I 1997 forlot Galtvortekspressen King's Cross-stasjonen fra plattform 9 ¾ for første gang, uten at noen hadde den fjerneste anelse om de storslåtte eventyrene som lå foran oss. Syv bøker senere har Harry Potter-offensiven blitt til en filmserie i åtte deler som brutt rekorder, fenget fantasien, massert hjerterota og bergtatt filmtittere over hele verden.
Da Hollywood knakket på døra og introduserte oss gomper til trolldom og hekseri var det et fabelaktig knippe både ferske og uerfarne skuespillere som gikk sammen om å forvandle de magiske ordene fra bokside til lerret – og resultatet var intet mindre enn spektakulært.
Hver og én Harry Potter-film fulgte bøkene tett, men i enkelte tilfeller ble nytt materiale lagt til, manglende sekvenser, dialog eller scener som kunne utbrodere de høyt aktede historiene som allerede var som laget for filmformatet.
Det var fire utmerkede regissører som fulgte Harry Potter fra start til slutt, noe som førte til fire ulike vyer og stiler, som alle bidro til å gjøre filmene både interessante og diverse. Alle de åtte Harry Potter-filmene kan, i skrivende stund, strømmes via HBO Max.
I denne rangeringen av Harry Potter-filmer, der vi går gjennom alle filmene fra beste til dårligste, kommer vi til å fokusere på hvordan hver film fortalte den underliggende historien, hva som fungerte og hva som fikk publikum til å stusse – kunne dette ha blitt gjort på en bedre måte? Vi må nesten også understreke at vi her bare tar for oss hovedfilmene i serien, ikke for eksempel «Fantastic Beasts and Where to Find Them»-filmene.
Hvis du er ute etter å se alle Harry Potter-filmene i rekkefølge, så har vi også en artikkel som tar for seg det. Vi må også nevne at vi føler at vi har truffet godt på rangeringen, men om du hadde spurt oss i morgen eller om et par uker, så kan det hende at et nytt argument eller to hadde dukket opp. Hver gang man ser en film på nytt dukker det opp et eller annet element som kan snu opp ned på inntrykket. Likevel føler vi at vi nå har et ganske godt utgangspunkt, om ikke annet.
8. Harry Potter og mysteriekammeret
Hver bidige Harry Potter-film har hatt noe interessant å komme med, men andrefilmen, «Harry Potter og mysteriekammeret», hadde ikke noe annet valg enn å ta fatt på en utrolig vanskelig oppgave, nemlig å være en direkte oppfølger til filmen som startet det hele. I den andre (og siste) filmen fra Chris Columbus, valgte «Home Alone»-regissøren en mørkere og farligere vei, en de påfølgende filmene valgte å følge.
Med dette i mente, så kan man tolke «Harry Potter og mysteriekammeret» som en mer forberedende film, som etablerte bakgrunnen for det som kom i etterkant – en oppgave som selvsagt var utrolig viktig, men som samtidig ikke endte opp som en film fylt med samme mengde magi og vidunderligheter som de øvrige. I tillegg varte den i hele 2 timer og 41 minutter, i lengste laget for en film som hadde et større fokus på introduksjoner enn det narrative.
Når det er sagt, så er «Harry Potter og mysteriekammeret» arnestedet til noen av de mest ikoniske figurene i serien, som for eksempel Draco Malfangs berømte far, Lucifus (Jason Isaacs), og alles favoritt-husnisse, Noldus (Toby Jones.) Dette er vi selvfølgelig takknemlige for.
«Harry Potter og mysteriekammeret» gjorde et svært godt arbeid i å modne historien og karakterene fra førstefilmen, fra blåøyde smårollinger med rufsete hår, som såvidt har satt foten innenfor Galtvorts dører, til mer erfarne trolldomsspirer. Med modningen fikk vi også en sniktitt på hvor skummel Harry Potter-serien etter hvert skulle komme til å bli, med den saktegående avsløringen av Tom Dredolo Vensters grusomme identitet, for ikke å snakke om den fryktinngytende basilisken. Dette er bare to av mange av filmens ikoniske øyeblikk.
7. Harry Potter og ildbegeret
«Harry Potter og ildbegeret» er filmen der vi stifter bekjentskap med Tretrollmannsturneringen, som utvidet universet og gjorde det langt mer spennende. Her fikk vi for første gang hilse på folk fra alternative magiske skoler – så plutselig ble det svært så tydelig at Galtvort ikke var den eneste av sitt slag. En finale i verdensmesterskapet i rumpeldunk ble også nevnt i forbifarten, hvilket gjorde det ekstra synd at vi ikke fikk se snurten av den store kampen. Filmen hadde også et litt overtydelig fokus på tenåringsangsten involvert i romantiske koplinger, noe ikke alle Harry Potter-fans var like begeistret for. Det mest spektakulære var likevel den første store avsløringen av Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt (du vet hvem vi snakker om – vi nevner han ved navn snart.)
I «Harry Potter og ildbegeret» utvikler studentene seg stadig både som magikere og som mennesker, i møte med et liv fylt av voksne temaer og problemer, et aspekt som til syvende og sist fyller mye av filmen. Dette speiler nok til en viss grad alderen til skuespillerne, som ville vise Harry Potter-tilhengere at de vokste og var i forandring, og at de fremover kom til å vokse sammen med dem.
Det var ikke til å unngå at skiftet i historien kom til å bli en vanskelig oppgave for Mike Newell, men han besto ildprøven med glans, med drama, rivalisering og en tydelig forandring i forholdene, ikke bare mellom de nye karakterene, men også mellom Harry, Ronny og Hermine.
6. Harry Potter og de vises sten
Den første filmen i serien, joda, og en fantastisk start, men ikke en av de aller beste. Det er tydelig at «Harry Potter og de vises sten» først og fremst hadde én oppgave – å starte hele sulamitten. Gitt alt vi nå vet om alle de fantastiske historiene dette skulle fungere som grunnlag for, så er det ikke overraskende at den gjorde seg flid, og tok seg tid, med oppgaven.
Det er mange ikoniske øyeblikk i «Harry Potter og de vises sten» som både fanatikere og nybegynnere kan få mye glede av, særlig om dette er de første minuttene man ser (både i ved et senere gjensyn og ved første gjennomgang.) Vi møter for eksempel Gygrid (Robbie Coltrane), Galtvorts snille skogvokter og lærer i Stell av magiske vesner (både kjempe og dverg, må vite.) Vi går også på Galtvortekspressen, sammen med Harry Potter, for første gang, og møter selvsagt også hans bestevenner, Ronny og Hermine. For ikke å snakke om det første møtet med magiske Galtvort, den beste skolen som er å oppdrive.
Selv om «Harry Potter og de vises sten» er en utrolig viktig film i serien – uten den ville selvsagt ikke resten ha eksistert – så er ikke hovedhistorien i filmen overstadig interessant, særlig ikke når det gjelder magi og action, i forhold til den man finner i de andre filmene i serien. Fasiten blir derfor en sjetteplass.
5. Harry Potter og dødstalismanene del 1
Vi har alltid satt pris på «Harry Potter og dødstalismanene del 1» for dens evne til å følge boken utrolig tett. Avslutningen av serien etter så mange år med filmer betød at mye sto på spill, og at det hele måtte rundes av på riktig måte. Likevel var det umulig å blidgjøre alle. I del 1 handler det meste om Harry, Ronny og Hermine, og hvordan de har vokst som karakterer, mennesker og skuespillere gjennom hele filmserien. Lange sekvenser blir pliktoppfyllende viet til historiemomenter, emosjonelle øyeblikk og et saktegående og nervepirrende crescendo, som vi alle visste kom til å ende i en storslått finale i neste film.
Det at mye måtte vente til del 2 skuffet en del tilhengere, særlig når det gjelder de mer actionfylte sekvensene. Ingen ble egentlig enige om hvorvidt det, grunnleggende sett, faktisk var en god idé å dele filmen i to. Likevel er det ikke til å komme utenom at uten den noe saktegående oppbygningen i del 1, så ville ikke høygiret som settes inn i del 2 vært like effektivt.
4. Harry Potter og halvblodsprinsen
Som vi allerede har nevnt ved et par anledninger ovenfor, så er Harry Potter-filmene svært gode på å skape en balanse mellom action-sekvenser og scener som pleier forholdene mellom karakterene. «Harry Potter og halvblodsprinsen» er en av filmene som virkelig strekker strikken i så måte.
Filmen er fylt til randen av berømte scener, som for eksempel de der våre helter leter etter såkalte malacruxer (horcrux på engelsk), feiring av jul hos familien Wiltersen, og ikke minst alt som skjer i astronomitårnet (ganske sårt, selv såpass mange år senere.) Likevel tar filmen seg tid til å bygge opp under lange passasjer fra bøkene.
Langdrygt som det er: Det føles likevel riktig. Uten disse kontemplative øyeblikkene, der fokuset rettes i riktig retning, kunne ikke de gjenværende filmene ha manet frem en såpass storstilt emosjonell respons. Via forfatterskapet til J. K. Rowling, og regissørens oversettelse til film, klarer serien hele tiden å gi rom for dyptgående følelsesmessige bånd til karakterene, og derfor blir nettopp de mer rolige periodene såpass sterke.
3. Harry Potter og føniksordenen
Hvis det derimot er action du er ute etter, så står «Harry Potter og føniksordenen» alltid parat, med haugevis av artige krumspring på lur. Voldemort, dødsetere og kranglingen med Magidepartementet er alle store utfordringer for Harry, men han trenger selvsagt ikke å møte problemene på egen hånd.
Regissør David Yates sto bak spakene denne gangen, og etter ros fra både kritikere og fanskare ble enden på visa at Yates fikk lov til å leke seg med samtlige av de tre de siste filmene. Det gjorde han med omhu. Humoren, det visuelt spektakulære og actionsekvensene ble hevet til et nytt nivå, og fasiten ble tre filmer som Harry Potter-tilhengere kunne si seg mer enn fornøyde med.
Det er dialogen som skiller seg i størst grad positivt ut i «Harry Potter og føniksordenen». De beste eksemplene er å finne i samtaler mellom Harry og Sirius (Gary Oldman), Severus (Alan Rickman) og Remus (David Thewlis) – beint frem fabelaktig. Diskusjonene dem i mellom bygger spenning, er følelsesladde og fører uunngåelig til at seeren får nyss om hemmeligheter hver enkelt karakter har prøvd å holde på. La oss heller ikke glemme den storslåtte duellen mellom Voldemort og Humlesnurr, som foregår i pittoreske omgivelser (i forkammeret til Magidepartementet.)
2. Harry Potter og fangen fra Azkaban
Det er enormt mye å sette seg inn i om man dykker ned i Harry Potter og universet som omgir ham. Foreldrene hans, Voldemort, Galtvort, dets mange beboere og deres koplinger til Harry og trollmannskrigene. «Harry Potter og fangen fra Azkaban» fungerer som et fyrtårn og samlingspunkt for alt vi vet om Harry så langt i serien.
Vi møter Sirius Svaart, Remus Johannes Lupus og Petter Pittelpytt for første gang. Vi lærer mangt og meget om Ukruttkartet, besøker Galtvang, blir introdusert til skytsverger og ser Harry både flyvende på Bukknebb og Lynkile for første gang. Her er det mye nytt å glede seg over i én og samme film, men dette er også ting som får større innvirkning senere i serien.
Voldemort er for så vidt aldri til stede, men historien om hans tilbakekomst ligger over filmen som en mørk sky. Dette mørket fungerer som en overbygning i «Harry Potter og fangen fra Azkaban», og forvandler stemningen i hele historien, fra en barnlig saga til et mer voksent mareritt. I likhet med boken, så blir vi vitner til et viktig øyeblikk der det blir plutselig blir åpenbart at dette ikke er en fortelling om en gruppe barn som lærer seg litt magi, men om et knippe mennesker som i tiden fremover får det svært så vanskelig.
1. Harry Potter og dødstalismanene del 2
Avslutningsvis må vi si at det rett og slett er vanskelig å sette ord på hvor fantastisk god «Harry Potter og dødstalismanene del 2» var til å gjøre det aller viktigste – fungerer som en avslutning for det hele. Det er mye som står på spill, for eksempel i kampen om overlevelse for alle karakterene, men det er ingen tvil om at filmskaperne også måtte forholde seg til svært høye forventninger.
Etter at del 1 av filmen måtte litt motbør hos fans og kritikere, og sakket ned tempoet noe, var del 2 nesten som en overraskelse å regne for alle Harry Potter-tilhengere: kritikken hadde blitt hørt, og her var det bare å spenne seg fast og nyte en berg-og-dalbane av en film. Ikke overraskende, siden dette var aller siste film, fikk vi i del 2 servert noen av de mest ikoniske scenene i hele serien.
Øyeblikkene med Severus Slur er for eksempel noen av mange høydepunkter, siden han i årenes løp, i time etter time på skjermen, hadde blitt fremstilt som skurk, og nå endelig fikk lov til å vise frem sitt sanne jeg.
Det ble klart og tydelig at alt som hadde skjedd hittil i historien hadde vært en prosess som bygget opp til nettopp denne filmen, slik at alt, pent og pyntelig, kunne avsluttes med verdighet – og at Harry Potter-fansen kunne få lov til å forlate kinosalen fornøyde, men også med et par støkk innabords. «Harry Potter og dødstalismanene del 2» er et svært godt eksempel på et filmhåndverk som tok bøkene på alvor, og laget en fantastisk avsluttende heisatur for fansen.
