Spillanmeldelse: «Far Cry 6»

Far Cry-serien har ikke vært helt i form de siste fem årene. «Far Cry Primal» og «Far Cry New Dawn» viste seg å være relativt middelmådige avarter av hovedserien, mens potensialet i «Far Cry 5» til en viss grad ble ødslet bort med en lite inspirerende setting og det noe uklare politiske elementet i historien.

Så var det dags for «Far Cry 6», som lar serien returnere til sine eksotiske røtter i form av den fiksjonelle karibiske øya Yara. Selv om Yara er et beint frem nydelig sted å utforske, spekket med sjarmerende små landsbyer, jungler og enorme fjellområder, så er stedet helt og holdent kontrollert av den brutale diktatoren Antón Castillo – det ville selvsagt ikke vært et Far Cry-spill uten at man har en komisk ond leder å kaste.

Fokuset denne gangen er geriljakrigføring og hjemmesnekrede våpen, og det føles virkelig ut som om våre helter er den svakere part, hvilket gjør at det utvilsomt er tilfredsstillende å komme seg gjennom spillet, og å jobbe seg mot toppen av Castillos regime, et steg av gangen.

«Far Cry 6» finner på ingen måte opp hjulet på nytt, og kan helt klart virke repeterende om man spiller flere timer av gangen, men den aldrende spillmekanikken presenteres her på mer besnærende vis enn tidligere.

Far Cry 6 – pris og tilgjengelighet

• Hva er det? Det sjette hovedspillet i Ubisofts skytespillserie
• Når kan jeg spille det? Fra og med 7. oktober 2021
• Hva kan jeg spille det på? PS5, PS4, Xbox Series X/S, Xbox One, PC, Google Stadia
• Pris: 599 kroner (for nestegenerasjonsversjonene)

Interessante innvånere 

• Enkel historie med en overraskende mengde gode karakterer
• Småsjefene på øya er unyanserte
• Antón Castillo er seriens hittil beste skurk

I «Far Cry 6» får spillere lov til å utfolde seg som Dani Rojas (nei, det er ikke snakk om «Ted Lasso»-karakteren ved samme navn), en Yara-innfødt, som drømmer om å komme seg bort fra Castillo-regimet, og ende opp på de solfylte strendene i Miami, Florida.

Etter at man velger hvilket kjønn Dani skal ha får man som spiller muligheten til å rømme i spillet introduksjon, men etter at forsøket går skeis ender de involverte skylt opp på en forloren strand, med Dani som eneste overlevende. Kort tid etter blir du rekruttert til Libertad, en liten opprørsgruppe som har som mål å kaste despoten Castillo.

På dette tidspunktet åpnes spillet opp, og Dani kan bruke hovedkvarteret til Libertad som utgangspunkt i det spilleren i tur og orden rydder opp de ulike seksjonene på Yara, i valgfri rekkefølge. Hvert område har sin egen revolusjonære opprørsgruppe som slåss mot overmakten, og samtlige grupper karakterer er overraskende trivelige.

Et av de store høydepunktene er El Tigre of The Legends of '67, en eksentrisk gammel skrue, som har sett sine glansdager, og fortsatt håper til det siste på en skikkelig revolusjon. En annen artig skikkelse er Philly, som er ekstremt opphengt i eksplosiver, og spilt på en måte som passer uforutsigbarheten i karakteren svært godt.

Lakeiene på Castillos side virker dessverre noe mindre overbevisende. Alle diktatorens undersåtter, inkludert nevøen José og den kanadiske korporatisten Sean McKay er så onde at det hele blir lettere tegneserieaktig. Det er selvsagt greit å ha noen å hate, men endimensjonaliteten står i kontrast til den mer velutviklede Antón Castillo.

Apropos sjefen sjøl, Antón Castillo kan nok finne på være den beste Far Cry-skurken per dags dato. Antóns kalde og kalkulerende lynne er et forfriskende avvik fra seriens mer eksentriske kjeltringer, som eksempelvis Vaas eller Pagan Min, og Giancarlo Esposito («Breaking Bad», «The Mandalorian»), som låner bort både fjes og stemme, gjør en god jobb som steinhard diktator.

Det er tydelig at Esposito hadde det gøy med rollen, siden hver eneste linje dialog vitner om et genuint hat mot alle, rent bortsett fra i retning sønnen, Diego, som etter hvert også blir en av «Far Cry 6»s mest fascinerende karakterer – i det han prøver å etterfølge farens ønsker, samtidig som han har sympati med de revolusjonære som er ute etter å gjøre slutt på farens regime.

Viva Libertad

• Stort utvalg artige våpen
• Supremo-våpnene er kaotiske moromaskiner
• Enkelte resolver-våpen er langt bedre enn andre

Man må kunne si at «Far Cry 6» virkelig trykker skikkelig til med seriens sedvanlige åpenhet når det gjelder både spillkart og spillmekanikken ellers. Spillets fokus på geriljakrigføring motiverer spilleren til å lage hjemmesnekrede våpen (og ta i bruk hva nå enn som finnes i det umiddelbare nærområdet), slik at man kan få en fordel i kampen mot Castillos menn.

Det er fortsatt mulig å snike seg rundt i spillet, på samme måte som det har vært siden «Far Cry 3», men man mistenker fort at utviklerne bak «Far Cry 6» helst vil at du skal være hakket mer ekstravagant. Ikke fordi det ikke er morsomt å snike seg rundt i en militærbase og knerte vaktene én etter én (for det er det, virkelig), men fordi «Far Cry 6» presenterer et våpenarsenal som er altfor fristende til å la ligge og støve ned i ryggsekken.

De største nyvinningene i kampsystemet til «Far Cry 6» er utvilsomt Resolver- og Supremo-våpnene. Førstnevnte er improviserte våpen, laget av hverdagslige ting og tang man rasker sammen til enhver tid. Et Resolver-våpen er for eksempel bokstavelig talt en spikerpistol, som for øvrig er svært effektiv mot fiender uten kevlar. Et annet ser ut til å ære en slags spilleautomat som har blitt bygget om til en provisorisk fyrverkeri-kaster, som man kan bruke til å fyre av ett og ett prosjektil eller et helt bombardement på ni, som lager pinneved av alt fra tankser til helikoptre.

Dessverre er nok disse to eksemplene de beste når det gjelder Resolver-systemet. Andre er riktignok uvanlige, Saints Row-aktige våpen som har sin nytteverdi i enkelte situasjoner, men som mangler litt effektivitet i vanlige kamper. Enkelte Resolver-våpen er flammekastere, hvilket fungerer langt dårligere enn man skulle tro. Selv fiender uten noen form for beskyttelse ser ut til å ta omtrent like mye skade av våpenet som om det skulle ha vært en lighter.

Litt mer vei i vellinga blir det om man bruker Supremo-våpnene. Disse ryggsekkene er det ultimate Dani kan trylle frem, men etter bruk må man ta tiden til hjelp for å lade opp utstyret – eller man kan velge å bare drepe flere fiender (dette kutter ned på ventetiden.) Supremo-våpen er alltid artige i bruk. Standardvarianten fyrer av en salve varmesøkende raketter som er perfekte mot luftbårne mål. Andre genererer helbredelsesområder, EMP-eksplosjoner eller bokstavelig talt ringer av ild som fungerer fjongt til å kontrollere større mengder lusne diktatorundersåtter. Supremo-systemet er ikke bare en fantastisk artig tilføyelse til Far Cry-serien, men de er faktisk også svært så kjekke å ha når spillet er på sitt mest hektiske.

Dani kan bære opptil tre hovedvåpen inn i strid, sammen med et sidevåpen, Supremo og en håndfull saker og ting man kan kaste, som for eksempel rørbomber eller kniver. Dani er med andre ord ingen smågutt (eller småjente) i krig, men man får også hjelp av såkalte Rides, kjøretøy som kan skreddersys med diverse våpentårn, defensive våpen og andre kamptriks. Og før vi glemmer det, våpnene, kjøretøyene og Supremo-utstyret kan alle tilpasses. Man kan male de i forskjellige farger, utstyre de med diverse nips, og generelt gjøre det hele svært så personlig. Revolusjonen kan gjøres med stil.

I likhet med i «Far Cry 5» kan man også skaffe seg ulike dyrekompiser, som her går under navnet Amigos. Det er ikke mer enn en liten håndfull forskjellige kjæledegger man kan stifte bekjentskap med, og selv om pølsehunden Chorizo og alligatoren Guapo er artige tillegg, så er det dessverre ikke spesielt hjelpsomme, rent bortsett fra i starten av spillet. Når Dani får samlet sammen flere (og større) våpen enn Arnold Schwarzenegger i «Commando» er det lite småkomiske dyrekompiser har å bidra med.

Dani tar med seg en hel del defensive hjelpemidler i strid også. Du har plass til å sette på deg ting på hodet, brystet, armene, beina og føttene, der alt kan gi deg unike fordeler i kamp. Enkelte deler av habitten gir deg for eksempel raskere gange, mens andre gir deg bedre beskyttelse mot spesifikke skadetyper.

Det å skifte på utstyret alt ettersom hva man trenger i hver enkelt situasjon blir etter hvert litt slitsomt, men sannsynligvis finner du etter hvert et oppsett som gjør at du kan klare deg gjennom det meste, en må bare samle en viss mengde plagg først. Du kan også forandre utseendet på det meste man plukker opp, så om man vil være reneste moteløven mens man kjemper seg stadig nærmere Antón, så er det fritt frem for å gjøre det – og det er faktisk ganske gøy, særlig siden man får en del tredjepersons-sekvenser når man besøker leirer, og en fiffig fotomodus man kan leke seg med.

Eventyrøya

• Yara er det hittil beste Far Cry-kartet 
• Massevis av ting å utforske, uten at det blir overveldende
• Sideoppdrag kan bli repeterende 

På sedvanlig Far Cry-vis er Yara, øyen man spiller på, simpelthen nydelig. De smellvakre utsiktene og den frodige floraen står i sterk kontrast til det råtne Castillo-regimet, noe som gjør at det alltid er tilfredsstillende å utforske, uansett i hvilken rekkefølge du velger å revolusjonere øysamfunnet.

Yara er inndelt i flere forskjellige seksjoner, der hver har sin egen vanskelighetsgrad som indikeres ved hva slags spillernivå (rank) som anbefales, litt som i den varierende vanskelighetsgraden i «Assassin's Creed Odyssey». Hver seksjon har også en hel del ekstraoppdrag man kan velge å utføre. Disse bunner stort sett ut i diverse militærbaser og kontrollstasjoner som Dani må overrumple, og når hen har gjort det låser man opp en lokasjon man kan reise til øyeblikkelig via kartet, i tillegg til en del bonuser som nye våpen eller kosmetiske forandringer.

Slåssingen med innehaverne av disse basene kan gå litt i samme tralten, men det er likevel ganske tilfredsstillende å ta tilbake Yara, bit for bit, og det beste av alt er at det ikke er for mange av disse kamppunktene. Disse småkrigene, i tospann med mindre oppdrag, som eksempelvis å avskjære forsyninger og sabotere luftvernsstasjoner, gjør at det blir tryggere å bevege seg rundt på kartet når Dani skal samle sammen alt kruttet som må til for å styrte Castillo.

En ufrivillig morsomt programvarefeil knyttet til disse kontrollstasjonene er at når man først har tatt kontroll, så har fiendene en tendens til å valfarte til disse stedene i biler, lastebiler og tanks. Henger man litt i et slikt område, så vil man nærmest garantert bevitne en pendlerkø E6 verdig.

Samtidig er det mer på Yara enn bare Castillo og styrkene hans. Øyparadiset er antakeligvis en av Ubisofts mest forseggjorte åpne verdener, og det føles virkelig ut som det er noe nytt og spennende å utforske rundt ethvert hjørne.

En higen etter å utforske fôres av for eksempel skattejakter (Treasure Hunts). I likhet med «Far Cry 5» har «Far Cry 6» små gåter som har blitt lagt ut hist og her på øya, og mange av de leder til overraskende engasjerende småeventyr.

«Far Cry 6» gjør også en god jobb når det gjelder å få deg til å gå på gjengrodde stier. Ting man kan dra nytte av dukker opp på kartet ditt, noe som i praksis vil si at ditt nye favorittvåpen kan dukke opp når som helst.

Vi elsker fiske-minispill, så vi jublet i det stille når vi så at fiskingen ble overført fra det foregående spillet, for ikke å snakke om generell jakt. Selv om man strengt tatt ikke trenger jakt å fiske for å komme seg opp og frem som revolusjonær, så kan disse systemene likevel brukes til å generere ressurser som kan dras nytte av når man finner en leir der man kan bytte naturens goder mot nyttige materialer Dani kan bruke for å lage seg enda kraftigere utstyr.

Selv om Yara antakeligvis er en av utviklernes mest finslepne verdener, så er det likevel fort gjort å få den velkjente Ubisoft-syken. Det å huke av gjøremål, et punkt av gangen, på et enormt kart, fylt til randen med alskens greier, kan bli litt kjedelig i lengden, i alle fall om man sitter i noen timer av gangen.

«Far Cry 6» er litt som fast food i så måte. Det er umiddelbart tilfredsstillende og fyller spillbehovet på kort sikt, men blir man eksponert for godsakene over lengre tid kan man bli litt sliten. Samtidig er det mange måter å spille «Far Cry 6» på, og man får uten tvil mye action for pengene.

Karibiens juvel

• Grafikk til å få bakoversveis av
• Nydelig musikk og lyddesign
• Fantastisk imponerende innstillinger for funksjonshemmede

Visuelt sett er «Far Cry 6» til å få bakoversveis av. Som ovennevnt er Yara et beint frem nydelig sted, og svært tilfredsstillende å utforske. Uansett hvor du befinner deg på øyparadiset, så kan man ta seg en pust i bakken og se rundt seg – og da finner man umiddelbart et lekkert utsnitt (hvilket man selvsagt kan ta bilde av, med spillets fotomodus.)

Partikkeleffektene er, som alltid i et Far Cry-spill, svært imponerende. Eksplosjoner virker riktig så kraftige, både visuelt og auditivt, mens brann- og flammeeffektene faktisk er tonet noe ned. Hakket mer imponerende er røykeffektene – dette er noe av det aller mest imponerende vi har sett i et storspill, særlig når kilden er tønner med gift, som gir fra seg en svulmende og fascinerende rød dans av røyk.

Da vi testet spillet på Xbox Series X fungerte «Far Cry 6» nærmest perfekt i 4K og 60 FPS. Bilderaten var ikke hundre prosent perfekt, vi merket en og annen dupp, og ved ett tilfelle frøs hele spillet i noen sekunder, men problemene var såpass sjeldne at vi ikke kan si noe annet enn at den generelle ytelsen var mer enn akseptabel.

Vi råket dog på et noe merkelig problem med ytelsen på Xbox Series X-maskinen vår. Spillet dykket helt ned til 30 FPS når vi hoppet til en av spillets mange leire. Problemet vedvarte, selv etter at vi gikk langt unna arnestedet, men det ordnet seg når vi startet «Far Cry 6» på nytt. Vi håper (og regner med) at det bisarre problemet blir fikset kort tid etter lansering.

Lyddesignet er fantastisk over hele fjøla. Våpenlydene er tilfredsstillende høye og slagkraftige, og det er null problem å gjenkjenne kjøretøy som fly og tankser bare ved hjelp av ørene, noe som gjør de hardeste kampene ekstra intense.

«Far Cry 6» har også feiende flott musikk, der det blandes en rekke egne komposisjoner sammen med lisensierte sanger som er å finne på ulike radioer og bilstereoer rundt om på Yara.

Til slutt må vi også nevne den enorme mengden tilrettelegging utviklerne har gjort for personer med funksjonshemminger. «Far Cry 6» har ikke bare en av de mest robuste mengden innstillinger for fargeblinde, men du kan også velge blant profiler som kan passe til ulike former for forstyrrelser i syn, hørsel, motorikk, bevegelse eller det kognitive.

Disse profilene kan også justeres manuelt av spilleren, så vi er nesten nødt til å berømme Ubisoft for å gjøre «Far Cry 6» så tilgjengelig som mulig for absolutt alle gamere.

El Presidente

«Far Cry 6» finner ikke opp hjulet på nytt, særlig ikke siden det er den seneste utgaven i en lang serie spill, som tross alt har vært relativt ensrettede. Det spillet imidlertid gjør er å presentere Far Cry-formelen på en måte som gjør den både enklere tilgjengelig og mer gøy enn noen gang tidligere. Det finnes drøssevis med småoppdrag man kan gjøre, men de kveler ikke kartet, og er ikke like overveldende som i tidligere spill i serien. Du får snarere en mer stødig følelse av at ting går fremover i det du gjenvinner territorier på Yara.

At Far Cry-serien nå takler temaer som revolusjon og geriljakrigføring passer jevnt over svært godt. Historien og karakterene er mer fengslende enn noen gang, og enkelte punkter i narrativet ble genuint engasjerende og emosjonelle.

Spillet har en tendens til å falle tilbake på seriens etablerte modell litt vel mye, og det er på ingen måte kjemisk renset for den sedvanlige Ubisoft-monotonien – men hvis man passer på spille det i korte tidsperioder av gangen kan «Far Cry 6» fremstå som et av de artigste skytespillene i 2021. Hvis du er ute etter et førstepersonseventyr som potensielt kan tilby månedsvis med spilletid, så kan man umulig trå helt feil med «Far Cry 6».

• Dette er de beste PS5-spillene i 2021