David Lynch-filmer er noe helt for seg selv. Det er vel ingen regissør som har en så umiddelbart gjenkjennelig stil som Lynch?
Opp igjennom karrieren har han gitt oss aha-opplevelser og tatt oss med på reiser til de mørkeste, dypeste avkroker. Han er nok mest kjent for "Twin Peaks", en ikonisk, skummel og eksentrisk whodunnit, men han har også hatt en karriere på kinolerretet, og laget 10 filmer i alt.
Disse spenner fra den originale versjonen av "Dune" til sjanger-utfordrende dramaer som "Mulholland Drive" og "Inland Empire". Men hvilken film er egentlig best? Vi har prøvd å svare på det spørsmålet og har rangert hver av hans filmer, fra verst til best.
David Lynch-filmer fra verste til beste
10. Dune
En del av gleden ved Denis Villeneuves overdådige og suverene 2021-tilpasning av Frank Herberts banebrytende fantasy-epos "Dune" var å rette opp feilene Lynch gjorde med denne historien fra 1984.
Lynch var på ingen måte den første regissøren som prøvde å takle boken etter at den ble en bestselger, med både Alejandro Jodorowsky og Ridley Scott i samarbeid på et tidspunkt. Lynch hadde imponert med "The Elephant Man" og ble til slutt valgt til å gjøre jobben. Så gikk alt galt.
For å levendegjøre Herberts bok og sagaen om Paul Atreides søken etter hevn, henvendte Lynch seg til Kyle MacLachlan, som senere fikk ikonstatus etter "Twin Peaks". MacLachlan frontet en rollebesetning som også inkluderte Patrick Stewart, Francesca Annis, Leonardo Cimino og Sting.
Produsent Dino De Laurentiis organiserte filmingen som skulle finne sted i Mexico, og booket Churubusco Studios åtte lydscener i mer enn seks måneder. Dessverre gikk strømmen ofte og arbeidsforholdene var så elendige at det ofte ble turer til sykehus for rollebesetningen og crewet.
Spesielt dyster var en scene som skulle bli filmet i bunnen av en gammel vulkan. Da de ankom, oppdaget Lynch og mannskapet at lokasjonen var i bruk som dumpingplass for hundekadaver.
Lynch ønsket å stappe alle 412 sidene av romanen inn i filmen. Han leverte først et fire timer langt klipp, som etter en brutal saksejobb av De Laurentiis, datteren Raffaella og Lynch selv, ble snauet ned til 137 minutter.
Filmen fikk seg en overhaling av kritikerne, billettsalget bombet og Lynch var så rasende over sluttresultatet at han fornektet den offentlig og skyldte på press fra produsenter og finansfolk som begrenset hans kunstneriske kontroll og nektet ham final cut-privilegium.
Den fungerer ikke som film, den gir ingen rettferdighet til historien. Villeneuve har forbedret historien på alle tenkelige måter. Den har heller ingen av Lynchs signaturer og snålheter, så hvorfor i all verden hyret de ham inn i det hele tatt?
9. Twin Peaks: Fire Walk With Me
Etter at Twin Peaks ble tatt av skjermen av ABC i 1991, bestemte Lynch og produsenten Aaron Spelling å knytte sammen sekken med en filmtrilogi. For å få det til signerte de en avtale verdt 75 millioner dollar med det franske selskapet Ciby 2000.
Det viste seg at filmen, som tar for seg de syv siste dagene i Laura Palmers (Twin Peaks prom queen) liv, ble en økonomik fiasko. De to følgende delene av den tenkte trilogien ble kansellert.
Selv om "Fire Walk With Me" har de fleste nøkkelrollene fra Twin Peaks i rollelista hjelper det ikke mye. TV-seriens skumle, merkelige vesen egnet seg ikke for filmformatet, og føltes mer som en dårlig episode av serien. Vi foreslår at du heller legger noen timer på å binge serien.
8. Inland Empire
"Inland Empire" ser ut til å bli Lynch siste film, og det er en passende sprø finale.
Med en rolleliste bestående av Lynch-kjenningene Laura Dern, Harry Dean Stanton og Grace Zabriskie i tillegg til Jeremy Irons og Justin Theroux blir filmen et tre-timers epos.
En del av filmen følger Dern som Nikki Grace, en skuespiller i nedoverbakke karrieremessig. Hun klarer å kapre en rolle i melodramaet "On High in Blue Tomorrows". En annen del av filmen følger en forhåndsdømt kjærlighetshistorie fra 1900-tallets Polen. Under filmens gang overgår Grace sakte men sikkert til å bli Susan Blue, karakteren hennes i filmen, med blodige konsekvenser.
Med den fengslende "Inland Empire" legger Lynch lista for eksperimentell film ekstremt høyt. Filmen ble laget uten et ferdig manus og ble bygget opp scene for scene.
Legg til at Lynch filmet det hele selv med en håndholdt Sony Camcorder. Det er forstyrrende, av og til nesten ulidelig å se til tider, men like fullt fengslende.
Det er vel bare Lynch som kan komme unna med noe sånt.
7. Eraserhead
Lynchs regidebut er et genuint urovekkende og unikt stykke film.
Filmen ble utgitt i 1977, og er en marerittaktig lavbudsjett-skrekk med og følger Jack Nances Henry. Etter at et kort forhold til en kvinne, Mary, har resultert i graviditet, gifter Henry seg med Mary og får henne til å flytte inn hos ham.
Ting blir veldig merkelig når parets baby viser seg å være en merkelig øglelignende skapning som ikke vil slutte å gråte, så mye at Mary forlater både Henry og barnet. Henry prøver å berolige babyen, mislykkes, og blir drevet inn i galskap med merkelige visjoner og syn som begynner å ta over livet hans.
Filmen er skremmende og til tider vanskelig å se, og du forstår at dette er en film laget av en regissør uten sidestykke.
6. The Elephant Man
Lynchs gjennombrudd hos den brede massen kom 1980 med det følsomme biografien om Joseph Merrick, en alvorlig deformert mann i London på slutten av 1800-tallet. Vi møter John Hurt som Merrick og Anthony Hopkins som Frederick Treves, kirurgen som ville bli venn med Merrick og prøve å redde ham fra et liv som en del av et viktoriansk freakshow i East End.
Filmen er inspirert av Treves' memoarer om tiden med Merrick, og er en øm, rørende og vakkert filmet biografi, laget helt i svart-hvitt. Etter å ha gitt Lynch og teamet hans åtte Oscar-nominasjoner, men ingen seire, ble det så mye kritikk for ikke å respektere filmens sminkeeffekter at det ble opprettet en ny kategori kun for sminke året etter.
Som mye mer mainstream enn filmene Lynch ellers var kjent for, forblir dette et elegant drama og en tåredryppende historie.
5. Lost Highway
Nærmere en actionfilm enn dette kommer nok Lynch ikke, selv om den handler om en jazz-saksofonist og en hel haug av mystiske dobbeltgjengere.
"Lost Highway" vever sammen to historier. En følger Bill Pullmans karakter Fred, saksofonisten. Han er paranoid og mistenker at hans kone Renee bedrar ham, og han plages av drømmer der han angriper henne.
Paranoiaen blir ikke mindre av at han får tilsendt videofilmer av ham og Renee i hjemmet. Når Renee blir drept, blir han tiltalt for mordet må stole på et forsvar med usannsynlige beviser.
Den andre historien omhandler Pete Dayton, spilt av Balthazar Getty. En ung mekaniker som plutselig befinner seg i et hav av trøbbel etter å ha innledet et forhold med Alice, en ung kvinne som allerede er sammen med en ondskapsfull gangster.
Koblingen? Både Alice og Renee blir spilt av Patricia Arquette. Det er også en mystisk kobling mellom Fred og Pete som blir avslørt under filmens gang.
Filmen er som en syretripp, dypt usammenhengende, men full av fantasi og visjoner. Sammen med et fantastisk lydspor sammensatt av Nine Inch Nails, blir dette klassisk Lynch.
4. The Straight Story
Sammenlignet med resten av Lynch arbeid, blir "The Straight Story" en film som stikker ut.
Filmen forteller den sanne historien om bonden Alvin Straight som i 1994 kjørte gjennom delstatene Iowa og Wisconsin, nesten 400 km, på en traktorgressklipper. Straight spilles av Richard Farnsworth, som ble Oscarnominert for innsatsen. Som en eldre mann med problemer med både syn og ben, blir han nektet å fornye førerkortet. Etter å ha fått beskjed om at hans eldre bror, som han har brutt kontakten med, har fått hjerneslag, bestemmer han seg for å reise dit og gjøre opp før broren dør.
Uten noen andre måter å komme seg dit på, hekter han campingvogna på den 30 år gamle traktorgressklipperen av merket John Deere - toppfart 10 km/t - og kjører avgårde til Mount Zion i Wisconsin.
Den hjertevarme, følsomme filmen beviser at Lynch kunne hatt en suksessfull karriere i mainstream Hollywood, men han ville det helt enkelt ikke ...
3. Mulholland Drive
Et nervepirrende mesterverk. For noen (men ikke oss), er "Mulholland Drive" Lynchs definerende film. Kritikere elsket den, Lynch ble beste regissør på filmfestivalen i Cannes i 2001 og innkaserte en Oscar-nominasjon i samme kategori.
Filmen begynner med at Betty Elms (Naomi Watts), en ambisiøs skuespillerinne, ankommer Hollywood med drømmer om berømmelse. Hun har lånt sin tantes leilighet mens hun finner ut av drømmebyen. Uten at hun vet det, er leiligheten allerede bebodd av en ung kvinne med totalt hukommelsestap.
Kvinnen kaller seg Rita og ber Elms om å hjelpe henne. Sammen finner de ut at Rita har på seg en stor sum penger og en uvanlig blå nøkkel. Mens de prøver å undersøke hva som skjedde, går ting inn i klassisk Lynch-territorium med marerittaktige bilder, utenomjordiske besøkende og en film i en film som vil få mørke og dødelige konsekvenser.
Et strålende, skremmende og oppmerksomhetskrevende stykke filmkunst, den forblir like rar og levende som alltid.
2. Blue Velvet
I andre lister som denne vil "Blue Velvet" være nummer én, siden den på så mange måter ER Lynchs definerende film, men for oss havner den ikke helt i topp.
"Blue Velvet" er en skarp vri på film noir, med Lynch-favorittene MacLachlan og Dern i hovedrollene i tillegg til Isabella Rossellini og Dennis Hopper.
I et vidstrakt mysterium, laget før Lynch tok på seg Twin Peaks, begynner historien med at MacLachlans collegestudent Jeffrey kommer tilbake til hjemmet sitt i North Carolina etter farens hjerneslag.
Ikke lenge etter gjør han en grufull oppdagelse. Han finner et avkuttet øre i et forlatt felt. Han tar øret til politidetektiv John Williams og blir da kjent med Williams datter Sandy (Dern). De bestemmer seg for å slå seg sammen for å løse mysteriet.
Dette mysteriet, i typisk Lynch-stil, viser seg å være farlig og veldig uvanlig. Det involverer Rossellinis lounge-sanger Dorothy Vallens, som er i alle tenkelige problemer og har Hoppers morderiske psykopat Frank i hælene.
Mer direkte i sin tilnærming enn mange av Lynchs senere verk, er dette en sammenhengende, forlokkende, men fortsatt dypt merkelig film. Og den er viktig å se.
1. Wild At Heart
Lynchs tilpasning av 1989-romanen "Wild at Heart" av Barry Gifford er en elektrisk, kaotisk og fullstendig overveldende film. Laura Dern og Nicolas Cage spiller kjæresteparet Lula og Sailor, som er vanvittig forelsket, men som kjemper mot dårlige odds for å få være sammen.
Oddsene betyr i dette tilfellet Diane Ladds Marietta, den dominerende moren til Derns Lula, (og Derns mor i det virkelige liv). Marietta hyrer først inn en mann for å angripe Sailor med en kniv. Det mislykkes, Sailor dreper ham og havner i fengsel. Etter at han blir løslatt og gjenforent med Lula, bestemmer de seg for å stikke av sammen, noe som fører til at Marietta ansetter flere ondskapsfulle kjeltringer for å stoppe ham, inkludert Willem Dafoes psykotiske Bobby Peru. Lykkes hun? Du må se filmen for å finne ut av det, men det utvikler seg fort til et blodbad.
Intens, voldelig og vakker er dette en roadmovie a la David Lynch; det vil si som ingen roadmovie du har sett hverken før eller siden. Prestasjonene er flotte, lydsporet er fantastisk og filmen krever gjentatte visninger, og den passer til å toppe enhver liste.
