Test: «Cyberpunk 2077»

«Cyberpunk 2077» har vært et av de aller mest etterlengtede spillene i snart et tiår – og nå er det endelig her. Vi kan avsløre én ting med det samme: Det er akkurat like fantastisk detaljert og nydelig som filmsnuttene du har sett på YouTube tilsier.

CD Projekt Red kan legge til nok et unikt rollespill på CV-en, et man utvilsomt kommer til å bruke timevis på å utforske i månedene som kommer, i det man higer etter å greie ut alle de nydelige detaljene det inneholder.

Det er ikke vanskelig å anbefale «Cyberpunk 2077» hvis du trenger et enormt spill å sette tennene i under julesesongen, særlig hvis du kan se gjennom fingrene med en del spillmekaniske problemer, og et noe vaklevorent narrativ.

Pris og lanseringsdato

• Hva er det? CD Projekt Reds punkete FPS-RPG-opus
• Lanseringsdato? 10. desember 2020
• Hva kan jeg spille det på? PS4/PC/Xbox One/Stadia (kommer til PS5 og Xbox Series X|S i 2021)
• Pris? Standard Edition koster 479 kroner

Nevromantisk

• Utrolig stort, struktureres godt via fantastisk design av oppdragene
• Ekstremt tilfredsstillende simulatorlignende spillmekanikk
• Det er givende å utforske, man finner alltid noe nytt

I «Cyberpunk 2077» spiller du som karakteren V, en rappkjefta leiesoldat som gjør hva som helst for å bli en levende legende i Night City. Dessverre betyr det også at man må være vert for ånden til Keanu Ree-, unnskyld, Johnny Silverhand, en gammel rockestjerne-terrorist som sakte men sikkert tar over sinnet til hovedpersonen. Det er det duket for dugelige menger fantestreker!

Når en først starter spillet er det lett å bli overveldet av hvor stort «Cyberpunk 2077» er. Vi har brukt 45 timer på å prøve å komme gjennom så mye som mulig av innholdet, og fått med oss tre forskjellige slutter, men kartet er like mye uutforsket som utforsket. La likevel ikke dette skremme deg – når det gjelder rollespill-oppdrag er fortsatt CD Projekt Red best i bransjen.

Selv de mest uskyldige små verv, og selv de minste tumulter, har en velskrevet bakhistorie, noe som gjør all utforsking av spillverdenen til en fryd. Takket være omfanget i settingen vet man aldri helt hva man kommer til å snuble over. Blir det en burger-date med en kriminell messiasskikkelse, eller en runddans med eksorsisme i svartebørsens innerste sirkler? Selv de bøllete kjøreoppdragene byr på massevis av moro. Sære og nydelige øyeblikk venter for de som er på oppdagelsesferd, og man har alltid mange forskjellige måter å løse problemer på.

Det er fort gjort å bruke timevis på å lagre spillet rett før et oppdrag, for så å prøve å løse det på forskjellige måter, slik at det hele utspiller seg slik som man så for seg før man entret konflikten. Du kommer til å vri deg i smerte over å ha gjort et feil dialogvalg i et ellers uinteressant sideoppdrag, simpelthen fordi situasjonen er så interessant at du virkelig kommer til å bry deg om utfallet.

Man blir trollbundet av småting som i andre spill ville ha vært banale detaljer i en enorm åpen verden – det er dette de polske Witcher-utviklerne er så kjente for – og som gjør det hele så ekstremt besnærende. Gang på gang lovet vi oss selv at vi skulle fortsette med hovedoppdragene (vi skulle jo tross alt teste spillet), men hver gang vi ble ferdig med et viktig oppdrag ble vi dratt med på (for eksempel) et firetimers ørkeneventyr der småoppdrag etter småoppdrag hanket oss entusiastisk inn med framifrå manusarbeid.

Nevrale temposkifter

• Dypt rollespillsystem og mange muligheter for å skreddersy karakteren
• Den morsomste hacke-simulatoren på markedet
• Fascinerende Braindance-etterforskning er gode pauser fra actiondelene

Rollespillelementene hadde stor innvirkning på i hvilken grad vi følte oss dratt inn i spillverdenen. Vi spilte som en Nomad hacker med blågrønt skjær og spesiallagede hjerteformede kjønnshår. Vår V er en smigrende teknoekspert som kan trenge seg gjennom fienders forsvar på langt hold og smitte dem med ondsinnet kode, noe som fører til utbrudd av kyberpsykose og at de manipulerte stakkarene tar selvmord.

Spillets hacke-del går «Watch Dogs» en høy gang, og lar en kontrollere nær sagt alle aspekter i nærmiljøet på en måte som bare gamle klassikere som «Deus Ex» er i nærheten av. Hvis ting gikk på tverke kunne vi stole på at våre kybernetiske implantater gjorde vei i vellinga, som eksempelvis våre hudgraveringer, som lot oss bruke smartvåpen med målsøkende kuler, eller Mantis-sverdene, sylskarpe utspring fra underarmene som lot oss feie gulvet med alle fjollebukkene som var dumme nok til å prøve å utfordre oss.

Og selv når oppdragene bremser ned tempoet gjør «Cyberpunk 2077» det hele fortsatt interessant ved å transformere seg selv til en «Batman: Arkham Knight»-aktig detektivhistorie. Braindance-puslespillene gir deg detaljer om plottet ved å la deg spille gjennom og undersøke andres forhåndslagrede minner. Ved å entre disse kan du ta en ekstra god titt på NPC-er med stat-baserte dialoggjennomganger som minner om gode gamle dager og «Fallout 3».

Hvis en tenker etter er det ikke mange enspiller-spill av typen RPG i førsteperson som gjør noe av dette, i alle fall ikke i dag, så det at man får returnere til dette i 2020 med 2077 føltes ut som en nyvinning, særlig når man får det i en nestegenerasjonsinnpakning signert CD Projekt Red. Når det er sagt, så er det ikke slik at dette ikke innebærer en del overlappende systemer.

Ikke alt er bare fryd og gammen

• Kampsystemet er variert og morsomt men ikke spesielt nyskapende
• Noe av spillmekanikken føles halvferdig, som fysisk kamp og mat/drikke
• Programvarefeil kan ødelegge ellers nydelige øyeblikk

Det føles langt mer dynamisk, men det nærmeste man kommer «Cyberpunk 2077» når det gjelder kampsystemer er «Fallout 4». Man får ikke noe markant spennende innhold, rent bortsett fra det kybernetiske fiksfakseriet, men det fungerer likevel feiende flott i praksis. Likevel er det fysiske kampsystemet, særlig om man bruker håndvåpen som ikke er skarpe, ikke spesielt imponerende, og fremstår som flytende og merkelig, så det er synd at såpass mange oppdrag fokuserer på akkurat dette aspektet.

Etter nesten 50 timer spilt har vi ikke engang tenkt over at mennesker trenger mat og drikke, selv om det florerer av slikt i lommene våre, noe som stjeler sårt trengt plass. «Wanted»-systemet er også dødvekt som ikke har noen funksjon utover å irritere deg når du ved en feiltakelse kjører over tilfeldige personer – noe som er fort gjort, gitt at gatene er så smale og styringen er såpass uberegnelig der du suser mellom ikoner på kartet.

Og, ja, det er dessverre drøssevis av kodefeil og rariteter man må forholde seg til. Alt fra oppdrag som er umulig å fullføre til overliggende grafikk som aldri forsvinner fra skjermen – her er det en del å gre i. Vi fikk en del minneverdige øyeblikk ødelagt av animasjoner som ikke fungerte som de skulle og manglende dialogvalg og teksturer. Mange vil si at dette ikke burde komme bardus på, og joda, det er for så vidt sant – samtidig er ikke problemene så store at det har stoppet oss fra å spille spillet kontinuerlig siden vi fikk tilgang til det, selv etter at vi kjørte gjennom hele historien. En lanseringspatch er på trappene, og denne vil forhåpentligvis få bukt med mange av problemene, men gitt at det er hundrevis av forskjellige klær og helt spesifikke animasjoner bare for å dra en laptop opp fra gulvet, så kan det være lurt å la CD Projekt Red få litt tid på seg, hvis man er ute etter et feilfritt spill.

Hovedoppdragene fungerer som en ryggrad i «Cyberpunk 2077», der den introduserer kule karakterer og tilbyr en struktur i den store åpne spillverdenen, samtidig som den lokker med utforsking på den samme uskyldige måten som «TESV: Skyrim». Siden du starter som et blankt ark er ikke historien like rik og litteratur-aktig som «The Witcher 3», i fall dette er det du trodde ventet. Likevel er det en fornøyelig affære med en del fiffige krumspring og fantastiske sekvenser, som eksempelvis en episode der du uskadelige snikskyttere i en corpo-parade eller når du infiltrerer et digitalt bordell.

Plastpunk

• Johnny Silverhand er ikke spesielt overbevisende, men spilles bra
• Temaene spillet tar for seg er sprikende og forvirrende
• Det glir godt på PC, og har framifrå lyd og musikk

Birollene ledes an av Johnny Silverhand, Vs irriterende kumpan, som i spillet ser ut som Keanu Reeves etter en særskilt turbulent tur på byen. Han maser som et lokomotiv, og trakterer en person som fortsatt fornekter at rocken er død, og det later til at kimen til hans eksistens er å plage spilleren med eklektisk dialog innad en forsonelseshistorie som ikke er spesielt overbevisende. Reeves' skuespillerprestasjoner er det ingenting å si på, men manuset det er basert på holder ikke mål. Det er synd og skam, men det er likevel flust av andre interessante biroller å kose seg med, som har givende historier å komme med.

Når det gjelder temaer og undertekst jobber ofte spillet mot seg selv. På tross av et grunnfundament som minner om antikapitalistisk satire posisjonerer spillet seg som det ultimate produktet i 2020 – som etter sigende har blitt produsert under kummerlige forhold. Resultatet er et striglet cyberpunk-univers som stjeler estetikk uhemmet fra 80-tallet, hyperseksualisering og mer eller mindre malplasserte skvetter filosofi. Det er overraskende hvor mye av spillet som føles fastlåst av plottene og karakterene fra originalspillet (det tradisjonelle rollespillet fra 1988), selv om 2077-varianten ble laget et halvt århundre etter.

Måten spillet behandler de kvinnelige karakterene på er skuffende, og det politiske skjæret skinner i alle mulige farger. «Cyberpunk 2077» tar for seg en del prekære temaer som er langt mer kompliserte enn spillet har muligheten til å håndtere, og konklusjonene blir derfor ofte hule varianter av virkelighetens, mye på grunn av spillets iboende trang til å operere i ytterkantene. Mye av den visuelle estetikken later til å være laget utelukkende for sjokkeffekten, uten at det plantes særlige spirer for grundige undersøkelser av temaer, og ofte går det utover de undertrykte. Ærlig talt så er det vanskelig å la seg engasjere av punkmanifestet til et spill som strør såkalte influensere på diverse plakater gjennom det hele.

Vi har ingen anelse om hvordan spillet kommer til å fungere på konsollene ennå, men vi har spilt gjennom «Cyberpunk 2077» på en PC med et RTX 2080-skjermkort, som ikke hadde nevneverdige problemer med å fylle skjermen med regnfylte neongater drapert i ray tracing. Selv på de høyeste innstillingene fungerte alt feiende flott, med noen få FPS-dypp da det sto på som aller verst. Spillet høres også helt fantastisk ut. Lyddesignerne og komponistene bør få mengder med skryt for de suggererende techno-sporene og Nine Inch Nails-faksimilene som kontinuerlig trer frem gjennom skitne industribygg og atmosfæriske barer. Våpnene produserer knasende og trykkende lydbilder, akkurat slik vi liker å høre det.

Konklusjon

Vi kommer til spille langt mer «Cyberpunk 2077» i tiden som kommer, selv om vi har kommet gjennom spillet, og brukt nesten 50 underholdende timer i løpet av uken som var. Spillet er morsomt, kan spilles igjen og igjen, og det er liten tvil om at man får mye for pengene. At det for tiden ikke finnes mange rollespill med førstepersonsperspektiv for tiden gjør også at «Cyberpunk 2077» nærmest er en nødvendighet for alle som liker spill som «Fallout 3», «Fallout 4» og «Deus Ex» – dette er et amalgam av mange av sjangerens beste aspekter.

Med på kjøpet får man en del smått uferdig spillmekanikk, programvarefeil og narrative bommerter som man potensielt kan få problemer med å ignorere. Likevel er det hele vel verdt en titt, særlig hvis du vil strene rundt i nydelig grafikk og dra nytte av en nyinnkjøpt konsoll eller et nylansert skjermkort.

• Innspillingen av «The Witcher» sesong to satt på vent av Netflix – for andre gang