Onde Marvel-karakterer - hvem er egentlig den verste?
Marvel lager filmer om superhelter. Og de har noen fabelaktige helter i sitt univers. Når det er sagt, virker det stadig oftere som at det er skurkene som fansen er mest spent på når de store filmutgivelsene kommer. Og nå som MCU er inne i sitt andre tiår, syntes vi det var på tide med en liste.
Da det begynte å sirkulere rykter om at alle Spider-mennene skulle samles i No Way Home, var et av spørsmålene hvilke av Tobey Maguires og Andrew Garfields fiender vi skulle få et gjensyn med. Og de som så filmen husker ganske sikkert hvordan Willem Dafoe som Green Goblin gjorde et like heftig inntrykk som selve Spider-mennene.
Vi har sett mange råtøffe bøller på lerretet, men kommer ikke unna at vi også har sett noen som er lette å glemme. De har rett og slett vært lite overbevisende i sin misjon om å gjøre livet vanskelig for superheltene. Skurker som ikke gjør annet enn å jage helten fra et sted til et annet, lage litt spenning, men uten å gjøre minneverdig inntrykk i historien i det hele tatt (bortsett fra en god kampscene, om vi er heldige).
Vi har også sett briljante skurkeferdigheter som gir oss gåsehud, hvilket vi nå skal trekke frem. Og det er umulig å gjøre uten å spoile, så om du ikke er oppdatert på Marvel-universet, les med forsiktighet.
Før vi setter i gang – denne artikkelen tar ikke for seg medhjelpere, motstandere, eller bidragsytere i skurkeriene. Altså ingen Nebula, Trevor Slattery, Arnim Zola eller Taskmaster. Vi står fortsatt igjen med 36 skurker, rangert fra verst til absolutt best.
OBS: Massive spoilere følger, så fortsett med omhu.
Onde Marvel-karakterer - fra pinglete til mektigste
36. Sonny Burch (Ant-Man and the Wasp)
Ikke det mest minneverdige ansiktet å fyre i gang listen med, av en grunn. Du har kanskje glemt Walton Goggins som Sonny Burch? Mannen som tilbragte store deler av tiden i Ant-Man and the Wasp løpende rundt for å prøve å stjele Hank Pyms mini-laboratorium på hjul? Goggins gir karakteren sin et komisk preg som gjør ham hakket verre enn Scooby Doo, men selv godt skuespill er ikke nok til å redde en såpass ubetydelig skurk.
35. Laufey (Thor)
Klapp på skulderen til Laufey for å være såpass uortodoks og samtidig ha intensjoner om å ødelegge verden i Marvels Fase 1.
En snål skurk, siden Marvel egentlig ikke gjorde noe med denne Night King-light-fælingen og hans armé med Frost Giants. Han blir nedkjempet sekunder etter at han blir introdusert, og hans ettermæle utenfor Jotunheim består i at han så vidt blir nevnt når Loki presenteres.
Det beste med Laufey er stemmen til Colm Feore. Men alt i alt viste Laufey seg å ikke være noe mer enn et hinder på veien i Lokis reise for å akseptere sin opprinnelse. Det er en verdighet over det, men aller mest kjedelig.
34. Brock Rumlow/Crossbones (Captain America: The Winter Soldier, Captain America: Civil War)
Frank Grillo må ha gjort noe riktig som Crossbones siden han landet rollen som slemming i den kinesiske og svært så innbringende Wolf Warrior 2. Men selv om noen av slåsscenene hans er råtøffe – den i heisen med Captain America er en av de mest ikoniske i hele Marvel-franschisen – er karakteren hans like flat som han selv var etter at han fikk knust alle beina i kroppen av et hangarskip.
Som tidligere HYDRA-agent og siden frilans terrorist, planlegger han nå hevn mot Avengers. Hans mål i livet er å slåss mot dem og gjøre så mye skade som mulig. Ikke at det ikke kan være underholdende, men det gjør ham ikke til Marvel-skurk i toppklasse.
33. Raza (Iron Man)
Enda en du antagelig ikke husker navnet på. Raza er han som kidnappet Tony Stark, en historie som ble begynnelsen for Iron Man. Det er ikke så mye mer Raza kan skryte av, bortsett fra at han sådde første spire til det som ble Ten Rings. Selv om Marvel selv neppe visste hvor de ville med den delen av historien, det er så lenge siden at man nesten har glemt det…
32. Justin Hammer (Iron Man 2)
Justin Hammer er en slags postordre-versjon av Tony Stark, og en raring. Mye av underholdningsverdien hans ligger i den totalt feilplasserte selvtilliten. Han er bare pussig, og som seer klarer man ikke la være å undres over hvordan han havnet der han er.
Hvis du noen gang kjøper noe av ham, lurer du på om varene kommer fram eller om du nettopp meldte deg inn i et pyramidespill. Så det eneste han kan gjøre er å leie noen for å ta sine største rivaler, men også det mislykkes…
31. Malekith (Thor: The Dark World)
Hvis handlingen i Thor: The Dark World ikke hadde hatt konsekvenser for Endgame, ville Marvel-fansen ganske sikkert vært enige om at dette ikke skjedde – delvis på grunn av Malekith.
Man spør seg hvordan Marvel fikk Christopher Eccleston til å ta på seg alle de spesialeffektene, og ga ham en skurk som lignet en defekt ork som er slem bare for å være slem?
Vi så Malekith gå til krig mot Asgard for å føre verden tilbake til mørket før Big Bang. Men hvorfor? De mørke alvene ser da ut til å trives riktig så bra. Det store slaget i Greenwich var kult for alle fra London, men Eccleston burde fått en ny mulighet til å gi liv til en Marvel-skurk på filmlerretet.
30. Kro (Eternals)
Den overmenneskelige Kro, leder for Deviants, er en rotete sammensetning av klisjeer, og i bunn og grunn bare en lakei for hovedskurken Arishem i jakten på Eternals. Før han til slutt skifter mening for å hjelpe De evige med å stoppe den sjeldne kosmiske konvergensen.
Om du ser bort fra det faktum at han er ekstremt forglemmelig, udugelig som skurk og gir oss rare vibber, kan Kro være MCU sitt bidrag til å håndtere klimaendringene. Men resultatet ligner mer en rabiat hund på LSD…
29. Dreykov (Black Widow)
Dreykov er den minst interessante karakteren i Black Widow. En av de få Marvel-skurkene som blir overgått av sin støttespiller.
Hans obskure, manipulerende og vulgære oppførsel passer perfekt inn i historien, men vi glemmer ham så fort rulleteksten er ferdig.
28. Ulysses Klaue (Avengers: Age of Ultron, Black Panther)
Her har vi Andy Serkis, enda en fabelaktig britisk skuespiller som fortjener en ny sjanse som skurk i Marvel-universet. Ikke at Ulysses Klaue er en superdårlig karakter, men han ble vel egentlig aldri noe mer enn en udugelig våpenhandler.
Man får inntrykk av at en resirkulert, stereotypisk kriminell dukker opp hver gang noen vil gjøre noe med vibranium – plutselig er noen der for å hjelpe slemmingene med å gjennomføre en plan, for så å bli banket opp av noen snille senere ut i filmen.
Serkis henter ut alt han kan av Ulysses’ kjedelige, karakter, og leverer som vanlig en prestasjon i toppklasse. Men det redder jo ikke denne skurken.
27. Emil Blonsky/Abomination (The Incredible Hulk)
Historien om det gode og det onde som kjemper mot hverandre er en klisje like gammel som tiden. Og for å være ærlig, hvis ikke Shang-Chi and the Legends of the Ten Rings hadde hentet Abomination tilbake i en liten rolle, ville han vært lenger nede på listen.
Det er en sjarm over hvordan denne tidligere marinesoldaten endelig ble fri gjennom forvandlingen til denne vederstyggeligheten, og fikk reise jorda rundt for å slåss. Vi ser kanskje ikke så mye av det, men Abomination har definitvt en personlighet og agenda – som kanskje ikke er mer enn å gjøre sin egen greie, men det er mer enn hva mange andre på listen får til.
26. Darren Cross/Yellowjacket (Ant-Man)
Enda en fæl fyr fra kategorien «forretningsmagnat som har gått av hengslene». En av disse som er ute etter å kopiere teknologien til hovedpersonen, men bare fordi han er superegoist og vil utnytte det for å oppnå verdensherredømme.
En ting skal Darren få, han tar det helt ut. Han er nådeløs og pulveriserer alle som står i hans vei. Yellowjacket-drakten gir enorme krefter, og det å ha krympende personer som slåss mot hverandre er en filmatisk genistrek. Men fordi han er en anelse for stereotyp og har generelt lite makt i universet, får han en plass på nedre halvdel av listen.
25. Ego (Guardians of the Galaxy Vol. 2)
Trodde du virkelig at Ego kom til å være en ålreit person? Da må du lære deg å aldri stole på en som ligner Julenissen og sier han er faren din. Det er neimen ikke rart Star-Lord har tilknytningsvansker med denne planeten av en far. Først dreper han moren din, så forlater han deg for å produsere flere avkom, så skal han eliminere alle i universet.
Vi gir Marvel skylda for å ha ruinert karakteren Star-Lord, en Terran ute på dypt vann som prøver så godt han kan å overleve - så gjør de ham til en halvgud? Dessuten, som en Celestial, burde ikke Ego tenkt på at det var dumt å implantere en baby på jorden, hvor det allerede var en Celestial?
Veldig forvirrende. Vi er ikke begeistret.
24. Ghost (Ant-Man and the Wasp)
Ant-Man har for så vidt ikke de mest minneverdige skurkene, men Ghost er ei jente som har mål i livet. Hun er den typen skurk man lett kan se for seg som helten i en egen film. Hun prøver bare å redde sitt eget liv, dog på ekstreme vis. Hvis hun skal redde seg selv, får ikke helten reddet noen andre som han mener er viktigere.
Dessverre er ikke Ghost helt enig, det blir konflikt, noe som kunne vært løst om de bare hadde snakket sammen, siden både Ghost og Hopes mamma Janet overlever. For å være ærlig – hvis Ghost døde, ville ikke Ant-Man vært nødt til å dra tilbake til kvanteriket for å finne partiklene, og ville heller ikke blitt sittende fast under Thanos sitt legendariske knips. Så Ghost får minuspoeng for å bli snill på slutten.
23. Ayesha (Guardians of the Galaxy Vol. 2)
En kontroversiell høy plassering for Ayesha, men vi kan forsvare det. Hun tok riktignok litt av under jakten på Guardians bare fordi Rocket stjal noen batterier. Og ja, vi har klaget på andre karakterer som ikke bidrar til å utvikle historien på noen måte og er glemt så fort rulleteksten er borte fra skjermen. Hennes funksjon er bare å jage Guardians rundt rundt og slåss med en robot. Men hun har et poeng. Og hun er en rasende god plottenhet, og vi trenger flere sinte damer på lerretet.
22. Obadiah Stane/Iron Monger (Iron Man)
Til å være en one hit wonder med dårlig fantasti når han skulle lage et navn til seg selv, er Stane en solid MCU-skurk. Motivene er litt simple, men vi skjønner hva han vil. Han gjør det han må for å få det som han vil i sin plan om å kidnappe Tony og drepe ham.
I motsetning til Kurt Russel som Ego, er Jeff Bridges uslåelig i rollen som denne sleipe karakteren som først ser ut til å være på lag med helten, helt til du skjønner hvordan det henger sammen…
21. Ivan Vanko/Whiplash (Iron Man 2)
Teknisk sett er han en medhjelper for Hammer, men Vanko klatrer noen hakk lenger opp på rangstigen på grunn av sine tydelige motiver. Han er ute etter hevn, og i den virkelig verden, hadde det blitt kjent at Irons Mans pappa stjal planene til reaktoren fra en tidligere kollega som døde i fattigdom mens han bygget et imperium, ville vi i det minste funnet en beklagelse på Tonys Instagram.
Dessuten, i tillegg til å lage en mye bedre prototype for drakta, er Whiplash en stor trussel mot Tony og Rhodes. Selv to mot en sliter de for å vinne, og når de gjør det, har Vanko flere triks i ermet for å ha kontroll på hvordan han skal dø. Man får respekt for det.
20. Ronan the Accuser (Guardians of the Galaxy)
Ronan er kanskje en av de tøffeste superskurkene i Marvels univers. Selv om han er en ekstremist som vil utslette verden (Xandar i dette tilfellet) og jakter på evighetssteinen for å nå sitt mål, er han en hard mann å beseire. Hvis til og med Thanos legger på røret når Ronan truer med å komme, hvilken sjans hadde da Drax med bare to dolker?
Men så, det som skal vise seg å nedkjempe denne bøllen er vennskap …? Virker usannsynlig, spør du oss. Men vi fikk jo Baby Groot (og tenårings-Groot) på grunn av den siste fighten mellom Guardians og Ronan. Og baby Groot ville vi ikke vært foruten.
19. Alexander Pierce (Captain America: The Winter Soldier)
Alexander Pierce er en real hvitsnippbølle, og vi tilgir ham aldri for å svikte Nick Fury. Når en filmlegende som Robert Redford stiller opp i MCU, vet du at det kommer til å bli bra. Måten Redford spiller rollen som Pierce gjør ham troverdig både som sjarmerende politiker som ydmykt takker nei til Nobels Fredspris, OG HYDRA-agent som dreper hele Sikkerhetsrådet med kaldt blod. Marvel kunne gjerne gjort mer med denne karakteren...
18. Kaecilius (Doctor Strange)
Et nytt tilskudd til kategorien «mørke helter». Forhistorien til Kaecilius, å ha mistet familien og ønsket om å gjenforenes ved å åpne opp universet til andre dimensjoner, har til syvende og sist liten relevans for historien eller hvordan han er som skurk.
Men han er en advarsel for Stephen Strange, som helt fra begynnelsen strever med å begrense egne krefter. Det er egentlig ikke Strange som beseirer Kaecilius, men hans egen arroganse. Slåsscenene som forvrenger virkeligheten er noe av det beste MCU har laget, og Kaecilius gjør så stor skade på Ordenen at de fortsatt ikke har kommet seg.
17. Yon-Rogg (Captain Marvel)
Man får vel ikke en mer manipulerende galning enn det her. Yon-Rogg og Den høyeste intelligensen hadde nesten Captain Marvel rundt lillefingeren. Og ikke bare i Ikaris «jeg gjorde bare som herren min ga ordre om og vil være lojal»-stil. Han kjente til Carol Danvers’ opphav, hva hun strevde med, og at Kree var på de ondes side.
Selv på slutten har han en skrudd beundring for Carol og en trang til å se henne omfavne sine destruktive krefter. Og selv om slutten ikke var veldig overraskende, Jude Law minner om de forrige «han var jo slem hele tiden»-skurkene som Obadiah Stone og Alexander Pierce, med noen ekstra dryss av galskap på toppen.
16. Gorr the God Butcher (Thor: Love and Thunder)
Selv om Thor: Love and Thunder ikke nådde opp til den høye lista som ble satt i Thor: Ragnarok, var Christian Bale virkelig intens som Gorr The God Butcher og burde fått mer tid på lerretet. Gorr, som vil utrydde alle gudene i galaksen, er en dypt såret sjel med en misjon i livet. En overbevisende karakter som fortjente bedre.
15. Hela (Thor: Ragnarok)
Hvem digger vel ikke dødsgudinnen? Avsløringen om den hemmelige søsteren overrasket Thor da Hela knuste Mjølnir, men tenk deg Lokis overraskelse da han fant ut at han ikke var sin avdøde fars minst likte barn. Hela er så overmannet at The Revengers må sette i gang Ragnarok, ødelegge Asgard og forflytte alle Asgardianerne for å bli kvitt henne.
På den annen side hadde hun et poeng (og rett til å arve sin fars trone), hun gjorde tross alt Odins drittarbeid. Og Thor gjorde jo lite nytte for seg fram til han ble utestengt fra Asgard. Kanskje asgarderne burde gitt henne muligheten til å styre over dem…
14. Grandmaster (Thor: Ragnarok)
Det er ikke mange andre skurker som kan påberope seg å være ikoniske uten å ha gjort så mye. Grandmaster en en typisk tyrann, hersker over Sakaar, men han er klar over at hvis han skal holde folket sitt nede uten at de gjør opprør, må han tilby noe til gjengjeld. Og han leverer humor både til seerne og deltagerne i turneringen.
Grandmaster er manifestasjonen av Taika Waititis snåle stil, og Marvel gjorde noe klokt når de bestemte seg for å beholde ham som både Korg og som regissør. Forhåpentlig er ikke dette det siste vi ser av Jeff Goldblums karakter.
13. Wenwu (Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings)
Med alle hint MCU ga om The Ten Rings and the Mandarin, var det store forventninger til The Mandarins debut. Historien hans som myteomspunnet erobrer og kriminell mesterhjerne er solid og passer godt inn i Marvel sitt forsøk på å inkorporere østlige tradisjoner i sitt univers.
Wenwu har sin egen emosjonelle fortelling som ikke helt forklarer handlingene hans, men knytter det fint opp mot heltens forhistorie (som Laufey og Ego har demonstrert, det å være en dårlig far er ikke nok til å score poeng her). Vi forstår smerten hans, ønsket om hevn og at hans monstrøse handlinger mot sine egne barn i bunn og grunn kommer fra et ønske om å beskytte dem. Den samme motivasjonen som fører til at han til slutt ofrer seg selv for å redde sønnen.
12. Red Skull (Captain America: The First Avenger)
Ingen grunn til å fikse noe som ikke er ødelagt, er det vel? Red Skull er en type skurk som kunne passet inn i en Indiana Jones-film, en nazi-kommandør som prøver å bevæpne mystiske krefter utenfor sin forstand. Men likevel, Red Skull virker å være skummel, klassisk og ikonisk mer enn gammel og banal. Og for et uventet comeback i Endgame!
Det var nok ikke mange som trodde de ville få se ham igjen, særlig siden hans høyre hånd Arnim Zola hadde en engangs-opptreden. Men siden ingenting i MCU skjer uten grunn, er det verdt å legge merke til at det var en utgave av Red Skull som ble løslatt av Thanos og nå befinner seg et sted i en annen tid. Så kanskje har vi ikke vinket farvel til ham ennå…
11. Arishem the Judge (Eternals)
Arishem befinner seg ikke såpass langt oppe på listen bare på grunn av sitt utseende, personlighet og fantastiske prestasjoner. Men han er den første store skurken vi har hatt siden Thanos. Han gjorde ikke så mye første gang han dukket opp, bortsett fra å tilføre bakgrunnsinformasjon om Celestials og få fram at de absolutt ikke har menneskehetens beste i tankene. Men vi er ikke ferdige med ham ennå. Sagaen om Arishem og Celestials er bare så vidt i gang. Det kommer til å bli vanskelig for andre Marvel-karakterer å overse denne store karen der oppe…
10. Wanda Maximoff (Doctor Strange in the Multiverse of Madness)
Hvordan Marvel omvendte en av sine Avengers til en skurk, var en overraskende vending. Med Darkhold i sitt eie, drives Wanda av et desperat ønske om krefter som lar henne gjenforenes med Billy og Tommy. Altså barna hennes fra WandaVision. Et ønske som fører henne ut i ekstreme handlinger.
Olsen er i toppform i denne filmen.
9. Aldrich Killian (Iron Man 3)
Dette er hvorfor man bør frykte de som er tause. Aldrich Killian er en gjennomført skurk. Vi har brukt tid på å lære ham å kjenne, bakgrunnen hans, motiver og midler – alt dette gjør ham til en karakter som gjør inntrykk på lerretet. Ingen overraskende vri på slutten her, men han sender jo Tony på en formålsløs jakt og lager det første utkastet til The Mandarin. Du kan elske ham eller hate ham, men Trevor Slattery er et MCU-ikon.
Killian skal ha for at han er en hard nøtt å beseire: De trenger Iron Man, Iron Patriot, hele Iron Legion og Pepper Potts i jerndrakt for å vinne over ham. En verdig motpart.
8. Ultron (Avengers: Age of Ultron)
Ultrons opptreden virket noe diffus, kanskje fordi MCU satte opp storyen til Infinity War, men denne selvbevisste roboten har uansett satt sitt preg på franchisen. Hans planer om folkemord skiller seg vel ikke ut fra andre Marvel-skurkers planer, men Ultron rett og slett skinner (bokstavelig og metaforisk) i sin vibranium-drakt der han konfronterer Avengers. En formidabel fiende på slagmarken og en verbal sparringpartner som får Hevnerne til å ta seg en titt i speilet.
7. Mysterio (Spider-Man: Far From Home)
Mysterio fungerte så bra som skurk fordi publikum hadde blitt forberedt på at alt han sa var 100% mulig i et etter-Endgame. Det samme gjorde Spider-Man, som mer enn noen gang før så etter en farsfigur etter at Tony Stark døde, og plutselig tror at han har funnet en. Riktignok en passe snål en med fiskebolle på hodet.
Karakterens droneteknologi gir oss noen fantastiske kampscener i like fantastiske omgivelser, og Mysterios handlinger har mer enn fryktelige konsekvenser både for Peter Parker og Spider-Man, selv etter at han er nedkjempet. Mysterio er mer enn en solid start på Fase 4, og gir oss real underholdning fra en engangs superskurk, samtidig som vi blir bittelitt introdusert for multiverset.
6. Helmut Zemo (Captain America: Civil War)
Man bare må elske en slem fyr som kjenner sine grenser. Han her klarte å splitte Avengers uten å slåss mot dem. Et ekte ondt geni som samtidig er en vanlig mann. Han er ikke et romvesen, har ingen superkrefter, og heller ikke en uendelig bunke med penger han kan kjøpe spesielle egenskaper med. Han vil ikke ta over verden eller utslette menneskeheten, bare hevne seg.
5. Vulture (Spider-Man: Homecoming)
Det er sjeldent å se en superskurk i MCU som er like farlig både i og utenfor sin skurke-persona. Vulture er virkelig en trussel mot Spider-Man i begge sine identiteter, og Michael Keaton balanserer strålende begge versjoner av karakteren.
Han taper noen poeng på at han viser seg å være en brikke i Spider-Mans moralske dilemma der han får leve selv om han har utført grusomme handlinger. Men han er fortsatt en ond karakter i toppklasse i denne filmen med Tom Holland som edderkopp, og legger lista for alle sine fiender.
4. The Winter Soldier (Captain America: The Winter Soldier)
Bucky Barnes er en så god karakter at han passerer både som skurk og helt. Skurken i The Winter Soldier har en kompleks emosjonell dybde som Avengers bare kan drømme om. Overgangene mellom de to utføres med perfeksjon fordi Marvel ikke ga Bucky en enkel vei ut av fortiden.
Barnes strever fortsatt med sin identitet og sin plass i verden. Det har gitt karakteren en rød tråd helt siden han ble introdusert. Først var han Captain Americas link til fortiden, det som bandt ham til livet før han ble superhelt, men når han kommer seg vekk fra HYDRAs hjernevasking er det Cap som blir hans støtte. Og uten ham, søker Bucky fortsatt etter en grunn til å bli værende.
3. Killmonger (Black Panther)
Med Killmonger overgikk MCU seg selv og klarte å lage en superskurk som er like mye en superhelt. Sagt på en annen måte, Erik Killmonger vil ha rettferdighet for et hemmelig regime som drepte faren hans fordi han ville åpne opp verden, og hindret ham i sin rettmessige plass på tronen. Mens helten Killmonger antagelig ville passet bedre inn i DC Extended Universe, er det eneste som gjør ham til skurk i Black Panther det faktum at hans motivasjon er hevn. Men han er ikke den eneste helten som startet på feil side. Når man legger til det faktum at Killmonger er den eneste karakteren som utfordrer rasismen i systemet og Wakandas håndtering av det, er det vanskelig å se for seg ham på samme side som de virkelig ondskapsfulle på denne listen.
2. Thanos (Guardians of the Galaxy, Avengers: Age of Ultron, Avengers: Infinity War, Avengers: Endgame)
Selvfølgelig måtte Thanos på pallen. Han definerte franchisen i mer enn et tiår og sendte millioner av mennesker til kinoene for å bevitne sitt fall. En gedigen fyr med en plan om hvordan han skal utføre sitt mål om å utrydde alle i universet. Det er ikke det rosin-lignende utseendet som er det farligste ved ham, han har både hjernen og muskler. En skummel tilstedeværelse i Marvels univers hele veien.
Han har bekjempet flere enn én helt, mange Avengers har måttet kaste inn håndkleet på grunn av ham. Ser vi på hans ettermæle i franchisen, har alt som har kommet ut etter denne filmen hatt en relasjon til the Blip, eller knipset. MCU hadde ikke eksistert uten Thanos, så han har fortjent denne plassen.
1. Loki (Thor, The Avengers, Thor: The Dark World, Thor: Ragnarok, Avengers: Infinity War)
Hvis Thanos representerer den ultimate universknusende ondskapen, tar Loki kronen på motsattt side av superskurk-spekteret. Den onde, men følsomme som gjør slemme ting – ikke for å oppnå makt, men fordi han kjemper med indre demoner. Loki er en like naturlig del av MCU, om kanskje ikke større, enn sine helte-motstandere. Han har hatt en mer kompleks reise enn noen av dem.
Livet hans begynte som den forargede broren til Thor, som laget en plan ene og alene for å kanalisere sitt eget raseri, og ble forandret til en rampete luring med en fot på de godes side når det var behov for det. Men han holdt publikum og de andre karakterene på tå hev fordi man umulig kunne vite om han var til å stole på.
Loki er en superskurk i den forstand at alt han gjør er for å tilfredsstille egne behov, beskytte seg selv og egne interesser, enten han må skvise ut et par øyne eller sjarmere dem i senk. Og hos Marvel-publikummet har han brukt all sin sjarm (og Tom Hiddlestons djevelsk gode utseende) for å komme på toppen av listen.
