Spillanmeldelse: Resident Evil Village

«Resident Evil Village» er ikke helt det du tror det er. Finurlig markedsføring fra Capcom har gjort at selv om du har prøvd demoene, sett trailerne og saumfart nettet for informasjon om det åttende spillet i serien, så har du bare sett brøkdeler av hva «Resident Evil Village» faktisk handler om – og det er bra. Meget bra.

«Resident Evil Village» er en verdig oppfølger til kritikerroste «Resident Evil 7» – men der det foregående spillet klarte å gjenopplive survivalhorror-røttene i serien, så bygger Village videre på dette med en opplevelse som trekker frem tidligere høydepunkter i serien. Capcom har endelig funnet formelen som kan glede både «Resident Evil»-veteraner og nykommere, men samtidig er heldigvis ikke selskapet redde for å ta risikoer.

Der action-sekvenser spilte andrefiolin kontra survivalhorror og utforsking i «Resident Evil 7» har Village en litt mer finjustert balanse. «Resident Evil Village» er mer actionfokusert enn forgjengeren – og ligger, rent visuelt, nærmere klassikeren «Resident Evil 4» når det gjelder spillopplevelsen – men det blander dette med survivalhorror-elementene som vi elsket i de eldre titlene. Blander man inn en håndfull bedringer i tilgjengelighet, et knippe minneverdige karakterer, en tilmålt og gripende historie og en fantastisk bruk av lyd, så er fasiten at «Resident Evil Village» er nok et høydepunkt i serien.

Det høres kanskje ut som om Capcom har funnet den perfekte oppskriften – og ofte er faktisk dette tilfellet – men likevel er «Resident Evil Village» noen ganger plaget av at man ikke får riktig like mye gåsehud som man gjerne skulle ønske, generelt litt småkjedelige boss-kamper og noen historieelementer som føles ut som de har blitt presset inn i siste liten, snarere enn at man får små drypp gjennom spillet etter hvert som man spiller – hvilket fører til at det som kanskje er det beste spillet i den moderne delen av serien noen ganger føles litt klønete, men «Resident Evil Village» er likevel et spill man ikke kan gå glipp av. Det gjelder uansett om man er en RE-veteran eller en helt ny tilhenger av skrekkserien.

Her bør du slutte å lese, hvis du ikke ønsker deler av spillet avslørt.

• Les vår test av PS5

Resident Evil Village – pris og lanseringsdato

• Hva er det? Det åttende spillet hovedspillet i Resident Evil-serien 
• Lanseringsdato? 7. mai, 2021
• Hvilke plattformer? PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X/S, Stadia og PC
• Pris? 699 kroner (Steam), 769 kroner (PSN) 

Herr Winters

• God flyt i historien, som avsluttes på riktig tidspunkt
• Minneverdige karakterer
• Spillet får litt hastverk på slutten

Historien i «Resident Evil Village» fortsetter der «Resident Evil 7» slapp, bare et par år senere. Heldigvis er det også slik at selv om du ikke har spilt sjueren (eller har glemt av de foregående hendelsene), så gir «Resident Evil Village» deg et sammendrag av alt du trenger å vite.

Etter at Ethan fikk has på Eveline og ble reddet fra blodbadet i Baker-hjemmet av Chris Redfield og The Bioterrorism Security Assessment Alliance (BSAA), har han nå flyttet, sammen med kona Mia, til Øst-Europa der BSAA har lovet å beskytte paret og det nyfødte barnet, Rose. Etter en hendelse i det nye hjemmet blir imidlertid Rose kidnappet og Ethan befinner seg plutselig i en gudfryktig landsby i ødemarka, desperat etter å finne Rose.

«Resident Evil Village» er et mesterstykke når det gjelder markedsføring, og hvordan folk kan villedes slik at man fortsatt får seg en overraskelse eller to når man først spiller spillet, selv i en verden spekket med lekkasjer og avsløringer. Hvis man baserer seg på trailerene og demoene vil man ha et helt annet inntrykk av hva spillet handler om enn det det faktisk gjør. Det var en gledelig overraskelse å oppdage at markedsføringsmaterialet bare gav oss en brøkdel av informasjon om hva «Resident Evil Village» faktisk inneholder – og det gir en behagelig følelse av uoversiktlighet og spenning i både narrativet og spillopplevelsen. Vi klarte sjelden å gjette hva som var i ferd med å skje.

Det hjelper også at «Resident Evil Village» for det meste holder et passende tempo, rent historiemessig, og gir deg tid til å absorbere omgivelsene samt gir deg muligheten til å utforske hver bidige krik og krok – akkurat slik som RE skal være. Samtidig fyrer spillet av nye innholdsrike scener et par ganger i timen, slik at det hele forholder seg spennende gjennom hele historien.

Miljøene som presenteres er svært tilfredsstillende å utforske, alt er nydelig laget og inspirert av folketro, og hvert nytt område gir deg en ny grunn til å føle seg uggen – om det er et helt åpent område naturområde med en snøkledd landsby eller en klaustrofobisk gang i en fabrikk.

Uten å avsløre altfor mye så kan vi si at disse miljøene er ganske så varierte, og landsbyen i seg selv (som fungerer som en hovedbase) forandrer seg også over tid. Dette gjør at spillet hele tiden føles nytt, særlig siden dette spillet, i likhet med andre i serien, ofte geleider deg tilbake til områder man har vært før. Vi opplevde at hvert område gav artige referanser til tidligere RE-spill, der slottet for eksempel minner oss om herskapshuset fra originalspillet, mens landsbyen refererer til åpningsområdet i fjerdespillet. Village føles både ut som en hyllest til det gamle og som et skritt fremover for serien generelt.

«Resident Evil Village» blir livliggjort av noen av de mest minneverdige karakterene som til dags dato har vært med i serien. Selv om alle øyer har vært rettet mot matriarken i slottet, Lady Dimitrescu, så er hun faktisk bare én av en hel rekke sentrale karakterer i landsbyen Ethan uheldigvis må forsere. Noen av de mest tvilsomme karakterene man måter inkluderer en reservoar-boende mutant, en fryktinngytende dukkebrud og en metall-elskende rebell, og områdene de bor i fungerer som en refleksjon av karakterene, noe som understreker at Capcom er flinke til å ta i bruk flere elementer når gåsehuden skal fremkalles.

Historien i «Resident Evil Village» er noe av det mest imponerende med spillet, og følger sømløst hendelsene i «Resident Evil 7», samtidig som alt du trodde du visste blir snudd på hodet. Rent teoretisk kan du dure gjennom historien på tre timer, men det anbefales ikke om du spiller «Resident Evil Village» for første gang, siden du vil få mye ut av å ta inn over deg så mye som mulig av bakgrunnshistorien og detaljene, slik at du får skikkelig oversikt over trådene som binder historien sammen. Capcom har gjort en fantastisk jobb i sammenblandingen av den generelle «Resident Evil»-historien og Ethans personlige historie, og gir en del hint om hva som potensielt kommer senere.

Selv om «Resident Evil Village» har et nærmest perfekt tempo i første halvdel, så følte vi at andre halvdel gikk unna litt i raskeste laget. Noen av de mest viktige delen av historien kunne med fordel ha blitt håndtert på en måte som gav litt mer pusterom – men totalt sett leverer spillet en tilfredsstillende beretning om Ethan.

Mørkeredd

• Litt lite fokus på skumle ting
• Jaktsystemet er nyttig for karakteren, men føles malplassert
• Hertugen er kjekk å ha med på laget

«Resident Evil Village» forholder seg til skrekksjangeren på en litt annen måte enn mange av forgjengerne. Snarere enn kontinuerlig å jobbe hardt for å skremme deg med såkalte jump scares og atmosfæriske inntrykk har Village en tendens til å støtte seg mer på klassiske skrekktroper fra 80-tallet – noe som både fungerer og ikke fungerer – det skumle er gjerne ikke det man ikke kan se, men ofte heller de levende vesenene som prøver å kveste deg.

Vi følte at vi manglet litt av stemningen vi likte så godt i «Resident Evil» og «Resident Evil 2», siden varulvene i Village viste seg snarere å være mer god kamptrening enn en kilde til grøss.

En av spillet mest gjennomførte sekvenser har overhodet ingen kampelementer. Den baserer seg på frykten for det ukjente og en uggen stemning, der Ethan tar sikte på å løse gåter – uten våpen – i et mørkt hus som kontinuerlig knirker og produsere uidentifiserbare lyder. Du er maktesløs, og har ikke noe annet valg enn å prøve å komme deg videre, vel vitende om at det kan ligge noe vederstyggelig på lur rett rundt neste hjørne.

Vi skulle ønske at det var flere slike sekvenser i spillet (bare én til hadde gjort susen), siden dette uten tvil er den skumleste delen. Sammenlignet med den ovennevnte sekvensen har ikke resten av spillet så mye grøss og gru å by på. Selv om balansen mellom action og historie fungerer feiende flott skorter det litt på skrekkelementene som så ofte har gitt oss gåsehud i de foregående spillene.

Et annet aspekt som virker litt utvannet i «Resident Evil Village» er gåtene. Selv om det er nok av ting og tang å finne for Ethan – som noen ganger kan kombineres – så er det ikke så mange sekvenser som krever at man har spesifikke ting i lomma. Vel, ikke så mange sekvenser som krever at man leter stort, i alle fall. «Resident Evil Village» har en ganske lineær måte å presentere eventyrspilldelen på. Dette gjør at progresjonen til tider føles litt simpel, og det hadde vært svært positivt med bare et par litt mer utfordrende gåter.

Det nye jaktsystemet bedrer litt på situasjonen, og oppfordrer deg implisitt til å saumfare landsbyen og det omkringliggende området for dyr – desto sjeldnere desto bedre – slik at Ethan kan få fjærkre, kjøtt og fisk. Disse kan brukes i et menysystem som heter Duke's Kitchen, slik at man kan få permanente oppgraderinger. Selv om vi prøvde så godt vi kunne å finne alle dyrene er dette en funksjon som, til tider, føltes litt lite sammensveiset med resten av spillet. I et øyeblikk slåss man med varulver og i det neste prøver man å skyte fisk i en dam. Når det er sagt, så er de resulterende oppgraderingene svært nyttige.

Kjøkkentjenesten er bare én av flere ting hertugen (The Duke), spillets karismatiske handelsmann, kan tilby. Selv om vi ikke er spesielt begeistret for tjukkas-stereotypien som serveres her, så er den overvektige innehaveren uten tvil ute etter både mat og penger. Hertugen kan være en redningsmann i mange situasjoner, og fungerer som en ganske tydelig etterfølger til kjøpmannen i «Resident Evil 4» – han nevner til og med forgjengeren eksplisitt. Hertugen lar deg kjøpe en rekke ting, inkludert ammunisjon, bomber og nye våpen, samt våpen- og inventarplass i bytte mot en valuta ved navn Lei (noe som ymter om at spillet finner sted i Romania.) Grunkene kan man finne på døde fiender eller ved å selge skatter man finner til hertugen, noe som også minner litt om systemet i «Resident Evil 4».

Det at Duke er med på lasset gjør at man ikke får det sedvanlige problemet man gjerne får i andre Resident Evil-spill, der man går tom for ammo og ender forloren opp i ei knipe. Slike blindgater er unødvendig, og det er bra at dette fjernes. Likevel er det verdt å nevnte at hertugens inventar ikke er ubegrenset – noe som også fungerer bra, siden det betyr at man må tenke seg om to ganger hver gang man bestemmer seg for å kjøpe forsyninger.

Varulver, hekser og zombier – mamma!

En av de største forandringene i «Resident Evil Village» kontra forgjengerne er diversiteten i motstanderne man må hanskes med. I tillegg til en rekke forskjellige varulver må Ethan også få bukt med kråkelignende vesener, vampyrer, feilslåtte eksperimenter, og – selvfølgelig – zombier. Mangfoldet i fiendene er langt bedre enn i «Resident Evil 7», og gir spillet en skikkelig klassisk horror-vibb – en gledelig nyvinning å oppleve.

Vi spilte på standard vanskelighetsgrad, og følte oss aldri overveldet av menasjeriet av fiender, men om man føler at det hele er litt for enkelt kan man enkelt justere på vanskene man møter. Skyte- og kampsystemet er ikke helt ulikt det man finner i «Resident Evil 7». Det er ikke rare nyansen i nedslaktingen av de forskjellige fiendene: treff blink (ideelt sett, hodet) og beskytt deg når de kommer for nære.

Vi opplevde at boss-kampene, og kanskje særlig mini-bossene, krevde litt mer strategi – men ofte var situasjonene antiklimakser, siden man i forkant blir forledet til å tro at man skal inn i en storslagen kamp, mens man i realiteten klarer brasene på bare et par minutter.

Det å kveste fiender er enklere enn tidligere takket være våpenoppgraderinger (og deler til disse). Ethan plukker opp grunnvarianter av mange våpen, inkludert pistoler, hagler, rifler og revolvere, men våpendeler man finner hist og pist kan bedre på problemer som svaiing når man prøver seg som snikskytter. I tillegg kan hertugen oppgradere disse våpnene slik at de får mer kraft, skyter raskere, er raskere å lade og holder mer ammunisjon.

Etter hvert som Ethans arsenal vokser og blir kraftigere må du begynne å tenke på hvordan du skal håndtere alle tingene du opparbeider deg, særlig siden lommene dine ikke er uendelig store. De gode nyhetene er at «Resident Evil Village» har et av de beste utstyrssystemene vi har vært borti. Det lar deg kjøpe mer plass av hertugen, man kan stable ting oppå hverandre og flytte ting rundt for å få mer plass. Det er i bunn og grunn litt som i «Resident Evil 4» – og det er svært kjekt.

Det som gjør utstyrssystemet enda enklere enn det har vært før er at såkalte Treasures og Key Items har sin egen fane, slik at man ikke trenger å stappe våpen og førstehjelpsskrin i samme sekk som de ovennevnte skattene.

Det å lage ting er også enklere enn det har vært tidligere, og man har flust med resurser tilgjengelig. Spiller man på PS5 kan man simpelthen holde inne trekant og velge hvilken ting man vil lage. Sortimentet ting man kan snekre sammen er ikke spesielt stort, men det trenger det heller ikke å være – og du kan kjøpe flere oppskrifter hos hertugen, om du trenger det.

Utnytter PS5-maskinvaren til det fulle

• 3D-lyden i PS5 gjør alt skumlere
• Støtter HDR og ray tracing på PS5 og Xbox Series X
• Sømløs innlasting mellom brett og videosnutter

Den virkelige stjernen i «Resident Evil Village» er lyden. Spillet støtter PS5 3D Audio, som fungerer med et hvilket som helst par hodetelefoner, så lenge du spiller på Sonys seneste konsoll. Man får her en romlig lyd som lar deg høre hvilken retning lydkilden befinner seg, og det hele fortoner seg som om du skulle vært inne i spillet. Det passer perfekt til skrekkspillsjangeren, og i «Resident Evil Village» fungerer det spesielt godt i klaustrofobiske bygninger, siden du kan høre hvert bidige drypp og åndedrag.

Det handler imidlertid ikke kun om hva man hører, men også (noen ganger) om det man ikke hører. Vi merket at vi ble ganske avhengige av å høre etter om fiender var i nærheten, så i tilfellene der Capcom har laget motstanderne slik at de forholder seg musestille, så ble vi – mildt sagt – overrasket, med positivt fortegn.

Det eneste aberet med 3D-lyden er at spillet ikke automatisk får med seg når man skifter mellom TV-lyd og hodetelefoner, slik at du hele tiden må gå frem og tilbake og skifte på innstillingene for å ting til å lyde slik du vil.

Selv om 3D-lyd kun finnes på PS5, så har både PS5- og Xbox Series X-versjonene ray tracing og HDR – men for å ta i bruk sistnevnte trenger du en TV som støtter teknologien. I vår erfaring tar spillet seg svært godt ut, selv uten HDR, så om du ikke har et topp moderne fjernsynsapparat, så er det ikke slik at det visuelle skjemmes av den grunn.

Den ekstremt kjappe innlastingstiden i nestegenerasjonskonsollene er også et stort pluss i margen. Man får sømløse overganger mellom spilling og filmsekvenser, hvilket i praksis vil si at du aldri rives ut av «Resident Evil Village»s univers.

Mer å gjøre

Selv om vi «bare» brukte 10 timer på å runne spillet – og vi gjorde oss flid med utforskning – så føltes det ikke ut som om det burde vare lengre. «Resident Evil Village» vet å avslutte det hele på riktig tidspunkt, og det er positivt at utviklerne ikke har klattet på ekstra pjatt bare for å kunne skryte på seg spilletid.

Det Capcom istedenfor gjør er å åpne flere muligheter etter at du er ferdig, slik at du får mer ut av å spille spillet på nytt. Når man fullfører spillet for første gang får man såkalte Challenge Points, litt som i «Resident Evil 7», som baserer seg på diverse utfordringer man har klart i første gjennomgang. Disse poengene kan man bruke til å kjøpe nye våpen som gjør neste forsøk enklere, og litt annerledes – det kan til og med hende du bør sette opp vanskelighetsgraden litt. Du kan også bruke disse poengene til å kjøpe kunst og figurer, hvis du er av typen som liker å samle på ting, eller låse opp den såkalte Mercenaries-modusen.

Mercenaries-modusen, som først hadde sitt inntog i «Resident Evil 3: Nemesis», lar deg prøve å høste inn så mange poeng som mulig ved å kjøtte ned fiender i avgrensede områder. Desto høyere skår, desto høyere havner du på rangstigen, og i det man klatrer på listen får man muligheten til å åpne opp nye områder. Mercenaries er perfekt for alle som har lyst på en skikkelig utfordring, eller om man simpelthen har lyst til å slå ihjel litt tid (og noen zombier), uten å måtte heftes av en underliggende historie.

Senere i år vil vi også stifte bekjentskap med Re:Verse, en online-modus man får med på kjøpet med «Resident Evil Village». Planen var opprinnelig at dette skulle være inkludert i spillet ved lansering, men modusen har nå blitt utsatt til «sommeren 2021», så vi regner med at den implementeres en eller annen gang i juni, juli eller august, om ikke den utsettes ytterligere. Vi har dermed ikke fått testet ut Re:Verse ennå, men gleder oss likevel til å bryne oss på alle dere der hjemme når den tid kommer.

Konklusjon

«Resident Evil Village» har sine skavanker, men er likevel et av de beste Resident Evil-spillene vi har hatt gleden av å prøve. Vi er noe skuffet over at tempoet i historien ikke helt fungerer som det skal i andre halvdel av spillet, og vi skulle ønske oss at kampene mot bossene var hakket mer storslagne, men måten Capcom vever sammen historien med resten av Resident Evil-fortellingen er mesterlig gjort. Vi applauderer utviklerne for å ha eksperimentert såpass mye i en såpass sementert serie.

• Sony innrømmer at PS5-mangelen antakeligvis fortsetter i 2022