Game of Thrones har sikret sein plass i historien. Et tiår etter Peter Jacksons Oscar-belønte Lord of the Rings-trilogi, redefinerte HBOs brutale adaptasjon av George RR Martins romanserie A Song of Ice and Fire reglene for å skape fantasyfortellinger. Ettersom tjenesten er opphav til The Sopranos og True Blood, var det naturlig at Westeros ikke ville bli like koselig som JRR Tolkiens Midgard.
Den uhørte suksessen til Game of Thrones banet vei for produksjoner som The Witcher, The Wheel of Time og til og med Amazons egen vri på The Lord of the Rings, The Rings Of Power, men det var både oppturer og nedturer underveis. Nå som prequel serien House of the Dragon endelig er under utfoldelse, tar vi et tilbakeblikk på åtte år med familiefeider, ekstrem vold og politisk renkespill i de syv kongedømmene, slik at vi kan rangere sesongene i Game of Thrones – fra den dårligste til den beste.
Men vær varsom – Westeros er et farlig sted med MASSEVIS AV SPOILERE i vente.
8. Sesong 8 (2019)
Det å skulle avslutt en av historiens største TV-serier måtte nødvendig vis bli en utakknemlig oppgave av episke dimensjoner. Og selv om sagaens seks siste episoder er like katastrofale som enkelte kritiske røster vil ha det til, er det ingen tvil om at de sliter med å levere på det nivået en stadig voksende hype over seks år legger opp til.
Med unntak av at den første episoden er usedvanlig snakkesalig, er hele sesongen en heseblesende spurt fra start til mål. Det later til at det har vært viktigere å skape store overskrifter enn å fortelle en tilfredsstillende historie. Noen av øyeblikkene er på nivå med seriens aller beste stunder – Arya som dreper Night King, Brienne som endelig blir ridder, Clegane vs Clegane – men på overordnet hold er det fattet for mange tvilsomme beslutninger. Et eksempel er kampen om Winterfell i «The Long Night». Dette kunne vært seriens signaturoppgjør, men med det nådeløse mørket måtte man justere lysinnstillingene kraftig om man ikke hadde en av de aller beste TVene.
Sesongens største feiltrinn er likevel behandlingen av Daenerys. Her forvandles hun fra en sympatisk hersker til en drageridende, forkemyrdende galning på noe som virker som et øyeblikk. Innen den endelige skjebnen til Jerntronen besegles, sitter man med en nagende følelse av antiklimaks. Den åttende sesongen er ikke så dårlig at den ødelegger for genialiteten til de foregående, men en så ikonisk og banebrytende serie hadde fortjent en bedre skjebne.
7. Sesong 7 (2017)
Etter en rekke sesonger med økende kompleksitet, kom forfatterne til sesong 7 med målstreken i sikte. Det skinner gjennom i hele historiefortellingen.
Selv om dette ikke er en like hektisk spurt som finalesesongen, men i den nest siste sesongen er det gjort noen merkelige ofre for den fortellingsmessige enkelthetens skyld. Husker du hvordan enkelte av karakterene brukte hele sesonger på å reise fra borg til borg? Nå får vi vite at Gendry kan tilbakelegge vanvittige avstander på få minutter dersom Westeros' skjebne er avhengig av det.
Uansett byr sesongen på noen glimrende skildringer, blant annet av henrettelsen av sjefsoppvigleren Littlefinger, som Stark-søstrene står bak, samt Lady Olennas bevingede siste ord etter at hun er blitt forgiftet for sin medvirkning i kong Jeoffreys død. Dame Diana Rigg hadde ikke så mange scener i Game of Thrones, men hun løftet alle scenene hun medvirket i.
Mens Jon Snow gjør sitt beste for å samle de syv kongerikene for å møte trusselen fra White Walkers, som nå er blitt bevæpnet med en zombie-drage, gjør sesongen også et iherdig forsøk på å overgå den opprinnelige Star Wars-trilogien i pinlighet. Han vet riktig nok ikke at Daenerys er tanten hans, men Luke og Leia tok det ikke så langt.
6. Sesong 5 (2015)
Kanskje showrunnerne David Benioff og DB Weiss ble overivrige i å overgå George RR Martins bøker i kunstnerisk kreativitet, og vi venter enn å på en oppfølger av romanen A Dance with Dragons fra 2011, men denne sesongen oppleves nesten som en serie som er satt på pause. Bortsett fra White Walkers skremmende angrep på Hardhome, er det ikke så veldig mye action å glede seg over.
Men det gjør kanskje ikke så mye når Tyrion og Varys gjør en minneverdig komisk innsats ved Daenerys' hoff. Aryas treningssekvenser i Braavos og High Sparrows ortodokse religiøse opprør i King’s Landing sliter imidlertid med å engasjere.
Det mest bemerkelsesverdig med sesong 5 er kanskje at det er har man kan oppleve seriens mørkeste øyeblikk, der Stannis Baratheon brenner sin datter levende som et offer til lysets herre. Her møter vi også Jon Snow som religiøs frelser, når de forræderiske mennene fra Night’s Watch begår det kaldblodige drapet på ham. Var det forresten greit at Bran Stark uteble fullstendig fra denne sesongen?
5. Sesong 2 (2012)
Etter at Ned Stark skilte lag med hodet sitt, var det åpenbart at denne sesongen ville arte seg helt annerledes enn forgjengeren. Sesong 2 utvider seriens omfang og ambisjoner i vesentlig grad. Her opplever vi flere og flere steder i åpningssekvensens vidunderlige mekaniske kart.
Mens daenerys og babydragene hennes legger ut på en reise fra Essos for å fullbyrde sin skjebne, dukker fem andre tronpretendenter opp, med ambisjoner om å ta kong Robert Baratheons plass på Jerntronen: Hans ondskapsfulle sønn Joffrey, hans gretne bror Stannis, hans litt hyggeligere bror Renly, «Kongen i Nord» Robb Stak og den generelle drittsekken Balon Greyjoy. Ikke alle kommer ut av denne sesongen i live.
Det er en sesong der velkjente fjes gjør nye veivalg. Stark-søstrene Sansa og Arya havner i en løvehule med sine naturlige fiender i Lannister-klanen, mens Theon Greyjoy forråder familien som oppdro ham. Her møter vi også nye skikkelser som vil få en avgjørende rolle i Westeros' fremtid. De viktigste av dem er den edle Davos Seaforth og den ambisiøse Margaery Tyrell.
Det var også denne sesongen som gjorde Peter Dinklages strålende Tyrion til en virkelig stjerne. Den yngste av Lannister-søsknene blir kongens høyre hånd før han på eksplosivt vis redder King's Landing fra Stannis' angrep fra havet. Det er synd at familien hans ikke satte like stor pris på ham som vi gjorde.
4. Sesong 3 (2013)
En sjokkerende scene i den nest siste episoden «The Rains of Castamere» vil for alltid definere den tredje sesongen av Game of Thrones. Der halshuggingen av Ned Stark var øyeblikket som bekreftet det gamle westerosiske ordtaket «valar morghulis» (alle menn må dø), bekreftet det beryktede Red Wedding en gang for alle at det å være god er svært helseskadelig.
Stark-arvingen Robb ser ut til å være ustoppelig inntil han går med på å gifte seg med datteren til Walder Frey. Sammen med moren Catelyn og sin gravide kone Talisa befinner han seg plutselig på den spisse enden av et sverd. Med vennlig hilsen Lannister-klanen.
Selv om bryllupsfrokosten fra helvete endrer kursen for hele serien, og for de syv kongerikene, er det også mye annet å like ved sesong 3. Martin har blitt et stort navn, og serien treffer virkelig når det gjelder karakterenes utvikling, slik at vi både kan bli vitne til at det usannsynlige vennskapet mellom Brienne og Jaime og romansen mellom Jon Snow og Ygritte kan blomstre. Uheldigvis overdrives Ramsay Boltons torturscener med den uheldige Theon Greyjoy. Game of Thrones lærte vel egentlig aldri å beherske seg.
3. Sesong 1 (2011)
Over et tiår etter er det fort gjort å glemme hvor radikal den første sesongen var. Den kom noen korte måneder etter at den like voldelige The Walking Dead hadde gjort zombier til hverdagskost. HBOs tolkning at Geroge RR Martins romanserie A song of Ice and Fire viste verden at filmatisert fantasy ikke trengte hobbiter, alver eller magiske ringer for å bli en suksess. Den første sesongen er et skoleeksempel på hvordan man unngår å fremmedgjøre et bredt publikum gjennom å snikinnføre de overnaturlige elementene. Ser man bort fra scenene der White Walkers og dragene rammer inn sesongen, kunne det vært en blodig utgave av europeisk middelalderhistorie.
Utover HBOs velkjente sex og vold understreker den første sesongen at Westeros er et land der ingen er trygge. Fra den incestuøse Jaime Lannister som dytter lille Bran Stark ut av vinduet til tronpretendenten Viserys kroning i smeltet gull, satte serien en ny standard for samtaler ved kaffeautomaten i 2011. Men det som virkelig overrasket, med mindre man har lest bøkene, var henrettelsen av den edle Ned Stark, som ble spilt av den som innledningsvis var seriens største stjerne, nemlig Sean Bean. Dermed var TV-underholdningen forandret for alltid.
2. Sesong 4 (2014)
Etter to episoder av den fjerde sesongen av Game of Thornes et avgjørende øyeblikk, der Joffrey Baratheon blir dødelig forgiftet. Ingen sørger, men alle er mistenkt.
Denne dristige åpningen slår an tonen for en sesong som vokser seg til en maktdemonstrasjon innenfor fantasy-fortellinger. Her er det en smittsom blanding av situasjoner og noe av det beste innen karakterutvikling man hare opplevd på TV. Det er også den sesongen som i størst grad utnytter den uvanlige strukturen i Game of Thrones, der episodene bare slutter fordi ingen orker å se 10 timer i strekk.
Arya og The Hound følger Briennes og Jaimes eksempel som et uventet kompaniskap, der de vandrer omkring i de syv kongerikene. Skikkelsen som utmerker seg mest, er likevel sesongens nykommer Oberyn «Sandslangen» Martell (som spilles av den fremtidige Mandalorian Pedro Pascal). Denne karismatiske figuren stjeler nesten alle scenene han medvirker i, før han på likegyldigvis knuses av The Hounds storebror, The Mountain. Trist, for det var slutten for hans del …
Vi får også gleden av den mest minneverdige do-døden siden Jurassic Park, der Tyrion, den hovedmistenkte bar drapet på Joffrey, gjør kål på faren sin i et forsvarsløst øyeblikk.
1. Sesong 6 (2016)
Hvis Benioff og Weiss var engstelige for om de skulle klare å overgå Martins bøker, kan du ikke se det på den usedvanlig solid gjennomførte sesong 6. Det hviler en selvsikkerhet over produksjonen, og for første gang er det viktigere å skape en glimrende TV-serie enn å forholde seg trofast til kildematerialet.
Mens Daenerys er travelt opptatt med å samle allierte på den andre siden av Narrow Sea, havner etterkommerne til Ned Stark i begivenhetenes sentrum. Arya arbeider seg tålmodig gjennom drapslisten sin, Sansa sier at nok er nok mens Bran blir kjent med de merkelige egenskapene til den treøyde ravnen. Samtidig står Jon Snow opp fra de døde, henretter alle som medvirket i sammensvergelsen mot ham og vinner det såkalte «bastardslaget», selv om han utviser begrensede taktiske ferdigheter.
Hovedårsaken til at den sjette sesongen topper listen vår, er imidlertid den overveldende mengden utslettende øyeblikk. Enten det er Cersei som utsletter fiendene sine i Grand Sept-eksplosjonen (og kong Tommens etterfølgende selvmord), den tåredryppende forklaringen på navnet til Hodor eller avsløringen av Jon Snows Targaryen-arv. Dette er perfeksjonen av Westeros.
House of the Dragon hadde premiere på HBO Max 22. august.
