Skip to main content

Summons i «Elden Ring» føles litt ut som juks, men gud bedre så morsomme de er å bruke

«Elden Ring»: En spiller bruker magi på en stor fiende
(Foto: From Software)

Soulsborne-spillene har alltid tillat en hjelpende hånd fra andre spillere, men mange (inkludert oss) har tidvis følt at dette ikke helt har vært i spillenes ånd. FromSoftware-spill stiller skyhøye krav til ferdigheter i kamp, og kaster knallharde fiender og bosser i retning spilleren som blottlegger enhver svakhet og gjerne fjerner all helsen din i ett eneste slag. Litt av poenget har vært å klare å komme seg opp på et nivå som tilsier at man klarer å bekjempe bossene, med intet annet enn et våpen i hendene og en klam hånd på kontrolleren. Det er i alle fall inntrykket vi har hatt frem til «Elden Ring» ble lansert.

Denne mentaliteten gikk nærmest på (vår egen) helse løs, og gjorde «Elden Ring» mindre gøy enn det egentlig er. Vi har brukt mang en time på å prøve å utmanøvrere Margit, The Fell Omen, og frustrasjonen var stor når en boss så tidlig i spillet klarte å karnøfle oss gang på gang. Ikke bare fordi en blir irritert på egne ferdigheter (eller snarere mangelen på), men fordi det er fort gjort å kjenne på frustrasjonen over alle som mener dette er et av de beste spillene noensinne, når man selv ikke kommer av flekken. Å sitte fast på én enkelt boss gjør at man ikke føler at man er på bølgelengde med «Elden Ring».

Den første feilen vi gjorde var å velge Prisoner-karakteren, en fyr som både bruker magi og håndfaste våpen. I tidligere FromSoftware-spill, som «Bloodborne» og «Sekiro» har vi holdt oss til blankvåpen og karakterer gode på håndgemeng. Hvis vi ikke løp rundt bosser, brukte parry og gnisset ned helsen deres med store sverd, så føltes det ikke ut som man spilte spillene slik utviklerne ønsket at de skulle spilles. Det hele handlet om å tørre å gå tett innpå, ikke stå milevis unna og fise av trolldomskunster.

Elitisme ødelegger moroa for alle

Dette er ikke noe vi er alene om, selvsagt. Mange av de mest garvede Souls-spillerne har samme innstilling. Bruker man magi, får hjelp av summons eller, gud forby, spør om hjelp fra andre spillere, så spiller man på feil måte. Dette er selvsagt en selvpålagt forvanskning man uten problemer kan ignorere – men mange er kjappe på avtrekkeren på nett, om noen ymter om at det går an å gjøre ting annerledes. Det er ikke rent få som kritiserer andre for ikke å gjøre reisen så vanskelig som mulig.

Denne innstillingen fikk mye omtale da brukere, i en kommentar til en PCGamer-artikkel som handlet om å bruke juks for å ta sistebossen i «Sekiro» (Åpnes i ny fane). En leser responderte (Åpnes i ny fane) ved å si: «Du jukset ikke bare i spillet, men du bedro deg selv. Du vokste ikke. Du forbedret deg ikke. Du tok en snarvei og fikk ingenting igjen for det. Seieren var hul. Ingenting ble risikert og du fikk ikke noe utbytte. Det er trist at du ikke skjønner forskjellen.»

Dette er et eksempel på en elitisme som tar seg selv så høytidelig at det blir rent komisk. Likevel er det ofte vanskelig å unngå at man går i samme fellen selv. 

I Put a Spell On You

Margit er et par hakk større enn spillerne

(Image credit: Bandai Namco Entertainment)

Etter at vi fikk roet oss etter stadige nederlag mot tante Margit bestemte vi oss for å ta i bruk summons-funksjonen i «Elden Ring». Disse gule punktene lar deg ta i bruk AI-karakterer som kan hjelpe en med slåsskampene. Vi gikk gjennom den gule tåka og stirret på Margit nok en gang. Denne gangen med hjelp både fra en trollmann og Lone Wolf-kompisene våre. Denne såkalte Ash-funksjonen gjør at tre ulver slåss ved vår side, og med sine angrep distraherer bossen lenge nok til at man enklere kan komme seg unna angrep og få inn et slag hist og her. Margit gikk ikke i bakken denne gangen heller (vi falt utfor et stup), men vi var langt nærmere målet.

På neste forsøk kastet vi alle prinsipper ut av vinduet. Ikke bare brukte vi ulvene og trollmannen, men vi skøyt på Margit med prosjektilbasert magi. Ulvene klarte seg ikke gjennom strabasene, men innen Margit hadde tid til å bry seg med meg var bossen i skral form. Vi gjorde kort prosess av den gedigne fyren i fillene ved å ta i bruk det vi hadde lært av mønstre i de foregående forsøkene.

I forkant av dette var nervene våre relativt tynnslitte. Vi hadde ikke lyst til å spille mer «Elden Ring», rett og slett. Spillet kunne ha endt opp i den endeløse skuffen med Steam-spill som støver ned, bare fordi vi var fast bestemte på å spille «Elden Ring» på én spesifikk måte – og det er ikke slik at FromSoftware ikke har tenkt gjennom dette. Summons-funksjonen er der av en grunn.

Man frem din indre magiker

Det ville vært synd og skam om vi gikk lei spillet så tidlig. «Elden Ring» er en unik Soulsborne-opplevelse. Det er et spill hvor man kan mane frem enorme magiske kunster, bruke kule summons og suse avgårde enorme prosjektiler mot intetanende bosser. Nå spiller vi på en måte som skiller seg vesentlig fra måten vi har spilt andre FromSoftware-spill på, og det er gøy, for pokker! Akkurat nå bruker vi en allsidig blanding av magi og sverd som både gir oss gleden i å hakke løs og føle oss som mestre av trolldomskunster. Fokuset på å «være god» har forsvunnet, nå er målet et annet – å ha det gøy.

Når vi møtte Godrick the Graftet, den første hovedbossen, forventet vi en hard kamp. Kolossen bredde om seg med påsatte armer og våpen i alle retninger. Vi brukte bare to forsøk på å få han i bakken. Lhutel the Headless var med på lasset, og vi brukte nesten bare magi på avstand. Dette er ren blasfemi for Souls-purister, og noe vi hadde rynket på nesen av tidligere. Nå innser vi at vi denne innstillingen er fjollete, og at man risikerer å gå glipp av mye moro som FromSoftware tross alt har lagt til rette for i spillet.

Tipset fra oss er derfor å lukke ørene for alt mas fra nettet om at bare finnes én måte å spille «Elden Ring» på. Det er selvsagt gøy å holde seg bare til sverd, hamre og spyd også, men minst like gøy er det å ta trollkjeppen fatt og skyte fiender i fjeset med magi – selv om folk mener det er rått parti.

Patrick Dane
Gaming Guides Editor

Patrick Dane is TechRadar Gaming's Guides Editor. With nearly a decade in the games press, he's been a consistent voice in the industry. He's written for a plethora of major publications and travelled the world doing it. He also has a deep passion for games as a service and their potential to tell evolving stories. To wit, he has over 2000 hours in Destiny 2, over 1000 in Overwatch and is now deeply into Valorant.