Test: «World of Warcraft: Shadowlands»

«World of Warcraft: Shadowlands» er den åttende ekspansjonspakken som gis ut til det nå aldrende MMORPG-spillet. Desto større grunn er det til at Blizzard nå trenger en fulltreffer, særlig etter den forrige, tildels utskjelte, ekspansjonspakken, «Batte for Azeroth». På samme måte som med 2016-pakken «Legion» trenger Blizzard Entertainment nå å gjenfinne identiteten til «World of Warcraft» hvis de skal klare å opprettholde dominansen i sjangeren de i stor grad populariserte for 16 år siden.

Og, skal man dømme etter det man kan oppleve i de tidligere delene av denne pakken, så har Blizzard nå truffet blink. «World of Warcraft: Shadowlands», nå før de første raid-elementene har blitt implementert, later til å være en av de beste ekspansjonspakkene som noensinne har blitt gitt ut til WoW. Samtidig kan den enorme mengden innhold man råker på etter at man kommer seg til det høyeste nivået være overveldende, særlig hvis du spiller på samme måte som du har gjort i andre ekspansjonspakker.

Siden «World of Warcraft» har en spesiell lanseringsmetodikk, og mye av spillinnholdet ligger frem i tid, så kommer vi til å oppdatere denne testen periodisk i løpet av levetiden til pakken, slik at vi kan opprettholde relevansen kontra det faktiske innholdet til enhver tid. Det kan være verdt å ta en tur innom denne artikkelen når store patcher lanseres for å finne ut av om resten av pakken også holder mål.

World of Warcraft: Shadowlands - Pris og lanseringsdato

• Hva er det? Den åttende «World of Warcraft»-ekspansjonspakken
• Når ble det lansert? 23. november, 2020
• Hva kan jeg spille det på? PC, Mac, Linux
• Pris? Standard Edition koster €39.99 (omlag 423 kroner)

Hvordan er det å dø? Jo, nå skal du høre

I både «World of Warcraft: Legion» og «Battle for Azeroth» var oppdragsstrukturen helt og holdent åpen. Med en gang du begynte å spille kunne du velge en hvilken som helst sone og spille gjennom historien i den rekkefølgen du selv ville. I «Shadowlands» går Blizzard tilbake til samme fremgangsmåte som i «Cataclysm» og «Mists of Pandaria» – der du heller blir guidet gjennom en spesifikk lineær løype – og godt er det.

Både i «Battle for Azeroth» og «Legion» (dog mest i førstnevnte) var historien særdeles brokete, og hver eneste sone virket helt avkoplet fra resten, noe som betød at oppdragene føltes langt mindre minneverdige enn tidligere.

Siden hovedhistorien i «Shadowlands» knyttes til alt du foretar deg når du stiger i gradene får man her inntrykk av at handlingene du utfører i de fire forskjellige sonene – Bastion, Maldraxxus, Ardenweald og Revendreth – faktisk har innvirkninger på det som skjer i spilluniverset.

Historien åpner med at man er på jakt etter allierte i The Maw, et område der bare de mest håpløse sjelene ender opp etter sin død, i kjølvannet av at man kidnappes og plasseres der. Du rømmer selvsagt åstedet på en veldig WoW-aktig måte (du er skikkelig skikkelig spesiell UwU), og ferden går videre til Oribos, hovedbyen og navet for ekspansjonspakken. Etter dette må du samle allierte og resurser for å komme deg tilbake til The Maw for å vise den lokale skurken, The Jailer, hvem som er sjef.

Men, siden historien er såpass lineær som den er, så føles reisen gjennom de ulike sonene viktig, snarere enn en samling artige avstikkere, slik som i de foregående pakkene. Alle de fire sonene flyter inn i hverandre sømløst, noe som gjør at oppdragene oppleves som noen av de beste som har blitt servert i WoW.

Denne tilnærmingen kan slå feil hvis man prøver å spille det hele på nytt med flere karakterer eller alts. Blizzard har dog tatt grep og forberedt seg på denne eventualiteten ved å la deg jobbe deg oppover i nivåene i hvilken som helst sone, så lenge du holder seg til sideoppdragene, såkalte world quests og dungeons. Vi har dog holdt oss til én karakter foreløpig, så vi har innsikt i hvordan dette systemet fungerer i praksis – i alle fall ikke ennå.

Vi kom oss opp til det nye toppnivået, 60, omtrent halvveis inn i Revendreth-sonen, og måtte gjøre ganske så mange oppdrag etter at vi nådde nivåtoppen for å låse opp alt innholdet ment for nivå 60-karakterer.

Livet etter døden

Med en gang du er på nivå 60 og får låst opp alt, så er det et vell av innhold som ligger klart foran deg. Blizzard har i tidligere pakker lært opp spillere til å tro at alt innhold må kjøres gjennom for å få tilgang på det beste innen skade, helbredelse eller skadeforhindring, men nå som ikke dette er tilfellet kan det være en overveldende opplevelse å få en slik åpenbaring av tilgjengelig innhold etter at man når maksnivået.

Samtidig representerer dette et stort fokusskifte i «World of Warcraft». Det er tonnevis av innhold tilgjengelig nærmest fra start, og du trenger ikke å slite deg helt ut av å gjennomføre absolutt alt med en gang du er nivå 60.

I «Shadowlands» fungerer det heller slik at du kan prioritere det innholdet som er viktigst for deg, snarere enn å bli tvunget til å lide deg gjennom elendig innhold (som eksempelvis Island Expeditions i «Battle for Azeroth») kan du her for eksempel bare sysle med dungeons, om det er det du liker best.

Mye av innholdet vil presenteres gjennom øynene til covenant-gruppen du velger. Når du når nivå 60, og kommer til et visst punkt i historien, så kan du velge å være representant for én av fire grupper: Kyrian i Bastion, Necrolords i Maldraxxus, Night Fae i Ardenweald eller Venthyr i Revendreth.

Siden både sonene og covenant-gruppene er såpass varierte når det gjelder tematikk og ferdigheter kommer hver og en av disse covenant-gruppene til å føles som fullstendig særegne valg. Dette betyr at du får en helt skreddersydd opplevelse når man spiller gjennom det såkalte «end game»-innholdet i «World of Warcraft: Shadowlands», og at det hele vil fortone seg helt annerledes, avhengig av hvilket valg man foretok – i alle fall rent teoretisk. Ekspansjonspakken har ikke vært ute lenge nok til at vi har kunnet undersøke hvor forskjellige covenant-gruppene er i praksis.

Vi valgte å spille en Night Fae fra Ardenweald, både fordi temaet passer så godt med karakteren vår – det er snakk om en Restoration Druid – og fordi et nettsted tipset oss om at Convoke the Spirits, som man får via å velge Night Fae-grupperingen, passet best for druiden vår.

Mange kommer nok dessverre til å foreta valg på lignende vis. Siden hver covenant-gruppe gir deg to nye såkalte abilities (en signaturvariant, og en klassespesifikk variant) man kan bruke i kamp, vil nok mange kjenne på presset og ikke velge ut i fra egne estetiske preferanser, men heller det som kommer til å fungere best i Castle Nathria, raidet som ble åpnet den 8. desember.

Vi er heldige som likevel kan spille sammen med en rekke forskjellige feer og spøkelsesaktige skogsdyr, siden det tilfeldigvis er noe vi liker. Det er imidlertid ikke sikkert at alle er like heldige.

Gjennom covenant-gruppen man velger får man én daglig aktivitet, eller «calling», som det heter i spillet, man kan gjennomføre. Dette innebærer å reise til spesifikke soner og enten gjøre såkalte World Quests, dungeons eller andre småting. Ved gjøre dette får man såkalt renown, som er helt essensielt for å kunne komme deg gjennom det vanskeligste innholdet i «World of Warcraft: Shadowlands».

Etter det vi har erfart så langt er ikke disse Callings-oppdragene like kjedelige som Emissary-oppdragene i de foregående pakkene, siden de er langt mer fleksible og generelt åpne når det gjelder hvordan du velger å løse dem.

Torghast er legendarisk

Torghast: The Tower of the Damned, er på langt nær den kuleste tingen Blizzard har laget i «World of Warcraft». Her slåss man seg gjennom flerfoldige etasjer med fiender, feller og andre oppgaver, slik at man kommer seg til én stor hovedfiende til slutt, etter du tvinger vedkommende til å gjøre en smertefull sorti får du tilgang til materialer du trenger for å lage legendary-utstyr.

I hver etasje får man muligheten til å låse opp spesialferdigheter og oppgraderinger som gjør at man gjør mer skade, får tilgang til flere såkalte talents og ferdigheter (abilities), eller ellers ting som hjelper en med å overleve de andre etasjene. Dette systemet, som låser opp helt særegne abilities, gjør at man blir belønnet for å utforske disse områdene, og det er ærlig talt en spillmekanikk som er kjempegøy å ta i bruk.

Sistebossen legger fra seg Soul Ash hver gang man tar en slik runde, som (som ovennevnt) kan brukes til å lage legendary-utstyr, som igjen vil gjøre det lettere å komme seg gjennom resten av spillet, denne gangen med helt særegne effekter (legendary item effect). Ja, legendary-utstyr fyrer nå på alle pluggene – men i motsetning til i «Legion», der tilfeldig legendary-utstyr var å finne på liket til hver og én du drepte, låses hver spesifikke legendary-effekt opp ved å utføre spesifikke aktiviteter.

Dette betyr at du kan finne ut av nøyaktig hvilken legendarisk ting du vil få fatt på, og jobbe deg spesifikt mot denne tingen. Du blir ikke tvunget til å spille gjennom en hel haug med innhold du egentlig ikke har lyst til å spille, bare for å bedre sannsynligheten for at akkurat den tingen du trenger skal droppe.

Klassikerne er fortsatt med på lasset

Siden dette er «World of Warcraft», så er det en hel del innhold beregnet for høyeste nivå som returnerer, og som ikke kommer til å forsvinne. Raids og dungeons er tilbake, sammen med Mythic+, hvilket vi for første gang stiftet bekjentskap med i «Legion».

Likevel er det slik at Blizzard lar oss vente på mye av dette innholdet, men Mythic+ og enkelte raids ble tilgjengeliggjort den 8. desember, og man må ikke vente lenger enn til 15. desember hvis man vil ta såkalte mythic raids og ta i bruk Raid Finder-innhold. I praksis er det derfor slik at det er mye innhold som ikke er tilgjengelig ennå, men du kommer til å få høre mer om dette i tiden som kommer.

5-mann-dungeons har en kunnet spille siden pakken ble lansert, men kun på lavere vanskelighetsgrader. Stort sett er disse noe av det beste vi har sett fra Blizzard, men vi har et litt vanskelig forhold med Plaguefall, mest fordi det er så himla slitsomt å være healer der.

Dungeon- og raid-innholdet er, for det meste, det som avgjør om WoW-ekspansjonspakker overlever på sikt, så det blir svært interessant å se hvordan det hele utvikler seg i årene som kommer.

Holder seg godt

Etter 16 år, så skulle man kanskje tro at «World of Warcraft» skulle se langt mer gammelmodig ut enn det gjør – vi får faktisk bakoversveis av hvor bra det ser ut.

Hver ny ekspansjonspakke gjør at Blizzard kan jobbe inn ny teknologi, slik at spillet ser ferskt ut, og denne gangen har de virkelig gjort seg flid med arbeidet. De nye sonene, særlig Bastion og Ardenweald, er beint frem nydelige, selv sammenlignet med nye spill.

Det er klart, det kommer aldri til å være snakk om et grafisk nivå som tukter «Cyberpunk 2077» eller andre spill der mye av fokuset er nettopp grafikken, men til å være et spill som om et par år har stemmerett, så ser det simpelthen fenomenalt ut.

Det er også utrolig hvor stort spenn det er fra bunnivå til toppnivå i grafikken. For å spille denne pakken trenger du ikke en spesielt kraftig PC. Minimumskravene er en Intel Core i5-3450 og et Intel UHD Graphics 630. Nær sagt hvem som helst kan installere «World of Warcraft» og spille det uten problemer.

Vi spilte imidlertid denne pakken på en PC med en Intel Core i9-10900K, 64 GB RAM og et Nvidia GeForce RTX 3090, og med ray tracing påslått, i 5120 x 1440, holdet spillet likevel nesten alltid konstant 90 FPS, og det så rett og slett nydelig ut. Uansett hva slags nivå maskinvaren din ligger på, kommer du til å få mye ut av «World of Warcraft: Shadowlands», og det er en av tingene vi liker aller best med disse spillene.

Konklusjon

Siden mye av innholdet ennå ikke er låst opp er det umulig å si hvor bra «World of Warcraft: Shadowlands» blir når det er helt ferdig. Akkurat nå er vårt førsteinntrykk preget av den sedvanlige euforien man opplever når man begynner å spille en ekspansjonspakke til et spill som har vært på markedet i halve livet vårt.

Akkurat nå tror vi at dette kommer til å bli en av de beste ekspansjonspakkene til WoW noensinne, helt på høyden med «Wrath of the Lich King» og «Mists of Pandaria». Likevel kan vi ikke gjøre annet enn å vente på resten av innholdet, siden så mye av grunnlaget for en endelig konklusjon står og faller på totalinntrykket når hele pakken er ferdig.

En ting vi med sikkerhet kan slå fast er at de ferske omgivelsene, den fantastiske historien og de artige nye systemene gjør at vi gleder oss stort til å logge oss på hver bidige kveld, noe vi har savnet helt siden «World of Warcraft: Legion» kom ut – og det i seg selv er verdt dugelige mengder ros, særlig i 2020, når alt er så forbannet kaotisk IRL.