Test: Disney+

Kort oppsummert

15. september kom endelig Disney+ Norge. Den nye strømmetjenesten posisjonerer seg som et rimelig alternativ til de etablerte aktørene, men i et land der mange allerede abonnerer på både to og tre tjenester bør det til mer enn bare et billig alternativ. Tilbyr Disney+ nok til å holde på de av oss som fortærer time etter time med innhold?

Den amerikanske mediegiganten har drevet med innholdsproduksjon siden film var i svart-hvitt og den tilhørende musikken kom på noteark og måtte gjennomføres live under avspilling, dermed er ikke diversitet et problem med Disney+. Man får alt fra de gode gamle kortfilmene med Mikke Mus og Donald fra 20- og 30-tallet, samt gamle klassikere som «En verdensomseiling under havet» (1954), til de aller nyeste animasjonsfilmene fra både Disney og Pixar – for ikke å snakke om alt som finnes av Star Wars, og det aller fleste av Marvel-filmene.

Likevel er ikke dette en tjeneste som først og fremst fokuserer på et enormt bibliotek inneholdende alt man kan tenke seg av TV-serier, spillefilmer og dokumentarer. Disney+ har, ikke overraskende, et klart familiefokus, og en innholdsliste som tydelig har blitt kuratert av et selskap som ønsker å sette sammen en mer spesialisert totalpakke. Det mest interessante med Disney+ er dermed at man får noe helt annet enn man får via de andre store strømmetjenestene. Her er det eksklusivt innhold til tusen, og en tilnærming som burde appellere til barn i alle aldre – men gitt at innholdslisten er kortere enn hos andre tjenester, så er det ikke gitt at man klarer å opprettholde begeistringen over lengre tidsperioder. Det er begrenset hvor mange ganger man har lyst til å se igjen «Lady og landstrykeren» med norsk tale, hvis man ikke tilfeldigvis har en pode i riktig alder som har hengt seg opp (da har man selvsagt ikke noe valg.) Det er derfor spennende om Disney+ på sikt klarer å tilby nok nytt innhold for både voksne og barn i alle aldre.

• Dette er de beste VPN-tjenestene for Netflix

Kostnad

Disney kjørte i dagene før lansering en kampanje der man kunne få et helt års abonnement på Disney+ for 590 kroner (tilsvarende 49 kroner i måneden), og selv om dette var en særdeles fordelaktig pris, så er ikke den vanlige prisen å kimse av heller.

For 59 kroner i måneden får man altså tilgang til nær sagt rubbel og bit av animasjon fra Disney, samt det aller meste av spillefilmer og annet innhold selskapet har hatt en finger med i gjennom 97 år med produksjon; selskapet har i de senere år også både kjøpt opp 20th Century Fox, og blitt majoritetseier i National Geographic, så selv om tjenesten ikke klarer å konkurrere på mengde med de aller største, så er det heller ikke slik at man får lite for pengene, snarere tvert i mot – men det mest interessante er hvor mye innhold som kommer til å bli servert på tjenesten på sikt. Hvis Disney klarer å opprettholde et jevnt tilsig av innhold av et visst kvalitetsnivå, noe selskapet er kjent for, så bør det ikke være vanskelig å forsvare den relativt snille prisen.

Teknisk, enheter og tilgang

Disney+ er som strømmetjenester flest avhengig av å være tilgjengelig på så mange plattformer som mulig. En helt nøyaktig liste over hva som støttes har vi ikke fått tilgang til ennå, men det bekreftes at man skal kunne bruke tjenesten på Sony PlayStation, Microsoft Xbox, Apple TV, Chromecast, Android TV, samt smart-TV-plattformene til Sony, Samsung og LG. Ifølge Hans van Rijn, sjef for Disney i Norden, skal Disney+ «være overalt», så vi regner med at eventuelle tilfeller med kompatibilitetsproblemer vil være få, og at om det ikke er snakk om foreldet utstyr, så vil Disney utbedre etter behov.

Er man så heldig at man er i besittelse av en moderne TV som støtter HDR og lydutstyr som støtter Dolby Atmos, så har man en hel del å se frem til med Disney+. Mange av de gamle klassikerne er pusset opp til UHD (4K), det inkluderer også eldre filmer som «Star Wars» (eller «Star Wars Episode IV: Et nytt håp», om du er av det revisjonistiske slaget), og ikke bare det, men ofte støttes både Dolby Vision og HDR10, avhengig av hva slags TV du bruker. Et annet positivt aspekt for de mest nerdete av oss er at den originale trilogien kommer i en ny 4K-versjon som blant annet retter på en hel del fargefeil, men som dessverre fortsatt har Hayden Christensen som Anakin (i de eldste filmene) og mange av de andre lugubre forandringene vi har blitt servert via endeløse mengder spesialversjoner oppigjennom årene.

Vi hadde likevel litt problemer med at appen ikke viser riktig informasjon når det gjelder hva slags standarder som blir brukt under avspilling. Ved bruk av Chromecast Ultra fikk vi for eksempel ikke opp riktig visning av oppløsning når vi spilte av innhold fra mobil (innholdet ser ut til å spilles av i 4K, men appen sier at vi spiller av i FullHD). Det hele fungerer langt bedre om vi bruker webOS-appen på vår LG C9. På TV-appen vises all informasjon på korrekt vis – dog, etter en dag med bruk nekter appen nå å starte, og vi nødt til å bruke mobilen likevel (dette ordnet seg av seg selv etter noen dager). Ikke spesielt overbevisende, særlig med tanke på at Disney har hatt nesten et år på å finpusse programvaren siden den opprinnelige lanseringen i USA.

Vi hadde også en del problemer med at appen ikke klarte å starte neste episode av seg selv, og at spoling førte til at det hele hang seg opp (dette skjedde på flere enheter, og på flere forskjellige internettabonnement). Dette hørte dog med til sjeldenhetene, og vi regner med at slikt blir utbedret på sikt.

Design og nøkkelfunksjonalitet

Når det gjelder resten av brukergrensesnittet, så legger Disney+ seg på linje med de fleste andre strømmetjenester. Vertikalt finner man rekker med ulike kategorier, og horisontalt kan man bla i disse. Dette er, i likhet med andre tjenesters grensesnitt, ikke et spesielt oversiktlig system. Særlig ikke når man får såpass få kategorier som her. Innholdet sorteres i hovedkategoriene «Disney», «Pixar», «Marvel», «Star Wars» og «National Geographic», men under disse finnes det ikke noen videre valg man kan ta, kun en rekke mer eller mindre hjelpsomme kategorier («anbefalt for deg», «populære filmer», «animerte filmer» og så videre). Innenfor disse finnes kun et begrenset antall titler, så om man er ute etter en spesifikk film, men ikke husker navnet, så kan det være vanskelig å finne frem uten å søke.

Dette er, som nevnt, et gjennomgående problem med de fleste strømmetjenester, men med Disney+ fremstår det noe mer fremtredende, nettopp fordi mye av innholdet henger sammen over flere titler. Setter man seg ned og vil se Marvel i riktig rekkefølge, for eksempel, så må man søke opp hver enkelt film, det finnes ingen oversiktlig liste; og hvis man vil se Skywalker-sagaen (altså, episode én til ni av filmene), så må man inn på «søk», bla nedover under en overskrift som heter «utforsk» (som av en eller annen grunn ligger underlagt «søk»), her finner man såkalte collections, som samler for eksempel Frost-innholdet, alle X-Men-filmene eller den ovennevnte Skywalker-sagaen – men Marvel-filmene finner man (av en eller annen grunn) ikke. Det hele virker med andre ord rimelig tilfeldig.

Samtidig er ikke alltid Disney+ like flink til å forstå hva man søker etter, og filmene og TV-seriene kunne ha hatt godt av litt flere søkbare knagger. Har man glemt den norske tittelen, og søker på engelsk, så er det ikke alltid man finner det man leter etter. Det samme gjelder om man kun husker norsk tittel. Et godt eksempel er «Den utrolige reisen»-filmene, som på engelsk heter «Homeward Bound». På Disney+ er den første filmen fra 1963, og remaken fra 1993, navngitt «Den utrolige reisen», mens oppfølgeren heter «Homeward Bound II: Lost in San Fransisco». Søker man på engelsk finner man bare oppfølgeren, søker man på norsk finner man bare førstefilmen. Det er knotete.

På LG-appen (som vi brukte med vår LG C9-TV) får man heller ikke brukt norske bokstaver når man skal søke. Alfabetet går bare til «z». Dette er ikke et stort problem i praksis, og andre apper, som eksempelvis den som er å finne på Apple TV, har norsk alfabet. Likevel er det ikke alle barn som intuitivt vil forstå at man kan erstatte «ø» med «o» og «å» med «a», og når man allerede sitter og irriterer seg over at man ikke finner «Freaky Friday» (originalen fra 1976), men kun får opp remakene fra 2003 og 2018 når man søker på originaltittelen, og det viser seg at 1976-versjonen heter «Å, for en fredag» på Disney+, ja, da kan man bli lettere oppgitt.

Image 1 of 7

En annen detalj som det antageligvis kommer til å være delte meninger om er hvordan tjenesten håndterer rulletekster. Enkelte ganger (når man eksempelvis ser på «The Mandalorian» eller annet innhold med en mer kunstnerisk vri i sluttøyeblikkene) blir store deler av rulleteksten vist før neste episode spilles av. Dette vitner om respekt for skaperne av innholdet, og er i våre øyne positivt, men mange vil kanskje irritere seg over at de ikke kommer raskt nok over på neste episode.

Her opplevde vi også litt problemer med Chromecast. Appen klarte ikke alltid å gå videre til neste episode av seg selv, men dette var et sjeldent problem, og ikke noe vi regner kommer til å være utslagsgivende for de fleste brukere.

Samtidig, når man først spiller av, og spiller av på samme enhet som brukergrensesnittet befinner seg (med andre ord, rett på TV, eller rett på mobil eller nettbrett), så flyter alt meget godt. Det hele føles raskt og uten forsinkelser, og vi har til dags dato til gode å oppleve programvarefeil eller andre problemer.

En av de store trekkplastrene ved Disney+ er hvordan appen tilrettelegger for at barn kan ha sine egne profiler. Dette er tilrettelagt vi at man kan ha syv forskjellige brukerprofiler knyttet til hver konto, og dermed er det ingenting i veien for at hele storfamilien kan ha sin egen private tumleplass. I tillegg kan fire personer strømme samtidig per konto, og opptil ti enheter kan laste ned innhold. Det er særdeles mye strømming for pengene.

Disney har også gjort seg flid med å skille ut innhold som er passende for barn, men det er verdt å merke seg at barneprofilen har ett fast innhold, og at det ikke finnes mer finmaskede innstillinger. Skillet går mellom barn og voksen, det finnes ingen mellomting. I praksis fungerer dette greit, siden barneprofilen fungerer som en garantist for at barn ikke ser noe upassende, og hvis du vil vise poden noe litt mer utfordrende, så er det bare å ta i bruk din egen profil – men det hadde vært enda mer imponerende om det fantes flere typer barneprofiler, eller om man kunne hviteliste enkelte filmer og TV-serier.

Innhold

Selv om Disney+ har laget et godt brukergrensesnitt, og tilbyr mye for pengene når det gjelder hvordan tjenesten kan brukes, er det selvsagt hva man kan se på det aller viktigste.

Disney har gjennom et langt virke produsert enorme mengder filmer og TV-serier selv, men det mest strømmemessige interessante har skjedd i de senere år. Via å være en av de aller største medieaktørene har Disney på 2000-tallet kunne kjøpe opp både Pixar, (2006) Marvel (2009), Lucasfilm (2012), National Geographic (2019) og 20th Century Fox (2019). Resultatet er en katalog som inneholder noen av de aller største merkevarene på markedet.

Disney+ er organisert nettopp etter disse oppkjøpene, og hovedvalgene, som fører til undermenyer med innhold, baserer seg, som nevnt over, på disse fem kategoriene: Disney, Pixar, Marvel, Star Wars og National Geograpic, noe som i stor grad speiler de store trekkplastrene ved tjenesten når det gjelder innhold. Man vet i stor grad hva man får under disse merkelappene, og det å vite at man har (nesten) alle Marvel og Star Wars-filmene på ett og samme sted innstiller en viss ro i sjelen. For barna fører det å ha alt av Disney-film og Pixar på ett og samme sted til mye av den samme tilfredsstillelsen.

Likevel er det i det mer ukjente materialet gullkornene ofte ligger. Det er for eksempel mang en kjærkommen film man finner at en gang i tiden ble produsert av Disney når man begynner å grave i arkivene. Vi skulle bare ønske at det hele var litt mer helhetlig organisert. «Collection»-tankegangen som ligger gjemt under søkefunksjonen er en veldig god tanke, men per nå er det rett og slett for få kategorier. Hvis man er interessert i spillefilm laget av Disney, så er man nødt til å vite nøyaktig hva man skal lete etter, eller finne en liste over alt innholdet på nett, noe som ofte kan føles krøkkete. Klassikere som «The Mighty Ducks» eller «Mary Poppins» kan ofte forbli usett, hvis de ikke tilfeldigvis legges inn i de noe flyktige underkategoriene (som for eksempel «live-actionfilmer» eller «Throwback til 90-tallet») – men det er altså vel verdt å gjøre en innsats i letearbeidet, for Disney er nokså beskjedne i hvilke titler de velger å fremheve. Fokuset er gjerne på nyere innhold, som Disney Originals, noe som antageligvis skal være med på å understreke at det er et stadig tilsig av ferske produksjoner. Dette er selvsagt ikke noe aber i seg selv, men man kan faktisk bli litt lurt, for det er mye godt innhold som ligger og lurer under overflaten.

I tillegg til gamle spillefilm-klassikere er det også nostalgi å finne for dagens generasjon barnefedre og -mødre i animasjon utover Disneys langfilmer, men uheldigvis for oss i Norge er det per nå en del som mangler, kontra den amerikanske varianten.

«Ducktales» (1987) er en av disse, men animasjonsserien finnes heller ikke lenger på Netflix, så vi håper det er snakk om et midlertidig rettighetsproblem som er årsaken. Andre klassikere, som «Snipp og Snapp – Redningspatruljen» og «Bompibjørnene», er likevel å finne, og generelt er innholdsmengden god for oss i 30- og 40-årene som liker å drømme oss tilbake til lotusstillingen foran den lille CRT-TV-en.

Samtidig er det vanskelig å komme unna det faktum at Disney+ først og fremst er en strømmetjeneste med et sterkt fokus på et familievennlig innhold. Er man av typen som ikke liker å ha flere strømmeabonnenter gående samtidig, så mangler man med Disney+ bredden man får hos andre tjenester – så som primærtjeneste, eller om man kun tar seg råd til én strømmetilbyder, så er kanskje ikke Disney+ det rette valget. Som andre- eller tredjetjeneste er likevel Disney+ ypperlig, og gir deg mye for pengene, gitt den relativt snille prisen.

Strømmekvalitet

For de aller fleste vil Disney+ strømme i HD-kvalitet (uten HDR), og det tar seg svært godt ut både på TV-er og smarttelefoner. Selv om det i dag er helt dagligdags, så er det likevel ganske imponerende at Disney har klart å få til en såpass jevn kvalitet på alt materialet, gitt alderen på mange av disse filmene og seriene, og det beviser at Disney har gjort seg flid når det gjelder arbeidet med å holde en viss standard på bildekvaliteten.

I tillegg er altså en god del av innholdet tilgjengelig i UHD/4K og med HDR og Dolby Vision, og dette får man uten at man må betale noe ekstra. Dette inkluderer hele den såkalte Skywalker Sagaen (fra episode I til episode IX), moderne animasjonsfilmer som «Frost» og «Vaiana» (mest kjent under originaltittelen «Moana»), samt nyrestaurerte utgaver av klassikere som «Aladdin» (1992) og «Den lille havfruen» (1989). Man bør ikke prøve tjenesten med en forventning om at man kommer til å finne endeløst med innhold, som på Netflix, men det er mer enn bra nok til prisen, og samtidig regner vi med at Disney har forpliktet seg til å legge til stadig mer innhold, særlig når det gjelder UHD/4K og HDR.

Det opplagte forbeholdet når det gjelder bildekvaliteten vi snakker om ovenfor er at du er nødt til å ha et stabilt og raskt nett på omlag 10 Mbps, og hvis du skal se 4K-innhold (med HDR), en 4K-TV som støtter HDR.

I tillegg til å tilby strømming i lavere kvalitet, om det er slik at du har mange i familien som strømmer samtidig, tilbyr Disney Plus også nedlasting av innhold (til hele ti samtidige enheter.) Det betyr at det ikke er vanskelig å tilrettelegge for en litt treg internettlinje ved å laste ned når andre ikke bruker den, ei heller å gjøre en bil- eller flytur litt mer levelig om man har smårollinger som skal distraheres.

Appen lar deg også velge om du vil bruke mobildata til å strømme eller ei. Hvis du velger å strømme over 4G eller 5G kan du også her velge om du ønsker automatisk kvalitet (så bra som nettilgangen tillater) eller lavere kvalitet, slik at man ikke plutselig sitter med skjegget i postkassa og er tom for data på mobilabonnementet. Hvis man velger å laste ned filmer og serier kan man også her velge hvilken kvalitet man vil ha det i med innstillingene «Høy», «Middels» og «Standard». Det finnes ingen detaljer om nøyaktig hva valgene vil ha å si for oppløsning eller bitrate, men kvaliteten er brukbar på alle nivåene.

Konklusjon

Man kan ikke kalle Disney+ en essensiell strømmetjeneste – og mye av årsaken er at det er mye materiale som fortsatt er på vei. Serier som «The Mandalorian» hjelper definitivt på, og på nyåret kommer det en hel del mer Marvel-innhold. Slike stadige drypp gjør at det er fristende med et abonnement, men spørsmålet er hva man gjør når man gått gjennom det man er interessert i – vil dryppene med nytt og spennende innhold komme raskt nok?

Når det er sagt er åpningstilbudet Disney presenterer her en god åpningssalve i retning de etablerte strømmetjenestene som Netflix og Amazon Prime, og prisen er faktisk en av de aller mest rimelige på markedet.

Nettopp fordi prisen er såpass snill, så anbefaler vi på det sterkeste å prøve tjenesten minst en måned eller to. Her får man både Marvel-filmene, Skywalker-sagaen i 4K og drøssevis av Disney-klassikere som burde appellere til de fleste aldersgrupper. Med Disney+ får man nok å ta av.

Vi skulle ønske at de mest opplagte samlingene filmer var komplette, og at Disney legger til litt flere nye filmer og serier, gjerne både egenprodusert og fra selskapene Mikke Mus-skaperne har kjøpt opp i de senere år. Vi ser gjerne også at det hele organiseres litt mer ryddig, slik at det blir enklere å finne frem. Likevel tilbyr tjenesten mye for alle som i årevis har måttet forholde seg til fysiske formater når det gjelder Disney-produksjoner. Dette er en strømmetjeneste som gir deg særdeles mye kvalitetsinnhold, og katalogen burde være nok for de fleste storkonsumenter av film og serier, i alle fall i en god stund fremover. Disney har lagt en solid grunnstein med Disney+, og det er ingenting i veien for at tjenesten en gang i fremtiden kan klare å tukte sin største rival, Netflix.

Hvem bør abonnere?

Disney-tilhengere: Hvis du har elsket Disney-filmer hele livet, så vil du antageligvis abonnere på Disney+. Dette er et fullendt bibliotek som innbefatter (nesten) alle selskapets arbeider over de siste 80+ (!) årene. I fremtiden vil dette antageligvis være det eneste stedet du vil kunne få tak i Disney-produksjoner.

Sci-Fi-tilhengere: Det at Disney tok seg tid til å restaurere Skywalker-sagaen og oppjustere oppløsningen til 4K/UHD viser at Disney tar sine Sci-Fi-eiendommer på alvor. Hvis du er fan av Star Wars eller Marvel, så er dette den soleklart viktigste tjenesten på markedet, og en som legger til rette for at disse universene beveger seg fremover.

Hvem bør ikke abonnere?

Storforbrukere: Hvis du vet med deg selv at du er en av de som setter på en serie og ikke kryper i loppekassa før rulleteksten til siste episode er over, så kommer antageligvis ikke Disney+ til å gi deg alt du trenger. Katalogen, som i og for seg er røslig, har bare et par håndfuller med virkelig bra serier og filmer for hver passende aldersgruppe. Det er ikke lett å spå hvor stort tilsiget av nytt innhold kommer til å være, og hvis du kontinuerlig pløyer deg gjennom materiale fra dag én kan det faktisk hende at du blir lei av Disney+ på bare noen uker. 

De som trenger bredde: Velvet med materiale Disney har opparbeidet seg oppigjennom er riktignok stort, men man får ikke klassiske komiserier (rent bortsett fra «The Simpsons»), talkshow eller dokumentarer (som ikke handler om natur). Man kan kanskje argumentere for at man kommer godt ut av det, gitt at prisen er såpass snill, men da må man tenke på tjenesten som et supplement. Disney+ passer ikke spesielt godt som eneste strømmeabonnement.

• Dette er de beste TV-seriene på Netflix akkurat nå

Jarno Stinissen, Bram Lodewijks, Nick Pino og Henry St. har alle bidratt i produksjonen av denne testen.