig talt gikk det fra et knippe glassplater i en lab til de beste TV-ene på markedet på svært kort tid.
Den spede begynnelse for Plasma-TV-teknologien
Som med alle teknologier på vei mot forbrukermarkedet tok det tid å finne innpass. Plasma-TV-er ble lenge produsert i små kvanta, og var dermed dyre å lage.
Den første produsenten som satset for fullt på plasma, og ville produsere i større kvanta, var Fujitsu, med en TV på 42 tommer i 1997. Denne modellen kostet ifølge San Fransisco Business Times 20 000 dollar (omlag 170 000 kroner.)
Philips og Pioneer var de to neste på ballen, og kort tid etter kom enda flere produsenter på banen.
«De som startet var Fujitsu og Panasonic, men NEC, Pioneer, Samsung, LGE og Chunghwa (CPT) laget alle slike skjermer», sier Gray. «De fleste merkene hadde plasma i sitt sortiment. Det er viktig å huske på at tidlig på 2000-tallet ledet PDP (Plasma Display Panel) an når det gjaldt store TV-er, som 42-tommere, og det var bekymringer omkring hvorvidt 42-tommere laget med LCD-teknologi var økonomisk gjennomførbart. Sony og Sharp jobbet til og med med en hybridteknologi som het PALC, Plasma-addressed Liquid Crystal.»
Dette var første gang man kunne kjøpe en stor TV som kunne monteres på en vegg, noe som var en ekstrem oppgradering kontra de gamle CRT-TV-ene som fortonte seg som møbler. Store, tunge, men for så vidt ganske så solide. husk også at på denne tiden var TV-markedet et snodig skue der små og store skjermer (henholdsvis LCD og bakprojeksjon) var flate, mens de i midten (14- til 37-tommer) var kurvede.
Bildekvalitet
Plasma-TV-er tok raskt store steg. Teknologien dominerte forbrukermarkedet, og kunne tilby den beste seeropplevelsen som var å finne.
Plasma TV-er hadde helt flate paneler der individuelle piksler ble opplyst av gasser (xenon og neon) mellom to glassplater, noe som førte til et lyssterkt og skarpt bilde, selv i store størrelser, ifølge Samsung, en av de største produsentene av plasma TV-er. Siden skjermene brukte en fosformatrise til å mane frem lyset som skapte bildet krevde ikke teknologien baklys.
Teknologien innebar at store skjermer (typisk fra 42 til 63 tommer) kunne tilby «høy kontrast, nydelige mettede farger og store innsynsvinkler – hvilket betyr at hver eneste sitteplass er utmerket», ifølge Samsung, samtidig som de fungerte «bra i rom med dunkel belysning, noe som er bra når man skal se film.» De kunne også «holde følge med raske bilder uten at man opplever [såkalt] motion blur», noe som gjorde plasma «ideelt for å se på actionfylt sport eller spille spill. Skarpheten i de visuelle detaljene er enestående.»
Det var også enkelte bakdeler. Plasma brukte langt mer strøm enn LCD (Panasonic klarte å få ned forbruket slik at det nesten matchet LCD, og mengden strøm som ble brukt var avhengig av hvor lyst bildet til enhver tid var.) Plasma-TV-er var gjerne også en god del tyngre enn LCD (på grunn av alt glasset), og hadde langt mer elektronikk i hvert apparat. Etter hvert klarte ikke plasma å holde tritt med lysstyrken i LCD, noe som betød at for å få fullt utbytte av TV-ene måtte man ha muligheten til å slå av lys og trekke for gardinene for å få kinofølelsen – ikke et stort problem for filmelskere flest, men kunne være et aber for mer hverdagslige brukere. Et annet problem var innbrenning, særlig hvis du brukte TV-en til spill.
Plasma-oppsvingen og nykommerne som tok over
I 2005 ble det solgt seks millioner plasma-TV-er på verdensbasis per år, ifølge Omdia. «Bransjen hadde sitt beste år med 18,4 millioner solgte i 2010», sier Gray.
Etter hvert begynte andre teknologier å ta innpå. LCD-skjermer var lettere og mer lyssterke. De brukte langt mindre strøm, og fungerte bedre i lyse rom.
«I bunn og grunn var det fundamentale problemet hastigheten på utviklingen», sier Gray. «Plasma måtte ha et mottrekk mot LCD-industrien, som hadde flere involverte innen utvikling. Fremtiden var enten en uøkonomisk mengde forskning og utvikling, eller alternativt å bli hengende akterut. Samsung og LG var de eneste som var igjen i PDP (Plasma Display Panel)-markedet, for å forsikre seg, mens japanerne ikke var villige til å gamble.»
Slutten for plasma
Plasma-suksessen kunne dermed ikke vare, og det var en del grunnleggende faktorer som fikk innvirkninger på salget – inkludert kritikken som gjerne sendes i retning OLED, at lysstyrken er for lav.
«Plasma var ikke like lyssterk som LCD. Dette var viktig for amerikanske butikker, TV-området var sterkt lyssatt og PDP-skjermer så blasse ut», sier Gray. «Plasma – i likhet med andre paneler som lager sitt eget lys – hadde problemer med tettsittende piksler. Det var bare Panasonic som klarte å lage en 42-tommer i 1080p, og selv om det eksisterte var det ikke et produkt som klarte seg godt på markedet. Det var etter sigende mye feilproduksjon. Til syvende og sist hadde LCD enorm produksjonskapasitet og en fordel i omfanget i produksjonen. PDP var simpelthen ikke unikt nok.»
Produsenter begynte å tape store summer, og dermed var utfasingen et faktum. Da Pioneer avsluttet produksjonen av sine svært populære Kuro-modeller var stemningen til å ta og føle på, og da Panasonic annonserte at de ikke lenger ville drive med plasma visste alle at enden var nær. LG og Samsung fulgte i samme fotspor kort tid etter. Det var det. Plasma var historie, og fosforets tidsalder var over.
