Anmeldelse: «Thor: Love and Thunder»

Av alle heltene i Marvel Cinematic Universe (MCU), er Thors reise trolig den mest overbevisende. Tordengudens transformasjon fra en alvorlig og ganske egoistisk kriger il en heltemodig og karismatisk tøysekopp er fascinerende å følge. Thors tragiske, Shakespeare-aktige historie har vunnet gjenklang hos fansen. De har fått en ny tilnærming til en MCU-skikkelse som i starten strevde med å oppnå den samme populariteten som andre helter fra Fase 1, som Iron Man og Captain America.

Thor er ikke bare blitt like populær som sine med-Avengers, men han har hatt en langt bedre holdbarhet enn dem. «Thor: Love and Thunder» er Thors fjerde solofilm i fra Marvel, og han er dermed den første MCU-skikkelsen som har gjort en slik bragd. Nå som Taika Waititi fra Thor: Ragnarok nok en gang har stått for regien, og bygger videre på en historie med sitt karakteristiske særpreg der surrealistisk humor, hjertevarme og overraskende vendinger er viktige ingredienser.

Men hvordan kan dette Marvel Fase 4-prosjektet sammenlignes med andre MCU-filmer? «Thor: Love and Thunder» er nok en underholdende film i Marvels stadig mer omfangsrike franchise. Dette er en superheltfilm som ikke er redd for å gjøre narr av seg selv. Den finner oftest en vellykket balanse mellom de ulike ingrediensene. Men den oppstykkede fortellingen og den overraskende dårlig utnyttede hovedskurken hindrer filmen i å være så god som den burde ha vært. 

En hvassere fortelling?

«Thor: Love and Thunder» tar opp igjen tråden i historien om den norrøne guden en gang etter Avengers: Endgame, da han forlot jorda sammen med Guardians of the Galaxy ved filmens slutt. Thor (Chris Hemsworth) havner samen med sine nye venner i en rekke kampeventyr der han legger ut på en reise for å finne seg selv. Dessverre for Thor, er det ingen som kan tette det gapende hullet i sjelen hans – altså det som har vært der siden bruddet med Jane Foster (Natalie Portman) åtte år tidligere.

Thors vedvarende søken etter en ny identitetsfølelse settes på pause når en ny, intergalaktisk trussel oppstår – i form av Gorr the God Butcher (Christian Bale). Dette er en mektig fiende som søker hevn mot (og utryddelse av) universets guder. Gorr havner dermed nødvendigvis på kollisjonskurs med tordenguden. For å kunne bekjempe MCUs nyeste superskurk, henter Thor bistand fra King Valkyrie (Tessa Thompson) og Korg (Waititi) – og fra Foster, som til Thors store overraskelse håndterer en gjenskapt utgave av Thors hammer Mjólnir. Kvartetten legger ut sammen på et kosmisk oppdrag for å hindre Gorr i å gjennomføre sin ødeleggende plan.

Hvis det kan se ut til at Thor 4 bruker litt tid på å komme i gang, er det fordi den gjør det … og ikke gjør det.

Med en kjøretid på knappe to timer bruker ikke «Thor: Love and Thunder»s lange tiden på å introdusere hovedfortellingen. Som Doctor Strange 2, duntrer Love and Thunder gjennom åpningssekvensen for å gå løs på fortellingens hovedrett. Vi trenger ikke 20 til 30 minutter på å komme inn i historien om Thor og Guardians igjen, og den kjappe åpningssekvensen gjør at vi i hovedsak kan konsentrere oss om Thor og vennene hans og om deres forsøk på å hindre Gorr i å drepe flere guder.

Men som med Doctor Strange and the Multiverse of Madness, føles det som om Thor 4 tar for lett på viktige elementer av fortellingen for å komme til handlingens kjerne. 

For det første er filmens første halvdel en heseblesende reise gjennom massevis av steder, der vi møter en lang rekke karakterer og introduseres for flere underliggende  plott, før Thor endelig klarer å samle gjengen sin. Det er ikke før vi er ute i filmens andre time at det begynner å roe seg litt ned, slik at fortellingen får puste litt før det setter i gang igjen for alvor.

Gorrs bakgrunnshistorie og hvordan han fikk tak i Necrosword, sverdet som gir Gorr superkreftene hans, mangler også kontekst,  Man trenger opplagt ikke å kutte ut alle fasetter av opprinnelseshistorien. Historien hans fra tegneseriene trengte dessuten å modifiseres en smule for å gli sømløst inn i MCU. Men det hadde ikke vært helt feil å utforske enkelte deler av Gorrs historie før han fikk fatt i Necrosword. Det ville bidratt til å underbygge ollen hans som en tragisk skurk, slik at man lettere kunne forholdt seg til ham.

Det at Foster håndterer Mjólnir, og dermed inntrer i rollen som sitt alter ego Mighty Thor, kunne også trengt litt mer plass. Fans av tegneseriene vet allerede hvordan og hvorfor Foster blir Mighty Thor. Selv om denne fortellingen nærmest kopieres rute for rute inn i Love and Thunder, er ikke denne delen av handlingen gitt nok plass til å bli så hjerteskjærende som den burde. En ekstra scene eller to ville nok en gang ha bidratt til å spikre et av de mest følelsesladede øyeblikkene i filmen.

Du kan ikke vente deg å se noe særlig til Guardians heller. Denne rufsete grupperingen er ikke så fremtredende i handlingen som man kunne ha ventet seg. Joda, filmen handler om Thor, men med tanke på deres posisjon på rollelisten, er det litt rart at de er gitt så lite skjermtid.

Da Waititi & Co. avslørte at over to timer med innhold var blitt klippet bort fra den endelige versjonen av Thor 4, meldte tanken seg om at Love and Thunder ville ha tjent på at noe av dette materialet ikke var blitt fjernet. 10 eller 15 ekstra minutter kunne ha gitt en mer sammenhengende fortelling – men nå sitter vi med et lappverk der handlingen hopper for mye hit og dit.

Alt er lov i kjærlighet og (Gorrs) krig

Ser vi bort fra manglene knyttet til selve fortellingen, er «Thor: Love and Thunder» et dundrende artig eventyr.

Dette er den første romantiske komedien fra MCU. Den har mange lag der Thor på humoristisk vis lengter etter sitt eks-våpen Mjólnir, til stor fortvilelse for hans øks Stormbreaker, og den gjør mange fiffige poenger av plutselig å støte på eksen. Thor og Janes første gjensyn etter bruddet er moro å se på, og det samme er nødvendigheten av at de samarbeider. Waititis sans for mørk komikk gjør, sammen med kjemien mellom Hemsworth og Portman, disse øyeblikkene både gripende og humoristiske. Thro 4 makter å finne den rette balansen mellom disse elementene, noe som er nødvendig i en romantisk komedie.

Som i 2017-filmen Thor: Ragnarok er Waititis hang til komedie tydelig hele veien gjennom Love and Thunder. Det er en film som ikke er redd for å gjøre narr av seg selv og av MCU som sådan, og den går heller ikke av veien for å parodiere andre science fiction-sjangere. Publikum vil nok flire at spark som langes ut mot Harry Potter og He-Man. Referanser til Flash Gordon, The Muppets og Willow er også rikelig tilstede i Thor 4 og den fargeglade, åttitallsinspirerte estetikken.

Når vi snakker om tonen i filmen, er ikke Thor 4 bare fargeglad og munter. Enkelte scener er langt mørkere, slik at Love and Thunder innimellom slår an horror-strenger. I én sekvens er det fargeglade byttet ut med et monokromt uttrykk.Dette står i sterk visuell kontrast til filmens uttrykk ellers. 

Love and Thunder byr på herlig humor, men den er av og til for fjollete for sitt eget beste. Det blir spesielt tydelig når et sjokkerende eller dramatisk øyeblikk etterfølges av vittige kommentarer eller svart humor. Seere som ikke er vant til Waititis særegne stil, vil kanskje ikke le seg begeistre for de lynraske vekslingene mellom humoristiske og emosjonelle partier. Men digger du denne regissøren fra New Zealand fra før, vil du nok kose deg med alle disse heftige kontrastene.

Når det gjelder karakterenes utvikling, er «Thor: Love and Thunder» en blandet opplevelse.

Hemsworth leverer enda en imponerende prestasjon som filmens hovedrolleinnehaver. Hans rolletolkning er både rørende og morsom, akkurat som i Ragnarok, Avengers: Infinity War og Endgame. Filmens tematiske utforsking av flukt og identitet går som en rød tråd gjennom Thors reise. Dermed får Hemsworth solid spillerom for både de emosjonelle og de komiske sidene.

Thompson og Waititi koser seg begge i sine biroller som Thors kamerater. Ingen av dem har en så sentral rolle som man ville ha trodd. Dette er litt skuffende, med tanke på hvor sentrale de var i Ragnarok. De spiller likevel en viktig rolle i hendelsesforløpet i Love and Thunder, og begge karakterene har en tilfredsstillende utvikling tross filmens komprimerte kjøretid. Russell Crowes gestaltning av Zeus er en vinnerprestasjon. Veteranen byr på en grandios opptreden typisk for de såkalte gudene i MCU.

Men showets virkelige stjerne er Portmans Jane Foster. Med unntak av i animasjonsserien What If…, har vi ikke sett Foster i MCU siden den utskjalte Thor: The Dark World fra 2013 (med unntak av en liten gjesterolle i Endgame). Den gangen ble Foster begrenset til en liten birolle, en arketypisk jomfru i nød som trengte at en barsk viking kom og reddet henne flerfoldige ganger.

I Love and Thunder dominerer hun imidlertid hele historien. Det er dristig og flott av Waititi å sidestille Portmans rolle med Hemsworths. Paret oser av kjemi, og har en lekenhet i spillet som har vært en mangelvare i de tidligere Thor-filmene. Med bakgrunn i Waititis innfallsrike manus gjenskaper Portman Foster på sammen måte som Hemsworth gjorde med Thor i Ragnarok. Dramakomedien i Love and Thunder gir Portman godt spillerom til å blåse nytt liv i en av MCUs mest misbrukte skikkelser.

Den største skuffelsen i Thor 4 er hvor kriminelt underutnyttet Gorr er i handlingen. Bale gjør en fantastisk innsats som Gorr, et skummelt individ som synker hen i galskapen på grunn av påvirkningen fra Necrosword, så det er ikke der problemet ligger. 

Derfor er det synd at Bales begavelse ikke utnyttes bedre i Love and Thunder. Man aner riktig nok nærværet av Gorr hele veien, og han gjør god nytte for seg når han entrer manesjen for alvor et godt stykke ut i filmen. Men filmen utnytter ikke hevntørsten hans til fulle, og man kunne fått langt mer ut av Bales truende rollefortolkning. På forhånd følte vi at vi med Gorr ville få møte en av de mest skremmende skurkene i MCU, så det er synd han ikke er mer tilstede i filmen.

Vår vurdering

«Thor: Love and Thunder» er en betagende og artig superheltfilm, men den er et stykke unna å være en fantastisk Marvel-film.

Den har alt som kjennetegner en MCU-produksjon for det store lerretet: Spennende action, massevis av humor, dryppende sentimentalitet og overraskelser i massevis – og særlig etter rulletekstene. Med en stjernespekket rollebesetning i toppform, er det mye både hardbarkede MCU-fans og tilfeldig forbipasserende vil kunne glede seg over. 

Dessverre er det et par større feilskjær som holder Thor 4 unna nivået til tidligere MCU-produksjoner som Thor: Ragnarok. Handlingen er ofte utydelig og superskurken er for fraværende. Uten disse svakhetene, og med noen av de utelatte scenene, kunne Love and Thunder ha blitt en langt mer solid opplevelse.

«Thor: Love and Thunder» er ikke en like stor overraskelse som Ragnarok var, når det gjaldt handlingen eller nyskapende karakterhåndtering.  Hvis tordenguden skulle vende tilbake i en femte (!) solofilm, vil kanskje Thor trenge en da en nytolkning for å beholde sin relevans i et MCU som er i evig vekst og endring. Thors nyeste eventyr er underholdende nok, og det er sikkert godt nok for den mest ihuga fansen.