Anmeldelse: «The Lord of the Rings: The Rings of Power»

«The Lord of the Rings: The Rings of Power» er et usedvanlig sjansespill fra Amazon Studios. Den internasjonale underholdningsgrenen har oppnådd betinget suksess med sine andre satsinger på film og TV, som The Boys og Invincible. Men Amazon Prime Video, Amazons strømmetjeneste, mangler et gedigent trekkplaster, noe Netflix har med for eksempel «Stranger Things», Disney med sitt Marvel Cinematic Universe (MCU), eller HBO med «Game of Thrones» og «House of the Dragon», i tillegg til at de har mye mer snacks å by på.

Med «The Rings of Power», en serie fra Amazon Prime Video som foregår i den legendariske forfatteren J. R. R. Tolkiens fantastiske univers Midgard, har Amazon muligheten til å utfordre de prestisjetunge TV-satsingene til Netflix, Disney og HBO Max. Slike ambisjoner kan være farefulle, for bare den første sesongen av Rings of Power har kostet 465 dollar. Hvis de faktisk fullfører alle de fem sesongene til rundt 1 milliard dollar, vil dette bli den dyreste TV-serien som noensinne er skapt. Og hvis anmeldelsene ikke er positive, kan de negative økonomiske og omdømmemessige konsekvensene bli katastrofale for Amazon. De har rett og slett ikke råd til å mislykkes.

Da er det jo flott at «The Rings of Power» er et kostbart sjansespill som viser seg å lykkes, og det på en blendende og fortryllende måte. Dette er avansert fantasy på sitt beste. Denne fortryllende dramaserien er overveldende i skala og ambisjoner, med et så dyktig gjennomført håndverk at kanskje selv Tolkien ville ha nikket anerkjennende til det.

En ny tid er i emning

«The Rings of Power» utspiller seg i Midgards andre tideverv, og forteller oss en historie i flere lag om hvordan maktens ringer, som tittelen er inspirert av, er blitt til – og om Saurons vai til å bli en tyrannisk hersker og hvordan Midgards folkeslag forenes i kampen mot hans onde planer.

De fem sesongene, som det er tenkt å bli om den første skulle bli en suksess, er allerede planlagt. Da kan man trygt si at Amazons Lord of the Rings-serie er ambisiøs. Men fra et fortellerperspektiv, må «The Rings of Power» lære seg å gå før den kan løpe. Dett er en serie som, tross mange Tolkien-entusiasters frustrasjon, forsøker å presse 3500 år av Midgards historie inn i en fortelling som heller strekker seg over årtier enn årtusener. Dette er et vesentlig kreativt avvik fra kildematerialet.

Dermed er det ikke så overraskende at de to første episodene hengir seg til å definere karakterene, stedene og de ulike linjene i fortellingen. Åpningsscenene viser viktige hendelser i Midgards første tideverv, som alvenes århundrelange kamp mot Morgoth, også kjent som Saurons herre. Dette er en liten historietime, fortalt av Galadriel (Morfydd Clark), som gir seeren verdifull kontekst i forkant av Ringenes herre-seriens hovedfortelling. Dette minner om prologen i Peter Jacksons film «The Fellowship of the Ring», men den går dypere i Midgards historie enn Jacksons variant.

Derfra tar serien seerne med på en sightseeing-reise innom alle de ulike rasene, de viktigste rollefigurene og de sentrale stedene. Med 23 hovedskikkelser og åtte regioner å følge med på, i tillegg til det niende riket Númenor, som ikke dukker opp før i den tredje episoden, er det mange deler som skal fungere sammen i den helheten Amazons Ringenes herre-tolkning utgjør.

Det er en glede å se at «The Rings of Power» får alle disse bestanddelene til å spille sammen. Med inspirasjon fra Jacksons trilogier «Lord of the Rings» og «The Hobbit», tar «The Rings of Power» i bruk et kart over Midgard for å ta spranget til de ulike regionene, samt til de viktigste aktørene i hvert territorium og handlingen slik den utspiller seg.

Akkurat som «Game of Thrones», veksler «The Rings of Power» rutinemessig mellom en rekke lokasjoner, slik at det oppnås en tilfredsstillende balanse med tanke på hvor lang tid vi tilbringer i hvert rike, slik at de sentrale karakterene får tilstrekkelig tid på skjermen så publikum kan gjøre seg kjent med dem. Serien konsentrerer seg mindre om det politiske sviket vi kjenner fra HBOs eventyrlige suksess (og dens spinoff «House of the Dragon») og skrekk-innslag som i «Stranger Things», så seerne vil ikke oppleve at det er mange fellestrekk. Men Amazons Ringenes herre-serie utnytter den samme tilnærmingen med flere parallelle fortellinger som de nevnte seriene har lykkes usedvanlig godt med, slik at det utfoldes en intrikat historie som foretrekker silkemyke overganger, i stor grad basert på kartet over Midgard, fremfor harde klipp mellom scenene.

«The Rings of Power»s mangel på karakter- og handlingsspesifikt kildemateriale gjør at serien ikke krever en dyptgående kjennskap til Tolkiens arbeider for at du skal få glede av den. Den tjener heller på å la historien utspille seg i en tidsalder det finnes lite bakgrunnsinformasjon om. I hvert fall sammenlignet med «The Lord of the Rings». Dermed slipper man å binge andre serier eller filmer for å kunne hekte seg på serien. Det er ellers et stort problem for nykommere står overfor med MCU-universet, men det er ikke et problem i møte med The Rings of Power. I stedet fungerer serien som en ypperlig innfallsport til Midgard for Tolkien-noviser. 

Det må bemerkes at enkelte hendelsesforløp og delplott er svakere enn andre. Southlands-linjen, som konsentrerer seg om skogalven Arondir (Ismael Cruz Córdova) og menneskeskikkelser som heleren Bronwyn (Nazanin Boniadi) og hennes plagede sønn Theo (Tyroe Muhafidin) befinner seg i begivenhetenes sentrum når ondskapen vender tilbake til Midgard. Dette er viktig, men med unntak av et par fryktinngytende øyeblikk med Arondir i sentrum, er det ikke like spennende som Galadriels mer actionpregede fortelling, som utspiller seg over flere steder. Den er langt mer gripende, både stilistisk og når det gjelder selve historiefortellingen.

Southlands-linjen er heller ikke like sjarmerende eller så gjennomsyret av det overnaturlige som hendelsene der hobbitenes forfedre, hørfotene, spiller en sentral rolle, eller de diplomatiske handlingene der sentrale skikkelser som Elrond (Robert Aramayo), Durin IV (Owain Arthur), Disa (Sophia Nomvete) og Gil-galad (Benjamin Walker) inngår. Scenene utenfor Southlands er imidlertid ikke helt immune mot feiltrinn. Enkelte scener er temmelig langsomme, til og med begivenhetsløse. Vi håper at de neste åtte episodene finjusterer balansen mellom de forskjellige narrativene. Ellers vil «The Rings of Power» slite med noen av det samme problemene med linjene i fortellingen som tidvis hjemsøkte «Game of Thrones».

Om alver og mennesker (og dverger og hørfoter)

Selv om det er enkelte problemer knyttet til den forgrenede fortellingen i «The Rings of Power», kan vi ikke si det samme om den begavede rollebesetningen. 

Her er velkjente skikkelser som Galadriel og Elrond yngre og mer uerfarne enn i Peter Jacksons filmer. Det gir gode muligheter for å utforske hvordan de er blitt slik vi kjenner dem fra det tredje tidevervet. 

Heldigvis bidrar Clark og Aramayo men flere nye dimensjoner til sine respektive karakterer. Clarks temperamentsfulle Galadriel har en iboende fasthet og stahet, noe som står i skarp kontrast til den flyktige og mystiske skikkelsen hun senere ble. Ellers besitter Aramayo’s Elrond en ungdommelig naivitet og energi som står i motsetning til den vise og varsomme figuren vi ble kjent med i Lord of the Rings. Disse motsetningsfylte personlighetene skaper grunnlaget for gripende møter mellom Galadriel og Elrond i The Rings of Power. Her blir det verbale tvekamper det er en fryd å bivåne. Særlig er det gledelig å oppleve samtalene mellom det to – Elrond og Galadriel – for i Jacksons filmer opptrer de bare sammen i én scene.

Det er ikke bare Clark og Aramayos alvepar som gjør det strålende. Hørfot-duoen Nori Brandyfoot (Markella Kavenagh) og Poppy Proudfellow (Megan Richards) bidrar med en lettsindighet, nysgjerrighet og velvilje man gjenkjenner fra Merry og Pippin fra «The Lord of the Rings». Dvergene Durin IV og Disa (Sophia Nomvete) bidrar med både humor og hjertevarme i de dystre hulene i Khazad-dûm. Dette er spesielt viktig, ettersom dverger vanligvis er blitt benyttet som komiske innslag i realfilmproduksjoner av Lort of the Rings. Selv den mystiske fremmede (Daniel Weyman), en skikkelse mange har spekulert over siden lanseringen av den første traileren, kommer med egne, unike bidrag til fortellingen. Weymans skikkelse er først og fremst fysisk, noe som forsterker mysteriet som omgir ham.

Forholdet mellom de ulike skikkelsene, enten det er ventet eller uventet, gir oss oppslukende opplevelser. Enten det dreier seg om Galadriels i utgangspunktet skeptiske møte med det menneskelige utskuddet Halbrand (Charlie Vickers), Durins kompliserte og flere tiår gamle relasjon til Elrond eller Arondir Shakespeare-aktige romanse med Bronwyn, byr de stadige skiftningene mellom karakterene i The Rings of Power på massevis av morsomme, dramatiske og følelsesladde øyeblikk. Du kan vente deg at det utspiller seg en del politiske spenninger når númenorianerne og Bridie Sissons kryptiske, navnløse skikkelse og hennes flokk med bifigurer i hvite kjortler.

Fraværende action og fantastisk arkitektur

Noe som er skuffende, er at de innledende episodene i «The Rings of Power» ikke sprudler. Det er i og for seg ventet, med tanke på alt som må på plass for at seerne skal kunne leves seg inn i en så overveldende detaljert verden.

Med unntak av noen få trefninger, er «The Rings of Power» fri for virkelige spektakulære og spenningsskapende actionsekvenser. Serien vil nok få et fotfeste på dette området etterhvert, når de viktigste skikkelsene og stedene har satt seg ordentlig. Med bakgrunn i trailerne kan vi vente oss en rekke store og avgjørende øyeblikk i løpet av den første sesongen. Men det hadde vel ikke vært helt feil med en
saftig og lang actionsekvens i skildringen av alvenes krig mot Sauron.

Produksjonsdesignet i «The Rings of Power» er nødvendigvis forbløffende detaljert. Joda, i mange av scenene er det utnyttet greenscreen og bluescreen, med vekslende hell. Sekvenser med dataskapte bakgrunner og CGI-skikkelser blandes sømløst med de fysiske settene, men det er enkelte uheldige øyeblikk, for eksempel når Galadriels skip vender som Valinor, der bruken av greenscreen er plagsomt merkbar.

Men disse små øyeblikkene bidrar ikke til å svekke inntrykket av de overveldende og detaljerte fysiske settene som er blitt bygget opp til serien. Enkelte kritiske røster vil nok peke på budsjettet på enorme 465 millioner dollar som et bevis på at fysiske filmsett av et slikt omfang er nødvendige for en så storslagen serie. Men uansett er dette omgivelser som må bygges grundig og bidra med autentisitet for at det skal bli overbevisende. Det må til for at steder som Khazad-dûm, Lindon, Rhovanion og Tirharad skal opplevese som virkelig, som levende. 

Uansett hvor mye penger Amazon har kastet på «The Rings of Power», er det ingenting som kan erstatte kostyme- og produksjonsdesign. Heldigvis har «The Rings of Power» høstet fruktene av å ha ivrige Lord of the Rings-entusiaster i besetningen bakenfor kulissene. De har bidratt til å gjøre serien til en fest for øynene.

Dette er videreført i den høytsvevende kinematografien (utført under ledelse av Aaron Morton, Alex Disenhof og Oscar Faura), med inspirasjon fra Andrew Lesnies spektakulære sveip fra luften og den gode sansen for nærbilder i Jacksons filmtrilogier. Bildene understøttes i solid monn av Bear McCrearys kraftfulle og tidvis vakkert nedtonede musikk.

Vår vurdering

«The Lord of the Rings: The Rings of Power» er fantastypreget prestisjefjernsyn på sitt aller beste. Serien inviterer deg til å utforske Tolkiens velkjente verden gjennom nye øyne, takket være det forfriskende utgangspunktet og det vidtfavnende utvalget av skikkelser. Det labyrintiske plottet har bare såvidt begynt med å gi oss illevarslende frampek mot kommende hendelser. Men den går heller ikke på  tvers av kildematerialet. Amazons Ringenes herre-tolkning har grep om essensen i Tolkiens ikoniske arbeider – nemlig magien og mystikken – i alle deler av produksjonen.

Basert på de innledende episodene, er «The Rings of Power» en triumf for Amazon Studios. Kritikere vil nok hevde at dette er akkurat det du får for 465 millioner amerikanske dollar. Men Amazons svimlende utlegg var ingen garanti for at «The Rings of Power» ville bli omfattet av både fans og kritikere. Den kunne ha blitt den dyreste floppen i historien – et monumentalt feiltrinn som ifølge bransjekjennere kunne ha medført an nedleggelse av strømmetjeneste Amazon Prime Video.

«The Rings of Power» takler ikke bare presset ved å være en Lord of the Rings-produksjon. Den gjør det bemerkelsesverdig godt. Den oppleves ærlig talt som en perfekt adaptasjon av litteratur røsket rett ut av Tolkiens populære bøker. Prosjektet har all ære av gjennomføringen så langt.