Test: PlayStation Classic

Sony kunne ha fulgt i Nintendos fotspor ved å slippe en garantert populær retrokonsoll, med den aktuelle tidsperiodens beste spill, som Crash Bandicoot, Final Fantasy 8 og 9 eller Tomb Raider. 

Men slik er ikke PlayStation Classic. 

Her får du ikke med deg flertallet av konsollens største hits, men heller noen kultklassikere som Persona og Jumping Flash sammen med noen mer kritikerroste utgivelser. Å bruke Sonys retrokonsoll er derfor ikke så mye den mimrestunden vi fikk med SNES Classic og NES Classic Mini, som det er en smaksprøve på hva PlayStation hadde å by på for et par tiår siden.

Og selv om man kan ha mye moro med PlayStation Classics spillsamling, er den milevis unna hva man kunne fått med et drømmeutvalg av spill.

Hvor er Castlevania: Symphony of the Night? Hvor er Silent Hill? Chrono Cross? Tomb Raider? Hvor er The Legend of Dragoon eller PaRappa the Rapper? 

Jeg kan fortelle deg hvor du ikke finner dem: på Sonys første retrokonsoll.

• Her er alt du må lite om PlayStation Classic

Det er klart at disse spillene er tilgjengelige på andre plattformer, men det å kunne spille dem på en gjenskapt utgave av en maskin som bidro til å redefinere spillbransjen, ville vært en ekte hyllest til den ikoniske konsollen. Det du får, er en rekke spill du får unnagjort på en ettermiddag, men trolig ikke tar frem igjen etter det.

Vi aner ikke hvorfor Sony har tatt dette valget, men den mest sannsynlige årsaken er at dette var første generasjon med lydspor i CD-kvalitet, og på mange av spillene var musikken lisensiert, og rettighetene er utløpt for lenge siden, noe som gjør det vanskelig (eller dyrt) for Sony å bruke dem igjen. Det er ikke Sonys feil, men det gjør at spillutvalget ikke akkurat er glimrende.

Et mer grunnleggende problem ligger i at PlayStation var inngangsporten til 3D-spilling hjemme, og det var mye man måtte lære med hensyn til denne typen spillutvikling, noe som førte til at de tidlige PlayStation-spillene er litt rufsete i kantene. SNES, derimot, har et spillutvalg som fungerer langt bedre i et «klassisk», gjenskapt format, ettersom spillene der representerer høydepunktet i 16-bits 2D-epoken.

Her kan man altså få seg en halvtime med moro ved å gjenoppleve 3D-spillepokens begynnelse, men dem som venter seg langvarige spillopplevelser vil bli skuffet.

Design

Uansett hva du måtte mene om spillutvalget, vil du i en viss grad bli imponert av pakken Sony har laget for å romme programvaren – Classic er et nostalgifremkallende stykke plast. Den ser identisk ut som den første PlayStation 1, bare at den er krympet en hel del, med et par moderne grep som en HDMI-utgang, en USB-strøminngang og til og med USB-kontroller. (Men merkelig nok forsyner ikke Sony deg med strømadapter til microUSB-kabelen, så du må skaffe din egen.)

Etter å ha sett begge ved siden av hverandre, må vi si at PlayStation Classic er en nøyaktig kopi av den første PlayStation, helt ned til minste detalj. Den nye er akkurat som den grå plastkolossen du slo i hjel tiden med da du var liten … bare en del mindre. (Ifølge Sony er den 45 % mindre enn originalen.)

Og ikke bare er den mindre, men som du også vil ha regnet ut, også en hel del lettere.

Det skulle gjøre den utrolig enkelt å pakke sammen og ta med seg. Takket være HDMI-utgangen, som nå støttes av alt mulig, trenger du ikke uroe deg for om du vil finne en TV som støtter eldre oppkoblingsformater. 

Akkurat som på originalen, finner du tre knapper øverst på Classic – Power, Open og Reset – tre knapper som stort sett gjør det du skulle vente deg.

Power skrur konsollen av og på, mens Open gjør at du kan skifte mellom virtuelle plater i flerplatespill som Final Fantasy VII. Men Reset er litt annerledes, i og med at den tar deg tilbake til menyen der du velger spill, og skaper et gjenopptagelsespunkt til neste gang du ønsker å hoppe inn i det spillet igjen, noe som samsvarer med systemet du finner på NES/SNES Classic, men med ett lagringsspor i stedet for fire.

Hver gang du går ut av et spill ved å omstarte systemet, vil Classic spørre deg om du vil overskrive ditt forrige lagringspunkt, og prøver egentlig å få deg til å overskrive alt det harde arbeidet du har gjort hver gang. Bortsett fra å lagre til minnekortet er det ingen måte å «låse» en lagret fil på, for å hindre at andre kommer inn og sletter dette lagringspunktet.

Den store forskjellen mellom originalkonsollen og Classic, er at sistnevnte ikke spiller av faktiske plater, og at du ikke kan legge til spill fra PlayStation Store til konsollen. Det skulle ikke være noe nytt eller overraskende på dette punktet, men det er verdt å påpeke nå, for å unnga spørsmålet «kan den spille de gamle PlayStation-spillene mine?» Du får heller ingen online flerspillermodus, i tilfelle du håpet at du kunne spille Cool Borders 2 med en barndomsvenn på den andre siden av jordkloden.

En annen, mindre avgjørende forskjell finner du på selve kontrollene: Selv om alle knappene er gjenskapt i sin opprinnelige form, vil du se at kontrollene ender i en USB-inngang. Det kan bety at kontrollene vil virke på PCen din hvis du har en emulator, men det betyr uansett at Sony ikke har innført en proprietær inngang for retrokonsollens skyld.

Og når vi er inne på det, som du nok allerede har merket deg, stammer de to kontrollene Sony leverer her fra tiden før DualShock-varianten. Det betyr at du må bruke styreflaten som ditt primære forflytningsverktøy i spillene, og gi avkall på de beste kontrolloppsettene til Resident Evil Director’s Cut og Tekken 3. Det er ikke ødeleggende i seg selv, men det hadde ikke skadet om Sony hadde gitt ut en DualShock-variant av kontrollene sammen med liksomoriginalen.

Og kontrollene er dessuten litt for korte, og kan gi spillere litt vanskeligheter om de ønsker å lene seg bakover på sofaen med en kompis. En liten fordel ved dem er at du plugger dem direkte inn på konsollens forside, uten å måtte fjerne et deksel, som du må på SNES og NES Classic, noe som gjør at Sonys konsoll ser renere og mer elegant ut.

Spillutvalg og ytelse

Når du starter opp konsollen for første gang, blir du bedt om å velge språk, før du overlates til det vennlige grensesnittet. Her er det få sprell du kan finne på, ettersom det egentlig bare fungerer som en inngangsport til de ulike spillene, og som en måte å håndtere de lagrede spillene på minnekortet.

Spillutvalget og ytelsen til PlayStation Classic bygger på det samme prinsippet som designet: behold tingene slik de var, på godt og vondt.

Det vi mener med det, er at disse spillene ikke bare vil gi den samme spillopplevelsen som du husker den (også med tanke på kontrolloppsettet) men de har heller ikke fått en HD-oppgradering. Du vil få de samme urene, skitne bildene du kjenner så godt, på fjernsyn som ikke en gang var mulige å lage da disse spillene kom ut for mer enn to tiår siden.

På en måte er det litt sjarmerende å se kantete, polygonale modeller i 2018. Vi er blitt så vant til velpolerte spill at de bølgende overflatene i Cool Boarders 2 både er rare og morsomme. Det minner oss om 3D-spillenes opprinnelse, noe som virkelig er inspirerende.

Men samtidig kan kan det også gjøre litt vondt å oppleve disse spillene i en oppløsning på 1080p, eller enda verre, en 4K-TV. Konsollen forsøker ikke engang å skalere opp spillene, og årene som har gått har ikke vært snille mot grafikk under HD-nivå.

Det tveeggede nostalisverdet dukker opp hele veien gjennom spillutvalget til PlayStation Classic. Spillene er akkurat slik du husker dem, men selv da spillene kom ut var det ikke morsomt å måtte bruke R1/R2 som erstatning for en høyre analog-knapp (som på Rainbow Six). Noe som er mer frustrerende, er at flere av spillene som følger med har fått remastrede utgaver i ettertid, men ettersom Sony har latt de opprinnelige versjonene av spillene følge med PlayStation Classic, tvinges du til å slite med det litt klumpete designet for nostalgiens skyld.

Image 1 of 21

Korttest av hvert eneste PlayStation Classic-spill

På PlayStation Classic er det forhåndsinstallert 20 spill av varierende kvalitet. Alle er innebygd, inkludert spillene med flere plater, som et lite bibliotek over tidlige spill. Men merk deg at listen er låst, sik at du ikke kan legge til flere spill på denne konsollen. Lagringsplassen kan heller ikke utvides, og den har ikke internettilkobling.

Her er en rask gjennomgang av spillene som følger med.

Battle Arena Toshinden

Et solig kampspill som konsentrerer seg om våpenbasert kamp, som er basert på taktikk, og går sakte frem. Det er ikke på noen måter et dårlig spill, men det er heller ikke klassisk PlayStation.

Cool Boarders 2

Det var bra for sin tid, men slalåm i nedoverbakke virker litt for enkelt i våre dager. Snøbrett var en ny sport midt på nittitallet, men nyhetsverdien er ikke lenger nok til å gi dette spillet noen holdbar verdi.

Destruction Derby

Visuell gjengivelse av skader på biler i spill var en åpenbaring da Destruction Derby ble lansert, og det å smadre bilder sønder og sammen er fortsatt kjempegøy. Grand Theft Auto har tatt dette utrolig langt. Men håndteringen, mangelen på delt skjerm og ulike modi gjør at du fort blir lei av Destruction Derby. Det er synd at ikke den overlegne arvtageren ikke er tatt med her i stedet.

Final Fantasy VII

Et av tidenes beste JRPG-spill, der du følger en rufsete gruppe frihetsforkjempere på et episk oppdrag for å redde en futuristisk fantasiverden. Den finnes tilgjengelig for neste alle plattformer i våre dager, men det er fortsatt fantastisk, og fortjener å oppleves av alle RPG-tilhengere.

Grand Theft Auto

Dette er spillet der det hele begynte for Grand Theft Auto-serien, og det vil nok være en overraskelse for alle som bare har spilt 3D-utgavene. Det er primitivt etter våre dagers standarder, et sandkassespill du spiller ovenfra og ned. Det er fortsatt morsomt å herje rundt i gatene og skape kaos, men det har aldri vært visuelt tiltalende, og det ser enda verre ut når bildene er blåst opp til vår tids skjermstørrelser.

Intelligent Qube

Intelligent Qube, som ellers er kjent som «Kurushi» i Europa, er som et lite mareritt i Escher-stil, der fallende blokker truer en flyktende hovedperson i mørke og skumple labyrinter. Lys opp de riktige blokkene ved å trå på dem, og la blokkene falle ned på dem for å eliminere dem. God hjernetrim.

Jumping Flash

Et merkelig spill som på den tiden godt demonstrerte hva 3D-spill kunne være gode for. Jumping Flash er som et plattformspill, men spilles fra en førstepersonsperspektiv. Den polygonale vertikaliteten fremkaller fremdeles svimmelhet, men i dag oppleves det mer som en eksperimentell demo enn som et fullverdig spill.

Metal Gear Solid

Metal Gear Solid må regnes som grunnfjellet til moderne gaming, og er fremdeles en fantastisk spionasjethriller. Det har tålt tidens tann utrolig godt, med en cinematisk aura som fremdeles mange spill sliter med å oppnå i vår tid. Det beste spillet på PlayStation Classic. 

Mr Driller

Et sjarmerende problemløsningsspill der du graver under bakken mens du forsøker å hindre lufttilførselen i å ta slutt og blokker i å falle ned på deg. 2D-grafikken og de friske fargene gjør at det ikke ser så verst ut på PlayStation Classic.

Oddworld: Abe's Oddysee

Abe’s Oddysee var merkelig allerede ved lanseringen i 1997, og det er fortsatt helt utrolig rart. I dette spøkefulle sci-fi-spillet er du en utenomjordisk slave som har rømt fra sine herrer. Slitsomt, men en morsom kuriositet i 2D.

Rayman

Rayman er nydelig animert og merkelig skrudd sammen, men fortsatt morsomt å spille. Her utnyttes en kraft som var uhørt før PlayStation ble skapt, og Rayman er presset til 2D-spillenes yttergrense for sin tid. Det er fortsatt gøy å spille.

Resident Evil Director's Cut

Før hvert eneste spill i verden hadde an zombiemodus, var det i Resident Evil du først fikk oppleve zombier som kravlet opp av gravene sine på en troverdig måte. Kontrollene får det til å virke mer utdatert enn det fortjener, men denne sære hyllesten til George A. Romeros zombiefilmer banet vei for vår tids besettelse for råtnende mennesker. Resident Evil 2 var bedre, men det er likevel verdt å bruke tiden på.

Revelations: Persona

Persona-serien har først nylig fått noe av anerkjennelsen den fortjener, og dette er en kjærkommen mulighet til å bli kjent med originalen. Det er et merkelig JRPG-spill og ungdom i Tokyo som kjemper mot demoner, og er vel verdt en titt, selv om det ikke er serien på dens aller beste.

Ridge Racer Type 4

Dette er utvilsomt det beste billøpsspillet på PlayStation (og særlig hvis du foretrekker arkademoro fremfor autentisitetsfokuset i Gran Turismo). Ridge Racer Type 4 får det beste ut av maskinvaren, med spennende baner, en god karrieremodus og noen kule låter å høre på.

Super Puzzle Fighter II Turbo

Hvis du blander Street Fighter med Tetris, får du noe som minner litt om Super Puzzle Fighter II Turbo, der du lenker sammen fargede edelsteiner for å sanke poeng. Det er et morsomt arkadespill (som også var med på alle konsollene opp til PS3), med sjarmerende varianter av karaktergalleriet fra Street Fighter.

Syphon Filter

Det var ikke like bra som Metal Gear Solid da det kom ut, og det er ikke bedre nå heller. Syphon Filter er mer action-orientert enn konkurrenten fra Konami, som har mye av den samme spiontematikken. Med dens bruk av et tredjepersonskamera over skulderen fra en tid da kamerakontrollen var litt vel primitiv, kan den intense handlingen være litt vanskelig å holde ut med. Men utvalget av innovative dingser er det fortsatt morsomt å leke seg med.

Tekken 3

Dette er med solid margin det beste slåsspillet på PlayStation, og akkurat den typen spill PlayStation Classic burde ha lagt mer vekt på. Her er utvalget av kampkarakterer godt, kampstilen spennende og det finnes massevis av valgmuligheter, slik at du virkelig kan gå i dybden.

Tom Clancy's Rainbow Six

Rainbow Six var et tidlig forsøk på et teambasert, enspillers førstepersons skytespill, og det var viktig for utviklingen av taktisk action i FPS-sjangeren. Det er imidlertid tregt og ganske kjedelig etter vår tids standard, noe som gjør det lite fristende å spille.

Twisted Metal

Dette er det tredje billøpspillet på PlayStation Classic. Twisted Metal ble tatt godt imot i sin tid, med kampscener mellom Mad Max-aktige kjøretøy. Det er fortsatt gøy i små doser, men ingen klassiker.

Wild Arms

Wild Arms er et uvanlig RPG-spill som blander sci-fi-fantasy med et økologisk budskap, med en vill-vest-innpakning. Men det er ikke noe Red Dead Redemption, bortsett fra at det er omgangsbaserte kamper og forstyrrede animefigurer.

Naturligvis er ikke alle spillene i 3D, og ikke alle spillene på konsollen avhenger av klumpete kontroller. Super Puzzle Fighter II Turbo ser veldig bra ut, og gir en flott spillopplevelse. Det samme kan (stort sett) også sies om Rayman og Mr. Driller, som kanskje vil bli bedre mottatt nå enn for 20 år siden. På grunn av noen avgjørende beslutninger på designfronten både ser og og fungerer disse spillene flott på PlayStation Classic.

Den andre friske kommentaren vi har på lager, er at til tross for at det er enkelte av disse spillene vi ikke spilte i oppveksten, opplevde vi flere av de mer nisjepregede spillene til PlayStation Classic som ganske engasjerende. De to vi spesielt har i tankene er Revelations: Persona, det første spillet i den nå så utrolig populære Persona-serien, og det mer populære, men likevel ikke så veldig godt kjente Wild Arms. Ved å gå til anskaffelse av en PlayStation Classic vil eldre gamere som oss som gikk glipp av disse spillene da de kom, få en ny mulighet til å bli kjent med gode spill som har ligget i dvale, og yngre spillere kan gjøre seg kjent med velkjente nittitallsklassikere som Final Fantasy VII, Metal Gear Solid og Tekken 3.

Men hvis du bare er ute etter klassikerne, må det sies at de oppleves nøyaktig slik du venter deg, både visuelt og spillemessig, og det er de som er juvelene i samlingen. Med tanke på at hvert av disse spillene ofte ligger på i underkant av 100 kroner på PSN-butikken, får du faktisk en grei rabatt ved at Sony har laget denne pakken.

Alt i alt er det imidlertid som vi fryktet da vi forhåndsomtalte konsollen i oktober. PlayStation Classic har ikke et spillutvalg som vil beskjeftige deg mer an noen få timer om gangen. Med mindre du er veldig engasjert i å spille kultklassikere gjennom fra start til slutt, vil du nok bare spille deg gjennom favorittene dine før du pakker hele konsollen ned i skuffen, sannsynligvis ved siden av den opprinnelige PlayStation du hadde håpet at den skulle erstatte.

Endelig vurdering

Selv om det er lettest å sammenligne PlayStation Classic med Nintendos retrokonsollutgaver – SNES Classic og NES Classic Mini – tilfører Sonys mikrokonsoll en ny dimensjon til det hele. Bokstavelig talt. Ettersom de fleste spillene på PlayStation Classic er i 3D, følger det en del problemer med oppskaleringen, blant annet med kontrolloppsettene, noe som ikke skapte problemer på Nintendos konsoller som orienterer seg i to dimensjoner.

Men kantete grafikk er ikke det eneste problemet med konsollen. Selv om man får med seg en liten håndfull av systemets beste spill – blant annet Metal Gear Solid, Tekken 3 og Final Fantasy VII – er det mange av spillene som nok ikke lever opp til forventningene, enten fordi de er mer kultklassikere enn spill med en bred popularitet, eller fordi spillopplevelsen rett og slett ikke holder mål i 2018.

Noen vil nok utvikle en sterk tilknytning til spill som Destruction Derby, Ridge Racer Type 4 og Intelligent Qube, og hvis du er blant dem, kan PlayStation Classic gi deg alt du ønsker deg av en retrokonsoll. Hvis ikke, vil du bli skuffet over spillutvalget, lite imponert over det mangelfulle grensesnittet, og tvinges til å se på – ofte i avsky – at scenene fra det sene nittitallet gjenopplives som Frankensteins uhyre på din 1080- eller 4K-TV.

• Hvordan klarte Sony å bomme så til de grader med PlayStation Classic?

Gerald Lynch har bidratt til denne anmeldelsen.