Skip to main content

Anmeldelse: «Elden Ring»

Et enormt oppfinnsomt fantasy-epos

En kriger fra «Elden Ring» slåss med en gyselig boss
Editor's Choice
(Image: © Bandai Namco Entertainment)

TechRadar Konklusjon

«Elden Ring» er et engasjerende og utfordrende eventyr som gir de kreative kreftene i FromSoftware et makeløst utspring. Mestringsfølelsen bugner over i det du går fra boss til boss, men under det hele ligger det en historie som bergtar.

Pros

  • +

    En fantastisk rikholdig verden

  • +

    Perfekt kampsystem

  • +

    Endeløst nytenkende

Cons

  • -

    Vanskelig å mestre

  • -

    Har enkelte ytelsesproblemer

  • -

    Lite hyggelige medspillere

Informasjon om anmeldelsen

Vår spilletid: 70+ timer

Plattform: PC

Det er på tide med nok et grimt fantasiepos fra FromSoftware, utvikleren bak «Dark Souls» og «Bloodborne». Den aldrende ringen det henspilles på i tittelen er knust, og The Lands Between lider av mangelen på en hel «Elden Ring», der ulike faksjoner prøver å dra nytte av den kaotiske situasjonen. I praksis er resultatet en endeløs rekke monstre og bosser du som spiller må forsere.

Det ville ikke vært riktig å si at dette spillet er mer av det samme. Ikke bare inneholder ethvert FromSoftware-spill enormt kreative og forseggjorte ideer, men «Elden Ring» har i tillegg en viktig nyvinning: en enorm størrelse. Her befinner man seg i en åpen verden, så ambisiøs at det resulterende spillet er enestående.

Elden Ring, pris og lanseringsdato

  • Hva er det? En action-RPG som foregår i en åpen verden
  • Lanseringsdato? 25. februar 2022
  • Plattform? PC, PS5, Xbox Series X/S, PS4, Xbox One
  • Pris: 599 kroner

Nok en ring av en viss kvalitet

En Tarnished stirrer på et slott i «Elden Ring»

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

Det er stor fare for at «Elden Ring» vil ende opp som det mest omtalte spillet i år, hvilket selvsagt vil være uutholdelig for alle som ikke forstår seg på oss som er besatt av å bli karnøflet gang på gang av karer som The Crucible Knight. Sjarmen med disse spillene er den ekstremt vanskelige kampdelen, og enten så liker man det, eller så liker man det ikke. FromSoftware har i det minste lagt til en del veiledende beskjeder denne gangen (kan slås av), men selv med en hjelpende hånd fra utvikleren, så står det aller meste igjen som noe du må finne ut av selv. Det man får hjelp til er bare toppen av isfjellet.

«Elden Ring» er stort. Det er umulig å kunne greie ut om alt i én enkelt anmeldelse. Det metodiske tempoet og de intrikate kampene i et Souls-spill ekspanderes her til et enormt kontinent, en bankett for alle slåsskjemper som ønsker mer å bryne seg på. Samtidig er det fort gjort å la seg overvelde av alle mulighetene. Etter dusinvis med timer i spillet er kartet langt fra utforsket, det vokser stadig i alle retninger. Det er drøssevis av NPC-oppdrag i terrenget (inkludert noen av de beste FromSoftware noensinne har laget), og vi kan nærmest garantere at du kommer til å gå glipp av mange første gang du runner spillet. De to største nyvinningene denne gangen, en stor åpen verden og kamper med hest, virker kanskje ikke så spennende på papiret, men i praksis veves de inn i den eksisterende formelen på lure og tilfredsstillende måter.

FromSoftware-spillene er kjent for å være vanskelige, noe som gjentas i det uendelige og ofte er overdrevet, men direkte feil er det selvsagt ikke. Det finnes alltids bosser man ikke helt klarer å klå, bakholdsangrep man ikke makter å reagere på eller gåter som virker umulige – men nå som en vidstrakt verden åpenbarer seg foran en har man muligheten til å rømme fra vanskelighetene og finne på noe helt annet. Det er alltid fremgang å finne i «Elden Ring», man blir aldri sittende helt fast. Dra ut i den store verden og øv deg på mildere motstand, så kan du komme sterkere tilbake til de verste utyskene, med større våpen i hende. En kan argumentere for at dette var mulig å gjøre i tidligere FromSoftware-spill også, men her var det gjerne snakk om én eller to alternative måter å gjøre ting på. I «Elden Ring» har man en hel verden å utforske.

En verden preget av håp

En kriger marsjerer gjennom «Elden Ring»

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

... og for en verden! Er man fan av rare, ekle og skumle fantasy-landskap kommer man garantert til å få nok av stimuli i The Lands Between (vi fikk ofte flashbacks til «The Elder Scrolls: Morrowind»), men «Elden Ring» er også et fargerikt og vennlig sted å rusle rundt i. Musikken i hovedmenyen er toneangivende, med mørke og bombastiske takter som glir over i høylytte blåsere som maner frem det grandiose i eventyrene som venter.

En slags grunning over hvordan de mektige kveler verden i et forsøk på å beholde kontrollen.

I «Dark Souls» og «Bloodborne» vaset man rundt i mørke gater og kloakksystemer; men i «Elden Ring» rir man over bugnende åskammer blant sauer og kjemper, i lyset av et enormt skinnende tre. Du spiller rollen som en Tarnished, en glemt kriger blant mange andre potensielle søkere etter rollen som Elden Lord, personen som kan reparere The Elden Ring og få litt skikk på The Lands Beyond. Det er i alle fall det man blir fortalt i begynnelsen av spillet – etter hvert forstår man seg på hva som virkelig foregår, og hvilke muligheter man har, noe som er et av de mest besnærende aspektene ved spillet.

Det at det på starten av spillet nærmest er umulig å svare på noe som burde vært et enkelt spørsmål, nemlig «hva er en elden ring?», sier litt om intensjonene bak spillet. Utforsking blir belønnet med faktiske avsløringer om spillverdenens mysterier og intrikate intriger. Dog, forvent ikke utvetydige svar. Etter 70 timer i spillet fremstår historien fortsatt som en vag samling temaer. En slags grunning over hvordan de mektige kveler verden i et forsøk på å beholde kontrollen.

I motsetning til FromSoftwares andre spill, som presenterer døende verdener, så føles «Elden Ring»-universet ut som en du kanskje, men bare kanskje, kan redde. En naiv tanke, muligens, men håpet gjorde at vi fikk mer lyst til å utforske absolutt alt.

Oppi alt gravalvoret og tungsinnet tilbyr «Elden Ring» også artige spillopper. Det skifter mellom følelsen man får av fantasiepos som «The Lord of the Rings» til 80-tallseventyr som «Excalibur» og «The Neverending Story». Skjelettene er som tatt ut av «Jason and the Argonauts», og man blir servert et heavy metal-albumcover for hvert et grandiost landskap fylt til randen med vemodige visuelle kontemplasjoner over verdens grimme tristesse.

Vi har råket på såvidt det er med ytelsesproblemer, men ikke noe av spesielt nevneverdig art – et hakk eller to her og der, og litt lav FPS i enkelte områder (området rundt Tree Sentinel i starten er faktisk verst.) Spillet har gått i frys mer enn én gang, men det skjedde stort sett helt i begynnelsen (etter sigende skal dette ha å gjøre med sanntidscachingen av shadere), men det har ikke på noen måte vært en stopper. Samtidig er det forståelig at folk klager, hvis man plutselig får noen skikkelige hakk i plata akkurat når man skal gi en boss sitt banesår. Bandai Namco (utgiver) og FromSoftware (utvikler) har lansert en rekke oppdateringer som skal ha bedret ytelsesproblemen, og forhåpentligvis er flere på vei.

Dungeons & Dragons og alt annet

Elden Ring

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

Har man spilt andre FromSoftware-spill tidligere vil man kjenne seg godt igjen i «Elden Ring». Det fundamentale i kampsystemet treffer like klokkerent som tidligere. Du må forholde deg til en begrenset mengde stamina og time angrep og unnamanøvre med uovertruffen presisjon. Går man inn i kamp og trykker vilt på alle knappene ender man fort opp på feil sted og med en sliten karakter som står lagelig til for hugg – og det skal ikke til mer enn et treff eller to fra motstanderne før man er døden nær. Du må forsikre deg om at ethvert hugg mot din person kan enten blokkeres eller unngås.

Det er et vell av valgmuligheter om man vil skreddersy sin karakter, og drøssevis av trolldomskunster og våpen står til rådighet om man vil lage sin helt egen spillestil. Du kan til og med mane frem monstre som slåss sammen med deg, i reneste Pokémon-stil. Under den storslåtte verdenen og all historiefortellingen i «Elden Ring» er det alltid en enkel glede å finne i å svinge med gedigne sverd mot veldesignede monstre.

[...] så hender det rett som det er at man råker på en vill bosskamp eller en rekke spøkefulle detaljer det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av

Selv om enkelte av områdene i «Elden Ring», som ikke er spesielt viktige for hovedhistorien, kan gå litt på autopilot, så hender det rett som det er at man råker på en vill bosskamp eller en rekke spøkefulle detaljer det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av. Det er lite kjedelig å finne i spilluniverset, ingen oppgaver som er nødt til å gjennomføres, og mangelen på et Ubisoft-lignende ikonvelde gjør at man slapper mer av – sjelden kost i spill med en åpen verden. Alt er meningsfylt, selv om enkelte områder er mindre gjennomtenkte enn andre. I «Dark Souls» og «Bloodborne» var alle deler satt sammen som i et urverk, man ekspanderte hele tiden kunnskapen om spilluniverset og historien, og narrative vendinger ventet rundt hvert et hjørne. «Elden Ring» har også lignende deler, vel så intrikate, men det samstemte hele mangler til en viss grad. Du kommer til å utforske enorme slott ved verdens ende, og blir servert klassisk FromSoftware-innhold i lange baner, men får man alltid innsikt i den videre historien? Ikke egentlig.

Elden Ring tips

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

Det er heller ikke nødvendig at alt må ligge underlaget plottet. Vi har hatt aksept for sideoppdrag og lignende siden tidenes morgen. Selv i «Bloodborne» kunne man tråle seg gjennom Chalice Dungeons. Likevel ligger det en gnagende tanke å lurer. Er generelt mer, selv om kvaliteten er god, bedre? Mengden fantastisk innhold vi blir presentert for i «Elden Ring» er nærmest makeløs, men samtidig, gjør alt innholdet det til et bedre spill? Hvis de mest intrikate av detaljer går tapt i mengden, burde mengden i det hele tatt være der? Tiden vil vise. Akkurat nå kan vi ikke annet gjøre enn å innrømme at vi er fortapt i en FromSoftware-verden av denne størrelsen, på godt og vondt. Vi tenker knapt på annet, har vært bitt av basillen dag og ut dag inn. Uansett hvordan spillet fremstår når vi endelig legger det fra oss, vil det likevel være et underverk.

Vi kan likevel ikke påstå at alt er ferskt. Litt uti «Elden Ring» kommer du til å møte et en bosser som ligner hverandre, spredd utover valgfritt innhold som er å finne hist og her i The Lands Between.

Det repeterende merkes bare siden kontrasten er såpass stor kontra resten, som vitner om et kreativt overskudd og gir oss en kontinuerlig og gledelig nytenkning. At disse få enkeltområdene skuffer, og skiller seg ut, er et bevis på at spillet generelt holder et svært høyt nivå, gitt at man i andre spill gjerne må tvinge seg gjennom endeløse mengder med laber kvalitet – noe man rett og slett har blitt vant med.

FromSoftware klarer nesten å overbevise med den enorme «Elden Ring»-verdenen. Det føles nesten som om vi spiller tre-fire FromSoftware-spill samtidig. Det finnes større spill på markedet, men ingen så tettpakket med gode idéer. Her er det et vell av godbiter å ta av, gitt at du «skjønner greia» med hvordan FromSoftware kommuniserer med spilleren.

Lite samarbeidsvillige medspillere 

Utforsking av en hule i «Elden Ring»

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

Tidligere, da spillene til den japanske utvikleren ikke var fullt så populære, inneholdt disse papirrullene gjerne nyttige tips

«Elden Ring» påvirkes både positivt og negativt av flerspillerdelen. Populariteten gjør at det alltid finnes folk som kan hjelpe deg med en boss. Du kan spørre om hjelp fra både folk du kjenner og tilfeldige personer ved å trekke de inn i dine problemer, uansett hvor de måtte befinne seg i historien.

Beskjedene som ligger strødd rundt om i verdenen, en funksjon som er å finne i alle FromSoftware-spillene, er mindre nyttige. Tidligere, da spillene til den japanske utvikleren ikke var fullt så populære, inneholdt disse papirrullene gjerne nyttige tips, som for eksempel «Enemy ahead», «Raise your shield» eller «Ambush». Nå er det nærmest utelukkende tant og fjas å finne. Memes og interne spøker som strengt tatt aldri har vært spesielt morsomme. «Try fingers but hole» (eller strengt tatt «Try tongue but hole») var i beste fall verdt en tamt trekk på smilebåndet for 8 år siden, da «Dark Souls II» ble lansert. Nå er det bare flaut.

Tidligere, da man spilte «Demon's Souls» og «Dark Souls», følte man at man var en del av en spillergruppe som var ute etter å hjelpe hverandre, men nå domineres systemet av forskjellige former av egoisme. Det kan likevel være givende å prøve å hjelpe nye spillere, men det er ofte en balansegang som må gås mellom å være overbærende og å la folk gjøre sine egne feil (og dermed lære av disse.) Problemet ved å være omtenksom er at man blir overdøvet av støyen.

Vi skal ikke si at online-delen er ubrukelig. Den er en stor del av spillet som helhet, men om du har en tendens til å la deg forstyrre av elementer som ikke er en del av spillverdenen, så er det ingenting i veien for å slå av beskjeder og hjelp – vit bare at enkelte deler av spillet er såpass vanskelig å finne og forsere at en kollektiv innsats i enkelte tilfeller er nødvendig.

På tross av irritasjonsmomenter er «Elden Ring» likevel et mesterverk. Et nytt FromSoftware-spill er som juleaften å regne for masochistiske RPG-fans. Man får et nær endeløst galleri av monstre, et gigantisk arsenal med våpen å klå dem med og et enormt spillområde like nydelig som det er stort og interessant å utforske. Vi har aldri før blitt servert så mye kvalitet i én og samme sirlige sammenvevde pakke. Det er, ærlig talt, på kanten til uanstendig.

Samtidig kan vi ikke annet gjøre enn å bekymre oss litt for retningen FromSoftware-spillene beveger seg i. Samholdet i spillergruppen, som tidligere var en vesentlig del av opplevelsen, ser ut til å være en saga blott – vi sitter nå igjen med en blanding av veteraner for vante med formelen og nye spillere som er mest interesserte i å lage memes.

Det er ikke mulig for utviklerne å skru tiden tilbake, men det er synd at FromSoftwares største og mest rikholdige spill bærer preg av å være det seneste i rekken fulltreffere. «Elden Ring» er ikke et spill for alle – og det prøver det heller ikke å være – men om man som nybegynner er ute etter å fordype seg, kan man råke på problemer i form av måten spillinnholdet omtales, både i og utenfor spillet. Det er kanskje dårlig gjort å kritisere spillet for handlinger utviklerne ikke har noen kontroll over, men det må nesten nevnes, siden FromSoftware tross alt åpner for en slik kommunikasjon. «Elden Ring» er, i likhet med The Lands Between, en fantastisk skapning, med enkelte brister forårsaket av omfang og innvånere.

Konklusjon

En «Elden Ring»-boss du ikke har lyst til å møte

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

«Elden Ring» er FromSoftware på sitt mest lekne. Her kastes alt av ideer som kan hjelpe spillere gjennom The Lands Between inn i ringen. Spillet legger fra seg en del av det sirlig forseggjorte i forgjengerne og erstatter det med en nærmest overveldende stor åpen verden. Tiden vil vise om spilluniverset vil være like minneverdig som de man finner i de foregående spillene, men per nå ser «Elden Ring» til å stå fjellstøtt på egne bein. Dette er et et fantastisk besnærende eventyr for alle som tør å ta utfordringen.

John er utdannet innen elektronikk, film og journalistikk. Han skrev sitt første script på en HP Vectra (386) i en æra da det var kult å laste ned Sierra-spill fra BBS-er. John er teknologifiksert til tusen, men har en spesiell forkjærlighet for datamaskiner med overdådige skjermkort, kameraer og lydprodukter. Som norsk redaktør tar han seg av det meste som har å gjøre med den daglige driften av TechRadar.

Med bidrag fra