TechRadar Konklusjon
The Batman er en overraskende grundig og spenningsfylt DCEU-film som ikke mister grepet om den ikoniske skikkelsen fra tegneseriene. Dens unike blanding av mørk detektivhistorie, horror, psykologisk thriller, action og drama byr oss på en overdådig og rå fortelling som forsterkes av en stjernespekket rolleliste, sterk kinematografi og et pulserende manus. Noen vil kanskje hevde at Christopher Nolans Dark Knight-trilogi er bedre, men selv uten å gjøre denne typen sammenligninger kan man slå fast at Matt Reeves' The Batman er enda en enestående produksjon i den stadig voksende serien av filmer om den kappekledde hevneren.
Pluss
- +
Fiffig utformet og spennende handling
- +
Strålende rollebesetning som virkelig leverer
- +
Eksplosiv action
- +
Hedrer Batmans kildemateriale med eleganse
- +
Velutført kinematografi og dundrende lydspor
Minus
- -
Noen tilhengere vil mislike enkelte avvik fra kildematerialet
- -
CGI- og greenscreen-teknologien er svært merkbar til tider
Hvorfor du kan stole på TechRadar Våre ekspertvurderinger bruker timer på å teste og sammenligne produkter og tjenester, slik at du kan velge det beste for deg. Finn ut mer om hvordan vi tester.
Hvordan kan man finne opp Batman på nytt? Med en rikholdig 80-årig historie som består av tegneserier, filmer, TV-serier og videospill på heltens samvittighet, er dette et spørsmål en lang rekke kreative sjeler i ulike bransjer har slitt med.
«The Batman» har åpenbart vært under et langt større press enn filmens forgjengere når det gjelder å besvare dette spørsmålet. Den ikoniske superheltens nyeste filmeventyr er hans tredje på under 20 år. Dette kunne absolutt bidra til at publikum ble lei av hele figuren. Utgangspunktet ble enda vanskeligere gjennom fansens splittede reaksjoner på at Robert Pattinson var hanket inn i rollen som Batman/Bruce Wayne, den pandemiutløste forsinkelsen og filmens mangel på vokseninnhold. The Batman kunne fort blitt en katastrofe.
Til forskjell fra forbryterne Batman jakter på, kan publikum legge frykten for den kappekledde hevnerens nyeste filmeventyr til side. The Batman er en gripende, spenningsfylt og godt gjennomført tolkning av Dark Knight. Filmen sjonglerer alle sine forskjelligartede elementer med overlegen balanse. Og selv om denne rekken av filmer ikke nødvendigvis hadde trengt det, puster også The Batman nytt liv i franchisen akkurat som Tom Holland gjorde det for Spider Man.
En lang Halloween
The Batman utspiller seg i det andre året av Batmans karriere innenfor bekjempelse av kriminalitet. Her følger vi superhelten/Bruce Wayne (Pattinson) der han jager the Riddler (Paul Dano), en seriemorder som angripereliten i Gotham City i uken som følger umiddelbart etter Halloween. Men når the Riddlers drapstokt fører Batman inn i en spiral av konspirasjon og korrupsjon som er knyttet til Waynes familiearv, tvinges han til å konfrontere sine egne demoner – like mye som dem som hjemsøker Gotham.
Denne korte beskrivelsen er alene nok til at filmen havner utenfor boksen. Det er ikke en tradisjonell fortelling om Batmans bakgrunn. Her får vi ingen dødsscene med Martha og Thomas Wayne, treningssekvenser eller den typiske hjemkomsten til Bruce før han etablerer seg i den doble playboy/hevner-rollen han er kjent for. I denne filmen er Batman allerede en etablert helteskikkelse, men av den litt uerfarne sorten, som arbeider helt og holdent for Gotham, og ingen andre. Men selv om han har en tydelig hensikt bak sine gjerninger, preges verdensbildet hans fremdeles av traumene fra barndommen.
Mange seere finner det nok underlig at filmen tar utgangspunkt i Batmans famlende start på heltekarrieren, særlig i etterkant av Christopher Nolans Dark Knight-trilogi. Med tanke på at filmens virkelig allerede er veletablert, oppleves The Batman nærmest som en film nummer to i en ny Batman-serie, eller at en prologsekvens der vi blir kjent med bakgrunnen for begivenhetene i filmen, er blitt kuttet ut.
Uansett fungerer The Batman utmerket som den potensielt første produksjonen i en eventuell filmserie av Matt Reeves uten i for stor grad vandre i oppgåtte stier. Vi vet jo tross alt hvordan Batman begynner, for å si det med Nolans første film i tankene. Det er nok unødvendig å repetere bakgrunnshistorien hans enda en gang, akkurat som med Spider Mans introduksjon i Marvel Cinematic Universe i Captain America: Civil War.
The Batman likevel som springbrett for andre skikkelsers bakgrunnshistorier, for eksempel Selina Kyle (Zoë Kravitz) og Oswald Cobblepot (Colin Farrell). Men selv om deres antihelt- eller skurkestatus etableres på uvanlige måter, vet fansen godt hvem de er allerede før de gjennomgår disse transformasjonene. The Batman har tilstrekkelig respekt for sitt publikum til å unngå overdrevent lange introduksjoner av karakterene. Det er rett og slett opp til publikum å gjenkjenne disse individene og rollene deres underveis – og være i stand til å nyte det uten å måtte gå tilbake til Batmans røtter nok en gang.
Litterære tolkninger
Når det gjelder selve fortellingen, virker The Batman særpreget nok, med tanke på hvordan den tilnærmer seg fortellingen på bakgrunn av kildematerialet.
Filmen bygger for eksempel tydelig på aspekter ved tegneseriene som er blitt lite utforsket i tidligere filmadaptasjoner. Batmans evner som detektiv er stort sett blitt ignorert i tidligere spillefilmprosjekter, så det er hyggelig å se at dette er blitt et gjennomgående element. Å oppleve at Batman ofte tyr til intellektet (for å løse the Riddlers gåter) og dingser, som for eksempel en gripekrok og kontaktlinser med integrerte kameraer er dypt tilfredsstillende. Vi har opplevd Batman som kampglad oppfinner tidligere, men det er forfriskende å bli mer kjent med hans egenskaper som etterforsker.
Ved å nærme seg den mindre voldsomme siden av denne karakteren, går handlingen i The Batman langsomt fremover, noe som er helt nødvendig. Med en spilletid på nesten tre timer, går The Batman tålmodig og metodisk til verks. Likevel er den kjapp i utførelsen, der filmens intense øyeblikk er jevnt fordel, slik at det aldri glir over i kjedsomhet. Men det er øyeblikk der det likevel er nære på, som når jakten på Riddler får en sekundær rolle når Bruce Wayne utforsker sin families fortid. Uansett kjører The Batman stort sett på i en herlig fart, slik at filmen virker kortere enn den faktisk er.
The Batman ser også ut til å låne fra andre DC-tegneserier. Åpningssekvensen har et visst preg av The Watchmen, med et drap i en skyskraper og en fortellerstemme fra Pattinsons Wayne som drar paralleller til Alan Moores og Dave Gibbons’ ikoniske tegneserier. Man gjenkjenner også noe av råskapen som et fellestrekk mellom disse.
The Batman er heller ikke redd for å ta i bruk elementer av horror og psykothrillere, som man også opplever i hans egne tegneserier. Scenene med the Riddler er skumle, ondskapsfulle og får seeren til å skvette, mens innretningene hans minner om noe fra Saw-filmene og sammen med found-footage-kameraføring bidrar dette til en fryktinngytende opplevelse som kan minne litt om Blair Witch Project.
Sekvenser der Batman trer frem fra skyggene bidrar også til å skape en angstfremkallende stemning allerede før silhuetten hans dukker opp på skjermen. Dette vitner om solid arbeid fra komponisten Michael Giacchinos og filmskaper Greig Frasers side, der den illevarslende musikken og den skumle bruken av lys og kameraplassering skaper den nødvendige spenningen der den trengs.
Det er enkelte sider av filmen som kan irritere blodfans. Her er det enkelte varsomme avvik fra kildematerialet, men disse dikteres egentlig av hvilken Batman- eller Catwoman-tegneserie publikum har lest. Den gjengse kinogjenger vil neppe reagere, men enkelte fans vil kanskje bli litt skuffet.
Mørkets ridder frem i lyset
Noe av det mest gledelig med The Batman er likevel hvor fortrolige rollebesetningen er med rollefigurene sine. Colin Farrell fyller the Penguins skikkelse med lettsindig voldsforherligelse, mens Jeffrey Wright, Andy Serkis og John Turturro er sterke og tydelige i rollene som henholdsvis Lt. Jim Gordon, Alfred Pennyworth og Carmine Falcone.
Men det er likevel tre tre sentrale skikkelsene som trer sterkest frem. Særlig Pattinson, som tydelig viser hvor feil de som kritiserte valget av ham som hovedrolleinnehaver tok. Den tidligere Twilight-stjernen leverer en solid og overbevisende prestasjon i rollen som Batman, mens hans gestaltning av den tankefulle Wayne forteller om milliardærens tilbaketrukne natur og dyptgripende barndomstraumer. Hans Batman er absolutt feilbarlig – en intellektuell som også er dyktig med nevene, men som er langtfra fult utviklet mentalt og fysisk. Han er en plaget sjel som finner en mening i å dele ut straff til de kriminelle i Gotham, samtidig som han sliter med skyldfølelse for foreldrenes død. Dette kommer også frem gjennom the Riddlers lek med Batman/Wayne under filmens gang.
Dette er en Batman-film som står fjellstøtt på egne ben – og som virkelig utmerker seg.
Og når vi er inne på the Riddler, sprudler virkelig i rollen som den sadistiske og forvirrede antagonisten til Pattinsons helteskikkelse. Danos Riddler har sin egen traumatiske historie i bagasjen, og er mer av en tragisk skurkefigur – en du kan sympatisere med tross hans avskyelige motiver. Det å sette opp Batman mot en motstander som er som et speilbilde av ham er et narrativt valg som er benyttet i flere Dark Knight-historier. Her får grepet likevel en større følelsesmessig betydning, på grunn av de to individenes overraskende beslektede bakgrunn og med den raffinerte katt-og-mus-leken som følger.
Det er likevel Kravitz’ Kyle som er det emosjonelle hjertet i fortellingen. Til tross for at filmen er orientert rundt Batman, men uten å røpe for mye, kan vi fortelle at Kyle er sentral for hvordan handlingen utspiller seg. Med Kravitz har Batman fått en sammensatt skikkelse som er minst like ildfull, forførerisk og lidenskapelig som vi har sett Selina Kyle tidligere. Hennes elektriske kjemi med Pattinson oppleves stort sett som naturlig. Med tanke på parets romantiske hentydninger i tegneseriene, er det ikke overraskende at det hele veien legges opp til et slikt forhold.
Vår vurdering
The Batman ser kanskje ut til å være enda en livaktig tolkning av helten slik vi kjenner ham fra litteraturen, men den er noe langt mer. Alle fasettene av dens utvikling, fra det medrivende plottet i detektivstil og symbolikken fra det 21. århundre til den fullkomne rollebesetningen og de turboladede actionscenene er møysommelig utført. Det viser at The Batman er en overraskende god film som ville ha fungert like godt selv om karakterene, verdenen og handlingen ikke hadde det minste å gjøre med den ikoniske DC-helten.
Man kan likevel komme med enkelte innvendinger mot gjennomføringen, blant annet mot den ganske klønete greenscreen-bruken og handlingen som glipper litt i mellompartiet. Men alt i alt er The Batman en usedvanlig film som står seg meget godt mot enhver tidligere film om vår kappekledde helt. Den presser grensene for hva som er mulig å få til med en superheltfilm som ikke har øverste aldersgrense.
Sammenligninger mellom The Batman og Nolans Dark Knight-trilogi er naturligvis uunngåelige. De deler det samme stilistiske og tonale arvematerialet, og ettersom Nolans filmer nyter så stor respekt blant publikum, må The Batman være nærmest perfekt for å overgå dette.
Men det å sammenligne The Batman med Nolan-trilogien vil egentlig være å gjøre den en bjørnetjeneste. Dette er en Batman-film som står fjellstøtt på egne ben, og som gjør sine saker med overbevisning. For å si det med The Dark Knight fra 2008: The Batman er kanskje ikke filmen denne serien trenger, men det er helt klart noe den (og vi) fortjener.
