Anmeldelse: «Moon Knight»

Hvis det er ett enkelt ord som kan beskrive Marvel Studios' virke i det siste, så er det det følgende: «eksperimentering». I alt fra kommersielle skuffelser som «Eternals» til prosjekter tilsynelatende laget bare med tanke på fansen, som «Spider-Man: No Way Home», har har Marvel vært frempå med kreative krumspring i tiden etter «Avengers: Endgame».

Selv om de ovennevnte Marvel-filmene utvilsomt har vært oppfinnsomme, så er det på Disney+ Marvels kunstneriske frihet virkelig har blomstret. Disney-strømmetjenesten har formelig vært en lekeplass der Marvel-kreativiteten har flommet i strie strømmer i alt fra sitcom-aktige «WandaVision» til multiversets spede begynnelse i «Loki» – et paradigmeskifte for den kreative prosessen i tegneseriestudioet. Nå som det går i karakterstudier, sjangerblanding og ren og skjær underholdningsverdi er det lite overraskende at de to ovennevnte er de hittil mest populære Marvel-seriene på strømmetjenesten.

Med «Moon Knight» føles det ut som om denne nye kreative oppskriften virkelig får bein å gå på. Marvels seneste TV-produksjon er en enormt surrealistisk, omveltende og overnaturlig nyvinning som legger seg pent og pyntelig inn i det eksisterende Marvel-biblioteket. Det er en serie som passer inn i Marvel Cinematic Universe (MCU), men som samtidig klarer å eksistere uavhengig av det etablerte – og det er på ingen måte enkelt, gitt at hele Marvel-merkevaren er bygget på sammensausing og innhold. Vi må være litt forsiktige i våre karakteristikker, det kan jo høres ut som vi overdriver, men vi må faktisk konkludere med det følgende: Det kan faktisk hende «Moon Knight» er den aller beste TV-serien Marvel har laget.

I drømmeland

«Moon Knight» finner sted i nåtidens MCU (en størrelse det kan være litt vanskelig å forholde seg til, men vi håper du skjønner tegninga), og handler om Steven Grant (Oscar Isaac), en sindig ansatt en gavebutikk i et museum som tilsynelatende lever et helt vanlig liv.

Det viser seg imidlertid raskt at Steven lider av en form for hukommelsestap, og at han jevnlig drømmer om å leve et (helt) annet liv. Etter en særlig marerittaktig sekvens der Grant kommer i konflikt med mystiske Arthur Harrow (Ethan Hawke) oppdager han at han har dissosiativ identitetsforstyrrelse, en tilstand som innebærer at personer opplever at de har to eller flere personligheter.

Det viser seg at Grants andre personlighet – en hensynsløs leiemorder ved navn Marc Spector (også Isaac) – er en slags legemliggjøring av Khonshu (F. Murray Abraham), den egyptiske måne- og hevnguden. Den aldrende guden har selvsagt noen superkrefter på lur, som Marc bruker da han forvandles til Moon Knight, en skikkelse som prøver å få bukt med Harrow og hans plan om å gjøre kål på verden. Steven, som blir dratt med på det hele uten vilje og viten, prøver så godt han kan å samarbeid med Marc og hans allierte, Layla El-Faouly (May Calamawy), samtidig som han slåss med Harrow og holder styr på den mildt sagt trøblete mentaltilstanden.

Det høres kanskje ikke så ille komplisert ut, sammenlignet med andre MCU-prosjekter – rent bortsett fra den psykiske lidelsen, som gjør «Moon Knight» unik kontra andre Marvel-helter. Vi føler heller ikke at vi helt klarer å få frem hvor hvor psykedelisk og desorienterende førsteepisoden er.

For det første er det hele såpass ikke-lineært og desorienterende at strukturen i seg selv gjør historien spennende. Steven opplever hele tiden små og store blackout-sekvenser – for ordens skyld, dette er når Marc tar over kroppen til Steven – men vi får aldri se hva som skjer når Steven mister kontrollen. Vi blir snarere servert raske overganger og klipp, på en måte som gjør at vi opplever blackoutene sammen med hovedkarakteren, og vet like lite om vi har hoppet fremover eller bakover i tid. Vi kan for eksempel plutselig befinne oss i et annet land eller se de voldelige etterdønningene av konfrontasjonene med Harrows lakeier.

Dette er en type narrative grep som finnes i lignende ikke-lineære thrillere som «Memento» og «Mulholland Drive», og er et av aspektene som gjør at «Moon Knight» skiller seg ut og er en fornøyelse å se. Førsteepisoden bruker forvirring som et verktøy, og det er bare via Stevens forsiktige undersøkelser at vi klarer å skjønne hva som foregår i det innledende «Moon Knight»-plottet. Vi er på denne reisen sammen med ham, snarere enn observatører. Ironisk nok ligner Stevens posisjon som publikums inngangsport til narrativet stort på det symbiotiske forholdet Steven/Marc har med Khonshu, en slags virvelvind av fiksjon og virkelighet.

Like interessant er det at Marvel her bestemmer seg for å introdusere Steven/Marc på lignende vis som Spider-Man i Tom Hollands skikkelse. Opprinnelseshistorien til Edderkoppen har blitt gjennomgått gang på gang i tidligere Spider-Man-filmer, så det var få grunner til å kjøre gjennom samme stykket nok en gang i MCU-debuten til Holland i «Captain America: Civil War».

«Moon Knight»-introduksjonen følger samme logikk – det vil si, som om dette skulle være snakk om en allerede etablert MCU-karakter. Det potensielle problemet med det er selvsagt at Moon Knight, for de aller fleste, er en temmelig obskur superhelt blant MCU-fansen. At Marvel her velger å hoppe bukk over den sedvanlige opprinnelseshistorien kan virke litt snodig.

Merkelig nok fungerer det godt å kaste tilskueren midt inn i forviklingene. At det hele går fra null til hundre på bare et par minutter gjør at det føles ut som om man har gått glipp av en episode (eller to), eller at vi ser på en film der Moon Knight bare er en birolle, gitt måten Steven/Marc blir introdusert på.

Det er nettopp denne, litt vage og forvirrende, prosessen som gjør at serien klarer å gi slipp på mange av konvensjonene når en Marvel-helt skal introduseres. Snarere enn å tvinge publikum til å kjede seg gjennom bakgrunnshistorien til Marc, hvordan han fikk kreftene sine og hvorfor Steven akkurat nå kontrollerer duoens kropp – før det skjer noe av substans – får vi snarere denne informasjonen i små drypp gjennom hele TV-serien. Resultatet er en historie og en rollebesetning som tenner på alle plugger helt fra begynnelsen av, slik at vi som tilskuere umiddelbart kan ta et dypdykk i det forvirrende plottet, og heller forstå oss på de mange mysteriene på en mer organisk måte.

Historien bølger og flyter

Selv om «Moon Knight» elegant skofter klisjéene i opprinnelseshistorien, klarer den likevel ikke å unngå en annen felle som Marvel-prosjkter har en tendens til å gå i – nemlig at helten uunngåelig må redde verden.

Det høres kanskje ut som ubegrunnet kritikk, gitt at vi har å gjøre med en superheltserie. Enhver fortelling om en helt må nødvendigvis kulminere med at protagonisten slår antagonisten, ikke sant? Det er i alle fall en grunnleggende sannhet både Marvel-filmene og -seriene stort sett følger slavisk.

Her føler vi at det skjematiske dukker opp noe tidlig i «Moon Knight»-historien. Etter førsteepisodens slående lynne klarer ikke serien å opprettholde de subversive elementene. De mest interessante trekkene må vike for det mer generiske superhelt-plottet fra episode to og utover – og vi føler at vi får vite mer enn vi burde, tidligere enn vi burde.

Det er synd. «Moon Knight» er på sitt beste når det mystiske og gotiske får forkjørsrett, og når spennende narrative elementer avsløres sakte men sikkert. Uten å røpe altfor mye, så drister vi oss til å si at det er øyeblikk i episode tre og fire som går tilbake til det skumle og mytologiske – kanskje særlig i sluttsekvensen i episode fire, da vi blir vitne en av de mest uventede vendingene i MCU-prosjektets historie. Det er slike kvaliteter som gjør at «Moon Knight» skiller seg ut blant alt Marvel-innholdet, så det er synd at vi tidvis må vente lenge mellom de deilige utbruddene.

Den veldreide og foruroligende stemningen er hovedårsaken til at «Moon Knight» fremstår som det minst MCU-aktige prosjektet Marvel har laget. Mangelen på koplinger til andre Marvel-produksjoner gjør at «Moon Knight» kan tillate seg å være like uavhengig som «Iron Man» var i 2008 – sett bort i fra scenen etter rulleteksten – og gir skaperne frihet til å være så snodig og sjokkerende som de bare vil.

Og det er ingen tvil om at serien er sjokkerende. «Moon Knight» er den hittil mest voksne produksjonen vi har sett fra tegneseriegiganten. Serien er rå, blodig og leverer innhold som står i stil med aldersgrensen Disney+ har valgt å gi den (16+.) Scener der Steven febrilsk prøver å holde på virkelighetsforståelsen og skrekkscenene da Khonshu dukker opp viser regissørene Mohamed Diab, Aaron Moorhead og Justin Benson fra sine beste sider. Trioens røtter i psykologiske thrillere og indieskrekk eksponeres titt og ofte, og gir tilskuerne passe mengder angstfylte grøsserøyeblikk blant det mer ordinære.

Det bør også nevnes at «Moon Knight» behandler psykiske lidelser med en omhu som strengt tatt er obligatorisk. Gitt at «Moon Knight»-tegneserien i sin tid var svært så taktfull i hvordan mental helse ble fremstilt, så skulle det bare mangle at TV-serien ikke fulgte i samme spor. Heldigvis gjør den nettopp det. Serieskaper Jeremy Slater utforsker det sarte temaet på en ærlig, medmenneskelig og autentisk måte.

Stjerner på nattehimmelen

En karakterstudie som «Moon Knight» krever et visst talent i hovedrollen, og med Oscar Isaac som frontfigur har «Moon Knight» regelrett Hollywood-kremen som ledestjerne, en skuespiller som klarer å levere en hypnotiserende og intrikat rolle.

Steven er en klønete, nærmest Mr. Bean-aktig, karakter som later til å la humla surre, så godt det lar seg gjøre, men Isaac klarer å portrettere personligheten på en sympatisk måte. Den påtatte britiske aksenten ble offer for en heftig diskusjon da den første traileren dukket opp på nett, men Isaac leverer nærmest feilfri britisk humor som fungerer som bare det gjennom det hele.

Som den selvsikre Marc transformeres Isaac til et like imponerende alter ego, like hardtslående og selvsikker som Steven er blyg. Kampene mellom Marc/Moon Knight og lømlene som er etter ham er både frenetiske og relativt brutale, men det er de interne kampene mellom Steven og Marc som er de mest markante. Motpolene i de to karakterene kunne ikke vært mer slående – og det er nettopp dette spennet i det lille persongalleriet som gjør at Isaac virkelig kan vise frem skuespillertalentet.

Det er imidlertid ikke bare Isaac som er på sitt beste i «Moon Knight». Hawke imponerer også stort som den slue og manipulerende antagonisten som speiler Isaacs vanskeligstilte anti-helt. Harrow bryter med den etablerte formelen der en tilsynelatende mentalt stabil helt slåss mot en skurk med psykiske problemer. Det er et interessant konsept – litt som et forskrudd lege-pasient-forhold – og passer godt inn i dualitet-temaet som ligger og lurer i alle «Moon Knight»s seks episoder.

Calamawy, på sin side, gjør det svært sterkt i rollen som Layla, en standhaftig skikkelse med sin helt egen agenda, som står sterkt som kvinnelig hovedperson i en mannsdominert produksjon. Kjemien med Isaac føles naturlig, og kommunikasjonen mellom de to – særlig forskjellen i hvordan hun snakker og forholder seg til Marc og Steven, i takt med at forholdet mellom Marc og Layla sakte avsløres – er mildt sagt underholdende.

Konklusjon

«Moon Knight» er en fengslende og innovativ TV-serie som ikke ligner på noe annet Marvel har laget tidligere. Den gjør store og uventede grep i det narrative og tematiske, men de risikable kreative valgene betaler for seg, og vel så det. Marvel viser frem selvsikkerheten de har opparbeidet seg i måten de seneste TV-prosjektene spriker.

Serien drar uten tvil fordel av mangelen på MCU-koplinger, og at prosjektet står på egne bein vil antakeligvis føre til at mange nykomlinger, som kanskje ikke helt tør å gi seg i kast med MCU-prosjektet etter over 30 filmer og serier, kan finne innpass. Gitt at Marvel-universet vokser kompliseres for hvert bidige prosjekt kan «Moon Knight» ende opp som en finurlig milepæl, som både er del av MCU, men som også har sine helt egne regler. Det ville i så fall vært et vågalt trekk fra Marvel, men «Moon Knight» ser ut til å ha alt som trengs for å gjennomføre det.

Marvel har høstet mange lovord i forbindelse med «Avengers: Endgame», «WandaVision» og «Spider-Man: No Way Home», og diskusjonene fansen imellom, om hvilket Marvel-prosjekt som er best, kommer nok ikke til å stilne med det første.

«Moon Knight» bør være en del av denne diskusjonen. Den mystiske og skrekkinngytende historien, de litt mindre familievennlige temaene (med tilhørende spenstighet i det estetiske) og det overraskende lærerike innholdet gjør at «Moon Knight» trygt kan betegnes som Marvels mest kreativt lekne prosjekt noensinne – i påvente av «Doctor Strange in the Multiverse of Madness». At serien er såpass fornøyelig og nyskapende må sies å være store ord, gitt alt Marvel har servert oss tidligere.

«Moon Knight» ble lansert på Disney+ onsdag den 30. mars.

• «Moon Knight» kan bli base for en mini-MCU-franchise, ifølge Ethan Hawke