Sony Inzone H9 2 Wireless: Kort sammendrag

Vi hadde store forhåpninger da det første trådløse Inzone H9-headsettet landet på skrivebordet vårt. Sony, et selskap kjent for sin lydekspertise, hodetelefoner og mikrofoner i studiokvalitet, og enestående moderne støydemping, laget endelig et gamingheadset.

Problemet var at det rett og slett ikke var bra nok. Det var langt fra et av de beste trådløse gamingheadsettene du kan kjøpe. I stedet fikk vi et produkt som var så fokusert på gaming og så ut som det kom rett fra en PS5 Pro-produksjonslinje at det gikk glipp av det viktigste fundamentet for et godt headset – virkelig god lyd.

Den gode nyheten er at H9 2 er en fullstendig snuoperasjon fra forgjengeren. Sony har virkelig endret tilnærmingen sin. Den tar ikke bare et nytt designnivå, den leverer også enestående lydkvalitet uansett hva slags lyd vi sender den gjennom eller hvilken plattform vi bruker. Mikrofonen (som nå er avtakbar) er også lysår foran den ganske middelmådige faste mikrofonen i den originale H9, og komforten og den ergonomiske designen er like høy. Ulempene? Batteritiden er fortsatt ganske standard 30 timer (eller litt mindre i våre tester, selv med ANC slått av), og prisen er fortsatt høy. Men det er stort sett alt. Sony har virkelig satset alt med dette headsettet, og det synes.

Sony Inzone H9 2 Wireless: Pris og tilgjengelighet

• Tigjengelig i svart og hvitt
• Pris 3 495 kroner

For å gå rett på sak, er dette et veldig dyrt trådløst headset. Det er tilgjengelig nå hos de fleste store forhandlere og kan også kjøpes direkte fra Sonys egen nettside. Det er tilgjengelig i enten svart eller hvitt.

Det er imidlertid usedvanlig bra, så du må spørre deg selv om du er villig til å betale for den kvaliteten og allsidigheten, spesielt med tanke på hvor mange gode konkurrenter det finnes på markedet akkurat nå, der modeller som Razer BlackShark V2 Pro og andre som fortsatt holder mål.

Sony Inzone H9 2 Wireless: Spesifikasjoner

Sony Inzone H9 2 Wireless: Design og funksjoner

• Betydelig forbedret lettvektsdesign
• Stilig design
• Mange tilkoblingsmuligheter

Dette må være et av de flotteste gaming-headsettene vi har opplevd så langt. Det er noe med det justerbare, stoffinnpakkede hodebåndet som føles veldig moderne, selv om det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvorfor. Det er nesten en Converse- eller Levi's-følelse over det, enten det er i svart eller hvitt (selv om den hvite modellen definitivt er mer iøynefallende med sitt kontrasterende svart-hvite design). Det gir en stil som blander en moderne utendørsestetikk med et rent spilldesign.

Alt dette gjør det samtidig som det er bemerkelsesverdig komfortabelt takket være det skistropplignende hodebåndsdesignet, som ikke er så ulikt det vi har sett på SteelSeries Arctis Nova Pro Wireless og lignende hodesett. Resultatet er et hodesett som er veldig komfortabelt selv under lengre spilløkter, spesielt med tanke på at det veier rett under 260 g uten mikrofonen.

Øreklokkene er også enorme, over-ear-design med en lukket bakside, komplett med minneskum og myk polstring. De føles nesten overkonstruerte for det de er, men komforten er vanskelig å utsette på.

Når det gjelder tilkobling, er det fortsatt ingen offisiell Xbox-støtte (noe som kanskje ikke er overraskende gitt merkenavnet her), men ellers er det stort sett alle tilkoblingsmuligheter du kan ønske deg. Bluetooth 5.3? Ja. Trådløs 2,4 GHz med lav latens? Ja. 3,5 mm-tilkobling? Ja – noe som manglet i den originale modellen. Det er veldig fint å se.

På maskinvaresiden har Sony utstyrt headsettet med sine WH-1000XM6 30 mm-drivere med membraner i karbonfiberkompositt, nøyaktig samme type som finnes i de legendariske livsstilshodetelefonene med samme navn. Vi kommer til hvorfor de er så gode om et øyeblikk, men de er også bygget rundt solid støyreduksjon og ambient-modus, noe som virkelig utgjør en forskjell.

Sony Inzone H9 2 Wireless: Ytelse

• Utmerket lyd
• Enestående mikrofon
• Standard batteritid

Lyden er imponerende klar over trådløse enheter. Bassen er godt balansert, spesielt med tanke på 30 mm-elementene. Bassen er ikke så tung at den overdøver mellomtonene og diskanten, men det er fortsatt nok tyngde til at vi kan høre de dypere tonene, rumlingen av eksplosjoner og trykket fra en basstromme. Det er mye å sette pris på, både når man lytter til musikk og spiller.

Det er teoretisk sett ment å være et FPS-headset, men ærlig talt syntes vi diskanten var litt for myk for den typen spill. Sammenlignet med noen andre spillhodesett manglet det litt av skarpheten som trengs for å virkelig høre hvert skritt og hver lyd rundt oss, til tross for romlig lyd og Windows' forsøk på å håndtere det.

Men hvis du leter etter et svært allsidig headset som ikke bare tilbyr bred tilkobling, men også leverer sterkt på tvers av flere typer media og spillsjangre, så oppfyller H9 2 Wireless alle disse kravene.

Mikrofonen er også på et annet nivå. Vi gjorde noen enkle tester i Audacity og spilte inn vokalspor til sammenligning, og sammenlignet med vår klassiske Shure 55SH Series 2, koblet til via en av Elgatos XLR DAC-er, var det vanskelig å høre noen større forskjell – til vår overraskelse.

Støydemping er også her, og det er mer enn nok til å håndtere et travelt hjem. Det påvirker imidlertid batteritiden, noe som er verdt å huske på siden batteritiden allerede er ganske gjennomsnittlig – noe som også er en av de få svakhetene, spesielt med tanke på prisen.

Til tross for det, er dette headsettet stilig, kraftig og imponerende kompetent, og sammenlignet med første generasjon er det på et helt annet nivå.

Burde du kjøpe Sony Inzone H9 2 Wireless?

Kjøp det hvis:

Ikke kjøp det hvis:

Sony Inzone H9 2 Wireless: Andre alternativer

Slik testet vi Sony Inzone H9 2 Wireless

• To uker med kontinuerlig bruk som daglig headset
• Én ukes bruk på treningsstudioet for å teste ANC
• Sammenligninger ble gjort med den originale H9 Wireless

Fra den opprinnelige forfatteren;

Jeg brukte omtrent to uker med Inzone H9 2, og testet den i en rekke situasjoner – både mens jeg spilte og jobbet hjemmefra. Jeg tok den også med på flere dagsturer og byttet ut mine vanlige ANC-hodetelefoner på treningsstudioet med dem, for å virkelig se om den kunne holde mål i et mer offentlig miljø.

Når det gjelder spilling, testet jeg den i en rekke RTS- og RPG-spill, inkludert Total War: Warhammer 3, samt Stellaris og The Witcher 3.

• Først testet i februar 2026
• Les mer om hvordan vi tester forbrukerteknologi hos TechRadar

Nintendo Switch 2: Kort sammendrag

Etter det som føltes som en evighet med venting etter alle lekkasjene og den endelige offisielle kunngjøringen tilbake i januar 2025, er Nintendo Switch 2 endelig her. Å si at konsollen har hatt en tøff start er imidlertid en underdrivelse, ettersom det er vanskelig å få tak i den i denne tidlige fasen. Dette, pluss konsollens relativt høye pris (så vel som spillenes), betyr at det er noen som søker alternativer til håndholdte spillkonsoller.

I skrivende stund har jeg hatt Nintendo Switch 2 i et par uker, og jeg har brukt hver eneste dag på å spille spillene og teste maskinvaren for å vurdere ytelsen og eventuelle forbedringer i forhold til den originale 2017-konsollen. Til tross for mangelen på ambisjoner og innovasjon (i hvert fall sammenlignet med tidligere konsoller som Wii og Nintendo DS), synes jeg Nintendo har produsert et eksepsjonelt system her som endelig realiserer det fulle potensialet til Switch-konseptet.

De åpenbare oppgraderingene, som støtte for 4K- og 1440p-oppløsninger i dokket modus og 120Hz-funksjoner (både i bærbar modus og dokket på kompatible skjermer), er svært velkomne, og gir Switch 2 et skritt nærmere paritet med sine kraftigere jevnaldrende i PS5 og Xbox Series X og S. Switch 2 har selvfølgelig ikke helt den rå grafiske dyktigheten til de Sony- og Microsoft-bygde maskinene, men det er ikke en million mil unna, slik vi ser med visse Nintendo Switch 2-porteringer som Street Fighter 6 eller Cyberpunk 2077.

Andre skjermorienterte moderne egenskaper er også til stede her, som HDR10 og VRR-støtte (selv om variabel oppdateringsfrekvens for øyeblikket forvirrende nok bare er tilgjengelig i håndholdt spilling). Førstnevnte gir saftigere kontrast og rikere farger på kompatible skjermer, mens sistnevnte jevner ut bildefrekvenser for mer stabil ytelse.

Dessverre er det rimelig å si at Switch 2s lanseringsspillutvalg er på den svakere siden. Mario Kart World er flott og en ideell tittel å ha fra dag én, men en god del av lanseringsspillene har vært porteringer av originale Switch-spill eller spill som er overført fra andre plattformer. Selv om det er flott å se store hits som The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom på en ekstremt solid 4K/60fps på Switch 2, har det ikke vært den mest fullverdige lanseringen hvis du ser på det fra et strengt førstepartsperspektiv.

Heldigvis blåser Switch 2 liv i originale Switch-titler via imponerende bakoverkompatibilitet. Vi skal gå mer inn på dette i en egen seksjon, men vi har sett monumentale resultater ved å spille noen av våre egne Switch-favoritter på den nye konsollen – noen av dem har Nintendo selv ikke engang offisielt nevnt.

Det er selvfølgelig også noen ulemper det er verdt å snakke om. For det første er batteritiden svært mangelfull i håndholdt modus, og det føles som en ynkelig nedgradering sammenlignet med de originale Switch-modellene. Vi opplevde også en merkbar lydforsinkelse med flere gaming-headset og ørepropper via Bluetooth-tilkobling. Videre er skjelettet til den originale Switchen fortsatt til stede på mange måter, med et nesten identisk Home-dashbord, mangel på tilpasning og den vedvarende trusselen om drift som råder i de nye Joy-Con 2-kontrollerne.

Likevel er Switch 2 et kapabelt stykke utstyr, og et som gir en natt-og-dag-oppgradering i forhold til sin åtte år gamle forgjenger. Vi gleder oss definitivt til at spillbiblioteket utvides, samt at selve systemet mottar diverse oppgraderinger via fremtidige fastvareoppdateringer.

Nintendo Switch 2: Pris og tilgjengelighet

Nintendo Switch 2 ble lagt ut for salg 5. juni 2025. Konsollen alene har en veiledende pris på 6 695 kroner. Det finnes også en offisiell pakke som inkluderer en digital kopi av Mario Kart World i tillegg til konsollen for 7 449 kroner. Noen amerikanske og britiske forhandlere har også sine egne pakker, ofte med et ekstra par Joy-Con 2-kontrollere eller Nintendo Switch Online-abonnement, men du må vente å betale ekstra for disse.

Prismessig er Nintendo Switch 2 (selv om den absolutt er dyrere enn forgjengeren) omtrent på linje med lignende moderne håndholdte spillenheter, inkludert den opprinnelige Steam Deck (6 499 kroner) og Asus ROG Ally (5 990 kroner). Premium-enheter som Steam Deck OLED og ROG Ally X er enda dyrere, noe som plasserer Switch 2 i et relativt middels prisnivå blant håndholdte spillkonsoller, men absolutt på den rimeligere siden i segmentet.

Når det gjelder hjemmekonsoller, er Switch 2 billigere enn PS5 og ligger på samme nivå som PS5 Digital Edition (6 290 kroner). Den er også sammenlignbar i pris med Xbox Series X Digital Edition (6 790 kroner).

Det er også verdt å merke seg at lagerbeholdninge av Nintendo Switch 2 har vært et vedvarende problem siden forhåndsbestillingsfasen. Ved lansering har det vært vanskelig å kjøpe en Switch 2 i butikk. Dette var imidlertid også tilfelle med den originale Switchen og konkurrerende systemer som PS5. I begge tilfeller ble lageret bedre i månedene etter lanseringen, så vi håper det samme gjelder for Nintendos nyeste enhet.

Nintendo Switch 2: Spesifikasjoner

Nintendo Switch 2: Design og byggekvalitet

Det mest slående med Nintendo Switch 2 er utseendet og forbedringene i byggekvaliteten sammenlignet med forgjengeren. Konsollen ser tydelig mindre leketøyaktig ut, i stor grad hjulpet av et generelt slankere design og at de opprinnelige Joy-Cons neonrøde/blå estetikk er droppet.

Noen beklager kanskje tapet av særegenhet, og det er greit nok. Men den skiller seg likevel ut blant den omfattende mengden håndholdte spillkonsoller. Til tross for sin økte størrelse, er fremdeles Switch 2 imponerende slank. Faktisk er den like tynn som den opprinnelige Switch, og viktigst av alt, mangler den omfanget til modeller som Steam Deck OLED og ROG Ally X. Dette betyr at selv om den er p grunn av være den større skjermstørrelsen, forblir den en eminent bærbar konsoll.

Vi vil imidlertid anbefale å investere i en bæreveske hvis du planlegger å ta med Switch 2 ut på tur. Selv om den utvilsomt er mer robust enn Switch, er den fortsatt utsatt for samme slitasje som ethvert håndholdt system.

Switch 2-dokken har også sett en størrelsesøkning, men med god grunn. Denne gangen har dokken en vifte som bidrar til å holde enheten kjølig under lange spilløkter. Heldigvis er dokken fortsatt liten nok til å passe inn selv i de mest kompakte spillrommene. Enten det er på et TV-stativ eller datamaskinbordet ditt, eller andre steder, burde du ikke få noen problemer med å integrere Switch 2 i et dokket oppsett. Dokken har også to USB-porter, én ethernet-port og et HDMI-spor for bruk på TV-er eller spillskjermer.

Når det gjelder selve den håndholdte enheten, er det mye å gå gjennom når det gjelder designet. Enheten har nå to USB-C-porter – en på toppen og den andre nederst. Ved siden av hver port er det sett med høyttalere. På toppen finner du også av/på- og volumknappene, samt spillkortsporet, 3,5 mm hodetelefonkontakt og en innebygd mikrofon.

Switch 2s støtte er en enorm forbedring. 2017-modellen hadde en enkel støtte på den ene siden, som føltes ekstremt stiv. Switch OLED utvidet dette designkonseptet, men den var ikke mye bedre totalt sett. På Switch 2 har støtten blitt fullstendig redesignet. Den strekker seg over nesten hele lengden på den håndholdte enheten og kan roteres i mye større grad. Dette gir større frihet med hvordan du plasserer Switch 2 på en overflate for bordspilling.

En annen massiv forbedring kommer i hvordan Joy-Con 2-kontrollerne festes til den håndholdte enheten. I stedet for den originale Switchs stive skinnesystem, har Switch 2 valgt en magnetisk tilkobling. Dermed klikker Joy-Con 2 seg sømløst og umiddelbart på plass. Du kan også enkelt ta dem ut igjen ved å trykke på en knapp som er plassert rett under ZL/ZR-knappene.

En siste ting å merke seg er at Switch 2 er imponerende lett. Med en vekt på bare 535 gram er den bare marginalt tyngre enn den originale Switchen, som veide 399 g, og Switch OLEDs 422 g. Vi må innrømme at vi ventet oss noe mye tyngre før vårt første møte med konsollen for noen måneder siden, men vi er fortsatt positivt overrasket over Switch 2s slankhet. Og sammenlignet med den større Steam Deck OLEDs 640 gram, er det mindre anstrengende å spille med Switch 2 i sengen eller på farten totalt sett.

Nintendo Switch 2: Skjerm

I motsetning til navnebroren Switch OLED, har Nintendo valgt en LCD-skjerm for Switch 2. Dette kan virke som en nedgradering på papiret, men i virkeligheten har overgangen tilbake til LCD sine egne fordeler. For det første er LCD mindre utsatt for innbrenning av skjermen enn OLED, noe som gir et panel som burde vare lenger.

Nintendo har dessuten klart å sørge for at spillene dine fortsatt ser skarpe og fargerike ut under bærbar spilling. Nintendo beskriver skjermen sin som «Vivid LCD», og det er mildt sagt en nøyaktig beskrivelse. Skjermen støtter HDR10, som betyr at spill som støtter denne skjermteknologien (som Super Mario Odyssey og det kommende Metroid Prime 4: Beyond) kan være like iøynefallende fargerike på den håndholdte enheten som de ville vært på et større OLED-panel.

Denne 1080p-skjermen støtter også VRR (variabel oppdateringsfrekvens), noe som bidrar til at krevende spill kan opprettholde en jevn bildefrekvens og hjelper 120Hz-kompatible titler med å nå dette målet. Ved lansering er det ikke mange spill som drar nytte av Switch 2-skjermens 120Hz-kapasitet, selv om det er bekreftet at Metroid Prime 4: Beyond har en 1080p-ytelsesmodus som sikter mot denne høye oppdateringsfrekvensen. Det vil garantert se fantastisk ut på den håndholdte enheten som allerede har en innebygd 1080p-oppløsning.

Selvfølgelig vil det være tider når du ikke vil bruke HDR10, kanskje for å spare batteri eller for å ha en spillopplevelse som er mindre krevende for øynene. Nintendo har heldigvis tenkt på dette, og det finnes alternativer i innstillingsmenyen for å deaktivere HDR helt eller bare aktivere det for ekte HDR-kompatible spill.

I våre tester har vi ingen innvendinger når det gjelder Switch 2-skjermen. Det er en monumental oppgradering fra originalens 720p LCD-skjerm. Hoppet til 1080p hjelper både Switch 2 og originale Switch-spill til å se utrolig skarpe ut. Selv titler som bruker en dynamisk oppløsning i håndholdt modus – som Bayonetta 3 og Astral Chain – er bedre i stand til å nå dette målet takket være den økte kraften til Switch 2.

Nintendo Switch 2: Brukerflate og innstillinger

Hjem-dashbordet til Switch 2 er en skuffelse ved første øyekast. Faktisk kan du kanskje ikke skille det fra den originale konsollmenyen hvis det ikke var for de avrundede kantene på spillikonene på Switch 2. Det er fortsatt aggressivt kjedelig, og du har fortsatt bare valget mellom to grunnleggende hvite og svarte temaer, men det har vært noen viktige forbedringer verdt å snakke om.

Det viktigste å merke seg er ytelsen. Problemer med den iskalde inputforsinkelsen er praktisk talt ikke-eksisterende nå, og ingen steder er dette mer tydelig enn i den fornyede Nintendo eShop. Det er et helt nytt brukergrensesnitt her, og varene er organisert mye mer ryddig og smart enn før. Og selv om du fortsatt ikke vil unnslippe fjellene av genAI-utstyr når du ser gjennom tilbudsdelen, vil vi fortsatt hevde at eShop nå er mye mer responsiv enn til og med PlayStation- og Microsoft-butikkene.

Over til Systeminnstillinger, så finner du mye av det som var tilgjengelig på den originale Switchen. På Switch 2 finnes det mange flere alternativer for å dra nytte av maskinvarens nye funksjoner. Disse inkluderer å stille inn TV-utgangen til 1440p eller 4K, finjustere HDR, samt å forhindre at systemet lader batteriet helt opp for å hjelpe batteriet med å vare lenger i årene som kommer. Et lignende alternativ er vanlig med de beste iPhone-modellene og de beste Android-mobilene, så det er fint å se det her på en bærbar spillenhet.

Nintendo Switch 2: Lyd

Et viktig tillegg til Nintendo Switch 2 er implementeringen av et skreddersydd surroundlydsystem, støttet av høyttalerne både på toppen og bunnen av den håndholdte enheten.

Det som imponerte mest her var det overraskende nivået av lydkvalitet når man ikke bruker hodetelefoner i håndholdt modus. Høyttalerne er betydelig mindre tinnete enn den originale Switchen (selv om den også ble forbedret med OLED-modellen), og de gir overraskend klar lyd for en så kompakt enhet.

Høyttalerne fungerer utmerket for et bredt spekter av spill, enten det er det enorme, altoppslukende lydbildet i The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom eller de smittende fengende melodiene i Splatoon 3. Selv eldre NES- og SNES-spill som kan spilles via Nintendo Switch Online, drar nytte av dette, med enklere melodier som kommer frem med stor klarhet.

Bluetooth-støtte er der Switch 2 vakler i lydavdelingen. Misforstå oss rett, du får fortsatt sterk surroundlydstøtte her. Men med spillhodetelefonene og øreproppene vi testet – inkludert øreproppene RIG 900 Max HS og Nothing Ear (a) – var det en veldig merkbar lydforsinkelse på rundt et halvt sekund. Dette var tilfelle både i dokket og håndholdt modus, selv om det absolutt var mer uttalt med sistnevnte.

Derdor vil vi anbefale å koble til et par kablede hodetelefoner via 3,5 mm-kontakten. I dette tilfellet testet vi hodetelefonene Razer BlackShark V2, og lyden var krystallklar uten et snev av forsinkelse.

Nintendo Switch 2: Ytelse

Nå er det den generelle spillytelsen som virkelig imponerer ved Nintendo Switch 2. I hvert fall på dette tidlige stadiet i konsollens levetid, ser det ut til at tanken om dårlige bildefrekvenser og sterkt kompromitterte Nintendo Switch-porter er en saga blott.

Nintendos egen produksjon har så langt vært fantastisk på denne fronten. Mario Kart World kjører på rene 1440p mens den er dokket (1080p i håndholdt modus) med solide 60 bilder per sekund (fps) til enhver tid. Det er spesielt imponerende med tanke på seriens skifte til en levende åpen verden.

Vi ble imidlertid enda mer overrasket over noen av konsollens nyutgivelser. Street Fighter 6, for eksempel (selv om den er litt dårligere når det gjelder bildekvalitet med noe merkbar korning), kjører utmerket på 60 fps både online og offline. Den populære singleplayer-modusen World Tour får en trøkk med kamper som er låst til 30 fps, men det er den eneste virkelige skavanken på denne ellers eksepsjonelle videreføringen.

Den ene store ulempen med alt dette er Switch 2s sjokkerende dårlige batteritid. I håndholdt modus anslår Nintendo selv at du kan få alt fra to til seks og en halv time. Men i vår testing fant vi rett og slett ikke at dette var tilfelle. Mer krevende titler vil selvfølgelig tappe batteriet mye mer, men selv med originale Switch-spill slet v med å få mer enn tre timer med full lading. Og det er selv etter å ha omgått feilen der konsollen tror den har rundt 10 % kortere batteritid enn den faktisk har.

Selv når du spiller mindre krevende titler, som sideskrollere eller Nintendo Switch Online (NSO)-retrospill, sliter batteritiden. Du kan selvfølgelig redusere dette ved å skru ned konsollens lysstyrke og deaktivere HDR for visse spill, men dette går på bekostning av den generelle bildeklarheten.

Du kan få rundt fem timer på topp med mindre visuelt krevende spill, etter at vi har testet titler som Hollow Knight, Puyo Puyo Tetris 2S og en rekke klassiske Switch Online-titler. Selv tomgang på startdashbordet ser ut til å tømme batteriet i et alarmerende tempo, så sørg for å holde konsollen i standby når du er ute og farter og den ikke er i bruk.

Nintendo Switch 2: Bakoverkompatibilitet

Nintendo Switch 2s bakoverkompatibilitet er rett og slett utmerket. Spesielt når det gjelder å kjøre og spille originale Switch-spill. For det første drar de fleste Switch-spill på et basisnivå nytte av Switch 2s raskere interne lagring. Det betyr at du kan forvente at spill starter opp og laster scener mye raskere i gjennomsnitt.

For eksempel tok det å starte Xenoblade Chronicles X: Definitive Edition oss fra startdashbordet til spillmenyen på rundt 4 sekunder. Deretter tok det omtrent 10 sekunder fra menyen til spillet. Det er en lignende historie med Super Smash Bros. Ultimate, som laster inn i en kamp på bokstavelig talt mindre enn 3 sekunder. Et annet fremragende eksempel er Hyrule Warriors: Definitive Edition, som jeg allerede har skrevet om som en av mine favoritt Switch 2-opplevelser så langt, til tross for at det er en original Switch-tittel. I hovedhistoriemodusen gikk spillet fra nivåvalg til lasting til spilling på, igjen, rundt 3 eller 4 sekunder.

Mange Switch-spill drar også nytte av en økning i bildekvalitet og generell ytelse, ikke bare spill som har mottatt betalte Nintendo Switch 2 Editions. Det mest fremtredende eksemplet her er Pokémon Scarlet and Violet. De fleste vil være enige om at den originale Switch-utgivelsen var et rot, med forferdelig bildekvalitet og hakkete animasjoner. På Switch 2 har spillet blitt helt forvandlet, med solide 60fps og nærmere 4K mens det er dokket, og 1080p på i håndholdt modus. Nå føles spillets generelle grafikkstil fortsatt litt flat, men med de viktigste ytelsesproblemene løst på Switch 2, er det nå vel verdt å spille, da det fortsatt er et fint Pokémon-eventyr.

Et annet spill som drar nytte av det er, igjen, Hyrule Warriors: Definitive Edition. Det spillet hadde opprinnelig en ubegrenset bildefrekvens, noe som betyr at Switch 2 er i stand til å gi en ytelse på 60fps til enhver tid. Bildekvaliteten i håndholdt modus er også fabelaktig, der spillet har 1080p og ikke lenger trenger å nedsample til 720p for å passe den originale Switch-skjermen. Hvis du kjenner til andre originale Switch-titler med ubegrensede bildefrekvenser, burde du absolutt prøve dem på Switch 2, da resultatene kan overraske deg.

Nintendo Switch 2: Joy-Con 2

Nå over til Switch 2s innebygde kontroller – Joy-Con 2. Og igjen opplever vi en ganske betydelig forbedring i forhold til den forrige modellen på noen måter. Den generelle designen er mye slankere, og de er litt rundere enn de originale Joy-Con-kontrollerne. Den større størrelsen gjør dem også mye mer komfortable å spille med over lengre økter – selv når man deler en individuell Joy-Con 2 med en venn for samarbeidsspilling.

Det store tilskuddet her er musekontroller, som støttes av visse titler, inkludert Civilization 7 og Cyberpunk 2077. Musekontroller kan også brukes til å navigere i Switch 2s Home-dashbord og Nintendo eShop (selv om mangelen på et rullehjul er litt forstyrrende her). Det er en veldig smart implementering, og ytelsen er ekstremt jevn uten unødvendig akselerasjon. Du kan til og med justere musefølsomheten i Systeminnstillinger-menyen og i støttede spill.

Det er verdt å nevne at det allerede har vært rapporter om Joy-Con 2-kontrollere som lider av styrespakdrift, og selve styrespakene ser ut til å ha samme design som originalene.

Dette er synd og skam og en stor skuffelse, ettersom en av våre største bekymringer før lanseringen var mangelen på forbedringer i denne forbindelse. Nintendo tilbyr gratis reparasjon og erstatning for Joy-Con 2-kontrollere som lider av stick drift, men vi ville åpenbart foretrukket en Hall-effektløsning for å unngå dette problemet helt.

Nintendo Switch 2: GameChat

Endelig har Nintendo en ekte gruppechatløsning innebygd i en av konsollene sine. Selv om en rekke titler på den originale Switchen støttet stemmechat via den offisielle Nintendo Switch Online-appen, var det ikke mindre enn forferdelig å chatte med venner på denne måten – ofte takket være tvungne avbrudd mellom kamper og lyd av lav kvalitet.

Så, er GameChat et anstendig alternativ til for eksempel Discord? Vel, både ja og nei. GameChat henter åpenbart stor inspirasjon fra verdens ledende gruppechatprogramvare. Lydkvaliteten via Switch 2s innebygde mikrofon er overraskende klar, og headsetmikrofoner støttes også. Det er objektivt sett en stor forbedring i forhold til Nintendos tidligere prestasjoner.

Problemene kommer med implementeringen. Nemlig å krympe spillskjermen for å vise vennenes Switch 2-profilikoner. Dette virker unødvendig, spesielt når du ikke bruker Nintendo Switch 2-kameratilbehøret, for ikke å nevne det faktum at GameChat legger til massive svarte rammer rundt spillskjermen. Discord har allerede løst dette med sitt enkle og effektive overlegg som opprettholder bildeoppløsningen samtidig som profilikoner vises til siden på en semi-transparent måte.

GameChat mangler imidlertid ikke ambisjoner, og det finnes noen fine ideer her. For eksempel er det å kunne se vennenes spillskjermer en ny idé, og en fin måte å oversette delt skjerm-spilling på i et online-rom. Problemet er igjen utførelsen av det. Vennenes skjermer gjengis med en ubehagelig lav bildefrekvens, til det punktet hvor det faktisk kan være ganske distraherende.

Vi håper Nintendo fortsetter å forbedre GameChat-tjenesten fremover og utvide den med flere tilpassbare alternativer, fordi det er en hendig ting å ha for gruppechat med venner online, og den har noen fine ideer selv. Men foreløpig vil vi fortsatt anbefale å sette opp en chat med venner via Discord.

Burde du kjøpe Nintendo Switch 2?

Kjøp den hvis …

Ikke kjøp den hvis

Du kan også vurdere

Hvis Nintendo Switch 2 ikke er helt noe for deg, eller hvis du rett og slett ikke finner noe på lager til den for tiden vanskelig tilgjengelige konsollen, er det et par alternativer som kanskje passer bedre til dine preferanser.

Slik testet vi Nintendo Switch 2

Vi testet Nintendo Switch 2 i litt over to uker for denne anmeldelsen. I dokket modus spilte vi på en 4K-kompatibel LG CX OLED-TV, men jeg delte tiden jevnt mellom dokket og håndholdt spilling. Våre valg av kontrollere under testingen var Joy-Con 2, Nintendo Switch 2 Pro Controller og den trådløse Nintendo GameCube Controller for bruk med det nye GameCube-klassikerbiblioteket via Nintendo Switch Online + Expansion Pack.

Testingen involverte også å spille en hel haug med Switch 2- og originale Switch-spill. Disse inkluderer Mario Kart World, Street Fighter 6, Yakuza 0: Director's Cut, Tears of the Kingdom – Nintendo Switch 2 Edition, Deltarune, Xenoblade Chronicles X: Definitive Edition og Hyrule Warriors: Definitive Edition.

Vi sammenlignet også Switch 2s spillytelse med basisversjonen av PS5 og Switch OLED. Selv om den mangler den rene kraften til førstnevnte, er den ikke så langt unna, som vi ser med noen av Switch 2s utmerkede porter. Og når det gjelder sistnevnte, er det ingen konkurranse, og vi syntes det var usedvanlig vanskelig å gjenoppleve vår eldre Switch, spesielt når det nye systemet er nesten fullstendig bakoverkompatibelt.

Når det gjelder lyd, brukte vi stort sett de innebygde høyttalerne i den håndholdte Switch 2, men testet headsetlyd med RIG 900 Max HS, Nothing Ear (a)-øreproppene og spillheadsettet Razer BlackShark V2.

SteelSeries Arctis GameBuds: Kort sammendrag

SteelSeries Arctis GameBuds kan meget vel være de beste spillhodetelefonene vi noen gang har testet. Som en komplett pakke leverer de på alle fronter: fra batteritid og lydkvalitet til komfort, passform og funksjoner. De er virkelig imponerende og er en av de enkleste anbefalingene vi noen gang vil komme med.

Hver GameBud er tilgjengelig i elegant hvit eller svart (avhengig av plattformversjon), og har en kompakt utforming som sitter komfortabelt i øret med en enkel trykk-og-sving-bevegelse for å holde dem trygt på plass. De er også lette og berøringspanelet gjør kontrollen enkel. Etuiet er også kompakt og passer lett i lommen.

GameBuds er nok små i størrelse, men de er fulle av funksjoner som gjør dem utrolig attraktive – før du i det hele tatt tar dem på. Med aktiv støyreduksjon (ANC), IP55 vannmotstand og kompatibilitet på tvers av plattformer, er funksjonssettet sterkt allerede i utgangspunktet – men det blir enda bedre.

Inkluderingen av hurtiglading og et etui som støtter trådløs lading er en stor bonus, og gir deg flere alternativer for å holde både dekselet og hodetelefonene ladet for langvarig bruk. I tillegg tilbyr dobbel 2.4GHz og Bluetooth 5.3 den nyeste trådløse tilkoblingsteknologien. Hovedhøydepunktet og bonusen, akkurat som med årets nykommer i SteelSeries' headset-portefølje, Arctis Nova 5 Wireless, er at GameBuds fungerer med SteelSeries Arctis-appen. Dette gir deg tilgang til over 100 ekspertdesignede lydprofiler for et stort antall spill.

Et godt design og omfattende funksjonssett er fint, men det må støttes av kvalitet og utmerket lyd for spill – og GameBuds leverer i overflod. GameBuds kanaliserer alt som gjør SteelSeries lydutstyr til gaming eksepsjonelt og utrolig bra for ethvert spill, og leverer strålende lyd på tvers av alle sjangere og spillsituasjoner, enten de er stillegående og spennende eller hektiske og intense. Testene våre avslørte knapt noen svakheter for bruk under arbeid, spill og underholdning, og GameBuds er noen av de mest imponerende hodetelefonene vi har brukt.

Ulempene er få. Du vil få en bedre passform med tredjeparts skumplugger fordi de medfølgende gummipluggene er litt for enkle. Kontrollene krever også merkbart trykk, noe som betyr at du noen ganger kan skyve øretelefonen lengre inn i øret når du bruker dem. Men bortsett fra det, er det veldig lite som påvirker GameBuds ytelse negativt.

Noen konkurrerende gamingørepropper kan tjene deres spesifikke formål bedre – som PlayStation Pulse Explore-øreproppene med PlayStation Portal-kompatibilitet, for eksempel – men hvis du ser etter den mest komplette pakken totalt sett, kan dette godt være de beste gamingøreproppene du kan kjøpe akkurat nå nå.

SteelSeries Arctis GameBuds: Pris og tilgjengelighet

• Pris: 1 999 kroner
• Lansert 29. oktober 2024

GameBuds hører til i samme prisklasse som Sony Inzone Buds, Razer Hammerhead HyperSpeed ​​​​Buds og PlayStation Pulse Explore Buds, og plasserer seg godt i dette selskapet. Alle retter seg mot markedet for avanserte trådløse gaming-ørepropper, og alle fortjener sin plass der. GameBuds gjør definitivt nok for å hevde seg i samme liga som de nevnte modellene.

SteelSeries Arctis GameBuds viste seg å bli utrolig populære ved lansering, og solgte ut på merkevarens egen nettbutikk allerede under forhåndsbestillingsfasen, og vi venter at interessen vil forbli høy lenge etter lanseringen.

Med tanke på det imponerende utvalget av funksjoner, mener vi GameBuds er rimelige. De kan konkurrere med enhver annen førsteklasses modell og gjør mye for å rettferdiggjøre prislappen.

SteelSeries Arctis GameBuds: Spesifikasjoner

SteelSeries Arctis GameBuds: Design og funksjoner

• Stilrent og kompakt design
• Trykkontrollene er intuitive, men krever litt trykk
• Trådløs lading er en stor bonus

Med en vekt på bare 5,3 g per ørepropp, trenger den bare et enkelt trykk og en liten vri for å passe tett og komfortabelt i øret. SteelSeries sier at de brukte skanninger av 40 000 ører for å forme utformingen av GameBuds, selv om gamingørepropper alltid vil avhenge av hvordan dine unike ører ser ut. Vi har generelt opplevd dem som komfortable, lette å samhandle med og ikke utsatt for å falle ut av ørene.

Som med øreproppene Pulse Explore, har vi imidlertid opplevd under testene at de medfølgende skumørepluggene er helt gjennomsnittlige – helt greie, men ikke bra for veldig lange spilløkter. Vi har foretrukket å bruke tredjeparts skumplugger for å oppnå en bedre passform – noe som også forbedrer lydisolasjonen og kvaliteten. Det er litt skuffende at et ekstra kjøp er nødvendig for å virkelig optimalisere GameBuds' passform.

GameBuds har forlatt de vanlige berøringskontrollene man ofte ser på ørepropper og har i stedet valgt noe som ligner mer på en berøringsflate på en bærbar datamaskin. Dette gjør utilsiktet berøring mye vanskeligere, noe som vi setter pris på, men vi har opplevd at berøringsflaten krever et godt trykk for å aktiveres, noe som noen ganger får øreproppen til å bevege seg eller dyttes litt bakover i øret. Det føles aldri som om de skyves ut av posisjon eller løsner, men det er fortsatt ikke helt perfekt.

Selv om den trådløse 2,4 GHz-tilkoblingen ikke er noe nytt, er den utmerket, og den medfølgende dongelen er fantastisk kompakt og designet med PS5s USB-C-porter i tankene. Den sikrer at den ikke blokkerer en port når den er koblet til en annen. Sammen med Bluetooth 5.3 utgjør dette en robust kombinasjon av trådløse tilkoblinger.

Når det gjelder kompatibilitet, fungerer PlayStation-enheten sømløst med PS5, PS4, Nintendo Switch, PC, Mac og mobile enheter. Men hvis du vil ha det beste nivået av kompatibilitet på tvers av plattformer, burde du velge Xbox-versjonen, som følger den moderne trenden innen gamingheadset med kompatibilitet for alle større konsoller og enheter.

Etuiet er en liten pilleformet boks med fin finish og kompakt design, som holder både hodetelefonene og dongelen pent på plass. Den store styrken til etuiet er imidlertid at det er kompatibelt med trådløs lading, som er en kjærkommen ekstrafunksjon. Å ha en ekstra metode for lading og potensielt økt batteritid kan være en avgjørende faktor for trådløst spilltilbehør, og å få denne ekstra funksjonen uten å måtte bruke en kabel er enda bedre. Sammen med den påståtte batteritiden på opptil 10 timer per lading for hodetelefonene, er det en virkelig solid løsning.

SteelSeries Arctis GameBuds: Ytelse

• Utmerket lyd til å være ørepropper
• Utrolig fleksibilitet og tilpasningsmuligheter med appen
• Utrolig batteritid

Rett ut av emballasjen leverer SteelSeries Arctis GameBuds utmerket lyd. I de små 6 mm elementene er det et lydbilde som er utrolig detaljert og vibrerende gjennom hele frekvensspekteret. Vi ble også positivt overrasket over mengden, kvaliteten og dybden på bassen. Sammen med Pulse Explore-hodetelefonene (med deres avanserte plane magnetiske elementer), tilbyr disse noen av de beste lydopplevelsene vi har hatt med ørepropper. Fra singleplayer-utgivelser som Star Wars Outlaws og Doom (2016) til å spille Diablo 4 online med en venn, presterte GameBuds strålende. Etter en stund føltes det ikke lenger som om lyden kom fra små ørepropper, og disse kan definitivt konkurrere med PS5-headset eller Xbox Series X-headset når det gjelder lydkvalitet.

Denne allerede imponerende lydkvaliteten er ytterligere forbedret med Arctis Companion-appen. Som med Nova 5-headsettet lar appen deg bytte mellom nøye utformede forhåndsinnstillinger mens du spiller. Disse forhåndsinnstillingene og fleksibiliteten er ikke en gimmick – du kan virkelig finne EQ-innstillinger som passer til alle typer spill og forbedre lydopplevelsen. ANC (aktiv støyreduksjon) demper bassen litt, som alltid med denne teknologien, men den er robust nok til å fortsatt være en kjærkommen funksjon.

Som tidligere nevnt, balanserer de innebygde kontrollene den tynne linjen mellom å være gode til å unngå utilsiktede trykk og å kreve nok kraft til å flytte øreproppene litt for hvert trykk. Det er ikke en stor ulempe og noe vi ble vant til over tid, men det er fortsatt et lite minus i opplevelsen.

Etuiets støtte for trådløs lading har vært en stor ressurs og en fin måte å forlenge lading og batteritid på. Generelt har vi opplevd at SteelSeries' påståtte batteritid stemmer i faktisk bruk (rundt 10 timer per lading for øreproppene).

Mikrofonen er også ganske bra, spesielt til å befinne seg i et par ørepropper. Mikrofonen fungerte også krystallklart under arbeidsmøter og telefonsamtaler.

Med ytelsen som tilbys, kombinert med det slanke designet og omfattende funksjonssettet, kan vi trygt si at SteelSeries Arctis GameBuds er blant de beste i bransjen og kanskje de eneste gaming-øreproppene du noen gang vil trenge.

Burde du kjøpe SteelSeries Arctis GameBuds?

Kjøp dem hvis …

Ikke kjøp dem hvis …

Andre alternativer

Hvis du ikke føler deg helt overbevist av SteelSeries Arctis GameBuds, kan du vurdere disse lignende produktene i stedet.

Slik testet vi SteelSeries Arctis GameBuds

• Testet i fire uker
• Benyttet på flere plattformer inkludert PS5, PC og mobil
• Sammenlignet med andre ørepropper fra Razer og PlayStation

Rob Dwlar:
Jeg testet SteelSeries Arctis GameBuds i omtrent fire uker til min anmeldelse. Jeg satte dem på prøve med spill-PC-en min med RTX 3090, PS5 og mobil, og brukte dem til en rekke formål, fra spill til arbeidsmøter, telefonsamtaler og lytting til musikk.

De erstattet mine vanlige Razer Hammerhead True Wireless-ørepropper når jeg var ute og gikk eller pendlet, og de erstattet SteelSeries Arctis Nova Pro Wireless på PC og PS5 til arbeid og lek. Dermed kunne jeg sammenligne dem direkte med disse enhetene, så vel som med PlayStation Pulse Explore-øreproppene jeg bruker til PS5 og PlayStation Portal.

Når det gjelder spesifikke spill, testet jeg GameBuds med Frostpunk 2 på PC, samt Doom (2016), Star Wars Outlaws, Pentiment og Diablo 4 på PS5 (sistnevnte i en online co-op spilløkt med en venn som kunne verifisere kvaliteten på mikrofonen under intense spilløyeblikk).

Les mer om hvordan vi tester tekniske gadgets hos TechRadar

Først testet i oktober 2024.

PlayStation Portal er det seneste tilskuddet til Sonys PlayStation 5-sortiment. Den er skapt for å være et PS5-tilbehør som gir bærbar tilgang til konsollen og spillbiblioteket via en internettforbindelse. Det er en enkel idé som tar Sonys PS Remote Play-appkonsept og implementerer det på glimrende vis i en dedikert enhet.

PlayStation Portal er akkurat det: et lite vindu til PS5-konsollen din. Selv om den ikke riktig er blant de beste bærbare spillkonsollene ettersom den mangler muligheten til å kjøre spill som Nintendo Switch, prøver ikke PlayStation Portal å være det heller. Den byr på noe helt annet. Den gode nyheten er at den absolutt lever opp til løftene, og er en fantastisk enhet for de som bruker Remote Play eller vil ha en bærbar adgang til PS5.

Denne Remote Play-skjønnheten og dens lyssterke og hvasse 8-tommers LCD-skjerm serverer en flott, bærbar PS5-opplevelse, med enestående ergonomi samt utmerket design og byggekvalitet med alle de fine DualSense-funksjonene som er tilgjengelige.

PlayStation Portal – pris og tilgjengelighet

PlayStation Portal ble lansert 15. november 2023, lanseringsprisen var 2890 kroner og den er tilgjengelig hos alle vanlige forhandlere, samt PlayStation Direct. 

Til sammenligning koster den billigste Steam Deck-modellen (64 GB) rundt 6200 kroner og ASUS ROG Ally koster omkring 7500 kroner – mens Nintendo Switch Lite er nærmest i pris med en pris på rundt 2690 kroner.

Det er imidlertid verdt å huske at Portal ikke er et system som kan spille spill på samme måte som enhetene ovenfor. Dens eneste formål er å bruke Remote Play-systemet (som Backbone One-kontrolleren) for å strømme fra PS5-konsollen din – som du dermed allerede må ha investert i.

PlayStation Portal – design og funksjoner

PlayStation Portal er i hovedsak en DualSense-kontroller pakket rundt en 8-tommers LCD-skjerm. Den har et umiddelbart gjenkjennelig design, konstruksjon og følelse. Den føles raskt hjemme i hendene på en PS5-eier og er komfortabel, lett å håndtere og en fryd å samhandle med. Den er også litt tyngre og større enn du kanskje hadde regnet med. 529 gram låter kanskje ikke så mye, men vekten er merkbar, spesielt når du tar opp kontrolleren med én hånd.

Det kommer i stor grad av den totale størrelsen til enheten. Med en lengde på 30,5 cm har Portal et omfang og en tyngde man må venne seg til. Til toppen av tommelspakene er den 6 cm høy, noe som er litt mindre enn på den vanlige DualSense-modellen.

Den har alt som en vanlig DualSense har. Den eneste lille forskjellen er en litt annen plassering av knappene. PS Home-knappen er plassert i øvre høyre hjørne av den venstre vingen og knappen for mikrofondemping får samme behandling øverst til venstre på høyre kant. Ellers får man den samme grepsfølelsen. Knappene føles like å bruke og den eneste forskjellen er at tommelspakene er blitt noe mindre.

Øverst er det to stereohøyttalere, strømknappen, volumknappene og PlayStation Link-knappen. Sistnevnte kommer bare til nytte når du ønsker å pare portalen din med Pulse Elite-headsettet eller de kommende Pulse Explore-hodetelefonene. På baksiden finner man USB-C-porten for lading og en 3,5 mm lydkontakt for kablede headsett. Sistnevnte holder kablene pent ute av veien mens du spiller.

PlayStation-portalen kjennes også solid, som om den kunne ta en støyt eller to hvis den skulle falle ut av fanget ditt. Vi anbefaler likevel at du investerer i en skjermbeskytter og eventuelt et slags etui for å gi den et ekstra lag med beskyttelse. Fra et ergonomisk synspunkt er dette en av de beste håndholdte spillenhetene som finnes. Ettersom den er designet og bygget rundt en kontroller, kan følelse, passform og form prioriteres først, i motsetning til andre spillkonsoller som må prioritere et spillsystem først og deretter tenke på hvordan knapper og kontroller skal settes opp.

PlayStation Portal – ytelse og batteritid

Kort fortalt presterer PlayStation Portal strålende. Den rendyrker funksjonen sin, og i alle timene våre med testing så langt har den vært en fryd å bruke. Vi har ikke opplevd noen problemer med tilkobling eller noe forsinkelse å snakke om.

Det starter med en veldig rask sammenkoblings- og påloggingsprosess før du blir møtt med en lyssterk skjerm med kjente brukergrensesnitt og menyer. Når du logger på (og logger ut) på PS5 fra Portal, får du til og med kul ny grafikk, noe som er en fiffig affære.

Når du slår på Portal mens PS5 er i hvilemodus, starter den automatisk opp konsollen og tar deg rett inn. Du kan når som helst koble fra eller koble til hovedkonsollen mens Portal er på.

Portal gjør alt helt riktig med tanke på hvordan den kjører spill og fungerer som en ekstern spillenhet, og tilbyr en sublim ekstern spillopplevelse. Dette er så utrolig mye bedre enn å bruke Remote Play-funksjonalitet på PC. Forskjellen er som natt og dag. På PC kan vi noen ganger oppleve visuell etterslep og knitrende lyd, men tilkoblingen på Portal er sømløs og jevn. 

Under testene våre var internetthastigheten hjemme rundt 150 Mbps ned og rundt 30-40 Mbps opp, og selv om PS5-en vår er koblet til via Ethernet-kabel, er hoved-Wi-Fi-ruteren vår i et skap under trappen. Men selv med bortgjemt ruter, fortsetter Portal å levere en forsinkelsesfri opplevelse som holder høy kvalitet uavhengig av rommet vi oppholdt oss i.

Vi testet også å koble den til naboens Wi-Fi (med hans samtykke), brukte 5G-tilkoblingen vår (som kjører med omtrent 20-25 Mbps nedlastingshastighet der vi bor) fra vår Samsung S23, og testet den med en rekke spill. Bortsett fra at det tar litt lengre tid å koble til PS5 over disse separate internettforbindelsene, er PlayStation Portal helt suveren. Da vi testet den med nettspilling i Back 4 Blood, fikk vi den samme opplevelsen som når vi spiller med venner på hovedkonsollen. Det er til og med mulig – med bare korte ventetider i tilkoblingen til PS5 – å bytte fra én internettforbindelse til en annen midt i en spilløkt.

Skjermen er hvass og lyssterk. Den er kanskje litt for lys til tider, spesielt når vi startet opp et spill for første gang. Uansett er skjermen til Portal mer enn godkjent. Verdenene til Star Wars Jedi: Survivor og den urbane belysningen i Marvels Spider-Man 2 er en fryd. Det er imidlertid noen få ganger LCD-skjermen kan vise sine begrensninger og få oss til å lengte etter et skikkelig OLED-panel. På bilder som mørke lagringsskjermer kan man se linjer og kanter på fargeblokker, ikke en jevn gradering. For det meste er bildet imidlertid lyst, levende og perfekt egnet for Portal. Den håndterer også forskjellige kvalitets- eller ytelsesmodi i spill på en smidig måte.

Portalens høyttalere er kraftige og gjør jobben, men forutsigbart nok sliter de med bassen. Den har bare to små stereohøyttalere som er klemt inn i Portals smale form. Det er ingen Bluetooth-støtte på enheten, men vi skrev for en stund siden om at mangelen på denne egenskapen ikke betyr så mye, og vi vil si at det fortsatt er tilfelle etter å ha brukt Portal i et par dager nå.

DualSense fungerer også som forventet. Den sikrer at Portal tilbyr den samme oppslukende spillopplevelsen du ville fått med hovedkonsollen din. Berøringsskjermen er også en suksess. Det tar bare et par trykk for å replikere tapping på den vanlige berøringsplaten, og den er også velresponderende når du bruker den til å navigere i Portals brukergrensesnitt. Kombiner dette med den generelle bekvemmeligheten av å spille med Portal i timevis av gangen, og kvaliteten på formfaktoren og designet blir enda tydeligere.

Batteritiden er omtrent på nivå med DualSense-kontrolleren. Med kontrollerens haptikk og funksjoner aktivert, fikk vi litt over seks timers spilletid på full lading. Vi tuklet litt med skjermens lysstyrke da den var ganske stikkende på høyeste nivå. Vi fikk varselet om lavt batterinivå etter fire og en halv time, men Portal fortsatte i ytterligere en og en halv time etter det. Du kan også dempe skjermens lysstyrke og slå av funksjoner for å få enda lengre batteritid. PlayStation Portal lades ganske sakte og tar mer enn to timer å fullade. Dette er det lurt å ha i tankene.

Vi skulle gjerne hatt bedre muligheter for å justere skjermens lysstyrke. En batteriindikator med synlige tall hadde også vært kjærkommen, da det foreløpig kun er et tre-bits batterisymbol.

Burde jeg kjøpe PlayStation Portal?

PlayStation Portal er en strålende håndholdt spillenhet. Den utmerker seg i sin nisje og tilbyr ergonomisk design og form, en fantastisk lyssterk skjerm og en rekke PS5-funksjoner som standard. Portal er et viktig PS5-tilbehør for Remote Play-brukere og for deg som ønsker å få mer ut av konsollen. Vi anbefaler den på det sterkeste.

Det er også verdt å merke seg at Portal er en del av PS5-konsollens økosystem, noe som betyr at den kan dra nytte av oppdaterte modeller senere. Dette kan blant annet innebære ting som en OLED-skjerm, det nyeste innen Wi-Fi, Bluetooth-støtte i fremtiden.

Portal later ikke til å være noe annet enn en fjernkontroll av høy kvalitet for din PS5, og den innfrir absolutt dette løftet. Så lenge du er komfortabel med hva den gjør og hva den faktisk kan tilby deg, er det egentlig ingenting å klage over her.

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

HyperX Cloud II Wireless: HyperX har levert gaming-headset på høyt nivå gjennom mange år og flere av dem har også vært trådløse, men Cloud II Wireless markerer første gang selskapets hovedserie Cloud får en trådløsvariant. 

Og selv om de har inngått noen kompromisser i prosessen, så har de bevart de viktigste aspektene som gjør Cloud-headsettene så gode – solid byggekvalitet, høy komfort og god lyd.

Vi opplever i tillegg også trådløsforbindelsen som veldig stabil, og batterilevetiden på 30 timer imponerer også. 

Av svakheter må vi nevne at Cloud II Wireless mangler kompatibilitet med Xbox-konsoller, mens mulighetene med Nintendo Switch også er litt begrenset. Mangelen på 3,5 mm-kontakt gjør dem også mindre fleksible, og den ekstremt korte ladekabelen er lite praktisk når du vil bruke dem mens de lades. Utover det kunne også den tilhørende programvaren gitt litt flere muligheter. 

Trenger du et gaming-headset som fungerer med alle konsoller og som kan brukes med telefonen din så bør du altså se etter andre alternativer. Det samme gjelder også om du vil ha inngående muligheter til å justere akkurat hvordan headsettet ditt oppfører seg og hvordan det låter. Hvis du derimot bare vil ha et headset som fungerer stabil og leverer god lyd, så kan Cloud II Wireless være akkurat det du er ute etter.

HyperX Cloud II Wireless: Pris og tilgjengelighet

HyperX Cloud II Wireless blir tilgjengelig i norske butikker fra februar, og prisen er satt til 1790 norske kroner.

Design, byggekvalitet og passform

Designet til Cloud II Wireless må kunne kalles tiltalende, og det burde kunne fungere greit også for dem som ikke er så opptatt av den typiske gaming-estetikken. Selve hodetelefonene har en ganske klassisk og enkel utforming, og det eneste som gir en vis gaming-følelse er de røde detaljene i bøylene og de markante HyperX-logoene på hver klokke.

Vi setter også stor pris på den gode byggekvaliteten, med solid metall i både klokkene og bøylen. I det hele tatt opplever vi dem som ekstremt solide, og det er også imponerende at de er omtrent lite lette som den kablede utgaven av Cloud II, tross den ekstra elektronikken.

Det er veldig lite å utsette på passformen til Cloud II Wireless. Polstringen er helt upåklagelig både i selve klokkene og i bøylen, og trykket på hver her side av hodet er fint balansert så de sitter trygt og godt uten å klemme for mye. I tillegg er også størrelsen på klokkene akkurat passe – i hvert fall for gjennomsnittlig store ører – og det sikrer at Cloud II Wireless sitter godt over tid, mens de samtidig ikke føles spesielt store og ruvende på hodet. Her imponerer HyperX rett og slett stort. 

Funksjoner og brukeropplevelse

Det er ingen tvil om at Cloud II Wireless fungerer best med PC. Der kan du bruke HyperX' NGenuity-programvare til å justere innstillinger, og du får støtte for virtuell 7.1 surround. 

Tilkobling gjøres ved hjelp av den medfølgende USB-adapteren, og den proprietære 2,4 Ghz-forbindelsen fungerte fjellstøtt i løpet av vår testperiode.

Vi liker også at selve headsettet er utstyrt med en volum-kontroll som faktisk justerer volumnivået i Windows, og ikke bare fungerer som en passiv volumkontroll på toppen av Windows-innstillingen. Ellers har headsettet en knapp for deaktivering av mikrofonen i tillegg til av/på-knappen, og det er alt som finnes av fysiske kontroller.

Det er også mulig å bruke Cloud II Wireless med USB-C-kabel, slik at de kan brukes mens de lader. Dessverre er den medfølgende kabelen altfor kort, så hvis du skal gjøre dette må du skaffe en annen kabel.  Slik tilkobling fungerer for øvrig ikke med andre enheter som er utstyrt med USB-C, som Android-telefoner eller moderne iPad-er.

Cloud II Wireless fungerer heller ikke med Xbox One eller Series X, men kan derimot fungere fint med Playstation 4 og 5. Når det gjelder Nintendo Switch så fungerer USB-adapteren kun med konsollens dock, og selv om selve konsollen har USB-C-port så fungerer ikke Cloud II Wireless med den. Hvis du helst vil bruke gaming-headsettet ditt med flere konsoller og mobilen, så bør du nok se etter andre alternativer.

Vi må også ta med at selv om Ngenuity-programvaren fungerer helt greit så kunne den absolutt vært forbedret. Du kan justere volum og mikrofonvolum i tillegg til å skru av og på virtuell surround. Utover det kan du også aktivere mikrofon-monitoring, men her hadde vært en stor fordel om man også kunne justert volum på side tone. Vi savner også mulighet for å justere EQ. 

Et annen irritasjonmoment ved Ngenuity er at programvaren ikke kan minimeres til systemstatusfeltet. Skal du har programmet kjørende må det i stedet bli liggende på oppgavelinjen. Dette håper vi HyperX endrer på med en oppdatering.

Cloud II Wireless lades fra 0 til 100 prosent på mellom to og tre timer, og da får du hele 30 timer batterilevetid. Det er veldig bra, og det sikrer at du bare trenger å lade en gang i uka om du bruker dem rundt 4 timer om dagen.

Svakheten er som nevnt at den medfølgende USB-C-kabelen er for kort til at den lar deg bruke hodetelefonene mens de lades. Dette er noe HyperX absolutt kunne tatt høyde for, men det er heldigvis et problem som kan løses ganske enkelt.

Lydkvalitet

Det store lyspunktet med Cloud II Wireless ved siden av den høye komforten, er den gode lydkvaliteten. Faktisk låter de glimrende både til spill, film og musikk, noe som er et stort pluss, selv om det samtidig gjør det enda mer synd at de har så begrenset kompatibilitet.

På PC kan du som nevnt aktivere 7.1 surround, og når headsettet i tillegg er satt opp som en 7.1-enhet i Windows-innstillingene, fungerer dette fint i kompatible spill. Shadow of the Tomb Raider gir et flott lydbilde med god retningsbestemmelse, og i skytespill som Call of Duty blir det enkelt å høre hvor skudd kommer fra. Samtidig er det ikke til å komme unna at de fleste moderne spill leverer en god romlig lydmiks som oppnår mye av det samme uansett hva slags hodetelefoner du bruker, så dette i seg selv er ikke noe stort trekkplaster for Cloud II Wireless.

Lyden er imidlertid også veldig god uavhengig av den ekstra prosesseringen. Cloud II Wireless leverer både stram og kraftig bass, en passe detaljert mellomtone og fin diskant som aldri blir for skarp eller masete. Det er mer enn mange andre gaming-headset klarer, og det i seg selv er grunn god nok til å vurdere akkurat disse.

I tillegg leverer også mikrofonen svært god lyd, med en imponerende klarhet og taletydelighet som vennene dine vil sette stor pris på når dere spiller.

Kjøp dem hvis ...

Ikke kjøp dem hvis ...

Opprinnelig testet: februar 2021

Kort sammendrag

Oculus Quest 2 er et av de beste VR-systemene som er tilgjengelig for nybegynnere og erfarne VR-veteraner. Vi vil faktisk gå så langt som å si at dette er en enhet du bare må ha hvis du er på jakt etter det beste VR-hodesettet på markedet – som ikke krever ekstra kabler, store utgifter eller masse fikling, slik man kan oppleve med et PC-basert oppsett, som for eksempel med HTC Vive eller det nå utfasede Oculus Rift S.

Denne frittstående VR-enheten fra Oculus gir deg enkel adgang til alt som gjør virtuell virkelighet til noe spesielt og verdt å bruke tiden på. Her får du VR-opplevelser av høy kvalitet til en rimelig pris – slik at du kan bruke det hjemme med et minimalt oppsett.

Quest 2 gir deg muligheten til (nesten bokstavelig talt) å gå inn i spillverdener, i tillegg til å gi deg adgang til 360-graders videoinnhold og apper som dekker alle sjangere. Dette er en virkelig oppslukende enhet som selv de minst teknisk begavede medlemmene av husstanden din kan ha det moro med – når de først er blitt vant til det. Det er imidlertid en viss fare for bevegelsessyke fremprovosert av VR.

VR-hodesettet Oculus Quest 2 er den andre generasjonen av Quest-serien. Det minner om det opprinnelige Oculus Quest, ettersom det er en batteridrevet, frittstående enhet som gir deg full bevegelsesfrihet på din fysiske og digitale lekeplass uten frykt for å snuble over en kabel.

Men det er noen vesentlige endringer som vil gjør det verdt å oppgradere hvis du allerede har den opprinnelige Quest-enheten og overveier å gå til anskaffelse av Oculus Quest 2. Den nye modellen gir en langt mer responsiv opplevelse takket være bedre RAM- og prosessorspesifikasjoner. Skjermen har dessuten høyere oppløsning, som er hele 50 % hvassere enn forgjengeren på dette området. Sammen gjør disse oppgraderingene opplevelsen av Oculus Quest 2 enda mer sømløs og oppslukende.

Når det gjelder Quest 2, har også utviklerne fått adgang til å kjøre spillene i 90 Hz. Dette er viktig for økt komfort og enda større realisme mens man spiller. Hodesettet er blitt lettere enn før, men doblet batteritid i kontrollerne. Håndsporing – som første gang kom til den opprinnelige Quest via en fastvareoppdatering – er standard i Quest 2. Dette er også temmelig imponerende, selv om det ofte oppleves som det gjenstår litt arbeid.

Det finnes hundrevis av Oculus Quest-spill som selges separat, og noen er dessuten gratis. Alle kan spilles med hodesett, og dette inkluderer alt fra skytespill til hjernetrim, fra fitnesspill til meditasjonsapper. Her finner du noe for enhver smak, selv om kvalitetsnivået og komforten kan variere, avhengig av hva du ser eller spiller.

Oculus Quest 2 byr også på en sosial opplevelse. Selv om noen vil grøsse av det nye kravet til Facebook-konto (noe du kan lese mer om nedenfor) eller den nye introduksjonen av annonser, er Oculus Quest 2 fantastisk når du spiller med venner – uansett om du velger å gjøre det via nettbaserte avatarer eller i de samme fysiske omgivelsene. Dette skyldes at du kan bruke Google Cast til å dele det du ser i hodesettet med en skjerm i nærheten.

Selv om Quest 2 er det mest tilgjengelige og funksjonsrike VR-hodesettet vi så langt har testet, faller det fortsatt i noen av de samme fallgruvene som den virtuelle virkeligheten som helhet lider av. Det er fremdeles en risiko for å bli rammet av bevegelsessyke, lit avhengig av de helsemessige forutsetningene. Den risikoen er uunngåelig på de fleste hodesett – også med dem som hevder å ha løst dette problemet. Kanskje det må en gradvis tilvenning til VR hos den enkelte brukeren for å forebygge dette.

Dessuten kan det å få en god og tett passform for å sikre at skjermen fremstår så klar som mulig være klaustrofobisk og litt ubehagelig – og faktisk irriterende for huden. Disse grunnleggende problemene er ennå ikke løst. Til helt ny maskinvare som denne hadde vi også gjerne sett et bredere utvalg av splitter ny programvare.

Vi venter oss imidlertid flere oppgraderinger til Quest 2, og selv om de ikke kan løse alle disse problemene, kan de gjøre VR-opplevelse enda bedre. Oculus Quest 2 kan ifølge ryktene temmelig snart få en «eksperimentell» oppdateringsfrekvens på 120 Hz. Dette vil ikke bare gi en smidigere spillopplevelse, men for enkelte kan det redusere risikoen for VR-indusert bevegelsessyke. 

Oculus Quest 2 er altså ikke perfekt, men det er likevel så tett på perfekt som VR er kommet for øyeblikket. Den er verdt å bruke tid, penger og energi på hvis du har lett etter en unnskyldning for å ta steget inn i den virtuelle virkeligheten. Før vi kommer så langt som til Quest 3, er det dette VR-hodesettet man burde skaffe seg.

Hva er nytt med Oculus Quest 2?

Passthrough-teknologi kommer til Quest 2
Oculus VR har kunngjort at deres nye passthrough API technology nå er tilgjengelig for testing av utviklere i nyeste versjon av Oculus SDK build. Teknologien vil gi dette hodesettet muligheten til å stråle utvidet virkelighets-objekter, bilder med mer inn i ditt virtuelle miljø. 

Passsthrough-teknologien vil først og fremst fungere som et lag over VR-aktivitetene dine, og vil kunne levere opplevelser basert på sosiale, produktivitetsorienterte og spillfokuserte områder. Disse omfatter deling av en virtuell skjerm for å se en film eller en serie eller bekjempe «zombier som gjemmer seg i stua di». 

Utviklerne vil også kunne legge inn passthrough API-funksjoner i sine spill og apper senere i år, og oppdateringen skal gi dem muligheten til å tilføre prosjektene enda større brukerverdi og funksjonalitet.

Som nevnt er denne teknologien fremdeles forbeholdt Oculus Quest 2-utviklere, men vi vil oppdatere denne testen når vi har hatt muligheten til å prøve ut passthrough-funksjonene.

Pris og tilgjengelighet

Oculus Quest 2 er tilgjengelig i flere varianter: modellen med lagringsplass på 64 GB var ved lanseringen i oktober 2020 priset til 4490 kroner, mens modellen med 128 GB lå på 3999 kroner og 256 GB-varianten kostet 4995 kroner. 

Innstegsmodellen av den første versjonen av  Oculus Quest var priset til 5799 kroner ved lanseringen i 2019, så den nye enheten er åpenbart langt mer gunstig priset. Det er fremdeles ikke billig, men tatt i betraktning at dette er en enhet som ikke krever PC, konsoll eller en ekstra skjerm, er den likevel ganske prisgunstig.

Design

• Selvstendig VR-hodesett
• Forbedret oppløsning, skjerm og prosessor
• Kontrollerne har hvileplass til tomlene og doblet batteritid

Oculus Quest 2 sitter stramt på hodet, nesten som en dykkermaske. Der glasset til dykkermasken ville ha vært, har du i stedet et polstret hulrom som rommer et par blillelignende linser. Disse sitter foran en skjerm, slik at det gir deg stereoskopiske 3D-bilder. I samspill med bevegelsessensorer og akselerometre i hodesettet kan du bevege hodet og se bevegelsene avspeilet i sanntid på den digitale skjermen foran deg – som om du så deg om og beveget deg i virkelighetens verden. 

Enheten har et lettvektig design, akkurat som den første Oculus Quest-modellen. Det ytre skallet rommer eksterne kameraer som hjelper deg med å spore posisjonen og de medfølgende kontrollerne. Du strammer hodesettet med en lett elastisk tekstilrem med borrelås. Dette er en endring (ikke nødvendigvis til det bedre) fra den gummierte og teksturerte originalen.

De innvendige forbedringene fra Quest til Quest 2 er betydelige. Quest 2 byr på 6 GB RAM, mot originalens 4 GB. Dern har dessuten fått en langt raskere Qualcomm Snapdragon XR2-brikke. Dette gjør det mulig med større livaktighet i opplevelsene med Quest 2, samt høyere oppløsning og oppdateringsfrekvens.

Den første utgaven av Oculus Quest gjorde bruk av to OLED-skjermer (én for hvert øye) med oppløsning på 1440 x 1600, mens man med Quest 2 har valgt et enkelt LCD-panel, som er delt slik at det viser en oppløsning på 1832 x 1920 piksler per øye. Det er omtrent 50 % hvassere enn originalen. Selv om vi foretrekker fylden i en OLED-skjerm, savnet vi den neste ikke her. LCD åpner også for en høyere oppdateringsfrekvens på 90 Hz, sammenlignet med 72 Hz i originalen. Der dette støttes, vil det gi en langt bedre opplevelse. 

Merk deg at det er en endring i IPD (interpupillary distance – avstanden mellom pupillene) på Quest 2. Tidligere kunne du gjøre små justeringer med en glidebryter på undersiden av originalmodellen. Nå må du fysisk flytte selve beskyttelsesbrillene til tre forhåndsbestemte avstander, nemlig 58 mm, 63 mm og 60 mm. Selv om de fleste ikke vil merke noen forskjell (de tre innstillingene dekker de mest utbredte IPD-verdiene), er det irriterende at denne typen finjustering er gått tapt.

Quest 2 har den samme batteritiden som originalmodellen, altså 2–3 timer, avhengig av hvilket program du kjører. Det låter kanskje ikke så veldig imponerende, men det er sannsynligvis ubehagelig med lengre spilleøkter. Oculus har imidlertid gjort betydelige forbedringer i sporingsalgoritmene, som også omfatter kontrollerne – som har fått doblet batteritiden i forhold til forgjengerne – og da snakker vi om ukevis med konstant spilling.

Selve bevegelseskontrollerne har også fått noen små forbedringer. Nå er de i tilgjengelige i hvitt, og de gir mer plass til at tommelen kan hvile under spillets gang, slik at man kan orke å øke lengden på øktene. Hvert av dem har et batonglignende håndtak, med grep og avtrekkere til pekefingrene, i tillegg til ansiktsknapper og bevegelsesspaker til tomlene. En rem hindrer kontrollerne i å glippe ut av hendene dine, mens en plastring ligger rundt tomlene og rommer de nesten usynllige lysdiodene som gjør det mulig for hodesettet å spore hendene og armene dine. 

Høyttalere er innebygget i dette hodesettets remstøtter og gir reg retningsbestemt stereolyd i høyre og venstre kanal. De er ganske klare og høylytte nok til å holde deg inne i dramatikken og følge den retningsbestemte lyden som fungerer som tilbakemeldinger i spillene. Samtidig sikrer du at du har ørene fri, og kan ha en viss kontakt med dine fysiske omgivelser. Hvis du spiller i samme rom som en venn, må du være oppmerksom på at vedkommende hører alt som skjer ved hjelp av de innebygde høyttalerne. Ham har også et 3,5 mm-stikk, i tilfelle du vil koble til egne hodetelefoner og få en privat spilleøkt. 

Det er også innebygget en mikrofon, som er tydelig nok til å muliggjøre kommunikasjon i flerspillerspill og gjøre stemmesøk i de forskjellige UI-elementene i apper som støtter dette. Talegjenkjennelsen er også overraskende presis.

Slik bruker du det

• Intuitivt oppsett og sikkerhetssystem
• Imponerende håndsporingsfunksjoner
• Chromecast-aktivert skjermdeling

Det kan være slitsomt å komme i gang med et VR-hodesett. Det er vanligvis massevis av kabler som må kobles til og eksterne sensorer må aktiveres. Men ettersom all databehandling og bevegelsessporing skjer i det frittstående hodesettet Oculus Quest 2, ter det bare 5–10 minutter før man kan kaste seg ut i handlingen. 

Du slår på hodesettet etter den første oppladingen, og blir vist et par sikkerhetsklipp og en meget kort instruksjonsvideo som introduserer deg til kontrollerne og hvordan deres pek-og-skyt-system kan brukes ved navigering i menyer. Deretter blir du bedt om å opprette det som kalles en «Guardian» – det første av mange «wow»-øyeblikk Oculus Quest har å by på.

Ved hjelp av hodesettets utvendige kameraer blir du vist et gråtonebilde av omgivelsene dine i sanntid. Deretter bruker du kontrollerne nesten som en sprayboks, og maler ytterkanter i rommet ditt, slik at hodesettet blir hvis hva som er det trygge lekeområdet ditt – et område der du kan bevege deg fritt uten å snuble borti en TV eller møblene dine. 

Stasjonære og sittende stillinger er også tilgjengelige, men det er romopplevelsene som er mest oppslukende. Oculus anbefaler et rom på minimum 2 x 2 meter, men du kan kanskje slippe unna med litt mindre hvis du er forsiktig. Når grensene er lagt, avslører Guardian veggen. Dette er en nettlignende digital vegg som bare blir synlig hvis du forsøker å krysse gjennom den Hvis du stikker hodet gjennom den digitale veggen, får du se de faktiske omgivelsene dine. Det er en genial sikkerhetsfunksjon.  

Sikkerhetsanimasjonen nedenfor ble lansert sammen med den første Quest-modellen, og viser ganske godt hvordan dette fungerer.

Når Guardian er konfigurert blir du vist hvordan du (valgfritt) kan benytte hendene til å navigere i menyer i stedet for å bruke kontrollerne. Dette er ennå en betafunksjon, men det er uansett fantastisk å se konturen av hendenes bevegelser fremfor seg, sett fra kameraene til Quest 2. Små bevegelser som å klype tommel og pekefinger sammen kan brukes ved valg av muligheter og det å se på håndflaten med fingre som berører hverandre åpner menyer. Selv om det er et begrenset antall spill som støtter dette, vil det utvilsomt bli mer utbredt i tiden som kommer.

Det er her du kan bla deg gjennom app-, spill- og videoinnhold, styre lagringen i enheten og få kontakt med venner via Facebook. Nå er Facebook-kontoen blitt en uunngåelig del av Oculus Quest-opplevelsen, så hvis du ikke vil innlemmes i Zuckerbergs datasankingsimperium, kan du gi blaffen i hele hodesettet. Det er simpelthen ubrukelig uten. 

Det er like fullt en velfungerende enhet det er enkelt å navigere i. Den viser oss hvor langt VR er kommet, og særlig mobil VR. Teksten er skarp og tydelig og bevegelsen smidig og behagelig. Selv om synsfeltet ditt innsnevres av beskyttelsesbrillene, tar det deg ikke lang tid å bo deg inn i det virtuelle rommet. For en innflytter er det utrolig spennende.

VR er blitt beskyldt for å være en ensom affære, men Oculus har gjort en stor innsats for å gjøre Quest 2 tilgjengelig for bruk i grupper. Akkurat som med originalversjonen av Quest kan du bruke skjermdelingsfunksjonen i Google Chromecast i Quest 2-menyen for å gi noen som ikke har hodesett muligheten til å se hva du gjør på en annen skjerm – som for eksempel en mobiltelefon eller en TV. Noen spill legger også til rette for dette, der en spiller tar ansvaret for en rolle i den virkelige verden, mens en annen navigerer i den virtuelle.

Programvare og apper

• Bakoverkompatibel med Quest-spill
• Oppslukende sittende, stående og romlige opplevelser
• Kan fortsatt gjøre deg svimmel

Alle Oculus Quest-appene fungerer på Oculus Quest 2. Og i hvert fall foreløpig vil all ny programvare være bakoverkompatibel med den første Quest-modellen. Facebook innrømmer at dette kan endre seg over tid – når utviklerne får bedre grep om de økte mulighetene den nye modellen gir. Men for øyeblikket blir ikke de som benytter den første generasjonen utelukket fra de nye opplevelsene. 

Dermed er også hundrevis av spill og apper allerede til rådighet for Oculus Quest 2, i tillegg til at det kom en håndfull nye ved lanseringen. Denne oppgraderingen blir nærmest som å gå fra én utgave av iPhone til den neste, der man fortsatt kan bruke de samme programmene.

Det er likevel åpenbare fordeler ved å benytte det nye systemet fremfor forgjengeren. Oppløsningen er vesentlig bedre, hele systemet og dets menyer er mer responsive enn selv den raskeste varianten av den første modellen og det hele blir silkemykt gjengitt i 90 Hz. Det er det sistnevnte som kanskje er den mest spennende endringen. Hvis utviklerne velger å utnytte dette, kan det aktiveres en 90 Hz-modus i deres eksisterende titler. Forskjellen kan synes liten, men i virkeligheten er den stor. 

Oculus Quest 2 har adgang til noen av de beste VR-spillene som er skapt. Uansett om du lever ut superspiondrømmene dine i Super Hot VR, fører en fryktløs krigermus omkring i Moss eller løser mysteriene i The Room VR: A Dark Matter, er det massevis av opplevelser å hengi seg til. Noen er enkle skytegallerier hvor du lever i avataren, mens andre utspiller seg som dukkehus der du fører karakterer omkring.

Utvalget av oppfinnsomme ideer er herlig, selv om vi gjerne skulle sett en mer konsekvent tilnærming til store spillutgivelser på plattformen. Det er en vidunderlig opplevelse å fortape seg i Quest 2, der du virkelig kan skape en forbindelse til spillene du spiller. Men det avgjørende spørsmålet er … orker du det?

Noen mennesker kan kose seg med VR i timevis uten ubehag, mens mange andre opplever symptomer som ligner på sjøsyke. Selv om en toleranse for bevegelsessyke forårsaket av VR bygger seg opp over tid, må du være forberedt på å begrense spilleøktene dine eller ha en bøtte tilgjengelig. Mange spill har heldigvis forskjellige innstillinger for komfort, og disse kan bøte på problemet. Dermed burde du uansett kunne finne noe som fungerer for deg. 

Quest 2 beveger seg imidlertid dypere enn bare å brukes til spill. VR kan være lærerikt. Det finnes programmer som snakker deg gjennom historiske øyeblikk, for eksempel et rørende innblikk i Anne Franks liv eller et besøk i katastrofeområdet Tsjernobyl. VR kan med andre ord også betraktes som en «empatiplattform», slik at du ikke bare kan oppleve andre verdener, men også andres liv og kulturer. Det finnes gode apper fra National Geographic og andre organisasjoner, der du kan besøke steder omkring i verden for å oppleve virtuell turisme, samtidig som de åpner øynene dine for de virkelige farene ved klimaendringer. Med treningsstudioer og meditasjonsrom i app-form kan du også trene i den virtuelle virkeligheten.

Quest leveres dessuten med egen videospiller der du kan laste inn egne klipp, i tillegg til nettleseradgang. Netflix, Amazon Prime Video og YouTube er alle også tilgjengelige for nedlasting. Der tilbys dett digitale rom hvor du kan se filmer. YouTube VR er det beste av de tre. Der sitter du i 360-graders videoer og får tilgang til alt innholdet på YouTube, men det føles langt mektigere, nesten som å ha sin egen IMAX-kino.

PC-tilknytning

• Adgang til PC VR-opplevelser i høy kvalitet med Oculus Link-funksjonen
• Klarer seg like godt som dedikerte PC-hodesett
• Kan få adgang til andre VR-spillbutikker og plattformer på PC

Oculus Quest 2 gir dødsstøtet til Oculus' kablede hodesett som utelukkende kunne benyttes via PC, som for eksempel Oculus Rift og Oculus Rift S. De har bekreftet overfor TechRadar at deres hodesett i tiden som kommer vil by på en kombinasjon av mobil- og PC-tilknnyttet gaming – i stedet for å være en maskinvare som fullt og helt er knyttet til PC.

Skulle du være så heldig å være i besittelse av en spesialtilvirket gaming-PC, kan du benytte Oculus Quest 2 til å utnytte VR-opplevelser som drives av PCen. Da kobler du en USB 3.0-kabel til hodesettet, setter opp den PC-baserte Oculus-programvaren og får tak i andre apper etter din smak. 

Dette øker dramatisk det tilgjengelig utvalget av spill for Oculus Quest 2-brukere, forutsatt at de har en PC-som kan kjøre dem. Dessuten kan PC-baserte opplevelser med kraft fra heftige grafikkort være mer detaljerte og ambisiøse enn sine mobile motstykker. 

Med den store PC-kraften for hånden, kan Quest kjøre noen virkelig imponerende eventyr, som det heftige Asgard’s Wrath eller det vanvittige Lone Echo. Dette er avanserte VR-eventyr med en grafisk gjengivelse som er milevidt foran de fleste mobilappene til Quest 2, og slikt må du utnytte hvis du kan. Du kan også få Quest 2 til å spille av innhold fra andre butikker, som for eksempel Steam VRs høydepunkt Half Life: Alyx.

Det er smart av Facebook å tilby disse forskjellige tilnærmingene til enheten. Det reduserer mengden nødvendig maskinvare. Ettersom mobil VR blir standard for Oculus (det er tross alt ikke alle som har en gaming-PC), håper vi at dette ikke svekker utviklernes ambisjoner. Vi ser helst ikke at de begrenses for mye av hodesettet og dropper å utvikle spill som kan dra nytte av den enorme PC-kraften.

Tilbehør

Nytt for Oculus Quest er introduksjonen av en rekke Oculus-lisensierte tilbehør utover kontrollerne. Det omfatter blant annet en ny hodebøyle med struktur, en hodebøyle med innebygget batteri til dobling av spilletiden, lydtilbehør fra Logitech og forskjellige innebygde ansiktsplater for ulike størrelser.

Kjøp det hvis ...

Ikke kjøp det hvis ...

• De beste Oculus Quest-spillene (på engelsk)

Kort sammendrag

EPOS H3 er noe dyrere enn lignende headset, men det leverer på tre kjerneområder som gjør dem til et overbevisende alternativ: det er utrolig behagelig å bruke, det er utstyrt med en ypperlig mikrofon og det byr på et tiltalende, fyldig og detaljert lydbilde som er perfekt for romtilpasset lyd.

Det er imidlertid noen av designdetaljene vi ikke liker så godt. Den ikke avtagbare mikrofonen gir visse begrensninger og volumjusteringen er ikke akkurat den mest intuitive løsningen vi har opplevd. Bassfrekvensene kan dessuten være litt for tynne for enkeltes smak.

Den økende konkurransen fra trådløse hodetelefoner innebærer også at kablede hodetelefoner ikke er et like opplagt valg som tidligere. Men allsidigheten man tilbys ved å kunne koble til alt via en 3,5 millimeters utgang – blant annet Nintendo Switch, PS5, Xbox Series X – er virkelig kjærkommen.

EPOS H3 er virkelig et utmerket headset. Det er enda en konkurrent i toppklassen gamere kan ta med i betraktningen – i et marked som er blitt vesentlig styrket, både i kvalitet og utvalg, de seneste årene.

EPOS H3 - pris og slippdato

EPOS H3 kom på markedet 20. april 2021 og kostet 1299 kroner ved lanseringen. Det betyr at de ligger litt over normalprisen for lignende hodetelefoner. Tross prisen er dette et godt og allsidig headset for deg som vil ha et gaming-headset som også utmerker seg på andre områder.

Noe som er synd for EPOS H3, er at konkurransen er veldig har i dette prissjiktet. Her finner man en mengde trådløse headset som byr på god lydkvalitet og har de ønskede egenskapene, som for eksempel Bluetooth-tilkobling med to enheter. Xbox Wireless Headset er fremdeles vårt førstevalg for brukere av Xbox Series X og Xbox Series S, men en stor fordel med EPOS H3 er at den fungerer på alle plattformer.

Design

EPOS H3 er en videreutvikling av GSP 300-serien. Modellen finnes tilgjengelig en en helt svart og en helt hvit utgave. Den er bygget i førsteklasses materialer som gir en følelse av holdbarhet, og passformen er behagelig. Hodetelefonene virket ganske små da vi pakket ut headsettet, men etter litt justering passet de tett rundt våre ganske store ører uten at trykket ble ubehagelig. Hodebøylen ga heller ikke noe ubehag, selv ikke etter noen timers spilling av Outriders.

Det er dessuten enkelt å finne en god passform med EPOS H3-headsettet. Reguleringen i rustfritt stål klikkes fint på plass når du justerer bøylen til et nytt hakk. Ved hjelp av et toakslet gangjern skapes en god tetning rundt øreklokkene, som holdes godt på plass over ørene, uansett hode- eller ansiktsform. Vi likte spesielt godt kunstlæret og det mykere materialet som er benyttet på øreklokkene – der sistnevnte er utført i et behagelig minneskum. Disse egenskapene gjør EPOS H3 til et av de mest komfortable gaming-headsettene vi har brukt på en god stund, og vi følte heller ikke at vi trengte å være spesielt forsiktige med dem, takket være øreklokkenes solide konstruksjon.

Det sitter en stor mikrofon på venstre side av EPOS H3-headsettet, og man finner et hjul til justering av volumet på utsiden av den høyre øreklokken. Volumhjulet ligger i flukt med øreklokken, noe som gjør at du må bruke både pekefinger og langfinger for å kunne betjene det ordentlig. Det er enkelt å justere, men på grunn av utformingen er det vanskelig å treffe akkurat riktig volum. Vi merket også at når volumhjulet vris hele veien ned, trenger lyden fortsatt gjennom, noe som er rart, og temmelig irriterende hvis du vil ha fullkommen stillhet.

Lydmessig ytelse

Vi har konstatert at EPOS H3 er nydelige å hå på seg. Men hvordan låter de? Det kan beskrives med ett ord: rent. Det er en temmelig knapp beskrivelse, men audiofile vet at hodetelefoner som presenterer en «flat» lyd gjengir kildematerialet slik det er tenkt, og det er akkurat slik vi vil ha det. Problemet er at når det gjelder gaming, kan det være kontraintuitivt med flat lyd.

EPOS H3 er utformet med et spesialtilpasset høyttalersystem som drar full nytte av lyddesign i spill, noe som bygger på en krevende blanding av lave frekvenser til eksplosjoner og spektakulære sekvenser, men uten å maskere bort mellomregisteret og de høye frekvensene som gir liv til de virtuelle verdenene vi elsker å gå oss vill i. Sluttresultatet er et lydbilde som virkelig finstemmer hver eneste detalj, men som heldigvis også byr på tilstrekkelig kraft til at du kan lene deg tilbake og smile når det virkelig går heftig for seg på skjermen.

Vi lot oss spesielt imponere over hvordan EPOS H3 håndterte romtilpasset lyd, noe som alltid drar fordeler av at de høye frekvensene ikke drukner i bass. Da vi spilte Dirt 5, som har innebygget støtte for Dolby Atmos, fikk vi hakeslepp over hvor bra lyden var da vi suste gjennom banene med utrolig naturtro lyd, for eksempel ved skifte av gir. Vi ble også påminnet om mer subtile detaljer ved lyden, detaljer vi ofte glemmer bort i noen av favorittspillene våre, som den overbevisende lyden av nedbør i Forza Motorsport 7 eller knirkingen fra trekonstruksjonen i Sea of Thieves, når bølgene slår inn i skroget.

Med en impedans på bare 20 ohm, er også EPOS H3-headsettet lettdrevet. Det skulle gi deg massevis av volum å arbeide med. Hadde enda volumhjulet vært enkelt å betjene, kunne man lett finne drømmevolumet.

Mikrofonkvalitet og kompatibilitet

Et annet område EPOS H3 utmerker seg på, er kommunikasjon. Høretelefonenes dobbeltrettede mikrofon fungerer beundringsverdig godt. Lyden var hele tiden tydelig i gruppesamtaler, samtidig som vi sjelden ble forstyrret av bakgrunnslyd.

Mikrofonen er dessuten enkel å bruke: du trekker den bare ned for å aktivere den, og et lite klikk forteller deg at du har gjort dette riktig. For å slå av lyden, vrir du den tilbake. Mikrofonarmen har en liten krumning, men til forskjell fra enkelte andre mikrofoner opplevde vi ikke å måte sløse bort tiden på å forsøke å finne den beste posisjonen slik at stemmen skulle bli så tydelig som mulig.

Til tross for den gode ytelsen, hadde vi ønsket oss at mikrofonen var litt mer diskret. Den blir en litt for dominerende del av et headset ellers er ganske stilig. Vi er spent på om EPOS vil forbedre designet til sine fremtidige modeller og samtidig beholde den kvaliteten vi venter oss av dem.

Fordelen med å være et kablet headset, er at EPOS H3 fungerer på i prinsippet hva som helst som har en lydutgang på 3,5 mm. Den to meter lange kabelen med flat profil har en ideell lengde når du er tilkoblet PS5 DualSense- eller Xbox Series X-kontrolleren, og du får dessuten en splittkabel til PC.

Burde jeg kjøpe EPOS H3?

Kjøp dem hvis … 

Ikke kjøp dem hvis … 

• Nysgjerrig på alternativene? Her er vår liste over de beste gaming-headsettene akkurat nå.

Far Cry-serien har ikke vært helt i form de siste fem årene. «Far Cry Primal» og «Far Cry New Dawn» viste seg å være relativt middelmådige avarter av hovedserien, mens potensialet i «Far Cry 5» til en viss grad ble ødslet bort med en lite inspirerende setting og det noe uklare politiske elementet i historien.

Så var det dags for «Far Cry 6», som lar serien returnere til sine eksotiske røtter i form av den fiksjonelle karibiske øya Yara. Selv om Yara er et beint frem nydelig sted å utforske, spekket med sjarmerende små landsbyer, jungler og enorme fjellområder, så er stedet helt og holdent kontrollert av den brutale diktatoren Antón Castillo – det ville selvsagt ikke vært et Far Cry-spill uten at man har en komisk ond leder å kaste.

Fokuset denne gangen er geriljakrigføring og hjemmesnekrede våpen, og det føles virkelig ut som om våre helter er den svakere part, hvilket gjør at det utvilsomt er tilfredsstillende å komme seg gjennom spillet, og å jobbe seg mot toppen av Castillos regime, et steg av gangen.

«Far Cry 6» finner på ingen måte opp hjulet på nytt, og kan helt klart virke repeterende om man spiller flere timer av gangen, men den aldrende spillmekanikken presenteres her på mer besnærende vis enn tidligere.

Far Cry 6 – pris og tilgjengelighet

• Hva er det? Det sjette hovedspillet i Ubisofts skytespillserie
• Når kan jeg spille det? Fra og med 7. oktober 2021
• Hva kan jeg spille det på? PS5, PS4, Xbox Series X/S, Xbox One, PC, Google Stadia
• Pris: 599 kroner (for nestegenerasjonsversjonene)

Interessante innvånere 

• Enkel historie med en overraskende mengde gode karakterer
• Småsjefene på øya er unyanserte
• Antón Castillo er seriens hittil beste skurk

I «Far Cry 6» får spillere lov til å utfolde seg som Dani Rojas (nei, det er ikke snakk om «Ted Lasso»-karakteren ved samme navn), en Yara-innfødt, som drømmer om å komme seg bort fra Castillo-regimet, og ende opp på de solfylte strendene i Miami, Florida.

Etter at man velger hvilket kjønn Dani skal ha får man som spiller muligheten til å rømme i spillet introduksjon, men etter at forsøket går skeis ender de involverte skylt opp på en forloren strand, med Dani som eneste overlevende. Kort tid etter blir du rekruttert til Libertad, en liten opprørsgruppe som har som mål å kaste despoten Castillo.

På dette tidspunktet åpnes spillet opp, og Dani kan bruke hovedkvarteret til Libertad som utgangspunkt i det spilleren i tur og orden rydder opp de ulike seksjonene på Yara, i valgfri rekkefølge. Hvert område har sin egen revolusjonære opprørsgruppe som slåss mot overmakten, og samtlige grupper karakterer er overraskende trivelige.

Et av de store høydepunktene er El Tigre of The Legends of '67, en eksentrisk gammel skrue, som har sett sine glansdager, og fortsatt håper til det siste på en skikkelig revolusjon. En annen artig skikkelse er Philly, som er ekstremt opphengt i eksplosiver, og spilt på en måte som passer uforutsigbarheten i karakteren svært godt.

Lakeiene på Castillos side virker dessverre noe mindre overbevisende. Alle diktatorens undersåtter, inkludert nevøen José og den kanadiske korporatisten Sean McKay er så onde at det hele blir lettere tegneserieaktig. Det er selvsagt greit å ha noen å hate, men endimensjonaliteten står i kontrast til den mer velutviklede Antón Castillo.

Apropos sjefen sjøl, Antón Castillo kan nok finne på være den beste Far Cry-skurken per dags dato. Antóns kalde og kalkulerende lynne er et forfriskende avvik fra seriens mer eksentriske kjeltringer, som eksempelvis Vaas eller Pagan Min, og Giancarlo Esposito («Breaking Bad», «The Mandalorian»), som låner bort både fjes og stemme, gjør en god jobb som steinhard diktator.

Det er tydelig at Esposito hadde det gøy med rollen, siden hver eneste linje dialog vitner om et genuint hat mot alle, rent bortsett fra i retning sønnen, Diego, som etter hvert også blir en av «Far Cry 6»s mest fascinerende karakterer – i det han prøver å etterfølge farens ønsker, samtidig som han har sympati med de revolusjonære som er ute etter å gjøre slutt på farens regime.

Viva Libertad

• Stort utvalg artige våpen
• Supremo-våpnene er kaotiske moromaskiner
• Enkelte resolver-våpen er langt bedre enn andre

Man må kunne si at «Far Cry 6» virkelig trykker skikkelig til med seriens sedvanlige åpenhet når det gjelder både spillkart og spillmekanikken ellers. Spillets fokus på geriljakrigføring motiverer spilleren til å lage hjemmesnekrede våpen (og ta i bruk hva nå enn som finnes i det umiddelbare nærområdet), slik at man kan få en fordel i kampen mot Castillos menn.

Det er fortsatt mulig å snike seg rundt i spillet, på samme måte som det har vært siden «Far Cry 3», men man mistenker fort at utviklerne bak «Far Cry 6» helst vil at du skal være hakket mer ekstravagant. Ikke fordi det ikke er morsomt å snike seg rundt i en militærbase og knerte vaktene én etter én (for det er det, virkelig), men fordi «Far Cry 6» presenterer et våpenarsenal som er altfor fristende til å la ligge og støve ned i ryggsekken.

De største nyvinningene i kampsystemet til «Far Cry 6» er utvilsomt Resolver- og Supremo-våpnene. Førstnevnte er improviserte våpen, laget av hverdagslige ting og tang man rasker sammen til enhver tid. Et Resolver-våpen er for eksempel bokstavelig talt en spikerpistol, som for øvrig er svært effektiv mot fiender uten kevlar. Et annet ser ut til å ære en slags spilleautomat som har blitt bygget om til en provisorisk fyrverkeri-kaster, som man kan bruke til å fyre av ett og ett prosjektil eller et helt bombardement på ni, som lager pinneved av alt fra tankser til helikoptre.

Dessverre er nok disse to eksemplene de beste når det gjelder Resolver-systemet. Andre er riktignok uvanlige, Saints Row-aktige våpen som har sin nytteverdi i enkelte situasjoner, men som mangler litt effektivitet i vanlige kamper. Enkelte Resolver-våpen er flammekastere, hvilket fungerer langt dårligere enn man skulle tro. Selv fiender uten noen form for beskyttelse ser ut til å ta omtrent like mye skade av våpenet som om det skulle ha vært en lighter.

Litt mer vei i vellinga blir det om man bruker Supremo-våpnene. Disse ryggsekkene er det ultimate Dani kan trylle frem, men etter bruk må man ta tiden til hjelp for å lade opp utstyret – eller man kan velge å bare drepe flere fiender (dette kutter ned på ventetiden.) Supremo-våpen er alltid artige i bruk. Standardvarianten fyrer av en salve varmesøkende raketter som er perfekte mot luftbårne mål. Andre genererer helbredelsesområder, EMP-eksplosjoner eller bokstavelig talt ringer av ild som fungerer fjongt til å kontrollere større mengder lusne diktatorundersåtter. Supremo-systemet er ikke bare en fantastisk artig tilføyelse til Far Cry-serien, men de er faktisk også svært så kjekke å ha når spillet er på sitt mest hektiske.

Dani kan bære opptil tre hovedvåpen inn i strid, sammen med et sidevåpen, Supremo og en håndfull saker og ting man kan kaste, som for eksempel rørbomber eller kniver. Dani er med andre ord ingen smågutt (eller småjente) i krig, men man får også hjelp av såkalte Rides, kjøretøy som kan skreddersys med diverse våpentårn, defensive våpen og andre kamptriks. Og før vi glemmer det, våpnene, kjøretøyene og Supremo-utstyret kan alle tilpasses. Man kan male de i forskjellige farger, utstyre de med diverse nips, og generelt gjøre det hele svært så personlig. Revolusjonen kan gjøres med stil.

I likhet med i «Far Cry 5» kan man også skaffe seg ulike dyrekompiser, som her går under navnet Amigos. Det er ikke mer enn en liten håndfull forskjellige kjæledegger man kan stifte bekjentskap med, og selv om pølsehunden Chorizo og alligatoren Guapo er artige tillegg, så er det dessverre ikke spesielt hjelpsomme, rent bortsett fra i starten av spillet. Når Dani får samlet sammen flere (og større) våpen enn Arnold Schwarzenegger i «Commando» er det lite småkomiske dyrekompiser har å bidra med.

Dani tar med seg en hel del defensive hjelpemidler i strid også. Du har plass til å sette på deg ting på hodet, brystet, armene, beina og føttene, der alt kan gi deg unike fordeler i kamp. Enkelte deler av habitten gir deg for eksempel raskere gange, mens andre gir deg bedre beskyttelse mot spesifikke skadetyper.

Det å skifte på utstyret alt ettersom hva man trenger i hver enkelt situasjon blir etter hvert litt slitsomt, men sannsynligvis finner du etter hvert et oppsett som gjør at du kan klare deg gjennom det meste, en må bare samle en viss mengde plagg først. Du kan også forandre utseendet på det meste man plukker opp, så om man vil være reneste moteløven mens man kjemper seg stadig nærmere Antón, så er det fritt frem for å gjøre det – og det er faktisk ganske gøy, særlig siden man får en del tredjepersons-sekvenser når man besøker leirer, og en fiffig fotomodus man kan leke seg med.

Eventyrøya

• Yara er det hittil beste Far Cry-kartet 
• Massevis av ting å utforske, uten at det blir overveldende
• Sideoppdrag kan bli repeterende 

På sedvanlig Far Cry-vis er Yara, øyen man spiller på, simpelthen nydelig. De smellvakre utsiktene og den frodige floraen står i sterk kontrast til det råtne Castillo-regimet, noe som gjør at det alltid er tilfredsstillende å utforske, uansett i hvilken rekkefølge du velger å revolusjonere øysamfunnet.

Yara er inndelt i flere forskjellige seksjoner, der hver har sin egen vanskelighetsgrad som indikeres ved hva slags spillernivå (rank) som anbefales, litt som i den varierende vanskelighetsgraden i «Assassin's Creed Odyssey». Hver seksjon har også en hel del ekstraoppdrag man kan velge å utføre. Disse bunner stort sett ut i diverse militærbaser og kontrollstasjoner som Dani må overrumple, og når hen har gjort det låser man opp en lokasjon man kan reise til øyeblikkelig via kartet, i tillegg til en del bonuser som nye våpen eller kosmetiske forandringer.

Slåssingen med innehaverne av disse basene kan gå litt i samme tralten, men det er likevel ganske tilfredsstillende å ta tilbake Yara, bit for bit, og det beste av alt er at det ikke er for mange av disse kamppunktene. Disse småkrigene, i tospann med mindre oppdrag, som eksempelvis å avskjære forsyninger og sabotere luftvernsstasjoner, gjør at det blir tryggere å bevege seg rundt på kartet når Dani skal samle sammen alt kruttet som må til for å styrte Castillo.

En ufrivillig morsomt programvarefeil knyttet til disse kontrollstasjonene er at når man først har tatt kontroll, så har fiendene en tendens til å valfarte til disse stedene i biler, lastebiler og tanks. Henger man litt i et slikt område, så vil man nærmest garantert bevitne en pendlerkø E6 verdig.

Samtidig er det mer på Yara enn bare Castillo og styrkene hans. Øyparadiset er antakeligvis en av Ubisofts mest forseggjorte åpne verdener, og det føles virkelig ut som det er noe nytt og spennende å utforske rundt ethvert hjørne.

En higen etter å utforske fôres av for eksempel skattejakter (Treasure Hunts). I likhet med «Far Cry 5» har «Far Cry 6» små gåter som har blitt lagt ut hist og her på øya, og mange av de leder til overraskende engasjerende småeventyr.

«Far Cry 6» gjør også en god jobb når det gjelder å få deg til å gå på gjengrodde stier. Ting man kan dra nytte av dukker opp på kartet ditt, noe som i praksis vil si at ditt nye favorittvåpen kan dukke opp når som helst.

Vi elsker fiske-minispill, så vi jublet i det stille når vi så at fiskingen ble overført fra det foregående spillet, for ikke å snakke om generell jakt. Selv om man strengt tatt ikke trenger jakt å fiske for å komme seg opp og frem som revolusjonær, så kan disse systemene likevel brukes til å generere ressurser som kan dras nytte av når man finner en leir der man kan bytte naturens goder mot nyttige materialer Dani kan bruke for å lage seg enda kraftigere utstyr.

Selv om Yara antakeligvis er en av utviklernes mest finslepne verdener, så er det likevel fort gjort å få den velkjente Ubisoft-syken. Det å huke av gjøremål, et punkt av gangen, på et enormt kart, fylt til randen med alskens greier, kan bli litt kjedelig i lengden, i alle fall om man sitter i noen timer av gangen.

«Far Cry 6» er litt som fast food i så måte. Det er umiddelbart tilfredsstillende og fyller spillbehovet på kort sikt, men blir man eksponert for godsakene over lengre tid kan man bli litt sliten. Samtidig er det mange måter å spille «Far Cry 6» på, og man får uten tvil mye action for pengene.

Karibiens juvel

• Grafikk til å få bakoversveis av
• Nydelig musikk og lyddesign
• Fantastisk imponerende innstillinger for funksjonshemmede

Visuelt sett er «Far Cry 6» til å få bakoversveis av. Som ovennevnt er Yara et beint frem nydelig sted, og svært tilfredsstillende å utforske. Uansett hvor du befinner deg på øyparadiset, så kan man ta seg en pust i bakken og se rundt seg – og da finner man umiddelbart et lekkert utsnitt (hvilket man selvsagt kan ta bilde av, med spillets fotomodus.)

Partikkeleffektene er, som alltid i et Far Cry-spill, svært imponerende. Eksplosjoner virker riktig så kraftige, både visuelt og auditivt, mens brann- og flammeeffektene faktisk er tonet noe ned. Hakket mer imponerende er røykeffektene – dette er noe av det aller mest imponerende vi har sett i et storspill, særlig når kilden er tønner med gift, som gir fra seg en svulmende og fascinerende rød dans av røyk.

Da vi testet spillet på Xbox Series X fungerte «Far Cry 6» nærmest perfekt i 4K og 60 FPS. Bilderaten var ikke hundre prosent perfekt, vi merket en og annen dupp, og ved ett tilfelle frøs hele spillet i noen sekunder, men problemene var såpass sjeldne at vi ikke kan si noe annet enn at den generelle ytelsen var mer enn akseptabel.

Vi råket dog på et noe merkelig problem med ytelsen på Xbox Series X-maskinen vår. Spillet dykket helt ned til 30 FPS når vi hoppet til en av spillets mange leire. Problemet vedvarte, selv etter at vi gikk langt unna arnestedet, men det ordnet seg når vi startet «Far Cry 6» på nytt. Vi håper (og regner med) at det bisarre problemet blir fikset kort tid etter lansering.

Lyddesignet er fantastisk over hele fjøla. Våpenlydene er tilfredsstillende høye og slagkraftige, og det er null problem å gjenkjenne kjøretøy som fly og tankser bare ved hjelp av ørene, noe som gjør de hardeste kampene ekstra intense.

«Far Cry 6» har også feiende flott musikk, der det blandes en rekke egne komposisjoner sammen med lisensierte sanger som er å finne på ulike radioer og bilstereoer rundt om på Yara.

Til slutt må vi også nevne den enorme mengden tilrettelegging utviklerne har gjort for personer med funksjonshemminger. «Far Cry 6» har ikke bare en av de mest robuste mengden innstillinger for fargeblinde, men du kan også velge blant profiler som kan passe til ulike former for forstyrrelser i syn, hørsel, motorikk, bevegelse eller det kognitive.

Disse profilene kan også justeres manuelt av spilleren, så vi er nesten nødt til å berømme Ubisoft for å gjøre «Far Cry 6» så tilgjengelig som mulig for absolutt alle gamere.

El Presidente

«Far Cry 6» finner ikke opp hjulet på nytt, særlig ikke siden det er den seneste utgaven i en lang serie spill, som tross alt har vært relativt ensrettede. Det spillet imidlertid gjør er å presentere Far Cry-formelen på en måte som gjør den både enklere tilgjengelig og mer gøy enn noen gang tidligere. Det finnes drøssevis med småoppdrag man kan gjøre, men de kveler ikke kartet, og er ikke like overveldende som i tidligere spill i serien. Du får snarere en mer stødig følelse av at ting går fremover i det du gjenvinner territorier på Yara.

At Far Cry-serien nå takler temaer som revolusjon og geriljakrigføring passer jevnt over svært godt. Historien og karakterene er mer fengslende enn noen gang, og enkelte punkter i narrativet ble genuint engasjerende og emosjonelle.

Spillet har en tendens til å falle tilbake på seriens etablerte modell litt vel mye, og det er på ingen måte kjemisk renset for den sedvanlige Ubisoft-monotonien – men hvis man passer på spille det i korte tidsperioder av gangen kan «Far Cry 6» fremstå som et av de artigste skytespillene i 2021. Hvis du er ute etter et førstepersonseventyr som potensielt kan tilby månedsvis med spilletid, så kan man umulig trå helt feil med «Far Cry 6».

• Dette er de beste PS5-spillene i 2021

Kort sammendrag

Astro A20 har lenge vært betraktet som gullstandarden for trådløse gaming-headset. I flere tiår har det vært favoritten for alle som ikke vil punge ut en masse penger, takket være den utrolige klarheten i stemmegjengivelsen, de gode tilkoblingsmulighetene samt en plug-and-play USB-dongle.

Den nyeste versjonen – Astro A20 Gen. 2 – byr på kompatibilitet med den nyeste generasjonens konsoller – PS5 og Xbox Series X – samt PC og Mac.Du må imidlertid kjøpe en separat dongle for både Xbox og PlayStation hvis du vil at headsettet skal fungere på alle plattformer, men det er en god løsning hvis du er lei av å måtte kjøpe et nytt headset for hver konsoll. 

Det er ikke gjort så store anstrengelser på designfronten for å skille den nye modellen fra forgjengerne – annet enn at ladeportene er endret til USB-C og at den trådløse rekkevidden er økt fra 30 fot (9,1 meter) i forrige generasjon til 50 fot (15,1 meter) i andre generasjon. 

Den veiledende prisen er derimot blitt senket fra ca. 1700 kroner til ca. 1300 kroner. Det betyr at Astro A20 Gen. 2 er rimeligere enn sin hovedkonkurrente SteelSeries Arctis 9X og omtrent på samme nivå som HyperX Cloud II Wireless. Astro A20 Gen. 2 mangler imidlertid noen tilkoblingsmuligheter, og har flere mangler når det gjelder design og ytelse. 

Hvis du overser gummifyllet i hodestroppen, mangelen på både Bluetooth og 3,5 mm-utgang og ikke har noe imot den begrensede batteritiden, er Astro A20 Gen. 2 et solid stereo-headset som fremdeles kan konkurrere med nyere modeller og samtidig beholde mye av det som gjorde denne modellen så god da den kom på markedet for noen år siden.

Slippdato og pris

Astro A20 Gen. 2 er en ny versjon av et headset som kom på markedet i 2017 for Xbox One, PS4 og PC. Den nyeste modellen, Astro A20 Gen. 2, kom på markedet i slutten av 2020, før lanseringen av PS5 og Xbox Series X, og det la seg på en pris på rundt 1300 kroner.

Design

Astro A20 Gen. 2 finnes i to varianter: en som fungerer for PC/Mac og PlayStation-konsoller (PS4 og PS5) og en som fungerer på PC/Mac og Xbox-konsoller – noe som inkluderer Xbox One, Xbox One X, Xbox One S, Xbox Series X og Xbox Series S.

Det er en liten forskjell på hvordan de to variantene tilkobles, men ellers vil du kunne skille dem fra hverandre på grunn av fargene. PlayStation-versjonen er hvit og svart med blå detaljer, mens Xbox-versjonen er hvit og svart mrd grønne detaljer. 

Uansett fargeskjema er konstruksjonen den samme. Den består av plast, er påsatt  gummibiter og har øreputer i tekstil. Plastkostruksjonen er litt urovekkende, ettersom headset i plast er mer tilbøyelige til å bli ødelagt enn variantene i metall – men de er også lettere, og kan dermed være mer behagelige å ha på.

Og dette gjelder i stor grad Astro A20, men vi merket at gummipolstringen langs hodebøylen kan lugge, og at det vill ha vært mer komfortabelt med skumpolstring.

Hodebøylen festes til øreklokkene med forlengbare gangjern av plast, som burde passe de fleste hodestørrelser. Til testerens litt mindre hode fungerte dette godt, og det kan ikke sies om alle headset. Klemkraften opplevdes som akkurat passe til å holde headsettet på plass på hodet. Det er kanskje ikke tilfellet for deg, så det er lurt å undersøke passformen godt før en eventuell angrefrist utløper.

Langs øreklokkene finner du noen knapper på headsettets høyre side, inkludert Voice- og Game-knapper til lyden, som forskyver balansen mot den ene eller andre siden, samt en vanlig volumjustering mellom dem. Her får du også en Equalizer-knapp for å veksle mellom ulike forhåndsinnstillinger, samt en vanlig av- og på-knapp.

Akkurat som Andre Astro-headset, har også denne modellen en flip-to-mute-funksjon. Det innebærer at den automatisk går i stillemodus når du vrir den så den ligger på linje med hodebøylen. Dette er mye bedre enn å måtte famle etter en Mute-knapp når du spiller, selv om det hadde vært hyggelig om mikrofonen også var avtagbar, slik den er på mange andre headset i samme prisklasse.

Ytelse

Det er ikke så merkelig at Astro A20 Gen. 2 låter like bra som forgjengeren. Her er det lagt spesielt vekt på mellomfrekvensene, noe som gjør at dialog og fottrinn skjærer gjennom intense skuddvekslinger og eksplosjoner. Dette kan av og til gå på bekostning av diskant- og bassfrekvensene, men Astro A20 Gen. 2 virker perfekt innstilt som et headset til samtaler.

Vi prøvde ut Astro A20 Gen. 2 til en rekke spill, men vi brukte mest tid med Cyberpunk 2077 og Fortnite på Xbox Series X samt co-op-spillet It Takes Two på PCen. Vi gjennomførte dessuten flere møter med headsettet på, og alle vi snakket med fortalte at stemmen ble gjengitt klart og tydelig.

Opplevelsen var stort sett den samme ved alle disse scenariene – tydelig dialog og helt grei bassrespons. Night City i Cyberpunk 2077 opplevde vi som mer levende med headsettet på, og skuddvekslingene fikk større intensitet. Det var enklere å finne skattkistene i Fortnite når vi kunne høre deres tydelige pling på lang avstand. I samarbeidsspillet It Takes Two hadde vi ingen problemer med å høre samarbeidspartneren, og de hadde heller ikke noen problemer med å høre oss.

Og den eneste ulempen? Alle disse lydene var begrenset det horisontale lydplanet. Vi fikk virkelig aldri en følelse av vertikalitet med headsettet, noe du får med flere av Astros konkurrenter.

Dette headsettet er heller ikke utviklet spesielt med tanke på musikk. Lydbildet er relativt begrenset når det gjelder lyd på grunn av headsettets lukkede utforming, og mangelen på detaljer er tydelig. 

Å fikle litt med EQ-knappen på siden av headsettet lan i blant gi litt mer fylde i høye og lave frekvenser, men du har ingen annen mulighet til egentlig å vite hvilken EQ-innstilling du benytter enn gjennom Astro Command Centrum. (Den versjonen man finner i Microsoft Store kjenner for øyeblikket ikke igjen  Astro A20 Gen. 2.)

Frustrerende nok går den eneste veien gjennom å koble til headsettet via den medfølgende donglen. Her er det ingen innebygget Bluetooth du kunne ha brukt til å koble headsettet til mobilen til samtaler, og ikke en gang en 3,5 mm-kobling, i tilfelle batteriet skulle gå tomt.

Batteritid

Apropos batteritid – ifølge Astro har A20 Gen. 2 tilstrekkelig med saft til 15 timers gaming. Dette er et tall som viste seg å stemme ganske godt med våre tester. I våre tester klarte headsettet seg gjennom omtrent to arbeidsdager med musikklytting og gaming før det måtte lades opp igjen. 

Selv om 15 timer helt klart er nok til at du klarer deg gjennom helgen, er det bare halvparten av tiden sammenlignet med deres viktigste konkurrenter – SteelSeries Arctis 9X og HyperX Cloud II Wireless. Begge disse kommer opp i nærmere 30 timers trådløs lyttetid, og da har vi ennå ikke snakket om Sennheiser GSP 370, som hevdes å skulle holde ut i 100 timer før opplading blir nødvendig. 

Den gode nyheten her er at Astro A20 Gen. 2 har en automatisk deaktiveringsfunksjon som iverksettes etter rundt 10 minutter. Det minsker tappingen av batteri i dvalemodus – selv om det bare ser ut til å fungere med PC og ikke på konsoller. Men når det først fungerer, er det en ypperlig funksjon, særlig for deg som ofte glemmer å slå av headsettet. Det bidrar uansett til å øke batteritiden. 

Når batteriet er tomt, vil en full opplading ta litt mer enn en time, og her benyttes den ovennevnte USB-C-porten. 

Burde jeg kjøpe dem? 

Kjøp dem hvis … 

Ikke kjøp dem hvis … 

• Er du fremdeles usikker? Her er de beste gaming-headsettene på markedet.

Kort oppsummert

Steam Deck har vært et av de mest etterlengtede produktene i teknologiverdenen siden avsløringen i juni 2021, og nå er den håndholdte PC-en fra Valve endelig lansert.

Prosjektet er ambisiøst, men Valve har lyktes godt med det meste. Hvis du tror Steam Deck er en Nintendo Switch-konkurrent, så treffer du ikke helt blink, rent faktisk er dette snakk om et slags håndholdt alternativ til gaming-laptoper og lignende. Litt mer grovkalibret.

I praksis vil det si at om du spiller på PC, har et stort Steam-bibliotek og er vant med potensielle eiendommeligheter man kan råke på når man spiller på PC, så kommer du antakeligvis til å elske Steam Deck, på tross av enkelte skavanker.

På den andre siden, hvis du er vant til å spille på konsoller, og mer finpussede produkter som stort sett er greie og enkle å ha å gjøre med, så kan det hende du blir skuffet.

At Steam Deck har noen skavanker er likevel litt av sjarmen, og enkelte ganger er de forårsaket av enhetens fleksibilitet, en allsidighet konsollene rett og slett ikke tilbyr. Du kan for eksempel kople til en hvilken som helst USB-hub, kople til en skjerm eller en TV og spille spill på storskjerm. Du kan også bruke Steam Deck i såkalt desktop-modus, hvilket betyr at du kan installere en rekke forskjellige Linux-applikasjoner, og dermed bruke Steam Deck som en helt vanlig PC. Du kan til og med installere helt andre operativsystemer, som for eksempel Windows 11.

Denne allsidigheten gjør at Steam Deck tilbyr mer enn enhetene en skulle tro konkurrerte med Valve-maskinvaren, og selv om man kanskje ikke blir fornøyd om man er ute etter en Nintendo Switch-aktig maskin, så er Steam Deck en fantastisk enhet med et enormt potensial, særlig hvis man er av typen som liker å fikle litt.

Spillstøtte er en av de ovennevnte skavankene. Hvis en kjøper et Nintendo Switch-spill forventes det at det kommer til å fungere på Nintendo Switch. Dog, kjøper man et spill på Steam betyr det ikke nødvendigvis at det fungerer sammen med Nintendo Switch. Dette kommer først og fremst av at Steam Deck bruker Linux – rent spesifikt er det snakk om Steam OS 3.0 – mens mange Steam-spill kun fungerer på Windows. Valve har derfor utviklet (i samarbeid med CodeWeavers) en fiffig løsning ved navn Proton, som gjør at man kan spille Windows-spill på Linux, men programvaren er ikke perfekt. Noen spill – særlig de som tar i bruk anti-juks-programvare – fungerer ikke.

Valve gjør det enkelt å identifisere hvilke spill som fungerer eller ei, ved å merke spill som Steam Deck takler med en grønn hake i Steam-biblioteket. Er ikonet grønt, så har Valve sjekket at spillet fungerer som det skal med spesifikke standardinnstillinger, at menyer og tekst er leselige og at kontrollerne ikke byr på problemer.

Enkelte spill er markert med et gult ikon. Disse spillene er «spillbare», men ikke fullt ut testet, så man kan råke på enkelte problemer. For øyeblikket er de aller fleste spillene i spillbiblioteket i denne kategorien.

Det finnes også en «Unknown»-kategori, spill Valve ikke vet nok om til å kunne avgi dom over. Er spillet merket med «Unsupported», så kan man nærmest garantere at det ikke fungerer. Denne kategorien er heldigvis ikke så stor akkurat nå, siden det stort sett er snakk om spill man trenger spesifikk maskinvare for å bruke (VR-spill, for eksempel.) Du kan sjekke hvilke spill du kan spille på Steam Deck ved hjelp av Valves Steam Deck Compatibility-side.

Dette er verdt å nevne, siden et av de største salgsargumentene for alle som spiller på PC er at det eksisterende Steam-biblioteket kan spilles på Steam Deck, uten at man trenger å kjøpe spillene på nytt. Hvis du allerede eier drøssevis av Steam-spill, så kan prisen på selve enheten, fra 419 euro, virke svært besnærende.

Det må nevnes at Steam Deck, per nå, ikke er tilgjengelig for kjøp i Norge. Valve har tradisjonelt vært forsiktige med å selge maskinvaren sin utenfor USA, Storbritannia og EU, og fortsetter trenden med den håndholdte enheten. Skal man skaffe seg en Steam Deck her til lands, så er sannsynligheten stor for at man må vente en stund (eventuelt at man må betale langt mer via gråimport.)

Den ovennevnte prisen er forresten for den aller rimeligste varianten. For 419 euro får man 64 GB eMMC-lagring og en liten bæreveske. Vi anbefaler heller at du betaler litt ekstra (549 euro) og går for modellen med 256 GB SSD. Her får du ikke bare mer lagringskapasitet, men SSD-lagringen er også raskere. Det finnes også en modell med 512 GB SSD til 679 euro, som har et antigjenskinn-belegg på skjermen. Alle modellene har støtte for microSD-kort, hvilket kan gi deg mer lagringsplass. Det er selvsagt hyggelig, men vil påvirke innlastingstiden til spill, siden lagringsmediene nødvendigvis vil være noe tregere enn SSD.

Steam Deck har god byggkvalitet, og selv om den er stor er den ikke ukomfortabel å holde, men folk med små hender kan potensielt slite litt med størrelsen. Selve maskinvaren kommer uansett til å spille annenfiolin for de aller fleste, det store trekkplasteret her er den enorme mengden spill man får tilgang til. Steam Deck taklet for eksempel «God of War», en visuell perle, uten problemer, og det finnes ingen ende på hvor mange indie-spill man får tilgang til. Det er nettopp i den siste kategorien at Steam Deck briljerer, tilgangen på spill som er laget med tanke på korte økter, og som har veldesignet grafikk som likevel ikke utfordrer maskinvaren stort.

Det er også svært hyggelig at man får med den såkalte suspend-funksjonen, som gjør at man kan sette spill på pause og umiddelbart fortsette ved en senere anledning. Mindre hyggelig er det at batteritiden til Steam Deck ikke er spesielt god. Man klarer såvidt å klemme inn halvannen time med «God of War», mens man vil kunne få omtrent fire timer med mindre krevende spill.

Pris og tilgjengelighet

Steam Deck hadde en opprinnelig lanseringsdato i desember 2021, men Valve annonserte tidlig at den håndholdte enheten måtte vente til 25. februar 2022. Selv om den nå er lansert, så kan man, i likhet med så mye annen maskinvare akkurat nå, ikke simpelthen kjøpe en i butikken. Valve satte opp et reservasjonssystem ved annonsering, og dette er den eneste måten man har kunnet skaffe seg en enhet på. Kun de som var kjappe på avtrekkeren klarte å sikre seg en av Steam Deck-enhetene som ble sendt ut den 25. februar.

I skrivende stund er det fortsatt mulig å reservere en Steam Deck (dog, ikke i Norge), men om du bestiller nå vil ikke enheten din være klar før «etter andre kvartal 2022». Så, selv om du bor i et land hvor Valve, teknisk sett, selger Steam Deck, så er det likevel ikke enkelt å skaffe seg en. Hvis du hadde håpet at det skulle bli enklere å kjøpe Steam Deck enn en PS5 eller et RTX 3080, så kan vi avsløre at det antakeligvis ikke kommer til å være tilfellet med det første.

Steam Deck er å finne i tre forskjellige versjoner. Grunnmodellen koster 419 euro, og har 64 GB eMMC-lagring og bæreetui.

Den midtre modellen koster 549 euro og har en raskere NVMe-SSD på 256 GB, samme bæreetui som grunnmodellen og noe Valve kaller «Steam community profile bundle». Dette er varianten vi tester.

Den dyreste løsningen koster 679 euro og inkluderer en NVMe-SSD på 512 GB, antigjenskinnbelegg på skjermen, bæreetuiet, det ovennevnte profil-tillegget og et virtuelt tastatur-tema.

Per nå har vi ingen informasjon om verken fremtidig pris eller tilgjengelighet i Norge.

Hovedforskjellen mellom Steam Deck-modellene er lagringskapasiteten. Selv om grunnmodellen virker ganske rimelig, så er 64 GB ikke på langt nær nok til moderne spill. «God of War», et av de mest grafisk imponerende spillene man kan spille på Steam Deck, krever for eksempel 65 GB lagringsplass, og kan dermed ikke spilles på grunnmodellen slik den foreligger.

De gode nyhetene er at alle Steam Deck-modellene har støtte for microSD-kort, så det er ikke rare operasjonen å skaffe seg mer lagringsplass. Det betyr likevel at man må regne med å betale ekstra for et microSD-kort om man kjøper grunnmodellen, og dermed er ikke prisen like attraktiv som den kanskje først virker.

Samtidig gjør dette at den midtre modellen, med 256 GB intern lagring, fremstår som et mer fornuftig valg, siden man både kan oppgradere lagringskapasiteten, og samtidig får en NVMe-SSD på 256 GB med på kjøpet, en langt raskere løsning enn noe microSD-kort (særlig siden Steam Deck kun bruker UHS-I-hastigheter, med en topphastighet på 150 MB/s.)

512 GB-modellen har ikke bare dobbelt så mye lagringsplass som 256 GB-modellen, men også en litt annen skjerm. Vi fikk muligheten til å prøve den gjeveste modellen også, og selv om belegget som skal forhindre gjenskinn helt klart fungerte, så synes vi ikke det forsvarer prishoppet. 256 GB-modellen er dermed varianten vi anbefaler.

Steam Deck er ikke spesielt billig. Selv grunnmodellen koster mer enn Nintendo Switch (som nå går for 3 390 kroner.) Nintendo Switch OLED ligger rundt samme pris som Steam Deck, men det er ikke mange kronene som skiller.

Nintendo ligger dermed litt bedre an når det gjelder prisen på selve konsollen, men spill som blir lansert på flere plattformer er gjerne en hel del billigere på Steam. Hvis du allerede har mange PC-spill i Steam-biblioteket ditt vil disse også representere penger spart.

Dette er et svært godt salgsargument for alle som normalt sett spiller på PC. I praksis vil det si at når vi starter opp Steam Deck for første gang, vil vi allerede ha hundrevis av spill tilgjengelig.

Sammenligner man Valves seneste vidunder med en laptop eller en stasjonær, så er det tydelig at Steam Deck er ganske så rimelig. Den er ikke like allsidig som en tradisjonell PC, noe Valve ikke har lagt skjul på, så er enheten i praksis en datamaskin. Det vil si at man kan kople den til en USB-dokk og bruke tastatur, mus og skjerm – og man kan også bruke Steam OS 3.0 (en Linux-distro basert på Arch) i skrivebordsmodus. Det gir deg et KDE Plasma-skrivebord som ligner en hel del på Windows. Du kan installere en hvilken som helst annen programvare, som eksempelvis tekstbehandlere eller nettlesere. Hvis du vil kan du til og med installere et helt annet operativsystem, som for eksempel andre Linux-varianter eller Windows 11.

Design

Steam Deck er riktignok håndholdt, men det er en av de større variantene vi har hatt til test, markant større enn Nintendo Switch. I tiden før lansering hevdet Valve at de hadde brukt mye tid på å lage et design som var komfortabelt å spille med over lengre tid.

Størrelsen tar litt tid å bli vant med, særlig hvis du tidligere har brukt mindre håndholdte enheter eller tradisjonelle kontrollere. Liker man frenetiske spill som «Hades» føles håndstillingen umiddelbart noe ukomfortabel.

Desto mer tid vi fikk sammen med Steam Deck, desto mer komfortabel ble vi med størrelsen og utformingen. På oversiden av enheten sitter det to analogstikker på hver sin side av skjermen, som også inkluderer berøringssensorer Valve hevder gir en «et presisjonsnivå og en komfort som ikke finnes i andre portable gaming-enheter».

De virker helt klart robuste, responsive og nøyaktige, og var kontrollalternativet vi brukte mest under testing. Under analogstikkene finner man to firkantede styreflater som fungerer som muserstatninger i spill som krever det. Disse ligner styreflaten i Valves Steam Controller, og tilbyr haptisk feedback, en velkommen detalj. De var dog sjeldent i bruk i perioden vi testet Steam Deck.

Noe over venstre analogstikke sitter det en D-pad, et kjekt verktøy når man for eksempel skal spille 2D-spill og plattformere, og i samme posisjon over høyre stikke finner man fire knapper: A, B, X og Y, i samme konfigurasjon som på en Xbox-kontroller.

Man får også følgende ekstraknapper: View, Menu, Steam og Quick access. Det blir litt i overkant enkelte ganger, siden det ikke alltid er tydelig hva knappene gjør i forskjellige situasjoner, og noen ganger har flere knapper samme funksjon.

Hvis du er knappeentusiast vil du elske Steam Deck. På toppen av enheten finner man to volumknapper, en av/på-knapp og to skulderknapper (L1 og L2), to triggere (L2 og R2). Man får også en minijack ut til hodetelefoner, USB-C-port til lading (og eventuell tilkopling av USB-tilbehør) og en LED som viser hva slags tilstand enheten er i.

Ikke nok med knapper, synes du? Da har vi gode nyheter, for på baksiden finner man flere. Fire stykker, faktisk. Dette gjør at Steam Deck har muligheten til å kontrollere de fleste spill, særlig i tilfeller der man normalt sett ville ha trykket på en tast eller to på tastaturet. I praksis fant vi aldri noen bruk for knappene på baksiden i spillene vi testet. De kan nok være nyttige, men enkelte ganger følte vi at de var i veien, og vi trykket borti knappene ved en tilfeldighet en gang eller to når vi holdte eller plukket opp Steam Deck. Det kan få utilsiktede konsekvenser når man spiller.

På nedre kant av enheten sitter det stereohøyttalere og to mikrofoner, hvilket gjør at man kan snakke med lagkamerater uten egne hodetelefoner eller eksterne mikrofoner.

Steam Deck har en skjerm på 7 tommer med en oppløsning på 1280 x 800. Sideforholdet er på 16:10. Du kan også bruke skjermen til å styre med, siden den er berøringssensitiv. Ikke spesielt nyttig når man spiller, selvsagt, men det er en kjekk funksjon om man styrer rundt i menyer.

Skjermen er større enn 6,2-tommeren som sitter i Nintendo Switch, og likestilt med Nintendo Switch OLED (denne har også en skjerm på 7 tommer.) Begge Switch-modellene har en oppløsning på 1280 x 720, så Steam Deck har en marginalt større vertikal oppløsning. Selv om mange spill støtter drøssevis av oppløsninger i en hel rekke ulike sideforhold, er det likevel en del som kun støtter 16:9. I disse tilfellene vil man få sorte striper på topp og bunn av Steam Deck-skjermen.

Oppløsning kan være en vanskelig balansegang, men 1280 x 800 er et godt kompromiss i Steam Deck. Med sine 7 tommer fremstår skjermen skarp og livlig (dog, ikke i like stor grad som OLED-panelet som sitter i den seneste Switch-modellen). Den relativt beskjedne oppløsningen gjør at spill man kjører ikke overvelder maskinvaren, noe som i praksis gir bedre ytelse og batteritid.

Det er verdt å nevne at Steam Deck, i motsetning til del fleste andre håndholdte enheter, har vifter. Varmeutgangene ligger på toppen av enheten, og når det virkelig røyner på begynner viftene å spinne og varme å strømme ut. De er ikke spesielt høylytte, men man merker at de er der. Folk som er vant til å spille på PC kommer nok ikke til å heve øyenbrynene, men er man tilhenger av lydløse håndholdte konsoller kan viftene potensielt være et aber.

Ytelse

Ytelsen til Steam Deck er litt både og, noen ganger imponerer den voldsomt, mens andre ganger er det vanskelig ikke å bli frustrert. For å ta det siste først, så har de fleste tilfellene med frustrasjon oppstått på bakgrunn av at enheten vi brukte kjørte en tidlig versjon av Steam OS. Valve oppdaterer stadig operativsystemet, og det går sjelden en dag uten at det kommer nye løsninger på problemer i programvaren.

Mange spillutviklere jobber nå hardt med å få spillene grønnmerket for Steam Deck-bruk. Disse spillene, som dukker opp i Steam-biblioteket med et grønt hake-ikon, har vært gjennom sirlige tester, slik at man kan forsikre seg om at de fungerer som de skal med Steam Deck. Ytelsen skal være jevnt over god og brukergrensesnittet skal være både brukbart og lesbart på den lille skjermen. Hvis du laster inn et av disse spillene skal det være nærmest garantert at brukeropplevelsen er optimal med den håndholdte enheten, uten at man skal behøve å rote med innstillinger først.

Antallet verifiserte Steam Deck-spill vokser stadig, og inkluderer per nå relativt nye storspill som «God of War» og eldre klassikere som «Portal 2». Når vi startet testingen av Steam Deck var «Hades» – et fantastisk spill vi tenkte ville passe perfekt til det nye Valve-produktet – ikke verifisert. Det gikk likevel ikke mange dagene før utviklerne lanserte en oppdatering som gav spillet den etterlengtede grønne haken. Det skal også nevnes at spillet fungerte helt fint, selv uten å være verifisert.

Det er rimelig å anta at det samme gjelder en hel rekke andre spill som har gul status («Playable».) Det betyr ikke annet enn at de ikke ennå har blitt testet og verifisert. Sannsynligheten er likevel stor for at de vil fungere helt fint sammen med Steam Deck. Likevel finnes det enkelte titler som stikker seg ut, som for eksempel «Monkey Island 2», som fortsatt har en del irriterende feil. Når det gjelder den gamle eventyrspillklassikeren fra LucasArts, så kommer vi ikke forbi hovedmenyen.

Det finnes også en del spill som Valve mener å vite at ikke vil fungere, og som dermed markeres som «Unsupported». Siden det fullstendige Steam-biblioteket er ekstremt stort, så er det naturligvis mange spill som faller innunder denne kategorien, særlig når det gjelder de mest obskure titlene. Merkingen betyr ikke nødvendigvis at de ikke starter eller fungerer, men man kan råke på programvarefeil, brukergrensesnitt som ikke passer spesielt godt til en håndholdt eller tekstdialoger som ser rare ut.

Heldigvis har Steam Deck en hel rekke funksjoner som gjør at spill potensielt kan fungere bedre. Man kan for eksempel prøve å kjøre spill i fullscreen snarere enn i vindu-modus, eller justere på oppløsningen. Man får også tilgang til en hel del ferdiglagede kontroller-profiler som kan passe med en rekke forskjellige typer spill, hvilket er svært nyttig når man prøver seg på titler som ikke er laget med tanke på analogstikker eller D-pad.

Denne typen knoting er dagligdags for alle som spiller på PC, så er man PC-gamer vil man overhode ikke har problemer med dette. Er man derimot vant med konsoller, og en noe mer finpusset opplevelse, så kan det være at man vil stritte litt i mot.

De gode nyhetene er at vi generelt ikke hadde noen problemer med å spille de Steam Deck-verifiserte spillene. Standardinnstillingene fungerte godt. Holder man seg til de verifiserte spillene og standardinnstillingene vil det meste gå som smurt, og man trenger heller aldri å knote for å få spillene til å fungere.

Selv såpass tidlig prosessen er antallet verifiserte spill på Steam Deck imponerende, og det er ordentlig gøy å kunne spille et såpass visuelt imponerende spill som «God of War» på en håndholdt enhet – og når man i tillegg kan hoppe elegant over til indiespill som «Hades» og «Hotline Miami» (passer perfekt til Steam Deck, forresten), så blir man glad i sjelen. Det vitner også om et ekstremt potensiale for fremtidig bruk av Steam Deck.

Vi stilte grafikkinnstillingene i «God of War» ned fra Ultra til High, slik at vi fikk litt mer jevn ytelse, og spillet ser likevel helt fenomenalt ut på den lille 7-tommeren. Samtidig var spillet aldri under 30 FPS, men holdt seg snarere rundt 40 FPS.

Likevel, selv om vi lot oss imponere, så er det tydelig at dette ikke er et spill laget med tanke på håndholdte enheter. Vi opplevde også at enkelte førstepersonsskytespill var litt knotete å holde styringen på, men det kan også være fordi vi er mest vant til å bruke tastatur og mus i slike spill.

Raske og intensive spill man kan kjøre i korte intervaller (som ovennevnte «Hades» og «Hotline Miami») fungerer imidlertid som bare det. Trykker man på av/på-knappen på Steam Deck går den rett i sovemodus. Trykker man på samme knapp igjen slår Steam Deck seg på i løpet av sekunder, og vips så er man på samme sted som man slapp.

Dette er en genial detalj som gjør Steam Deck langt mer attraktiv enn om man hele tiden måtte ha gått inn og ut av spill. Kjappe hopp inn og ut av spill er noe konsollspillere har vært vant med i årevis, men dette er nytt i PC-verdenen. Et spill som overrasket positivt på Steam Deck var «Portal 2». Valves ikoniske fysikk-baserte mesterverk – fra fordums tid, da Valve fortsatt pumpet ut spill – har fått nytt giv her. Selv om vi tidligere nevnte at enkelte FPS-spill ikke passer helt som hånd i hanske på denne plattformen, så er «Portal 2» et hederlig unntak. Litt av årsaken kan nok være at spillet går temmelig tregt for seg, og at det er snakk om fysikk-gåter snarere enn raske reflekser og skyting i alle retninger; men det er også en fordel at spillet deles opp i korte og separate rom med adskilte gåter man må løse, siden man da kan gjøre seg ferdig med noe, sette spillet på pause, og så fortsette neste gang man har tid. Perfekt om man er på reisefot, for eksempel. Selv om spillet begynner å dra på årene tar det seg likevel svært godt ut, og det har vært en ren fornøyelse med et gjensyn. Siden spillet er Valve-produsert er det kanskje heller ikke spesielt overraskende at «Portal 2» er et av de grønnmerkede spillene.

Ytelsen er ikke perfekt. Det kan vi slå fast med det samme- Og prøver man seg på krevende spill ender man opp med hakking både titt og ofte. Generelt sett er dog ytelsen god, og vi har en følelse av at en hel del av problemene kommer til å bedre seg i tiden fremover, i takt med at Steam OS, Proton (verktøyet som lar en spille Windows-spill på Linux) og spillene i seg selv, oppdateres.

Valve har snakket i det vide og det brede om at Steam Deck i praksis er en håndholdt PC, og det er gode grunner til det. Du kan skifte mellom Big Picture Mode (standardinnstillingen på Steam Deck) til et vanlig Steam OS 3-basert skrivebord, og her står man fritt til å installere og bruke alle mulige andre programmer. Disse kan enten lastes ned og installeres vie nettlesere, eller via Discover Software Center.

Dette gjør at man i praksis kan bruke Steam Deck som en helt vanlig PC, og mengden programmer man kan bruke på Steam OS er enorm, takket være en standhaftig gruppe mennesker som utvikler programvare med åpen kildekode. Du kan også kople Steam Deck til en USB-hub og kople til mus, tastatur og skjerm, og plutselig har man en mini-stasjonær man kan ta med seg hvor som helst. Det er ganske så imponerende. Det er svært gledelig at Valve satser på åpen bruk og fleksibilitet, man kan faktisk bruke nær sagt hva som helst av USB-utstyr, og man er på ingen måte avhengig av dyrt proprietært tilbehør.

I motsetning til Nintendo Switch, så får man dessverre ingen bedre ytelse om man setter Steam Deck i en dokk (eller i en USB-hub eller lader), og om man bruker enheten sammen med en skjerm med stor oppløsning, som for eksempel en 4K-TV, blottlegges begrensningene i maskinvaren. Dette er litt i takt med Valve-tankegangen som ligger bak, man står fritt til å gjøre hva man vil, men det er du som har ansvaret for resultatet – i samme vendingen skal det nevnes at man helt fint kan spille en hel rekke spill på storskjerm med tastatur og mus, med svært gode resultater.

Linux, særlig Arch-baserte distroer, er ikke av den mest brukervennlige sorten, særlig for nybegynnere. Er man ikke vant å sose rundt i Linux bør du antakeligvis holde Steam Deck i Big Picture Mode. Når man befinner seg på skrivebordet holdes alt man gjør separat fra resten av innholdet, hvilket betyr at store oppdateringer i Steam OS ikke kommer til å slette noe av det du for eksempel har arbeidet med. Samtidig er det ikke spesielt vanskelig å gjøre ugagn i Linux, så man kan selvsagt ende opp med en enhet man må gjenopprette.

Man kan også installere Windows 11 på Steam Deck. Dette gir deg et større utvalg spill man kan spille, og gjør at man også kan installere spill som kun fungerer på Windows, fra utviklere som Ubisoft og Activision Blizzard, som ikke gir ut spill via Steam. I skrivende stund var Windows 11-støtten litt ustødig, og det var en del drivere som kranglet, men igjen: dette er antakeligvis noe som bedre seg over tid, gitt at oppdateringene kommer såpass tett som de gjør nå.

Selv med vår 256 GB-modell med SSD var ikke lastetidene i de fleste spill spesielt imponerende. Normalt sett bruker vi en PC med en heseblesende rask SSD (eller en PS5), så ventetiden ble et irritasjonsmoment. Det er hakket verre om man bruker microSD-kort, siden hastigheten er begrenset til UHS-I, eller rundt 104 MB/s. Dette er langt tregere enn SSD-er flest, og vil føre til lange innlastingstider for større spill.

Fra SSD-en brukte «Portal 2» – som ikke akkurat er noen ungfole – 51 sekunder på å komme seg inn til menyen, og 23 sekunder til på å komme seg inn i selve spillet (til der vi hadde lagret.) Det er totalt ett minutt og fjorten sekunder fra vi starter spillet til vi er inne og spiller. Det høres kanskje ikke så lenge ut i lesende stund, men det føles ut som en liten evighet når man fisker opp Steam Deck-enheten og er klar som et egg.

Lastetidene er ikke et stort problem om man spiller eldre spill eller indie-titler. Steam Deck har også et ess i ermet med den ovennevnte sovemodusen (Suspend.) Det tar bare noen skarve sekunder å vekke Steam Deck og hoppe inn i et spill.

Dette gjør det svært fornøyelig å ta seg en liten økt i ny og ne med Steam Deck, særlig om man er vant med vanlige PC-er, og ofte må skru på PC-en, vente på at Windows skal starte, så laste inn spillet. Det betyr også, rent bortsett fra tiden man bruker på å laste inn spillet innledningsvis, eller når man må gå tilbake til en save etter å ha dødd, at Suspend-funksjonen i store trekk gjør at den lange lastetiden ikke betyr stort. Det koster heller ikke mye batteritid å legge Steam Deck i dvale. Vi målte et bruk på 8 % da vår enhet lå og slumret i 16 timer under vår test.

Valve har også lagt til ny funksjonalitet i løpet av testperioden. Steam Deck kan nå kjøre flere applikasjoner samtidig. Dette kan være kjekt om man har lyst til å høre på musikk mens man spiller, men det betyr også at man kan kjøre to spill samtidig, og bytte mellom de – uten lastetid.

Dette stiller selvfølgelig noe høyere krav til Steam Deck, særlig når det gjelder minnet og batteriet, og man får til og med en advarsel om man prøver å kjøre et spill nummer to, der man blir forklart at det man gjør kan få følger for ytelsen. Vi ser for oss at det også her er et stort forbedringspotensial, og at å kjøre to spill samtidig etter hvert blir mindre krevende.

Spill tok seg godt ut på 7-tommersskjermen, kanskje særlig 2D-spill og kontrastfylte spill som «Hades». Selv om den gjenskinn-frie skjermen i toppmodellen helt klart er gjev, så synes vi standardskjermen også fungerte svært godt. Lydkvaliteten fra de to høyttalerne var også en hyggelig overraskelse, der vi følte at vi fikk både godt trykk og et bredt lydbilde. Du kan selvfølgelig også velge å bruke hodetelefoner (enten via minijack-utgangen eller Bluetooth.)

Rundt regnet ble vi svært imponerte over ytelsen til Steam Deck, den taklet både grafisk krevende storspill og indiespill med glans. Vi synes også at Steam Deck var ekstra god på den sistnevnte kategorien, grunnet formen og maskinvaren, siden dette er spill som passer godt til kortere økter, snarere enn de mer filmatiske langdryge narrativene, eller spill med i overkant kompliserte kontrolløsninger.

Batteritid

Dessverre fikk vi en opplevelse av at batteriet ikke helt holdt mål under vår testing av Steam Deck. Da vi spilte «God of War» klarte Steam Deck bare å holde koken i én og en halv time, godt under de to timene Valve lovte oss. Dette er selvsagt snakk om et særdeles krevende spill, men det betyr likevel at det ikke er mulig å bruke Steam Deck i spesielt mange timer av gangen uten å ha tilgang på lading.

Det kommer til å være et problem for alle som hadde planlagt å bruke Steam Deck på reiser der man ikke har tilgang til strøm (selv om det stadig blir sjeldnere med kollektivtransport uten tilgang på USB-uttak.) Man har muligheten til å forlenge batteritiden ved å skru ned grafiske innstillinger eller bruke nødlader (og siden enheten lades via USB-C burde det være en smal sak å finne uttak), men med så lite futt i batteriet føles Steam Deck likevel litt mindre portabel enn den burde.

PC-gamere som har måttet ta til takke med elendig batteritid i gaming-laptoper i årevis kommer dessverre til å kjenne seg igjen, men det er ikke til å komme utenom. Det man er ute etter er tross alt en liten enhet som er kraftig nok til å takle moderne spill, og da må nødvendigvis batteristørrelsen vike. Er man vant med håndholdte konsoller (med betydelig mindre ytelse), så kan én og en halv time virke ganske så begredelig.

De gode nyhetene er at batteritiden er langt mer imponerende om man spiller mindre krevende spill. 2D-spill gav oss timevis med underholdning fordel over haugevis av enkeltøkter.

Hvis du ikke forventer mirakler, så kommer du antakeligvis ikke til å anse batteritiden i Steam Deck som noen katastrofe, men hvis du er ute etter å spille time etter time med storspill, så er lader dessverre den eneste løsningen.

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

Når et spill, på merkelig vis, klarer å få deg til å senke skuldrene allerede fra øyeblikket det starter, så er det veldig ofte et godt tegn. Det er tilfellet med «Dying Light 2: Stay Human» – særlig for alle som spilte forgjengeren fra 2015. Spillseriens to største trekkplastre, parkour og et presist og supertilfredsstillende kampsystem, er ikke bare fremtredende fra første øyeblikk, men det er også tydelig at oppfølgeren har gjort mange forbedringer kontra «Dying Light».

Det er smått ironisk at «Dying Light 2» har en beroligende virkning på spilleren, siden omgivelsene man blir kastet inn i på ingen måte er avslappende. Vi fortsetter historien 15 år etter det opprinnelige virusutbruddet vi bevitnet i førstespillet, og nå er verden virkelig ute og kjøre (på en måte som helt klart har likhetstrekk med vår egen pandemi.) Hovedpersonen i «Dying Light 2: Stay Human», Aiden, er en såkalt pilgrim, en av de få standhaftige menneskene som fortsatt tør å sette fot utenfor de gjenværende byene. Vår protagonist hjemsøkes av minner om eksperimenter fra barndommen, og hans største mål er å finne sin søster, Mia. Hans søken har ført ham til byen Villedor.

På veien til Villedor har Aiden skaffet seg en GRE-nøkkel – GRE er, for ordens skyld, en medisinsk paramilitær organisasjon som tok på seg oppgaven med å finne en kur som kunne takle virusutbruddet i Harran (i førstespillet), men fikk skylden for ytterligere utbrudd og endte opp med å bli forfulgt. Den ovennevnte GRE-nøkkelen er det eneste som kan låse opp alt som har med GRE å gjøre, og det er det mye av i Villedor – og blir sentralt for plottet etter hvert.

«Dying Light 2»: pris og lanseringsdato

• Hva er det? Et RPG-spill i førstepersonperspektiv satt til en åpen verden fylt til randen av zombier
• Lanseringsdato: 4. februar, 2022
• Plattformer: Xbox One, Xbox Series X/S, PS5, PS4, PC
• Pris: 579 kroner

Hustakene i Villedor

Etter at Aiden råker på The Renegades, en Borderlands-aktig gjeng, og blir infisert av zombie-viruset, klarer han til slutt å komme seg til Villedor. Her blir han nesten hengt, siden han ikke har en såkalt biomarkør, et armbånd som forandrer farge om man er i ferd med å bli en zombie. En karakter ved navn Hakon redder Aiden, og etter at man skaffer seg den ovennevnte biomarkøren begynner moroa for alvor.

Forskjellen på dag og natt er, i likhet med i det første spillet, viktig i «Dying Light 2: Stay Human». De infiserte (som altså kalles zombier) sover for det meste innendørs på dagen, men kommer ut i gatene for å gjøre ugagn på natten. Dermed er det tryggest for Aiden å bruke parkour-ferdighetene sine til å komme seg rundt i Villedor på nattestid. I starten av spillet skjer det meste i gamlebyen i Villedor, men Aiden er ute etter å komme seg til Central Loop-delen, sentrumsdelen med skyskrapere, der det sies at informasjon om Mia kan finnes i baren Fish Eye.

Før han kan komme seg til Central Loop er det en hel del narrativt som skal gjennomgås, ikke uten en actionsekvens eller tre i mellom. T-bane-tunnelen som går fra gamlebyen til andre deler av Villedor kontrolleres av en bande som kaller seg Peace Keepers (eller PK.) Lederen av gjengen, Lucas, ble nylig drept. Den nye lederen av PK-gruppa, Aitor, tillater Aiden å passere, forutsatt at han finner ut hvem som drepte Lucas. På veien blir Aiden også forsinket av The Survivors, en annen gruppe som anser The Peace Keepers som fiender.

Et drøss spillsystemer fungerer sammen med historien

Det blir fort tydelig at «Dying Light 2: Stay Human» i større grad enn forgjengeren rent faktisk er en stor og kompleks RPG, som gjemmer seg bak en simpel zombieaffære. Spillet har en enorm mengde forskjellige systemer som vekselvirker med hverandre, men som på mirakuløst vis lager et sammenhengende hele. Aiden kan for eksempel samle inn såkalte inhibitors, som tillater oppgradering av grunnleggende attributter (som helse og utholdenhet, der sistnevnte er alfa og omega for parkour-delen.) Utfører man historie-oppdrag, side-oppdrag og andre mer tilfeldige aktiviteter som ligger strødd utover bykartet, får man XP man kan bruke på nye parkour- og kampferdigheter.

Historien er heller ikke helt lineær. Man kommer til enkelte punkter der man må foreta valg som gjør at enkelte karakterer liker deg mer, mens andre begynner å være mindre samarbeidsvillige, noe som også kan være tilfellet med grupper og gjenger – men det er verdt å ha i mente at du sjelden trenger å være gjennomgående altruistisk, det er ikke rent få som velger å forråde deg på sikt.

Hist og her i spillverdenen finner man viktig infrastruktur som vanntårn, vindmøller, transformatorstasjoner og t-banestasjoner, som Aiden kan sette i drift eller låse opp, for så å «gi de bort» til spesifikke faksjoner, som etter hvert forandrer det fysiske området etter eget forgodtbefinnende. Survivors legger for eksempel ut matter på bakken, som gjør at man kan falle fra oven uten å bli skadet; mens PK-faksjonen setter opp zombie-feller. At man kan forandre byen er en av de store nye funksjonene i «Dying Light 2: Stay Human», men det fungerer ikke helt plettfritt. Det ender opp som en slags kuriositet snarere enn noe som i vesentlig grad forandrer på måten man spiller.

Bli en zombieslaktemaskin av rang

Det finnes også et enormt antall forskjellige ting man kan plukke opp, hvilket inkluderer materialer man kan bruke til å lage utstyr av, våpen, beskyttende klær og verdisaker som kan selges til kjøpmenn. Via såkalte craftmasters kan man kjøpe oppskrifter på nyttige offensive og defensive saker, som for eksempel miner, molotovcocktailer, førstehjelppakker og immunitetsboostere som gjør at man ikke blir til en zombie når man ikke har tilgang på UV-lys (som i praksis steker infiserte.) Ved å slakte ned et helt drøss forskjellige typer zombier får man trofeer man kan selge til craftmasters, slik at man kan oppgradere de ovennevnte oppskriftene. Alt er ikke utelukkende elende heller, noen ganger må man ut på tur og finne honning, kamilleblom, lavender og kvae for å lage førstehjelpspakker, for eksempel.

I takt med at Aiden får bedre ferdigheter, bedre våpen og mer beskyttelse, merker man raskt at zombie-slaktingen går raskere. Spillet har en rekke svært fjonge muligheter i kamp, som for eksempel en der Aiden snurrer rundt med våpenet utstrakt, slik at alt i den nærmeste omkrets tar skade. Hvis du timer blokkeringen av angrep perfekt kan du hoppe over den nærmeste zombien og sparke til en annen av utyskene i nærheten i samme slengen. Skytevåpen finnes ikke, og våpnene rasker man sammen ved hjelp av rustne macheter, gateskilt, cricket-balltrær og lignende, men man kan også finne buer. De beste våpnene kan oppgraderes til å inkludere ild, elektrisitet eller gift. Rundt om i verdenen ligger det også andre nyttige objekter man kan gjøre skade med. Gassbeholdere kan man eksempelvis plukke opp, tenne på og kaste.

I starten blir man fortalt at man kun bør gå inn i zombie-gjemmesteder på natten, da mange av dem er ute i gatene og herjer. Etter hvert skjønner man at det fint er mulig å drepe et utall zombier av gangen, og da blir gjerne de vanskeligere områdene en del mer fristende. Det finnes også zombie-bosser på utvalgte steder som kan ha godsaker å by på – og hvis du tør å spankulere rundt på gaten på nattestid vil alle zombier begynne å løpe etter deg, men det finnes likevel enkelte gjemmesteder som kan være til hjelp, i tillegg til UV-lys hist og her.

Historien overrasker positivt

Historien i «Dying Light 2: Stay Human» er slettes ikke så verst den heller. Det hele åpnes litt opp når man når Central Loop-delen av byen og får en paraglider. På samme måte som resten av kontrollsystemet gir vingene en fantastisk evne til manøvrering, og man kan holde seg selv i lufta i evigheter ved å fly over lufteluker. Man får også et tau man kan slenge seg i, som fører til noen av de vanskeligste hovedoppdragene, der man må gjennom noen parkourøvelser som nær sagt virker umulige.

Mot slutten får historien et aldri så lite tempoproblem, ting går litt raskt, og det er en del krumspring og ny informasjon som kommer litt brått på (samtidig som man får en del tilfredsstillende boss-kamper.) Likevel har utvikler Techland generelt sett vært gode til å veve sammen helt forskjellige elementer, inkludert tilbakeblikk til Aidens barndom, der han ble utsatt for eksperimenter i GRE-kontrollerte områder. Den helt avsluttende delen av historien er dog kanskje ikke så tilfredsstillende. Hvis det er én ting vi tenker spillet bør få kritikk for, så er det at ikke alle skuespillerne holder samme nivå (Renegade-faksjonen har særlig en del tvilsomme typer), og dialogen er ikke nødvendigvis alltid fantastisk. «Dying Light 2: Stay Human» skiller seg imidlertid ut når det gjelder det visuelle, på en god måte. Vi vil ikke si at det ser fantastisk ut, men det kan man heller ikke forvente av spill som blir gitt ut på såpass mange plattformer samtidig.

En kjent sak med Dying Light-serien er at man på ingen måte er ferdig med spillet selv om man har gjort unna historie-delen – Techland fikk hard medfart av å påpeke at man etter at den 20 timer lange historien er ferdig, så har man 500 timer med annet innhold igjen, om man vil komme seg gjennom absolutt alt spillet har å tilby. Hvorvidt det stemmer gjenstår å se, men grunntanken er likevel at spillverdenen og zombie-kompetansen man tilegner seg er såpass besnærende at man gjerne fortsetter spillingen, selv etter man er ferdig med historien – og det stemmer i alle fall i vårt tilfelle. Før lansering besto flerspillerdelen i «Dying Light 2: Stay Human» utelukkende av muligheten til å hoppe inn i andres spill hvis de spurte om hjelp, noe som strengt tatt ikke er spesielt interessant: Hvorfor spørre om hjelp når det er såpass tilfredsstillende å slakte zombiene selv? Det blir likevel interessant å se hva slags planer utviklerne har for flerspillerdelen på sikt.

Det er ingen tvil om at spillet til syvende og sist er en lekeplass fylt med alle slags zombie-endelikt man kan tenke seg, og gitt at man også får en anstendig historie som i tillegg kan spilles på flere måter, i tillegg til et relativt heftig RPG-element, så kan man ikke gjøre annet enn å applaudere innsatsen fra Techland, i alle fall for ambisjonsnivået. For ikke å snakke om at det hele faktisk henger såpass godt sammen som det gjør, på tross av kompleksiteten. «Dying Light 2: Stay Human» er faktisk et av de mest finurlige zombiespillene vi har spilt.

Konklusjon

Techland ser ut til å ha satt seg fore å lage det beste – eller i det minste det mest gjennomførte – zombiespillet noensinne i «Dying Light 2: Stay Human». Dette er zombiespillet som har alt: dyptpløyende RPG-mekanismer, et overdådig kampsystem, parkour, en døgnsyklus som forandrer på hvordan man spiller, en komplisert og ikke-lineær historie og, ikke minst, en paraglider. At alt henger sammen som et hele er intet mindre enn mirakuløst.

• Nye spill i 2022: lanseringsdatoer for kommende titler til PC og konsoller

 JBL Quantum 350 Wireless: Kort oppsummert

 JBL Quantum 350 Wireless: JBL har et stort utvalg av gaming-headset i ulike prisklasser, inkludert toppmodellen Quantum One som er utstyrt med imponerende headtracking-teknologi som minner om det Apple har gjort med Spatial Audio i blant annet AirPods.

Det er imidlertid ikke alle som er interessert i å betale ekstra for den salgs finesser, og hvis du først og fremst vil ha et enkelt trådløs gaming-headset til en overkommelig pris så kan JBLs rimeligste trådløse variant Quantum 350 Wireless være verdt en titt.

Det må understrekes umiddelbart at det merkes godt at dette er en budsjettmodell, for dette headsettet er utelukkende laget av plast av den rimelige sorten, og alt av knapper, brytere og designdetaljer har en litt plastaktig følelse som ikke gir noe imponerende førsteinntrykk.

Dette har likevel samtidig sine fordeler utover at det selvfølgelig holder prisen nede, for det gjør også at Quantum 350 Wireless er utrolig lette – faktisk så lette at du nærmest ikke merker at du har dem på hodet.

Det hjelper også at de har god polstring der det trengs, og at øreklokkene er så store at du får god plass til ørene inni dem uten at de klemmer på noen måte.

Quantum 350 Wireless byr på virtuell surround i form av JBLs egen teknologi QuantumSurround, en løsning som for å oss fremstår som helst grei når det kommer til å levere romfølelse og opplevelse av retningsbestemt lyd i spill. I motsetning til dyrere modeller fra JBL og andre produsenter får du ikke andre valg som Dolby Atmos for Headphones eller DTS Headphone:X inkludert.

Tross det svake førsteinntrykket leverer også Quantum 350 Wireless når det kommer til lydkvalitet – i hvert fall om man legger litt jobb i å justere EQ-en i den tilhørende QuantumEngine-appen. I utgangspunktet låter de nemlig litt ullent, men med enkle justeringer får du en frisk diskant som gir god detaljrikdom og taletydelighet, mens bassen er både kraftig og stram slik at dramatiske situasjoner får det trøkket de fortjener.

Alt i alt må det sies at byggekvaliteten til Quantum 350 Wireless er litt skuffende, men de henter seg inn på høy komfort, god brukervennlighet og god lyd. De er et godt valg hvis du vil ha trådløs forbindelse uten å betale for mye, og skulle du i tillegg finne dem på tilbud så kan du gjøre et skikkelig røverkjøp.

Pris og tilgjengelighet

JBL Quantum 350 Wireless er i salg nå til 999 kroner i norske butikker.

Prisen kan sies å være i stiveste laget sett i forhold til byggekvaliteten, men hvis du setter lydkvalitet og komfort høyt og ikke bryr deg om at de er laget av lett plast så kan de være et godt valg – spesielt om du skulle finne dem på tilbud.

Design, byggekvalitet og komfort

Quantum 350 Wireless følger samme designspråk som resten av JBLs gaming-headset, og det er dermed også tydelig beslektet med toppmodellen Quantum One som vi testet for en stund siden.

Vi snakker altså om typisk gaming-design med intrikate designdetaljer og sort plast, men i og med at dette er en budsjettmodell (og kanskje også med tanke på å spare batteri) så har JBL droppet RGB-belysning. Det vil kanskje være et savn for noen, og samtidig et overbevisende salgsargument for andre.

Det blir imidlertid fort tydelig at det også er inngått andre kompromisser for å holde prisen nede, for selv om også Quantum One hovedsakelig er laget av plast, så føles Quantum 350 betydelig billigere når det kommer til byggekvalitet. Dette er imidlertid heller ikke bare negativt.

Den billige og tynne plasten gjør nemlig at Quantum 350 Wireless er ekstremt lette. Når dette i tillegg kombineres med god polstring på de rette stedene og akkurat passe mye spenn i bøylen, så glemmer man nesten at man har dem på hodet.

Det hjelper også mye at selve klokkene er så store at det er plass til hele øret på innsiden uten at de trykker noen steder. Dermed burde du kunne bruke Quantum 350 Wireless gjennom lange gaming-økter uten problemer. Det eneste som eventuelt kan være en hindring for dette er at kunstskinnet i øreputene kan bli litt klamt over tid, men det må samtidig sies at vi har opplev betydelig være eksempler på dette med andre hodetelefoner.

Funksjoner og brukeropplevelse

JBL Quantum 350 Wireless er først og fremst ment for bruk med PC, og de kobles opp trådløst via en proprietær 2,4 Ghz-forbindelse en medfølgende USB-adapter. Denne adapteren er også kompatibel med PlayStation, Nintendo Switch (så lenge konsollen sitter i docking-stasjonen) og Mac, men det er kun på PC man har anledning til å justere innstillinger med den tilhørende QuantumEngine-programvaren.

På PC fungerer trådløsforbindelsen helt stabilt, og vi opplevde aldri problemer med noen form for forsinkelse. 

Nevnte QuantumEngine gir tilgang til å aktivere JBLs egen QuantumSurround-prosessering, som tar surround-miksen fra spill og gjør den om til virtuell surround for hodetelefoner. Dette tilsvarer altså omtrent hva Dolby Atmos for Headphones, DTS Headphone:X, Windows Sonic for Headphones og diverse andre tilsvarende teknologier gjør, og vår opplevelse er at det fungerer helt fint. Man får overbevisende opplevelse av retningsbestemmelse i moderne spill, og det er jo egentlig alt man kan forvente. Samtidig er det jo slik at moderne spill ofte genererer en slik miks selv hvis man velger hodetelefoninnstillingene i spillets innstillinger, så hva du skal velge her er egentlig opp til deg. Begge løsninger kan fungere godt avhengig av spillet.

Samtidig er det ingenting i veien for å ta i bruk en av de andre teknologiene med Quantum 350 Wireless. Da er det bare å deaktivere QuantumSurround i QuantumEngine, og aktivere for eksempel Dolby Atmos for riktig lydutgang i Windows (forutsatt at du har lastet ned og betalt for en lisens på Dolby Atmos for Headphones).

Uavhengig av hvilken løsning du velger, må du aktivere 7.1 surround som modus for Quantum 350 Wireless i lydinnstillingene til Windows for at virtuell surround skal fungere, og QuantumEngine gir deg en enkel veiledning for hvordan du gjør dette.

I tillegg byr QuantumEngine på en EQ til å justere lyden med (noe vi kommer tilbake til), og mulighet til å justere inngangsnivå for mikrofonen og nivå på «sidetone».

Når det kommer til fysisk betjening, er Quantum 350 Wireless utstyrt med av/på-bryter, en knapp som skrur av og på mikrofonen, og et hjul for volumkontroll. Sistnevnte justerer volumet passivt i hodetelefonene, og påvirker altså ikke volumkontrollen i Windows. Det hadde vært litt ryddigere om den faktisk justerte Windows-volumet i stedet, men det er ikke noe stort problem.

Lading av Quantum 350 Wireless foregår via den medfølgende USB-C-til-USB-A-kabelen, og heldigvis kan hodetelefonene brukes mens de lades. Bare legg merke til at lyden fortsatt går via trådløsforbindelsen, så det finnes ingen mulighet for å bruke dem som kablet USB-headset. I tillegg finnes det heller ingen 3,5 mm-inngang.

Lydkvalitet

Når det kommer til lyd så leverer Quantum 350 Wireless på et flott nivå – vel å merke så lenge du tar i bruk EQ-en i QuantumEngine. Med flat EQ låter de nemlig en tanke ullent på grunn av en litt tilbakeholden diskant. Dette vil jo til en viss grad være en smakssak, men vi opplevde i hvert fall at de hadde god nytte av en liten diskantheving, i tillegg til en lett demping i mellomtonen.

Når dette var gjort opplevde vi at Quantum 350 Wireless leverer glimrende lyd til spilling. Bassen er både kraftig og stram, noe som sikrer at eksplosjoner får skikkelig trøkk uten å bli masete, mens resten av lydbildet får en flott detaljrikdom som sikrer at du får med deg alt som skjer og hører dialog og eventuelle medspillere godt.

I tillegg fungerer de også helt fint til både film og musikklytting, men i sistnevnte tilfelle er det absolutt å anbefale å deaktivere QuantumSurround. Hvis ikke risikerer du å rote til stereomiksen på en måte som ikke er særlig ønskelig.

Mikrofonen til Quantum 350 Wireless er også helt grei. Den har en ganske påfallende telefonfølelse, noe som er ganske vanlig med denne typen mikrofoner (og i hvert fall delvis et resultat av den ganske begrensede frekvensresponsen på 100 - 10.000 Hz), men den har god taletydelighet og ser ut til å tåle roping og skriking uten å vrenge i noen særlig grad.

Bør jeg kjøpe JBL Quantum 350 Wireless?

Kjøp dem hvis...

Ikke kjøp dem hvis...

Først testet: februar 2022

EPOS H6PRO Open: Kort oppsummert

Det finnes enormt mange gaming-headset på markedet, men få av dem byr på det EPOS H6PRO Open gjør, nemlig et åpent akustisk design. Det i seg selv vil gjøre dem interessante for mange, men det hjelper også at de har mye annet positivt å by på.

For det første har de et flott design som for så vidt passer inn i den typiske gaming-estetikken, men som ikke byr på blinkende lys, noe som sikkert kan gjøre dem ekstra fristende for dem som ikke er opptatt av sånt. Vår testvariant i grønt og gull er riktig nok ikke direkte diskret, men du kan eventuelt gå for den blå og sorte varianten hvis du vil skille deg litt mindre ut.

H6PRO Open gir deg også topp komfort med god polstring og passform, og det åpne designet sikrer at du garantert ikke blir svett på ørene.

I tillegg gjør det åpne designet også at du bedre hører hva som skjer rundt deg, noe som kan komme godt med avhengig av hvordan du skal bruke hodetelefonene dine. Samtidig lekker de naturlig nok også mer lyd enn mange andre hodetelefoner, så det er også noe å være klar over.

Designet sikrer ellers at du får et åpent og luftig lydbilde som oppleves som det befinner seg rundt deg i stedet for inni hodet ditt.

Lydkvaliteten er også veldig god generelt sett, og selv om vi har et par ting å pirke på når det kommer til musikklytting, så gjør de seg helt glimrende til spilling. Da får du et dramatisk lydbilde som hever spillopplevelsen, og mer kan man vel ikke forvente av et gaming-headsett. Det måtte eventuelt vært en god mikrofon, og det får du så absolutt også her. 

Kunne du tenke deg et godt gaming-headset med åpent hodetelefondesign, så er altså H6PRO Open er glimrende valg. Synes du dette headsettet virker fristende men trenger et lukket design, skal du også vite at de finnes i en lukket utgave som ikke overraskende heter H6PRO Closed.

• Her er de beste gaming-headsettene akkurat nå

Pris og tilgjengelighet

EPOS H6PRO Open er i salg i norske nettbutikker nå til en veiledende pris på 1999 kroner. De kommer i de tre fargevariantene blå/sort, grå/hvit og grønn/sort med gulldetaljer.

I tillegg finnes EPOS H6PRO også i en variant med lukket design til samme pris, og disse er også å få kjøpt i de samme tre fargevariantene.

Vil du ha et headset med åpent design men synes prisen blir litt stiv, så kan du også se etter den eldre modellen EPOS GSP 500 som selges til litt lavere pris. Det samme gjør også EPOS | Sennheiser GAME ONE, hvis du klarer å oppdrive dem.

Et annet alternativ til H6PRO Open er å gå for et par kvalitetshodetelefoner med åpent design som Beyerdynamic DT990 og en separat mikrofon fra for eksempel Modmic, men dette vil unektelig bli en del dyrere totalt.

Design og komfort

Det viktigste aspektet ved designet til H6PRO Open er noe som i utgangspunktet ikke er så lett å se, men om du holder en av øreklokkene opp mot lyset og ser gjennom den så ser du at grillen på utsiden faktisk er en stor åpning. 

Det betyr at de i motsetning til de fleste andre hodetelefoner på markedet har en utforming som gjør at de faktisk slipper lyd inn og ut av øreklokkene, noe som absolutt ikke vil passe for alle, men som bringer med seg noen viktige fordeler.

Hvordan det påvirker lydkvaliteten kommer vi tilbake til, men brukeropplevelsen ellers preges i førsteomgang av en mer åpen følelse der du ikke er innestengt i ditt eget hode. Du får også bedre sjanser til å høre det som skjer rundt deg. 

Enten du skal bruke hodetelefonene på jobb og er avhengig av å få med deg det som skjer rundt deg, eller du liker å spille på kveldstid men må høre det når barn våkner og skriker, så kan altså H6PRO Open kommer til nytte.

Bare husk at ulempen med åpne hodetelefoner er at du samtidig risikerer at mer lyd lekker ut, noe som kan være til sjenanse for dem rundt deg.

Rent estetisk har H6PRO Open et design som på en måte kan forbindes med gaming, men som samtidig skiller seg ut i dette segmentet. Det er ikke minst fordi H6PRO Open ikke har noen form for RGB-lys, noe som egentlig sier seg selv i og med at dette er et passivt og analogt headset, men vi opplever det likevel som litt forfriskende i dette markedet.

Vi opplever også at de er laget med skikkelige materialer som virker slitesterke og robuste, og det er ingen grunn til å tro at ikke H6PRO Open skal holde det gående lenge.

Når det kommer til passform så imponerer de stort. Hodebøylen har kraftig polstring som sikrer at de ligger godt over hodet, og øreklokkene er utstyrt med stofftrekk som ligger veldig godt rundt ørene. Takket være det åpne designet, får du heller aldri problemer med at de blir klamme ved lenger tids bruk. 

Det du ikke får med H6PRO Open er justeringsmuligheter og avanserte funksjoner i programvare. Dette er et helt analogt headset som plugges i lydutgangen til PC-en. De har analog volumjustering med et hjul på den ene øreklokken og mikrofonen kan dempes ved å vippe mikrofonarmen opp, men det er også alt du får av betjening.

Du må altså klare deg uten finesser som virtuell surround og andre såkalte forbedringer som gjerne følger med andre gaming-headset, men vi må si at vi ikke savner dette i det hele tatt. Husk at objektbasert romlig lyd uansett er en del av lydmiksen til de fleste moderne 3D-spill, så denne opplevelsen får du uansett. Og andre finesser klarer vi oss stort sett uten så lenge lyden i seg selv er god, noe vi kommer tilbake til nedenfor.

Med i esken får du to lydkabler, en med kombinert ut- og inngangsplugg, og en med separate plugger for hodetelefoner og mikrofon. Det er også verdt å få med at mikrofonarmen er festet med magneter, og den kan enkelt fjernes når du ikke bruker den. Da kan du eventuelt sette på et medfølgende lokk over festeanordningen så du bevarer det helhetlige designet, og det følger for sikkerhets skyld med to slike lokk i esken. 

Lydkvalitet

H6PRO Open imponerer også når det kommer til lydkvalitet. 

Igjen er det verdt å nevne det åpne designet som påvirker lyden i den forstand at du får et åpent og luftig lydbilde som ikke oppleves som om det kommer fra innsiden av hodet ditt, slik lyden i vanlige lukkede hodetelefoner gjerne gjør. 

Utover det får du en relativt flat frekvensgang som gjør seg godt til det meste, fra spill og film til musikklytting.

Om vi skal pirke på noe så må det være at bassen kunne vært en tanke mer fremtredende og at diskanten hadde hatt godt av et lite løft rundt 8000 Hz, men det gjelder først og fremst ved musikklytting. 

Ved spilling, som selvfølgelig er det disse hodetelefonene først og fremst er ment for, så vil du få en livlig og dramatisk opplevelse med kraftige eksplosjoner, og du vil høre alt av detaljer og dialog godt. 

Ikke minst vil vennene dine høre deg krystallklart når dere spiller sammen, for mikrofonen til H6PRO Open er helt glimrende. Den leverer både et fullstendig frekvensspekter og veldig lav støy, og den er rett og slett blant de beste mikrofonene vi har vært borti når det kommer til gaming-headset.

Bør jeg kjøpe EPOS H6PRO Open?

Kjøp dem hvis ...

Ikke kjøp dem hvis ...

• Også andre hodetelefoner kan fungerer bra til gaming så lenge du ikke trenger mikrofon. Her er de beste akkurat nå.

Først testet: oktober 2021

Nintendo Switch OLED – kort sammendrag

Nintendo Switch OLED gir umiddelbart et positivt i det du slår på konsollen. Den nydelige nye 7-tommers skjermen suger deg øyeblikkelig til seg, med sine supertynne ytterkanter, perfekte svartnivåer og livlige farger. Inntrykket er så solid at du lurer på hvordan du har kunnet klare deg med den foregående modellens matte LCD-panel.

Men det er ikke bare den forlokkende OLED-skjermen som gir en solid førsteinntrykk. De forbedrede høyttalerne, som nå ligger skjult like nedenfor konsollens opplagte hovedattraksjon, er temmelig imponerende. Det ikoniske «klikket» til Switch har aldri vært så klart og tydelig, og vi følte ikke umiddelbart for å strekke oss etter hodetelefonene ved spilling av favorittspillene våre.

Vi hadde også glede av konsollens helt redesignede støtte, som nå strekker seg over hele enhetens bakside. Det minner om Microsofts glimrende justerbare støtter for Surface-enhetene, og er langt bedre enn den spinkle støtten på originalversjonen av Switch, som knapt var i stand til å holde konsollen oppreist. Dette er en enorm oppgradering for bruk på bordflaten, og den bidrar til til at hele konsollen virker langt mer solid.

Den interne lagringsplassen på 64 GB er også et stort pluss, ettersom du får dobbelt så mye plass som med den opprinnelige Switch og Nintendo Switch Lite. Dette er likevel temmelig magert sammenlignet med konsoller som PS5 og Xbox Series X, som gir langt raskere lagring og betydelig større kapasitet. Heldigvis leveres konsollen fremdeles med microSD-spor, slik at du alltids kan få større lagringsplass.

Så langt ser det altså greit ut. Men Nintendo har dessverre ignorert en av de tre søylene i Switch-opplevelsen, nemlig TV-modus. Dermed er det vanskelig å argumentere for at man skal kjøpe denne nye konsollen. Selskapet har foredlet konsollens dokk, og gitt den mykere kanter, en LAN-port for deg som spiller over nettet og mer pusterom for selve konsollen på innsiden. Men du er fremdeles begrenset til et bilde på 1080p, ettersom du ikke får noen 4K-oppskalering – og heller ingen andre fordeler for Switch-brukere som foretrekker å spille på TV-skjermen. Det betyr at alle salgsargumentene fordufter i det øyeblikket du kobler konsollen til TVen. Det er irriterende, ettersom dette er en konsoll som skal håndtere de tre måtene å spille på like godt. 

Mangelen på 4K-avspilling leder til et spørsmål Nintendo ikke vil kunne unnvike når det gjelder Switch OLED: hvorfor er de innvendige spesifikasjonene de samme som på originalmodellen Nintendo Switch og Nintendo Switch Lite? Det er i fullstendig konflikt med konsollens førsteklasses utseende når du laster inn den samme, langsomme Nintendo Switch eShop, eller trøtte spill som kunne trengt litt oppfriskning gjennom økt prosessorkraft. Utallige spill og utviklere kunne hatt glede av en oppjustering av de aldrende komponentene i Switch. Derfor er det synd at Nintendo ikke responderte på maset fra både utviklere og forbrukere når konsollen nærmer seg sin femårsdag.

Så hvem er Nintendo Switch OLED-konsollen skapt for, og er det verdt å bruke penger på å oppgradere hvis du allerede har en original-Switch eller den helt håndholdte Lite-modellen? Hvis du er en ny kjøper av Switch-serien, er svaret helt klart «ja». Dette er den beste versjonen av Nintendos geniale konsoll så langt, og den har utbedret mange av forgjengernes mangler. Hvis du allerede har en Switch, og primært bruker den i håndholdt modus, eller på bordet, kan også få en viss glede av den, takket være konsollens nydelige 7-tommers OLED-skjerm, de glimrende høyttalerne og den redesignede støtten. Men hvis du allerede har en Switch og i hovedsak benytter den via TV, kan vi utvilsomt si at Switch OLED bare vil være en luksuriøs og unødvendig oppgradering. 

Hvis du er ute etter å kjøpe en Nintendo Switch for første gang, kan du ta en titt på våre tester av originalversjonen av Switch og Nintendo Switch Lite. 

Nintendo Switch OLED – pris og lanseringsdato

• Hva er det?  Den fjerde iterasjonen av Nintendos hybridkonsoll
• Når kom den på markedet? 8. oktober 2021
• Hva koster den? 4390 kroner (lanseringspris)

Nintendo Switch OLED ble lansert 8. oktober 2021 og er den fjerde iterasjonen av Nintendos hybridkonsoll. Ved lansering har den en veiledende pris på 4390 kroner, og er dermed en del dyrere enn 2019-oppgraderingen av Nintendo Switch, som kom på markedet for 3490 kroner. Sistnevnte er ofte å få for i underkant av 3200 kroner. OLED-modellen er også vesentlig dyrere enn Switch Lite, som kom på markedet for 2269 kroner, og som fremdeles ligger på omtrent dette nivået.

Den høyere prisen for Nintendo Switch OLED virker likevel rimelig. Den oppgraderte konsollen leveres med en større skjerm, en 7-tommers OLED, samt forbedrede høyttalere, dobbel innvendig lagringsplass og en bredere støtte. Dokken er også blitt noe forbedret, og rommer en LAN-port, som gir mer stabil spilling over nettet.

Nintendo Switch OLED – design

• Tre modi: TV, håndholdt og bordflate
• De samme avtagbare kontrollerne
• Støtter diverse tilbehør

Hvis det ikke var for den forstørrede skjermen og de nye, hvite og elegante Joy-Con-kontrollerne, ville det ha vært vanskelig å se forskjellen på nye Switch OLED og originalversjonen av Switch. Men ved nærmere inspeksjon vil du oppdage flere ulikheter. 

Den nye 7-tommers OLED-skjermen er utvilsomt det mest fremtredende nye designgrepet. Den gjør et overraskende kraftig inntrykk, selv om den bare er 0,8 tommer større enn 6,2-tommeren på originalversjonen av Switch. . Dermed er Switch OLED fysisk større enn forgjengerne. Den er bare 0,25 cm lengre, og måler 24,1 x 1,3 x 10,2 cm (B x D x H), men den oppleves umiddelbart som velkjent i hendene. 

Switch OLED veier imidlertid noe mer, med sine 422 med kontrollerne påsatt. Det er 22 gram mer enn Nintendo Switch. Vi opplevde heldigvis ikke at den ekstra vekten førte til større utmattelse ved spilling over tid, men du vil likevel trolig merke deg at den nye modellen er litt tyngre. 

I esken finner du det samme Nintendo Switch-tilbehøret du er vant til fra før, nemlig to Joy-Con-kontrollere, et par Joy-Con-stropper og et Joy-Con-grep. 

Du får dessuten den redesignede Nintendo Switch-dokken, der vi finner den nye LAN-porten. Den nye dokken er litt lengre, men ikke like dyp som originalversjonen. Innvendig er det mindre trangt om plassen, noe som skal gi mer effektiv luftstrøm og som reduserer risikoen for at du gradvis skraper opp Switch-skjermen når du tar konsollen ut eller setter den ned i dokken. Selve dokken er faktisk blitt litt lettere, og den har mistet én 2.0 USB-port.

Det er også verdt å merke seg at Nintendo Switch OLED vil fungere i den gamle dokken og original-Switch vil fungere i den nye. Begge vil kunne trenge en systemoppdatering, men det er fint å vite at ikke den gamle dokken er blitt helt ubrukelig.

Blant de øvrige designmessige endringene til Switch OLED er at microSD-sporet er blitt flyttet. Nå er det plassert bakenfor den bredere støtten, og er dermed blitt enklere å finne. På-knappen er senket noe dypere og har nå fått en oval fasong, mens volumknappen er blitt bredere. Konsollen har dessuten fått smalere slisser som viftene blåser varm luft ut av, noe som gir Switch OLED et mer moderne utseende. Her er det også en tradisjonell hodetelefonutgang, akkurat som på de øvrige Switch-modellene.

På den estetiske fronten skjuler Nintendo Switch OLED de eldre Switch-modellenes produktinformasjon og advarsler. Selv om dette er et beskjedent grep, ser baksiden av Switch OLED langt renere, ettersom disse opplysningene nå ligger pent plassert bakenfor den nye støtten.

Vi ønsker de fleste av de mindre designgrepene til Nintendo Switch OLED velkommen, men det er én forandring vi virkelig misliker, nemlig det nye Game Card-sporet. Den lille gropen man hadde på Game Card-sporet i originalutgaven av Switch er bote, og dermed er det nesten blitt umulig å åpne hvis du ikke har solide fingernegler. Vi ble sittende og klore på det nye Game Card-sporet flere ganer for å åpne det, og vi forstår ikke hvorfor denne forandringen, som åpenbart er til det verre, er gjort.

Nintendo Switch OLED – håndholdt modus

• Den nye 7-tommers OLED-skjermen er fantastisk
• Fremdeles ikke et godt ergonomisk design
• Holdbarheten til Joy-Cons er fremdeles bekymringsverdig

Nintendo Switch OLED utmerker seg i håndholdt modus, takket være konsollens nye, livfulle skjerm. Det 7-tommers OLED-panelet gjør det enklere å henge med på handlingen i kjappe spill som Super Smash Bros. Ultimate, og skjermens kraftige kontrastnivåer blåser nytt liv i spill som Mario Kart 8 Deluxe Metroid Dread er en ypperlig demonstrasjon av skjermens evner, der de svakt belyste nivåer og den alien-aktige fargepaletten virkelig kommer til sin rett med OLED-panelets fantastiske kontraster.

Ved sammenligning side om side med den nye skjermen, ser den opprinnelige Switch-skjermen (LCD) nærmest utvasket ut i forhold. Alt tar seg slagkraftig og forlokkende ut på OLED-modellen. Særlig svartnivåene, som nærmest er tunge og blekkaktige, mens de på originalen virker grå og neddempet.

Switch OLED-skjermen er bare på 720p, men vi opplevde likevel at spill og tekst fremsto tydelig og lesbart de vi hadde konsollen i en behagelig stilling. Vi opplevde heller ingen problemer med bevegelsesuskarphet, og skjermen var passe lyssterk, også ved bruk i dagslys.

Vi opplever likevel ikke Nintendo Switch OLED som en den mest ergonomiske spillenheten vi har brukt. Konsollens flate og brede fasong kan gi krampe i hendene ved lengre spilløkter og Joy-Con-kontrollerne har samme utforming som på originalkonsollen, som er over fire år gammel. Dermed har man fortsatt de samme spørsmålene rundt holdbarheten. Vi opplever at kontrollerne fremdeles har en tilbøyelighet til å bevege seg litt opp og ned når de er festet til konsollen. Det har alltid vært til bekymring, ettersom de jo er ment å låse seg på plass.

Nintendo Switch OLED – TV-modus

• Ingen 4K-støtte, fortsatt samme gjengivelse i 1080p
• Heller ikke HDR-støtte

Dessverre kan ikke Nintendo Switch OLED skilte med én enste forbedring fra forgjengeren når det gjelder TV-modus. Joda, den nye dokken har LAN-post, som gir mer stabil spilling over nettet enn via WiFi, men du får fremdeles det samme grensesnittet i 720p og en maksimal oppløsning på 1080p.

Ettersom 4K-TVer er blitt svært utbredt, virker det som en enorm forglemmelse å ikke inkludere noen form for 4K-støtte med Switch OLED. Selv Xbox One S, en konsoll som kom på markedet i 2016, støtter 4K.

Nintendo Switch OLED støtter heller ikke høyt dynamisk omfang, eller HDR, som man vanligvis kaller det. Igjen ser vi at forrige generasjons konsoller som PS4 og Xbox One har tilbudt denne funksjonaliteten i årevis. Derfor hadde det vært flott om Nintendo hadde implementer litt mer moderne skjermteknologi, slik at TV-modusen kunne fått seg et løft.

Nintendo Switch OLED – bordplatemodus

• Den justerbare støtten er en enorm forbedring fra originalen
• OLED-skjermen gir bedre synsvinkler
• De forbedrede høyttalerne gjør en forskjell

En positiv egenskap ved Nintendo Switch OLED er hvordan den oppleves i bordplatemodus. Takket være den redesignede, bredere støtten, er det blitt mye enklere (og sikrere) å bruke Switch OLED på en bordplate. Dette passer ypperlig for improviserte flerspillerøkter. Hengselet er langt mer solid, og avgir et tilfredsstillende dunk når det lukkes. Vi er ikke bekymret for at det skal løsne over tid og slutte å falle tilbake på plass, slik vi opplevde med den gamle støtten. 

Som med originalversjonen av Switch, kan Joy-Con-kontrollerne tas av fra siden av enheten, slik at du kan sette konsollen på et bord eller en annen overflate for å spille med en venn (eller en vilt fremmed) på et øyeblikks varsel. Men der den gamle støtten begrenset en til én synsvinkel, kan den justerbare støtten til Switch OLED plasseres på flere forskjellig måter. Dermed får du en langt bedre seeropplevelse. De gode synsvinklene til Switch OLED gjør at spillerne ikke må klemme seg så tet sammen for å duellere i spill som Mario Kart 8 Deluxe.

De forbedrede høyttalerne til Nintendo Switch OLED kommer virkelig til sin rett på bordplaten. Vi opplevde at våre favorittspill avga slagkraftig og klar lyd, uten forvrengning ved høy lydstyrke. Det er viktig når du ikke har hodetelefoner i nærheten.

Nintendo Switch OLED – ytelse

• Akkurat de samme spesifikasjonene som originalversjonen av Switch

Selv om originalversjonen av Nintendo Switch nærmer seg femårsdagen, har ikke Nintendo Switch OLED kommet med noen ytelsesmessige forbedringer. Med unntak av den nye skjermen, oppfører de beste Switch-spillene seg akkurat som før. Den nye konsollen har akkurat den samme Nvidia Custom Tegra X1 og de samme 4 GB RAM som forgjengeren. Det er en skuffelse for alle som håpet på en kraftigere Switch-modell.

De fleste Switch-spillene oppfører seg naturligvis eksemplarisk, men det er ingen tvil om at konsollens innmat begynner å dra på årene – særlig nå som PS5 og Xbox Series X finnes på markedet.

Men spillene tar seg i hvert fall bedre ut, takket være konsollens nye skjerm med høy kontrast. For enkelte, kan dette være tilstrekkelig, men vi må si at vi hadde større forhåpninger. Heldigvis er batteriet på nivå med 2019-versjonen av Nintendo Switch. Dermed kan man vente seg mellom 4,5 timer og 9 timer, avhengig av hvilke spill som spilles.

Nintendo Switch OLED – spillbibliotek

• Eksepsjonelt utvalg av spill å velge mellom
• Flere store spill er på vei

Hovedgrunnen til å skaffe seg en Nintendo Switch OLED er naturligvis å spille spill, ikke bare for å glane på den nye maskinvaren. Og det er med spillene Switch virkelig utmerker seg.

Spillbiblioteket til Switch er fullpakket med flere tidløse klassikere som Legend of Zelda: Breath of the Wild, Super Mario Odyssey, Mario Kart 8 Deluxe, Animal Crossing: New Horizons og Super Smash Bros. Ultimate.

Og det er ikke bare Nintendos eget spillutvalg som gjør Switch så fristende. Konsollen er også hjem for fantastiske indiespill som Hades, Celeste og Spelunky 2, og mange av disse er det morsomst å spille frikoblet fra TVen.

Dermed finnes det spill som passer de aller flestes behov, og vi har enda flere storspill i vente. Vi gleder oss til til spill som Breath of the Wild 2, Pokémon Legends: Arceus og Splatoon 3. Dermed blir det rikelig med spill å spille på Nintendo Switch OLED.

Burde jeg kjøpe Nintendo Switch OLED?

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis...

Vanlige spørsmål

• Nintendo Switch OLED vs Nintendo Switch: hva er ulikhetene?

Kort oppsummert

Kunne du tenke deg å komme i gang med å lage YouTube-videoer eller strømme på Twitch, men har et litt trangt budsjett til utstyr? Da kan det være at Trust Onyx 255+ er akkurat det du er ute etter.

Lydkvalitet er som kjent viktig for totalopplevelsen, men en god mikrofon kan fort bli dyrt. Ikke minst må en mikrofon vanligvis også kobles til PC-en via et eksternt lydkort, og det er også en fordel å ha mikrofonen på et skikkelig stativ så den ikke er i veien når den ikke brukes, men samtidig er lett tilgjengelig og enkel å posisjonere nå du skal bruke den

Trust Onyx 255+ sikter mot å levere alt dette i én totalpakke, og det til en pris som ligger godt under hva en god mikrofon, et eksternt lydkort og en en mikrofonarm vanligvis koster til sammen. Dette får den også i stor grad til, men ikke uten enkelte svakheter.

Det viktigste er at den leverer imponerende god lyd til denne prisen. Det skal sies at du med fordel kan fremheve klarheten i stemmen litt med en EQ og popfilteret er ikke voldsomt effektivt, men utover det er det ikke mye å utsette på lydkvaliteten.

Trust Onyx 255+ har ingen tilhørende programvare og alt av justeringer skjer på selve mikrofonen, men dette gjør den bare mer brukervennlig og enkel å bruke. Det er imidlertid verdt å påpeke at den ikke kommer med støtte for driverprotokollen ASIO som ville gjort den litt bedre egnet til bruk med diverse innspillingsprogrammer for PC, men det er fortsatt mulig å bruke den til dette likevel, og til strømming via OBS og liknende fungerer den uansett fint.

Det må sies at kvalitetsfølelsen ikke er all verden, med litt slark i stativet og mye plastdeler som ikke virker voldsomt solide. Samtidig er det naturlig nok begrenset hva man kan forvente når man kjøper en komplett integrert mikrofon med medfølgende mikrofonarm til bare 2000 kroner.

Trust Onyx 255+ gir deg altså mye for pengene, og dette er en god løsning for deg som vil komme i gang med strømming eller YouTube på budsjett.

Design og brukeropplevelse

Designet til Trust Onyx 255+ levner ingen tvil om at dette er et gaming-fokusert produkt. Her er altså det meste sort bortsett fra den lysende ringen rundt selve mikrofonen, og den vil gli rett inn i et hvilket som helst typisk gaming-oppsett. Ønsker du å samkjøre lyset i mikrofonen med andre detaljer skal du også vite at du kan velge mellom seks ulike farger med en knapp på undersiden, men det er også alt. Du får altså ikke full RGB-utvalg her.

Samtidig er det også verdt å få med at man kan skru av den lysende ringen om man ønsker det, og da blir mikrofonen relativt diskret. 

Det begrensede fargeutvalget står egentlig ganske greit i stil med resten av mikrofonen også, for det er mye som bærer preg av at dette på mange måter er et budsjettprodukt.

Hvis vi begynner med klemmen som fester mikrofonarmen til bordet så er den et lyspunkt i den forstand at den er av solid metall. Dermed sitter den trygt og god i bordkanten, mens gummi på både skruen og flaten som ligger mot oversiden av bordet beskytter møbelet ditt mot merker og riper.

Selve armen er derimot ikke like imponerende, både fordi den er av plast av relativt lav kvalitet, og fordi de to strammeskruene som lar deg låse armen i din valgte posisjon ikke er en spesielt god patent. Her har vi hatt bedre hell tidligere med løsninger som er basert på det samme prinsippet som gammeldagse skrivebordslamper med firkantede stålrør og fjærer, vi skulle egentlig ønske at Trust hadde gått for noe lignende. Når den først er på plass i en posisjon og ferdig strammet, sitter den heldigvis stabil, slik at du kan være trygg på at den forblir i samme posisjon mens du bruker den.

En detalj vi derimot liker godt med denne mikrofonarmen, er at den har to USB-porter øverst ved mikrofonfestet, mens kabelen som kobles til PC-en strekker seg helt fra bunnen av armen. Det er altså her man kobler til den korte kabelen fra selve mikrofonen, og du har da en ekstra kontakt i tillegg der du for eksempel kan koble til et par USB-hodetelefoner om du bruker det. 

Selve mikrofonen sitter i et antisjokk-oppheng som ser ut til å gjøre en relativt god jobb med å hindre at bevegelser skal forplante seg til opptaket.

Onyx 255+ har ingen tilhørende programvare, og alt av betjening foregår derfor på selve mikrofonen. Den er utstyrt med en knott som lar deg justere inngangsvolum (og dempe ved å holde den inne), og en bryter som lar deg justere volumet i hodetelefonene som er koblet i hodetelefonutgangen i front. Fordelen med å bruke denne utgangen sammenlignet med en annen utgang (eller USB som nevnt ovenfor), er at du slipper helt unna forsinkelsen som ofte kan oppstå når lydsignalet må gå gjennom PC-en før det når ørene dine.

Dette er spesielt viktig i og med at Onyx 255+ ikke støtter den veletablerte ASIO-driverprotokollen som sikrer lavest mulig forsinkelse ved opptak. I stedet må du bruker Windows' egen WASAPI-protokoll som riktignok har relativt lav forsinkelse, men som ikke er på nivå med ASIO. En løsning du kan prøve om du ønsker å ha lytting via PC-en er å legge inn tredjepartsprogramvaren ASIO4ALL, som gjør en hvilken som helst lydinngang og lydutgang ASIO-kompatibel, men det hadde helt klart vært bedre om Trust hadde lagt til denne muligheten i utgangspunktet.

Lydkvalitet

Generell kvalitetsfølelse og funksjoner er nå én ting, men når det er snakk om en mikrofon så er det selvfølgelig lydkvaliteten som er det aller viktigste – og den er faktisk ganske god, sett i forhold til prisen – riktignok med et par ankepunkter.

Lydkvaliteten Onyx 255+ leverer er relativt imponerende, med en ganske flat frekvensgang som gir god detaljrikdom i mellomtonen. Den innebygde justeringen av inngangsnivå har i tillegg et stort spenn å gå på, slik at du kan justere nivået fra lav hvisking til roping uten at mikrofonen overstyrer.

Om vi skal utsette noe på frekvensgangen så må det være at den for vår kunne hatt en litt tydeligere heving rundt 5000 Hz for å fremheve klarheten i stemmen bedre. Så lenge du ikke har noe i mot å justere dette med en EQ, er det imidlertid ikke noe stort problem. Dessverre følger det ikke med noen form for programvare der du kan gjøre dette, så det må du eventuelt stå for selv.

Med litt justeringer av EQ fikk vi en lydprofil som ikke var alt for langt unna hva en Røde NT1-A leverer, og det må sies å være ganske bra for en mikrofon som er en alt-i-ett-løsning for gamere. Sistnevnte er en mikrofon som koster mer en Onyx 255+, og som krever både et stativ og et eksternt lydkort med fantommating i tillegg. 

Et annet problem vi støtte på er imidlertid at det innebygde popfilteret, som i praksis er en skumgummihette over mikrofonen, kunne gjort en bedre jobb med å fjerne harde B-er og P-er. Hvor problematisk dette er vil være er avhengig av hva slags opptak du skal gjøre, og til vanlig strømming og YouTube-produksjon vil det kanskje ikke være så farlig.

Du kan også til en viss grad unngå problemet ved å stå lenger unna, men da får du som vanlig mindre bass og mer bakgrunnstøy i opptaket. En annen løsning kan være å gå til innkjøp av et separat popfilter som kan festes foran mikrofonen, men da mister du jo noe av poenget med å kjøpe en mikrofon som skal gi deg alt i en pakke.

Ellers opplever vi at kardioidekarakteristikken sikrer at den gjør en ganske god jobb med å holde støy unna, og du kan gjøre helt greie opptak i et vanlig rom uten noen ekstra støydemping.

Bør jeg kjøpe Trust Onyx 255+?

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

Først testet: oktober 2021

Logitech G815 Lightsync RGB: Kort oppsummert

Logitech G815 Lightsync RGB: Det er ikke bare lett å skille seg ut i mylderet av gaming-tastaturer med blinkende lys og flashy design, og i stedet for å lesse på med enda mer av slikt kan det virkelig som Logitech med G815 Lightsync RGB har valgt å tenke litt annerledes. 

Ikke at de har droppet farget lys – som navnet tilsier er dette absolutt på plass – men designet er likevel mer minimalistisk og subtilt enn hva mange andre tilbyr. Kanskje viktigere er det imidlertid at de også har valgt å gå for en litt annerledes løsning når det gjelder selve tastene. De er mekaniske, slik man forventer med et gaming-tastatur, men de har også en betydelig lavere profil enn hva vi er vant til.

Dette vil kanskje gjøre noen urolige for at de har inngått kompromisser når det gjelder brukeropplevelsen, men det er bare å konstatere at Logitechs nye GL-taster er helt glimrende. De kommer i tre ulike varianter som tilsvarer Cherry MX Red, Brown og Blue, og vårt testeksemplar med GL Tactile (tilsvarer Brown) er som en drøm å både spille på og skrive på.

Ellers får du 5 makrotaster som kan programmeres med 3 ulike sett av makroer, og svært gode mediekontroller som gjør det enkelt å styre musikkavspilling eller justere volumet i kampens hete.

Belysningen kan justeres i detalj med Logitechs G Hub-programvare, og der kan du også legge til avanserte makroer og snarveier til alle slags funksjoner.

G815 Lightsync RGB har egentlig ikke så mange svakheter å trekke frem utover den stive prisen, men det er verdt å nevne er at den lille avstanden mellom makrotastene og resten av tastaturet kan gjøre at det er lett å komme borti dem ved et uhell. Utover det hadde det også vært fint om Logitech hadde lagt ved en håndleddstøtte i esken.

Så lenge ikke noe av dette fremstår som spesielt avskrekkende for deg og du er villig til å betale litt ekstra, så er G815 Lightsync RGB et glimrende tastatur som er vel verdt et kjøp.

Design

Designet til Logitech G815 Lightsync RGB levner ingen tvil om at dette er et gaming-tastatur, men det er samtidig et av de mer stilrene og subtile gaming-designene vi har sett. Det har først og fremst rette og stramme linjer, og ingen intrikate designdetaljer som skal gjøre det tøffere. Det er også veldig kompakt, ikke bare på grunn av den lave profilen, men også fordi størrelsen i lengden og bredden er begrenset til det helt nødvendige.

Som navnet tilsier er G815 utstyrt med farget belysning, og den kan selvfølgelig blinke som en regnbue om du ønsker det. Alle de typiske innstillingsmulighetene er på plass i G Hub-appen, og du kan sette opp separate farger for hver enkelt tast, og aktivere ulike mønstre og effekter.

Om du derimot velger en enkel hvitfarge og eventuelt deaktiverer lyset i G-logoen, så blir tastaturet ganske nøytralt og det kan til og med passe til bruk på et kontor om du ønsker det. En svakhet som er verdt å nevne her, følger av at lyset kun skinner gjennom tegnene på tastene. Resultatet av det er nemlig at tegnene blir nærmest usynlige om du skrur av lyset. Hadde du sett for deg å bruke G815 uten lys aktivert, så er dette altså verdt å ta med i beregningen.

Det er samtidig også verdt å få med at i og med at lyset kun skinner gjennom tegnene i tastene, så får du ikke like mye lys her som du får fra tastaturer der lyset skinner ut til alle kanter fra hver tast. Er du opptatt av at tastaturet ditt skal lyse opp mest mulig, så kan det altså være du blir litt skuffet her.

Vi må også ta med at byggekvaliteten er over all forventning. G815 veier over en kilo, noe som gjør at det føles ekstremt solid i tillegg at det bidrar til at det ligger veldig stabilt på bordet foran deg. Konstruksjonen er også så godt som helt uten fleks nesten uansett hvor hardt du trykker, noe som også er med på å øke komforten. 

Brukeropplevelse

Selv om gaming-tastaturer legger mye vekt på tøft design og fargerikt lys, så er det selvfølgelig selve tastene som virkelig avgjør hvor godt et tastatur er. Med G815 prøver Logitech seg med noe litt nytt i gaming-sammenheng – nemlig mekaniske brytere med lav profil – og det er bare å konstatere at resultatet er særdeles vellykket.

Bryterne er så vidt vi forstår utviklet av Logitech selv, og de kommer i de tre utgavene GL Linear, GL Tactile og GL Clicky som noenlunde tilsvarer henholdsvis Cherry MX Red, Brown og Blue. Her snakker vi altså om ulik grad av fysisk klikkemotstand når man trykker ned tasten, og med tilhørende klikkelyd med ulikt volum.

Vårt testeksemplar er utstyrt med GL Tactile, og hvis du liker MX Brown fra før så er det denne varianten du skal gå for. De har absolutt et merkbart klikk når du trykker dem ned, uten at de blir tunge slik skikkelige klikketaster av Blue-typen kan være.

Den lave profilen gjør at tastevandringen blir kortere enn for vanlige mekaniske taster, og det vil absolutt være en smakssak om du mener dette er positivt eller ikke. Inntrykket påvirkes i tillegg også av om du har for vane å trykke tastene helt ned, eller bare delvis. I førstnevnte tilfelle vil nok ikke opplevelsen bli så ulik det du er vant til fra før, men hvis du gjerne bunner hver tast så føles disse tastene ganske annerledes.

Vi opplever imidlertid at de er svært behagelige å bruke, og kanskje enda viktigere er det også at vi opplever dem som ekstremt presise. Det gjelder selvfølgelig ved spilling, men det er også gledelig at disse tastene gjør seg ekstremt godt til skriving. I og med at prisen er så høy som den er, så er det greit å vite at du får et allsidig tastatur for pengene.

Det eneste som kan være verdt å nevne som en ulempe, er at makrotastene på venstre side kan være litt i veien. Hvis du som oss bruker lillefingeren på venstre hånd til å orientere deg på tastaturet basert på hvor CTRL-tasten er, så risikerer du nemlig å lande feil med fingrene hvis du tar feil av CTRL-tasten og G5-tasten. Dette vil garantert ikke vært et problem for alle, men det er verdt å være forberedt på hvis du har den samme vanen som oss.

Funksjoner

G815 Lightsync RGB er utstyrt med en del finesser som gjør det mer praktisk og brukervennlig.

På høyre side over talltastene har Logitech plassert mediekontroller, og ved siden av play/pause, hopp frem og tilbake og en mute-knapp, så finner vi også et volumhjul som gjør at presis kontroll over avspillingsvolum aldri er langt unna. Her må vi berømme Logitech for flott kvalitetsfølelse, og det gjør nesten den stive prisen til G815 verdt det i seg selv.

På venstre side sitter den en loddrett rad med makroknapper som er merket G1 – G5, og disse kan tilordnet valgfrie funksjoner i G Hub. I tillegg lar M1, M2 og M3 deg bytte mellom tre ulike sett av makroer, slik at du til sammen har 15. Ved siden av sistnevnte taster sitter det også en MR-tast som lar deg aktivere makroopptak og lagre en serie av tastetrykk til en av makrotastene på få sekunder.

Eventuelt kan du også gå inn i G Hub og tilordne alle slags systemkommandoer, avanserte makroer eller funksjoner i tredjepartsapper som Discord og OBS.

Ved siden av sistnevnte finner vi en spillmodusknapp som deaktiverer taster du ikke vil at skal forstyrre deg mens du spiller. Dette gjelder i utgangspunktet Windows-tastene og meny-tasten, men du kan legge til andre taster i G Hub.

Til sist på knapperekken finner vi en knapp som justerer lysstyrken i tastaturet fra full, via tre ulike styrker, til av.

I overkant av tastaturet sitter det for øvrig en USB-port som for eksempel kan brukes til å koble til en mus. Dette er et hyggelig lite tilskudd som gjør at du får litt færre ledninger som må strekke seg helt til PC-en.

På undersiden finner vi Logitechs vante løsning med føtter i to ulike høyder slik at du kan justere vinkelen til tastaturet. Her skulle vi imidlertid ønske at de også hadde tatt med føtter som kunne vinkle tastaturet motsatt vei slik de har gjort med Ergo K860, men man kan jo ikke få alt heller.

Bør jeg kjøpe Logitech G815 Lightsync RGB?

Kjøp det hvis ...

Ikke kjøp det hvis ...

Først testet: september 2021

Xbox Series S: Tominuttersanmeldelse

Xbox Series S er en ny generasjons konsoll med en radikalt annerledes tilnærming. Den er designet for å gjøre det samme generasjonsspranget som Xbox Series X, med høy bildefrekvens, ray tracing og superrask innlasting, men til en mye lavere pris. Da er det uunngåelig at det er inngått enkelte kompromisser underveis.

Den var vesentlig mindre lagringsplass enn Series X, og spillene får ikke 4K-oppløsning. Her gjengis bildene i 1440p, men oppskaleres til 4K ved tilkobling til en ultra HD-skjerm. 

Xbox Series S må også klare seg uten 4K HD Blu-Ray-spilleren til Series X. Selv om dette er litt vel mange kompromisser å svelge for enkelte brukere, er uansett Xbox Series S en mye mindre og billigere enhet, og fullt i stand til å kjøre nye, krevende spill.

• Les vår grundige test av Xbox Series X
• Beste spill til Xbox Series X: Spillene du er nødt til å prøve

Vi har testet dusinvis av spill på Xbox Series S – alt fra forrige generasjons storspill som Halo: The Master Chief Collection, Forza Horizon 4, Doom Eternal og Gears 5 til lanseringstitler som Yakuza Like a Dragon. 

Hvert eneste av dem imponerte oss, men silkemyk avspilling, bedre oppløsning (sammenlignet med Xbox One og Xbox One S) og raskere innlasting. Selv om de på grunn av manglende 4K-støtte ikke tar seg like flotte ut som på Series X.

Men spillere som synes det er helt greit å kjøpe spillene digitalt eller abonnere på Xbox Game Pass, får likevel hele spekteret av nye funksjoner på Microsofts billigkonsoll. Xbox Series S er en flott innstegsmodell til den nye generasjonens spillopplevelser – uten at du trenger å punge ut en masse penger for den mer avanserte modellen.

Som nevnt, følger det med noen ulemper. Hvis du foretrekker å kjøpe fysiske spill eller har samlet opp mange Xbox One-spill i årenes løp, kan mangelen på en  diskstasjon i Xbox Series S få deg til å tenke deg om.

Lagringsplassen er bare på 512 GB SSD, og det finnes ingen variant med større plass. Så selv om SSD er dramatisk raskere enn de gamle, mekaniske diskstasjonene til Xbox One og Xbox One S, kan det fort bli fullt.

De fem ovennevnte spillene tok nesten opp all plassen på 512 GB SSDen til vår testenhet, slik at vi sto igjen med bare 30 GB å leke oss med. Så hvis vi ønsket å installere et spill av den størrelsen på disken, ville vi måtte slette ett av de andre spillene.

Den andre viktige faktoren som kan overbevise folk om å ikke kjøpe Microsofts billige Xbox er at den ikke gjengir spill i 4K, men heller i 1440p. Denne oppløsningen er utbredt i PC-verdenen, ettersom den gir overlegen bildekvalitet sammenlignet med 1080p, og det krever mindre av grafikkortet. Dermed har Microsoft kunnet lage en maskin med mer beskjedne spesifikasjoner som likevel har topp moderne egenskaper.

Har du en Xbox One X, er overgangen til 1440p fra ekte 4K merkbar, og Xbox Series X er absolutt konsollen for deg hvis du er ute etter best mulig bildekvalitet. Og ettersom Xbox One X kan kjøre spill som Forza Motorsport 7 ved 4K/60fps, er det lett å tenke på Xbox Series S som et skritt tilbake. Det er den ikke.

Ser vi på innmaten, skiller Xbox Series S seg fra One X med en enormt mye kraftigere prosessor og et mer teknisk avansert grafikkort med ray tracing-evner. Det er sant at Series S har færre teraflops enn Xbox One X (4 mot 6), men teraflops er ikke lenger en viktig målestokk for ytelsen til et grafikkort.

Har du en Xbox One, og vil gjerne gjøre en oppgradering uten å blakke deg helt, kan Xbox Series S være et supert valg. Men hvis du har en Xbox One X og en 4K-skjerm, mener vi du heller burde vurdere Xbox Series X.

Er du mer fristet av storesøsteren? Se vår videoanmeldelse av Xbox Series X nedenfor.

Xbox Series S – pris og slippdato

• Slippdato for Xbox Series S: 10. november 2020
• Veiledende pris for Xbox Series S: kr. 3299,-

Xbox Series S ble sluppet 10. november 2020, og den veiledende prisen ved lansering i Norge var kr. 3299,-. Den ble sluppet på samme dato som Xbox Series X, som koster kr. 5499,-

Husk at uten diskstasjon kan du ikke kjøpte brukte spill eller bytte spill med venner. For å kjøpe spill, må du til Xbox Store, og da må du forholde deg til prisene der.

Det problemet elimineres i stor grad ved kjøp av Xbox Game Pass eller Xbox Game Pass Ultimate (som du kjøper separat, men som representerer en betydelig verdi). Eller ved at du kjøper ett og annet spill ved lansering. Men det passer dårlig hvis du vil kjøpe fysiske spill på tilbud eller liker å bytte med andre.

Microsoft er naturligvis ikke de eneste som kom med ny maskinvare i november 2020. Sony kom med PS5 og PS5 Digital Edition bare få dager etter Xbox Series S og Series X, så hvis du sitter på gjerdet, kan du sjekke ut våre anmeldelser av disse konsollene før du tar avgjørelsen.

• Les vår test av PS5.

Xbox Series S – design

• Ser flott ut både i horisontal og vertikal posisjon
• Er lett å plassere i værelset
• Konsollen og kontrollen er flotte i hvitt

Selv om maskinvaren som driver Xbox Series S er splitter ny, kan designet minne om den nå utgåtte Xbox One S All-Digital Edition.

Xbox Series S har en tydelig svart ventil som kan minne om en høyttalerrist. Denne sitter på toppen, og bryter opp i alt det hvite som ellers omslutter konsollen. Det er her det meste av varmen slippes ut. Dette er den minste Xbox-modellen Microsoft noen gang har skapt. Den glatte fronten har en enslig USB-port og en på-knapp. Det er et enkelt, nedtonet og funksjonelt design.

På baksiden av konsollen finner du flere utganger: HDMI 2.1, 2 x USB 3.2, Ethernet, AC og et kortspor for en ekstra lagringsenhet.

Det er ikke overraskende at Xbox Series S ikke har en inngang for Kinect, Microsofts nå utgåtte kamera med bevegelsessensor, eller en HDMI til kabel-TV-enheter. Merk deg forresten at Xbox Series S bare leveres med en High Speed HDMI-kabel, og ikke en Ultra High Speed HDMI-kabel.

Når det gjelder mål og vekt, måler Xbox Series S 6,5 x 15,1 x 27,5 cm og veier omkring 2 kg. Med denne størrelsen skulle den passe inn i de fleste konsoller for underholdningsutstyr og på TV-stativer. Den er også lett nok til å legge i en bag og ta med på besøk eller på ferie.

Som nevnt, er Xbox Series S mindre enn Xbox One S, noe som er en imponerende bragd med tanke på at den har et 4 TFLOP GPU og en åttekjerners Custom Zen 2-prosessor som trenger avkjøling.

Selv om enkelte misliker at Microsoft hermer etter sitt eget, eldre design, er det helt grei for oss med litt kontinuitet. Særlig når det gjelder produkter som oppfattes som en familie av enheter, og ikke som en helt ny produktlinje.

Xbox Series S – ytelse

• Oppskalert 4K ser flott ut, og 1440p er et greit kompromiss
• Silkemyk spillopplevelse i 120fps 
• Xbox Velocity-arkitekturen er rask, men kunne vært raskere

Den sterkeste siden til Xbox Series S er verdi for pengene. Den er en kompakt kraftpakke som gir spillopplevelser i enten oppskalert 4K, i ekte 1440p eller i 1080p.

Grafikkortet er ikke like kraftig som i Xbox Series X, men på samme måte som Xbox One S kan det oppskalere spill til 4K og uansett kjøre spill ved 120fps i 1440p. Sistnevnte krever imidlertid at du har en HDMI 2.1-kompatibel TV. Konsollen leverer også ray tracing, og laster inn spill raskere enn noen gang, takket være Microsofts Xbox Velocity-arkitektur

Kombinerer du Velocity-arkitekturen med konsollens 10 GM med GDDR6-minne og innebygget SSD, har du en virkelig kraftig konsoll.

Men trenger du virkelig en 4K-TV? Og trenger du støtte for HDMI2.1 for å oppnå en bildefrekvens på 120? Her gjennomgår vi de ulike scenariene. 

Bruker du en 1080p-TV, benytter Xbox Series S en teknikk kalt supersampling for å gi bedre bilder, selv på svakere skjermer. Supersampling går i korthet ut på at spillet gjengis i en høyere oppløsning, men nedskaleres for å passe til TVen din.

Resultatet er en markant forbedring av bildekvaliteten, med større klarhet og jevnere kanter i bildene. Dermed vil også gamere som ikke bruker en skjerm med 4K eller 1440p få glede av bedre bildekvalitet med Xbox Series S. 

De fleste vil nok koble Xbox Series S med en 4K HDR TV, trolig en med integrert bildefrekvens på 120 Hz, men de fleste skjermene som er blitt solgt de seneste årene støtter trolig bare 60Hz ved 4K og 1440p. 

Hvis du kobler Xbox Series S til en 4K-skjerm, vil konsollen ved hjelp av teknikken oppskalering konvertere innhold som ikke er i 4K til 4K. Selv om det er stor forskjell på gjengivelser i 4K og i 1440p, får det likevel spille til å ta seg bedre ut med Xbox Series S enn om konsollen var låst til 1440p.

Merk deg også at Xbox Series S faktisk kan gjengi noen spill i ekte 4K hvis en utvikler velger å åpne for den muligheten. Dette er i så fall noe som gjøres spill for spill, og ikke generelt. 

Det viktigste er at konsollen kan ta i bruk HDR, som gir en bredere fargepalett, større maksimal lysstyrke og bedre kontraster. Himmelen blir blåere, gresset grønnere og fargene stikker seg frem i hvert bilde. Hvis du ennå ikke har prøvd spill i HDR, har du noe å glede deg til.

Hvis du er så heldig å ha en HDMI 2.1-kompatibel skjerm, kan du utnytte 120fps ved 1440p uten å måtte senke oppløsningen til 1080p. For å muliggjøre 120fps går du inn i lyd- og bildeinnstillingene for konsollen, der du kan velge mellom ulike visningsinnstillinger.

Få spill kan imidlertid nå 120fps i skrivende stund. Blant dem er The Falconeer og Gears 5 i flerspillermodus. I nær fremtid vil det samme gjelde Call of Duty Black Ops: Cold War, Halo Infinite i flerspillermodus og enda flere.

Selv om du ikke investerer i en ny TV, vil du likevel få glede av SSD og Microsofts Xbox Velocity-arkitektur. Sistnevnte er en flertrinnet løsning som kombinerer Series S' spesiallagde NVMe SSD, maskinvareakselererte dekompresjonsblokker, et helt nytt DirectStorage API-lag og  Sampler Feedback Streaming (SFS).

Dette er mye å ta inn over seg, men kjernen i det er at dataene lagres mer effektivt, og raskere kan lastes inn i minnet.

Resultatet er en mye høyere innlastingshastighet sammenlignet med Xbox One X. SSDen muliggjør også funksjoner som Quick Resume, som vi snart skal se nærmere på.

Noe som ikke er like imponerende, er den usle lagringsplassen på 512 GB. De fleste vil fylle opp dette på et blunk. Selv om 500 GB var tilstrekkelig for den forrige generasjonens konsoller, er spillene nå blitt langt større, og det virker meningsløst med mindre lagringsplass enn 1 TB. Noe som er enda verre, er at du ikke en gang har tilgang til hele lagringsplassen på 512 GB. Systemet tar opp 148 GB, slik at bare 364 GB overlates til ditt bruk.

Når du har fått installert fire eller fem spill, må du begynne å vurdere hva du skal avinnstallere, og det er aldri moro. Selv om Microsoft hevder at spill for Xbox Series S vil bli 30 % mindre plasskrevende ettersom de ikke er fulle av 4K-teksturer, vil ikke det hindre at langringsplassen fort fylles opp.

Et plaster på såret er at Microsoft i samarbeid med Seagate kommer med en ekstra lagringsløsning som kan gi deg 1 TB ekstra. Noe som ikke er fullt så bra, er at denne enheten koster et par tusen kroner. Da kan du like gjerne kjøpe Xbox Series X.

Xbox Series S – Kontroll

• Nennsom foredling har gjort den mer taktil
• Avtrekkerne er kortere og kontrollen har bedre grep, takket være ny tekstur i overflaten
• Dele-knappen er kjærkommen, og den 360-graders retningsknappen føles flott
• Bruker dessverre fremdeles AA-batterier.

Hvis du er vant til Xbox One-kontrollen, er det fort gjort å tro at Xbox Series X/S-kontrollene er nærmest identiske med den. Men den nye kontrollen er langt mer komfortabel og enklere å bruke, takket være små forandringer i kontrollens ergonomi.

Dimensjonene er generelt modifisert, slik at hele kontrollen er blitt litt mindre, uten at det er veldig merkbart for en gjennomsnittsbruker. Men endringene betyr at den nye kontrollen passer til flere håndstørrelser. Det er også kommet til en matt, teksturoverflate på grepene og knappene. Det gir deg et fastere grep om kontrollen i spente spillsituasjoner.

Den største forandringen på kontrollfronten er imidlertid den nye retningsknappen, som er omgjort til en 360-graders skive som gir god kontakt med tommelen. Hver retning responderer godt med en tilfredsstillende lyd og taktil tilbakemelding (noen vil nok synes at den gjør litt for mye vesen av seg). Den glatte overflaten gir god navigasjonsevne i spill.

En annen liten forandring er at at avtrekkerne på kontrollens bakside er forkortet, slik at de nå også passer bedre til små hender. De gir fremdeles haptiske tilbakemeldinger, men det er ikke det samme som de adaptive avtrekkerne til PS5 DualSense-kontrollen.

Den nye «Share»-knappen gjør akkurat det man ville anta. Den fanger og deler spilløyeblikk, slik at du kan poste dem i Xbox Feed eller i sosiale medier. Med ett klikk tar du et skjermbilde, mens du ved å holde knappen inne noen øyeblikk tar opp en 15 sekunders video (denne varigheten kan endres i Capture-innstillingene).

Dette er blitt mye enklere enn på Xbox One, der du måtte trykke ned hjem-knappen to ganger, og deretter X eller Y. Men hvis det er dette du er vant til, tar det litt tid å vende seg til den nye, enkle metoden.

Det man legger mest merke til er imidlertid de to asymmetriske analogspakene, meny- og visningsknappene (som erstatter start og valg), og de fire frontknapppene A, B, X, Y. 

Xbox Series S-kontrollen har beholdt sin 3,5 mm lydutgang og ekspansjonsporten på undersiden, men den gamle microUSB-orten er skiftet ut med en ladeport av typen USB Type-C. Pareknappen finner du øverst, og  med den synkroniserer du kontrollen med konsollen, eller for paring via Bluetooth.

Kontrollen er behagelig å bruke, men dens største svakhet er at den fremdeles bruker AA-batterier, og ikke oppladbare litium-ion-batterier, som du finner i Xbox Elite Wireless Controller Series 2. For oss varte et par AA-batterier i omkring 10 dager med intens spilling, men dette kan det komme mer detaljerte opplysninger om senere. 

Microsofts play-and-charge-sett kan bøte på dette. Det består av et oppladbart batteri og en USB-C-kabel. Det vil på sikt spare deg for batteriutlegg. Dette settet gir deg større fleksibilitet. Vårt råd er at du skaffer deg et slikt sett, eller eventuelt benytter deg av oppladbare batterier, særlig hvis du spiller i mer enn 40 timer ukentlig.

Xbox Series S – funksjoner og egenskaper

• Brukergrensesnittet virker litt overbefolket, og tidvis langsomt
• Quick Resume er virkelig banebrytende
• Smart Delivery sikrer deg best mulig versjon av spillet.
• Godt utvalg av strømmetjenester
• Støtte for Dolby Vision og Atmos

Hvis det er noen år siden du sist kjøpte en Xbox-konsoll, og du er engstelig for om oppsettet blir forvirrende, trenger du ikke å være urolig.  Det å komme i gang er en strømlinjeformet prosess som gikk enda glattere takket være den nye Xbox-appen for Android og iOS. 

Appen må lastes ned fra App Store eller Google Play Store, etter at du logger deg inn på Microsoft-kontoen din. Når du er innlogget, taster du inn koden fra TV-skjermen i appen. Da hentes alle dataene dine, og du slipper å taste dem inn. Du må bidra med noen ekstra detaljer som ditt wi-fi-navn og passord, og etter en liten oppdatering er du i gang.

Grensesnittet som møter deg når du er ferdig med oppsettet av Xbox Series S er umiddelbart gjenkjennelig for enhver som har brukt en Xbox One i løpet av de tre siste månedene. «Nye» Xbox Dashboard kom i august, og dette er det samme på både Xbox Series X og de eldre maskinene. Det er ikke verdens mest intuitive grensesnitt.

Det er utrolig mye informasjon på skjermen samtidig, og det tar litt tid å lære seg en effektiv bruk av brukergrensesnittet. Ulempen ved å ha samme grensesnitt som One-serien er at Xbox Series S ikke føles annerledes umiddelbart, selv om navigasjon i kontrollpanelet oppleves raskere enn tidligere, ettersom det jobber langt større krefter under panseret.

Det nye grensesnittet byr på noen av de samme problemene vi har opplevd tidligere med grensesnittet til Xbox One. Enkelte bilder på skjermen tar det noen sekunder å laste inn mens innhold hentes fra nettet. Grensesnittet er også litt for overbefolket etter manges smak. Det er mye mer info på skjermen enn du til enhver tid trenger.

Når vi ser forbi grensesnittet, oppdager vi imidlertid at Xbox Series S også byr på ordentlig innovasjon, men dette er ikke så lett å oppdage.

Smart Delivery fra Xbox Store innebærer at du alltid får best mulig versjon av spillene når du laster dem ned eller når de oppgraderes i fremtiden. Lagringsdataene dine overføres sømløst, selv om du hopper frem og tilbake mellom dine eldre Xbox One / One X / One S og nye Xbox Series S. Her får du både bakover- og foroverkompatibilitet, noe som er betryggende.

Quick Resume gjør at du nå kan hoppe mellom flere spill du har åpne. Med denne nye funksjonen bytter du spill uten å måtte laste dem inn på nytt.

Antallet spil du kan ha på pause samtidig varierer. Vi hadde så mange som åtte åpne samtidig. Ikke alle spill vil fungere, og det gjelder gjerne de nettbaserte, foranderlige verdenene som Sea of Thieves. Dette er en hendig og tidsbesparende funksjon som er gjort mulig av konsollens SSD. 

Xbox Series S har også betydelige multimedia-egenskaper. Som strømmeenhet støtter den tjenester som Netflix, Amazon Prime Video og Hulu samt nykommere som Apple TV Plus og Disney Plus.

Du får adgang til disse ved å navigere deg til avdelingen for apper i biblioteket ditt. Hvis dette er noe du ofte benytter, kan du feste det til hjemmeskjermen eller opprette en spesifikk gruppe du kan hente opp fra Xbox-guiden. Vi så at appene ble værende i dvale, akkurat som spillene, da vi navigerte mellom dem.

Merk deg at selv om Xbox Series S bare kjører spill i 1440p-oppløsning , kan likevel konsollen spille av fra strømmetjenester i 4K. Det krever imidlertid en kompatibel skjerm. Noen av strømmetjenestene er tilgjengelige i Dolby Vision og Dolby Atmos, akkurat som på One X, men det kan hende at du må ha et dyrere abonnement for å få tilgang til dem.

Xbox – spillbibliotek

• Magert lanseringsutvalg med få eksklusive godbiter
• Bakoverkompatibel med tre generasjoners Xbox-konsoller
• Xbox Game Pass er en flott måte å utvide spillbiblioteket på

Det er trist å si det, men spillbiblioteket til Xbox Series S har fått en dårlig start. Med utsettelsen av Halo: Infinite til tidligst 2021, er det ingen eksklusive førstepartsspill til Xbox Series S ved lansering, med unntak av de spillene som tidligere har vært tilgjengelige på PC, som Gears Tactics. 

Snart vil vi få noen eksklusive tredjepartsspill i form av The Medium og Bright Memory Infinite, men for øyeblikket er Microsofts eget bidrag svært mangelfullt.

I stedet for å gi oss nye spillopplevelser fra første dag, har Microsoft heller valgt å forbedre spillene de allerede har gjennom optimalisering for Xbox Series X. Spill som  Gears 5, Forza Horizon 4, Ori and the Will of the Wisps og Sea of Thieves er alle optimalisert for å høyne oppløsningen, bildefrekvensen og gi en bedre bildegjengivelse.

Noe som gjorde testingen litt vanskelig, var at vi ikke kunne se umiddelbart hvilke spill som var blitt optimalisert og hvilke som kom i Xbox One-versjon. De optimaliserte spillene skal ifølge Microsoft være merket «Xbox Series X/S Optimized», men dette så vi ikke noe til. Kanskje det er på plass når konsollen slippes.

Hvis du er av den typen som liker å ha tilgang til hele ditt bibliotek av Xbox-spill, uansett når de ble lansert, er det gledelig at Xbox Series S støtter fire generasjoner med Xbox-spill, helt tilbake til den første konsollen kom ut.

Det å kunne hoppe frem og tilbake mellom Xbox 360-klassikere som Viva Pinata and Red Dead Redemption til moderne bestselgere er flott. Og det er fint å slippe å måtte grave opp gammel maskinvare for å kunne spille slike spill.

En ulempe her er at Xbox Series S ikke har noen diskstasjon, og derfor må du ha digitale utgaver av de eldre spillene fo rå kunne benytte dem. Derfor er Xbox Game Pass fantastisk. Der finner du over 100 spill du kan laste inn på Xbox Series S. Utvalget utgjør en blanding av nye førstepartsspill som Halo: The Master Chief Collection, Gears 5 og Forza 7, i tillegg til noen uavhengige juveler fra Xbox 360-epoken.

Selv om Game Pass ikke kan bøte på fraværet av spennende, eksklusive spill ved lanseringen, bygger det uansett ut biblioteket ditt og gir deg muligheten til å oppleve forrige generasjons spill i et nytt lys.  Du får også tilgang til alle de nye førstepartsspillene fra Microsoft når de blir lansert, blant annet det kommende Halo Infinite, og det i seg selv innebærer en vesentlig besparelse over tid.  

Burde du kjøpe Xbox Series S?

Kjøp den hvis ...

• Xbox Series X vs Xbox Series S: hvilken Xbox passer best for deg?

Ikke kjøp den hvis ...

Man må ikke kjøpe Xbox Series X. Ikke nå, i hvert fall. Men det må sies at dette er et fantastisk stykke maskinvare med massevis av potensial.

Nyeste generasjon av Xbox er superrask, overraskende stillegående og byr på den ytelsen vi tidligere bare har opplevd med kraftige gaming-PCer. Dermed ser både nye og gamle spill bedre ut, og de er dessuten enda mer behagelige å spille.

Men du vil aldri finne en gaming-PC med slike spesifikasjoner til en så lav pris. Xbox Series X byr på utrolig mye kraft til å koste 5499 kroner. Konsollen er ikke bare imponerende rent teknisk, men byr også på en langt bedre spillopplevelse.

Selv om det er vanskelig å komme bort fra den enorme kraften, har vi en viktig innvending. Ved lansering er spillutvalget svært skuffende. De tilgjengelige spillene lokker deg ikke akkurat ut for å kjøpe deg den nye Xbox-konsollen. For å kunne få mest mulig ut av Xbox Series X ved lansering, vil vi anbefale deg å abonnere på Xbox Game Pass Ultimate. For et månedlig beløp på 125 kroner får du med dette tilgang til hundrevis av spill, og kan dermed lindre smerten ved det magre utvalget av spill. Du vil kanskje heller foretrekke å spille eldre spill på denne helt nye konsollen.

Mangelen på spill som Halo Infinite og andre store, eksklusive Xbox-titler er svært merkbar. Vi skulle gjerne også sett en større oppgradering av kontrollpanelet og brukergrensesnittet, slik at man virkelig fikk opplevelsen av at dette er en helt ny konsoll.

Tross kraften i Microsofts flaggskipkonsoll, ville vi faktisk ventet med å kjøpe den, med mindre du allerede er tungt inne i Xbox-økosystemet, eller bare må sikre deg den beste Xbox-opplevelsen med én gang. For alle andre er det like greit å vente til det nye spillbiblioteket får flere spennende titler.

• PS5 vs Xbox Series X: hvilken konsoll burde du velge?
• Beste spill til Xbox Series X: Spillene du er nødt til å prøve

Xbox Series X – Pris og lanseringsdato

• Lanseringsdato for Xbox Series X: 10. november 2020
• Pris for Xbox Series X ved lansering: Kr. 5499,-

Xbox Series X ble lansert globalt 10. november 2020. Det ga Microsoft et ni dagers forsprang på Sony og deres PS5, som ble lansert 19. november i Norge, men 12. november i enkelte utvalgte land. Xbox Series X kostet kr. 5499 ved lansering, men det kom samtidig en enklere, heldigital versjon – Xbox Series S – som kostet kr. 3299 ved lanseringen.

Selv om dette ikke er lommerusk, er det helt greie priser for nye Xbox. I Norge er den noe dyrere enn Xbox One var ved lansering, men den har da også langt mer kraft å by på. Med tanke på at Series X har spesifikasjoner som minner om en gaming-PC, er prisen slett ikke verst. Du skal slite med å finne en god gaming-PC til samme pris.

Som nevnt, kan du utvide utvalget av spill ved å abonnere på Xbox Game Pass Ultimate, som gjelder på både konsoll og PC. Selv om dette er et ekstra utlegg, gir det deg tilgang til hundrevis av Xbox Game Pass-spill (som snart omfatter Bethesda og flere EA-spill), Xbox Live Gold, spilling i skyen og månedlige gratisspill. På sikt vil dette bli rimeligere enn å kjøpe enkeltspill. Ønsker du deg et litt enklere abonnement, kan du velge Xbox Game Pass, med en månedlig kostnad på kr. 79. Det gir adgang til spill på konsollen, ikke på PC.

Xbox Series X er imidlertid ikke den eneste konsollen som lanseres nå. Det er også verdt å sjekke ut PS5 og PS5 Digital, som er noe dyrere. 

Xbox Series X – design

• Moderne, elegant design
• Ekstremt stillegående
• Avgir like mye varme som Xbox One X
• Minimale oppgraderinger av grensesnitt og kontrollpanel

Designmessig avviker Xbox Series X markant fra forgjengerne. Det oppreiste tårndesignet minner mer om en stasjonær gaming-PC – men du kan også legge konsollen horisontalt, hvis det passer deg bedre. Den boksformede konsollen måler 15,1 x 15,1 x 30,1 cm og veier 4,45 kg. Den har en matt, sort overflate med unntak av den grønne tonen i kjøleventilene på toppen. Det gir en snedig optisk illusjon som gjør designet enda mer innbydende. Det er også her det meste av varmen konsollen avgir sendes ut.

Fronten er svært enkel, med den karakteristiske Xbox-knappen øverst til venstre, en diskstasjon nede til venstre og en knapp for paring og en USB 3.2-port nede til høyre. Baksiden har kjøleventiler i tillegg til en HDMI 2.1-utgang, to USB 3.2-porter, et kortspor for ekstra lading og et strøminntak.

Konsollens sider er glatte, med unntak av en diskret Xbox-logo i hjørnet på venstre side og fire gummiputer på høyre side (som beskytter konsollen når den legges horisontalt. På undersiden finner du et stativ og flere kjøleventiler.

Konsollen har et elegant, minimalistisk og monolittisk preg. Tross vekten og det ganske store omfanget, ser den langt mindre ut enn målene skulle tilsi. Den er enkel å plassere i en hylle, slik at den glir pent inn i omgivelsene.

Designet til Xbox Series X er noe du enten vil elske eller hate. Vi synes nyvinningen er en kjærkommen avveksling fra forgjengernes flatere utforming. Den er elegant og moderne, og appellerer like mye til voksne som til unge. Den matte overflaten vil imidlertid fort preges av merker og riper, men den blir ikke så lett skitten.

Xbox Series X: Bemerkelsesverdig stille – men glovarm

En stor fordel ved Xbox Series X, er hvor stillegående den er. Vi har blitt vant til konsoller som bråker som om de er i ferd med å ta av fra rullebanen når de kjører spill som krever litt av dem. Xbox Series X er den mest stillegående Xbox-modellen vi har spilt på, men vi må teste den ut med flere nye og krevende spill for å undersøke dette i detalj.

Når du er på hovedskjermen, avgir konsollen en lyd på 30 desibel. Det er på samme nivå som hvisking. Dette forandrer seg svært lite når du spiller. Vi spilte Sea of Thieves, No Man's Sky og PlayerUnknown's Battlegrounds, og lydnivået overskred aldri 33 desibel. Ved installering av en større oppgradering var imidlertid lydnivået på 45 desibel. Dette gjaldt også de nye spillene vi testet ut, og det er fremdeles et veldig lavt lydnivå.

Prisen for en maskin som ikke forstyrrer spillingen med lydene sine er en konsoll som avgir mye varme. Xbox Series X avgir like mye varme som Xbox One X, og vi vil anbefale at du lar det være litt plass rundt konsollen, slik at varmen får utløp. Konsollen blir veldig varm, men vi opplevde ikke at det svekket ytelsen.

Grensesnitt og kontrollpanel

Selv om Xbox Series X i det utvendige skiller seg markant fra forgjengerne, har det skjedd lite nytt med kontrollpanelet og brukergrensesnittet. Førstnevnte er temmelig likt det man finner på Xbox One. Dette skyldes i hovedsak den store oppgraderingen Microsoft ga Xbox One i august, for å strømlinjeforme grensesnittet, slik at den skulle nærme seg den kommende Xbox Series X.

Det betyr at grensesnittet til Xbox Series X er blokkbasert, med justerbare enkeltposisjoner, slik at du selv kan bestemme hvilke spill og apper du får opp på hovedskjermen. Det gir deg enkel adgang til spill, apper, chat og andre funksjoner via Xbox-knappen på kontrollen din. Grensesnittet er ganske strømlinjeformet, med store muligheter for brukertilpasning og enkel navigasjon.

Brukertilpasningen virker sentral i grensesnittet til Series X. I tillegg til at du kan navigere i dine merkede spill og apper, gir Microsoft brukerne muligheten til å skape et mer personlig preg gjennom nye profiltemaer du kan ha som bakgrunner på profilsiden din. Endelig kan spillerne bruke dynamiske bakgrunner, slik at man slipper den statiske opplevelsen fra tidligere.

Kontrollpanelet til Xbox Series X er raskere å navigere i enn tidligere, men det oppsto enkelte problemer med innhold hentet fra internett. Vi ble egentlig lite imponert av grensesnitt og kontrollpanel, ettersom de ikke viser at vi har med en helt ny konsoll å gjøre. Vi hadde heller sett at det innvendige i større grad gjenspeilet de designmessige nyvinningene, og bød oss på noe helt nytt.

Xbox Series X – Ytelse

• Vesentlig raskere innlasting og større stabilitet
• Enkelt å utvide lagringsplassen
• Spill i 4K/60 fps (støtter opp til 120 fps)
• Auto HDR

Xbox Series X er en skikkelig kraftpakke, med sin åttekjerners AMD Zen 2-processor som kjører på 3,8 GHz, et spesialtilpasset grafikkort av typen RDNA 2 AMD som gir en prosessorkraft på 12 TFLOPs, 16 GB med GDDR6-minne og lagringsenheten Custom NVMe SSD på 1 TB. 

Slik ser spesifikasjonene til Xbox Series X ut:

Prosessor: 8x Cores @ 3,8 GHz (3,6 GHz m/ SMT) Custom Zen 2 CPU
Grafikkort: 12 TFLOPS, 52 CUs @ 1,825 GHz Custom RDNA 2 GPU
Kretsstørrelse: 360,45 mm2
Prosess: 7 nm Enhanced
Minne: 16 GB GDDR6 m/ 320b bus
Minnebåndbredde: 10 GB @ 560 GB/s, 6 GB @ 336 GB/s
Intern lagringsplass: 1 TB Custom NVME SSD
I/O Gjennomgang: 2,4 GB/s (Raw), 4,8 GB/s
Utvidbar lagring: 1 TB Expansion Card (akkurat som den interne lagringsplassen)
Ekstern lagring: USB 3.2 ekstern HDD-støtte
Optisk stasjon: 4K UHD Blu-ray
Ytelsesmål: 4K @ 60 fps, opptil 120 fps

Og hva innebærer dette i faktisk ytelse?

Kortere innlastingstid

For det første er Series X superrask, takket være dens NVMe SSD. Innlastingstiden er i redusert med titalls sekunder for flere spill, sammenlignet med Xbox One S. Enkelte ganger er tiden halvert, og noen ganger er det snakk om noen få sekunders reduksjon. Selvom noen spill tjener mer enn andre på raskere innlasting, er ethvert spart sekund kjærkomment. Størst utslag ga det da vi spilte Sea of Thieves, der tiden ble redusert fra 100 sekunder til bare 35.

Når det gjelder neste generasjons spilltitler, så vi at lastskjermene bare sto oppe noen få sekunder. Hastighetsforbedringen ble godt demonstrert av Yakuza: Like a Dragons hurtigreiser, som bare tok 4,7 sekunder. Dette er en kjempemessig forbedring fra Xbox One.

4K ved 60 fps (opptil 120 fps)

Xbox Series X-konsollens RDNA 2 GPU gir 4K ved 60 bilder i sekundet. Dette innebærer også en støtte for opptil 120 fps.

Hvis du ikke er sykelig opptatt av bildefrekvensen, må vi si at det ikke er 100 % nødvendig å skaffe seg en HDMI 2.1-kompatibel skjerm. Men du må uansett ha en 4K-kapabel TV for å få 4K-oppløsning.

Der 120 fps oppleves silkemykt i spill som The Falconeer, ofrer slike spill oppløsning for å oppnå denne hastigheten. Eksempelvis kan The Falconeer spiller i 4K ved 60 fps, men velger du 120 fps, opplever du bedre responstid, mens oppløsningen senkes til 1080p. Valget er ditt.

Med spill som Gears 5 i flerspillermodus kan du velge 4K ved 120 fps, takket være optimaliseringen til Xbox Series X. Dermed får du en super og visuelt imponerende oppgradering fra forgjengeren Xbox One. Her er forskjellen slående.

Du tilrettelegger for 120 fps i konsollens lyd- og bildeinnstillinger, der du kan velge ulike oppløsninger og bildefrekvenser. Det er enkelt, men husk at ikke alle spill kan oppnå 120 fps. For øyeblikket er det faktisk ganske få, som The Falconeer and Gears i flerspillermodus. Call of Duty Black Ops: Cold War, Halo Infinite (flerspiller) og flere andre vil få dette i nær fremtid.

Auto HDR

Akkurat som Xbox One, kan Series X kalibrere HDR til spill. Vi anbefaler at disse innstillingene gjøres før du begynner å spille. Da blir konstrastbalansen perfekt.

Til denne testen hadde vi i primært tilgang til et utvalg bakoverkompatible spill. Disse viser best hvordan Xbox Series X presterer sammenlignet med forgjengerne. Ved bruk av de forannevnte innstillingene opplevde vi at spillene umiddelbart så bedre ut på Series X. Så har også Microsoft implementert HDR i disse spillene. Forskjellen ble tydelig da vi spilte samme spill på Xbox One S og Series X side om side.

Over ser du et flott bilde fra Sea of Thieves på Xbox Series X. Spillet får de samme visuelle fordelene som PC-spillere har kunnet nyte en god stund allerede.

FPS Boost på Xbox Series X

Etter lanseringen har Microsoft lagt til en ny egenskap på Xbox Series X og Xbox Series, kalt FPS Boost. Den kan i gitte tilfeller kjøre opp bildefrekvensen i eldre spill til firegangeren. Det innebærer at spill som tidligere var låst til 30 bilder i sekundet nå kan kjøres på 60. Nedenfor har vi satt opp en liste over et utvalg spill som nyter godt av denne nye egenskapen.

Hvis du likevel, av en eller annen grunn, skulle ønske å ikke spille disse spillene med høyere bildefrekvens, kan du også slå av dette for hvert av de aktuelle spillene. Vi anbefaler deg likevel å la dette være aktivert, ettersom det gjør spillene langt mer fløyelsmyke, og du vil oppleve responsen som bedre.

• Far Cry 4 - 60fps 
• Watch Dogs 2 - 60fps
• UFC 4 - 60fps
• Sniper Elite 4 - 60fps
• New Super Lucky's Tale - 120fps
• Fallout 4 - 60fps
• Fallout 76 - 60fps
• Prey - 60fps
• Dishonored: Definitive Edition - 60fps
• The Elder Scrolls V: Special Edition - 60fps

Lagring

Xbox Series X rommer en 1TB Custom NVMe SSD, noe som innebærer en anvendbar lagringsplass på 802 GB. 19 GB er satt av til systemfiler og operativsystem. Vi kunne laste ned 18 spill av varierende størrelse før vi måtte ty til konsollens utvidbare lagring. Vi vil imidlertid anbefale deg å skaffe et Seagate Storage Expansion Card, slik at du får full glede av funksjoner som Quick Resume og de mange spilltitlene du får tilgang til via Xbox Game Pass. 

Det er viktig å tenke på at de ekte nestegenerasjonsspillene trolig vil ta opp mer lagringsplass når optimaliseringene er klare.

Sammen med konsollen fikk vi testet Seagates ekspansjonskort på 1 TB. Det er ikke billig, med en pris på rundt 2600 kroner. Men det er utrolig enkelt å bruke. Da vi merket at det ble tomt for langringsplass, satte vi bare kortet inn i konsollen og fikk adgang til en ekstra terabyte.

Hvis du synes dette er litt for dyrt, kan du alltids benytte en ekstern HDD eller SDD via konsollens USB 3.1-port. Merk deg at med disse kan du bare spille spill for Xbox One og bakoverkompatible spill. Du kan lagre Xbox Series X-spill på eksterne HDD- eller SDD-enheter, men bare NVMe SSD kan spille spill som er optimalisert for Xbox Series X.

Noe som er flott med lagringen til Xbox Series X, er at du ved installering eller avinstallering av spill kan velge enkeltdeler av spillene (og ikke nødvendigvis hele). Dermed kan du for eksempel laste ned Doom Eternals flerspillermodus, men ikke oppdraget, eller omvendt. Vi vet ikke hvor mange spill som vil støtte akkurat denne funksjonen i fremtiden.

Xbox Series X – Kontroll

• Føles velkjent, men vagt annerledes, i hånden
• Fungerer til en rekke enheter
• Forbedrede taktile overflater og foredlet geometri
• Ny «Share»-knapp

Xbox Series X-kontrollen oppleves velkjent, men likevel vagt annerledes i hånden. Den har forbedrede taktile overflater og en foredlet geometri som gir en mer behagelig og ergonomisk spillopplevelse.

På overflaten ser ikke Xbox Series X-kontrollen så annerledes ut enn forgjengeren. Formen er temmelig lik, med samme type knappeoppsett. Ved nærmere ettersyn oppdager man imidlertid de små forandringene Microsoft har implementert.

Utvendig har den fått en matt overflate som matcher konsollens elegante design. Det gir noen ulemper, for den matte overflaten blir lett oppskrapet og flekkete. Den vil være vanskelig å holde i god utvendig stand. Det finnes imidlertid andre fargevarianter, men disse må kjøpes separat.

Det er ingen stor innvending, og ellers gir Xbox Series X en førsteklasses opplevelse, både utseendemessig og ved bruk. På avtrekkere og grep er det kommet en taktil overflate som gjør at kontrollen sitter tryggere i hendene. Kontrollen har samme størrelse som forgjengeren, men knappene er blitt avrundet og litt redusert i størrelse. Dette passer bedre hvis du har små hender.

Den viktigste forandringen er kanskje introduksjonen av «Share»-knappen og den hybride D-knappen. Med «Share»-knappen kan du ta skjermbilder, og holder du den nede litt lenger gjør den et 15-sekunders videoopptak (denne varigheten kan du endre i innstillinger). Dette er mye enklere enn på Xbox One.

Den hybride D-knappen skal være en mellomting mellom Xbox One-kontrollens klassiske D-knapp og Xbox Elite Wireless Controller Series 2s utskiftbare, skiveformede og fasetterte D-knapp. Resultatet er en slags tradisjonell retningsknapp som ligger over en skive. Dette er en liten, men kjærkommen endring som bidrar til en mer komfortabel opplevelse.

Mye ved kontrollen er imidlertid ved det gamle: 3,5 mm-utgangen og eksnapsjonsutgangen under, USB-ladeporten og pareknappen på toppen og knappene for View, Menu og Xbox på fronten.

Foruten det kosmetiske, følger det også funksjonelle forandringer med den nye Xbox Series X-kontrollen. Den oppleves som mer responsiv, og kan kobles enkelt trådløst til flere enheter via Bluetooth – for eksempel til Xbox One, en iPhone 11 og en Mac, slik vi testet.

Kontrollen går på AA-batterier (vanlige eller oppladbare), men hvis du vil unngå maset med å skifte batterier kan du investere i et Play and Charge-sett (en oppladbar batteripakke du kan bruke til opplading mens du spiller eller mellom øktene), eller koble kontrollen til konsollen via USB-C (noe som begrenser bevegelsesfriheten).

Xbox Series X – Funksjoner og egenskaper

• Quick Resume fungerer temmelig sømløst
• Flott bakoverkompatibilitet med spill og tilbehør
• 4K UHD Blu-ray-stasjon
• Støtte for Dolby Atmos og DTS
• Flere tilgjengelige underholdningsapper enn før
• Smart Delivery gjør det enkelt å bytte mellom konsoller
• Xbox-appen (beta) gjør det enklere å håndtere og få tilgang til konsollen på farten

Xbox Series X har en rekke nyttige funksjoner og forbedringer til daglig bruk. Blu-ray-stasjonen og adgangen til underholdnings-apper gjør at konsollen også kan tjene som hjemmeunderholdningssystem.

Quick Resume

Den mest kjærkomne av funksjonene til Xbox Series X er trolig Quick Resume. Hensikten med Quick Resume er at du på et øyeblikk skal kunne gjenoppta spillingen fra der du forlot den sist.På sekunder kan du hoppe inn i spillet igjen, som om du aldri hadde sluttet å spille, og uten å plages med lasteskjermer. Du kan dessuten hoppe mellom ulike spill som er blitt avslutte tpå denne måten.

Vi opplevde å kunne hoppe mellom spillsituasjoner på bare sekunder dersom spillene allerede var lastet inn på forhånd. Det tok oss 11,4 sekunder å hoppe fra tømmerplassen og Alan Wake til å bli Alyson Ronan i Dontnods Tell Me Why ved å trykke på Xbox-knappen og velge spillet fra sidelinjen. Fra hjemmeskjermen tok det oss 2,7 sekunder å komme til en scene i Tell Me Why, når dette var spillet vi allerede hadde valgt.

Microsoft har ikke oppgitt noen begrensning i antallet spill du kan ha oppe i hvilemodus samtidig, men vi opplevde at om det var flere enn fire, begynte konsollen å slite litt. Enkelte av spillene måtte vi starte opp helt på nytt.

Nettbaserte flerspillerspill fungerer litt annerledes. Der er det ikke mulig for enkeltspillere å stanse opp midt i spillet, ettersom det er flere andre involvert. Er du i Sea of Thieves og velger å bytte til et annet spill, blir du sparket ut av det pågående spillet.

Bakoverkompatibilitet

Blant de beste egenskapene ved Xbox Series X er bakoverkompatibilitetens omfang. Det finnes godt over tusen bakoverkompatible spill å velge mellom. Dermed er det vanskelig å finne et eldre spill som ikke støttes av Series X. Som nevnt opplevde vi at disse spillene ble lastet inn raskere, og at spillopplevelsen var forbedret. Selv om de nok virker litt utdaterte sammenlignet med helt nye storspill.

Bakoverkompatibiliteten omfatter også tilbehør til Xbox. Det var enkelt å koble den opprinnelig, trådløse Xbox-kontrollen og den trådløse Xbox Elite-kontrollen (Series 2) til Xbox Series X, og det samme gjaldt hodetelefonene.

Alt offisielt Xbox One-tilbehør – både trådløst og kablet (USB) – skal fungere på Xbox Series X, men merk deg at optiske port-forbindelser ikke støttes. En oppgradert fastvare kan gjøre noen av slike produkter kompatible.

Smart Delivery

Xbox Smart Delivery sikter på å gi brukerne adgang til den beste tilgjengelige versjonen av Xbox-spillene, uansett hvilken konsoll de spiller på. Dette er litt som både  fremoverkompatibilitet og bakoverkompatibilitet samtidig.

Vi klarte uten vanskeligheter å få tilgang til spillene vi hadde adgang til fra Xbox Series X på Xbox One S, og uten å måtte kjøpe to versjoner av samme spill. Vi spilte The Falconeer i optimalisert utgave på Xbox Series X, og hoppet deretter over til Xbox One S og fortsatte spillet der, men uten optimaliseringene for den nye konsollen.

Lagrede data overføres mellom konsollene, slik at man lett kunne spille samme spill på begge. Våre spill fra Xbox One var også lett tilgjengelige på Xbox Series X, der oppgraderinger umiddelbart ble tilgjengelige for dem som har Series X-optimaliseringer. Det gjelder for eksempel Gears Tactics og Gears 5.

Multimedia

Series X byr også på en rekke multimediafunksjoner. Konsollen har blant annet en innebygget 4K Blu-ray-spiller som er enkel å bruke.

Du får også tilgang til en rekke strømmetjenester, som Netflix, Amazon Prime Video, Disney Plus, samt flere som er tilgjengelig fra Xbox One-konsollene. Her får man utnyttet den nye konsollens 4K UHD-kapasitet, men det krever ofte at du har en god internettforbindelse. Microsoft lover å implementere flere lokale tilbud ved lansering.

Støtte for Dolby Vision

Microsoft er den eneste konsollskaperen som støtter Dolby Vision, et mer gjennomarbeidet HDR-format som gir suveren kontrast og fargegjengivelse. Du kan se filmer i Dolby Vision på Netflix (hvis du har premium-abonnement) eller med en Dolby Vision 4K Blu-ray.

Fordelen med Dolby Vision sammenlignet med vanlig HDR10 er at det støtter 12-bits farge, slik at konsollen kan gjengi flere enn 68.7 milliarder farger, langt flere enn i 10-bitsformatet HDR. Men hvor bra disse fargene faktisk blir seende ut, avhenger av TVen din.

Dette fungerer imidlertid bare for kompatible strømmetjenester. Det innebærer at Xbox Series X ennå ikke støtter Dolby Vision – men dette skal det bli en endring på. En bloggpost hos Xbox oppgir at «Xbox Series X|S vil støtte Dolby Vision i underholdningsapper som Netflix og Disney+ fra lanseringen, og kommer for spill i 2021». Egenskapen er tilgjengelig for utvalgte testere.

Den integrerte 4K blu-ray-spilleren i Xbox Series X støtter ennå ikke Dolby Vision, selv om dette kan endres i fremtiden, gjennom en fastvareoppdatering.

DTS og støtte for Dolby Atmos

Selv om standardinnstillingene for hodetelefoner på Xbox Series X er Windows Sonic, akkurat som på forgjengeren Xbox One, støtter Xbox Series X også hodetelefoner med Dolby Atmos og DTS-lyd for hodetelefoner. Men adgang til disse må kjøpes separat.

Windows Sonic fungerer godt hvis du ikke er fryktelig opptatt av lydgjengivelsen. Dolby Atmos og DTS byr imidlertid på en langt rikere, romlig lydopplevelse. Du kan for eksempel høre på en fiendes fottrinn nøyaktig hvor vedkommende befinner seg i forhold til deg. Dette er nyttig hvis du spiller mye i flerspillermodus. For å bruke Dolby Atmos i værelset, trenger du en kompatibel lydplanke.

Merk deg også et disse bare fungerer med spill som støtter Dolby Atmos eller DTS, som for eksempel Gears 5, Forza Horizon 4 og Rise of the Tomb Raider.

Xbox-appen

I skrivende stund er Xbox-appen for iOS og Android under betatesting. Den oppgraderte versjonen av ledsagerappen gir deg bedre kontroll enn tidligere, slik at du kan håndtere lagringen på tvers av Xbox-konsollene, ha lydsamtaler med venner via Xbox eller PC og enkelt dele klipp og skjermbilder fra spill. Du får dessuten enkel adgang til avstandsspilling. Appen kan også brukes som fjernkontroll til konsollen, noe som passer ypperlig til multimediatjenester.

Vi opplevde at ledsagerappen gjorde det mye enklere å håndtere vår Xbox-sfære på farten.

Xbox – Spillbibliotek

• Litt skuffende spillutvalg ved lansering
• Xbox Game Pass er nødvendig for å få fullt utbytte av konsollen
• Massevis av bakoberkompatible spill

Spillutvalget ved lanseringen av Xbox Series X er kanskje det mest skuffende ved den nye konsollen. For det første er det bare noen få store navn som blir tilgjengelige for konsollen fra lansering – Assassin's Creed Valhalla, Watch Dogs: Legion, Dirt 5 og Yakuza: like a Dragon – og ingen av disse er eksklusive for Xbox. Men Yakuza kommer ikke for PS5 før til neste år.

Alle spillene som kommer til Xbox Series X ved lansering er faktisk allerede tilgjengelige (eller vil bli det) for Xbox One, og mange av dem kommer dessuten for PS5. Spillene som faktisk er eksklusive for Xbox, som for eksempel Gears 5, Forza Horizon 4 og Ori and the Will of the Wisps, er alle optimaliserte versjoner av Xbox One-spill.

Selv om vi likte å spille nye spill som Yakuza, og lot oss imponere av optimaliseringene i Gears 5 og Gears Tactics, var det ingen spill som blåste oss av banen. Vi ble ikke overbevist om at Xbox Series X skulle være et veldig fristende kjøp nå ved lansering. Her ser du alle Xbox Series X-spillene som kom ved lanseringen. Utvalget er mildt sagt skuffende, og det blir ikke bedre av at Halo Infinite nå er blitt utsatt til 2021. Vi håper Microsoft bøte på dette i nær fremtid, men starten er uansett ikke god.

Xbox Game Pass

En reddende engel når det gjelder spillutvalget er at Xbox Series X-vil få tilgang til tusenvis av bakoverkompatible spill allerede fra lanseringen. Dermed er det mange eldre spill man kan spille.

Kjøper du en Xbox Series X ved lansering, vil vi anbefale at du også skaffer deg abonnementet Xbox Game Pass Ultimate, slik at du utvider tilgangen på spill. Her får du fra første øyeblikk adgang til hundrevis av Xbox One-spill, blant annet førstepartsspill for Xbox.  Kombinasjonen av Game Pass og konsoll sparer deg for mye penger hvis du likevel har tenkt å kjøpe mange av de spillene som inkluderes i abonnementet.

Xbox Series X-optimalisert

En håndfull Xbox One-spill er blitt optimalisert for Xbox Series X. Disse spillene er blitt oppgradert med tanke på Xbox Series X, slik at de skal utnytte kraften i konsollen. Og det synes! Vi testet noen optimaliserte spill – Gears 5, Yakuza: Like a Dragon og The Falconeer – og opplevde minimal innlastingstid, bedre stabilitet og vesentlig forbedret grafikk.

Burde du kjøpe Xbox Series X?

Kjøp den hvis …

Ikke kjøp den hvis …

• Xbox Series X vs Xbox Series S: hvilken Xbox passer best for deg?
• Xbox Series X vs Xbox One X: burde du oppgradere?
• Beste spill til Xbox Series X: Spillene du er nødt til å prøve

AOC Agon AG493UCX: Kort oppsummert

AOC Agon AG493UCX: Store PC-skjermer blir stadig mer populære og det samme gjelder skjermer med ultrabrede formater. 21:9-formatet har etter hvert fått ganske godt fotfeste, men også 32:9-formatet – ofte kalt "super ultra wide" – har begynt å gjøre seg gjeldende, blant annet takket være Samsungs imponerende Odyssey G9.

Det kan se ut til at det er nettopp denne skjermen AOC går i tottene på med sin AG493UCX, for dette monsteret byr nemlig på samme format på 32:9, samme skjermstørrelse på 49 tommer og samme skjermoppløsning på 5120 x 1440. Dessverre når den ikke helt opp til de samme høydene når det gjelder enkelte andre spesifikasjoner, for mens Samsung gir deg 240 Hz oppdateringsfrekvens og DisplayHDR1000, så må du med AOCs skjerm nøye deg med 120 Hz og DisplayHDR400.

Med en pris som kun ligger 1000 kroner under Samsungs konkurrent, blir det dermed litt vanskelig å anbefale AOC AG493UCX – i hvert fall for deg som først og fremst skal bruke den til spilling.

Skal du også bruke den til kontorarbeid, skal du vite at AOC AG493UCX har innebygget KVM som lar deg bruke to tilkoblede PC-er med én mus og ett tastatur. I tillegg har den også innebygde høyttalere, en ekstra HDMI-port, mulighet til å koble til med USB-C og en medfølgende fjernkontroll som gjør betjeningen enklere. Ikke minst har den en bilde-ved-bilde-funksjon, som gjør at du kan splitte skjermen i to og bruke den med to ulike PC-er samtidig.

Alt dette gjør AG493UCX til en glimrende produktivitetsskjerm for alle som jobber med mange åpne vinduer samtidig, enten det er snakk om store regneark, kreative applikasjoner eller mange nettsider. 

Og det må legges til at selv om spesifikasjonene ikke er de råeste, er det ingen mangel på innlevelse når du fyrer opp nyere spill i alle sin prakt med 5120 x 1440 piksler. Dermed er AG493UCX en god skjerm for deg som trenger god plass til arbeid på dagen, og som vil bruke samme skjerm til spilling i stort format når kvelden kommer.

Pris og tilgjengelighet

AOC AG493UCX er tilgjengelig i norske butikker nå for 11.490 kroner.

Til sammenligning går Samsung Odyssey G9 for rundt 12.590 kroner, mens ASUS' konkurrent XG49VQ med litt lavere oppløsning på 3840 x 1080 og litt høyere oppdateringsfrekvens på 144 Hz går for ca. 11.000 kroner.

Bildekvalitet og bildefunksjoner

Det store trekkplasteret til AG493UCX er selvfølgelig det enorme skjermpanelet på 49 tommer. Vi testet den med en rekke ulike spill, og det er ingen tvil om at det gir en spektakulær opplevelse. Samtidig er ikke gevinsten like stor i alle typer spill, og det finnes også enkelte problemer som følger med en slik oppløsning.

Racing-spill som Dirt 5 og «fly»-spill som Star Wars Squadrons er som skapt for et slikt format, og det er ingen tvil om at det bidrar til å øke innlevelsen. Det samme gjelder for så vidt også tredjepersonsspill som Red Dead Redemption 2, men det er greit å være forberedt på et problem som følger med dette formatet – nemlig at ytterkantene av bildet automatisk blir strukket ganske mye. Du får altså samme type forvrengning som et vidvinkelobjektiv på et fotokamera gir, og det ser ikke alltid like pent ut. På en 21:9-skjerm er dette et mindre problem, men i 32:9 blir det veldig merkbart.

Et annen problem med dette formatet, er at støtten i spill kan være litt mangelfull. Spillene som er nevnt over fungerer knirkefritt, mens et spill som Control mangler rett og slett støtte for 32:9. Det finnes uoffisielle mods som gjør det mulig å spille i denne oppløsningen, men det fungerer ikke uten problemer. Andre spill kan lande et sted midt imellom med mulighet for å velge rett oppløsning på 5120 x 1440, men med enkelte mindre problemer som at grensesnittet ikke plasserer seg helt riktig. Du kan også oppleve å kunne velge riktig skjermoppløsning, men at spillet kun utnytter 21:9-formatet med sorte felter på hver side. Dette så vi blant annet i Disco Elysium.

Forklaringen på disse problemene er naturlig nok at 32:9-formatet er svært lite brukt, og spillutviklere har dermed ikke noe stort insentiv for å legge til slik støtte. Forhåpentligvis vil dette endre seg i fremtiden, men inntil da er det greit å være forberedt på dette hvis du vil gå til innkjøp av en slik skjerm.

AG493UCX er utstyrt med HDR, men det er altså snakk om DisplayHDR400, noe som vil si at lysstyrken ikke er all verden. Dermed får du ikke den samme voldsomme kontrasten som med en høyere spesifisert skjerm (som for eksempel Samsung Odyssey G9 med sin DisplayHDR1000-sertifisering), og det er dermed ikke like mye å hente på HDR her.

Oppdateringsfrekvensen på 120 Hz er heller ikke voldsomt imponerende med tanke på hva konkurrentene leverer, men med denne oppløsningen skal det samtidig ganske mye til for å oppnå slike bildefrekvenser uansett. Dermed har ikke dette like stor betydning.

Apropos ytelse, så er det verdt å få med seg at den ekstreme oppløsningen krever sitt av maskinvaren din. Du burde minst ha et GTX 1070-serie kort eller tilsvarende for å oppnå spillbare bildefrekvenser, og skal du spille splitter nye spill som Cyberpunk 2077 så bør du nok minst ha et RTX 2070 eller helst enda bedre.

Når det kommer til fargegjengivelse så er den mer enn god nok til denne skjermens hovedfokus, altså spill. De fremstår som friske og livlige, og bidrar til en flott opplevelse. Det understrekes av spesifikasjonene på 121 prosent av sRGB-fargerommet, men det skal samtidig sies at den kun dekker 90 prosent av Adobe RGB. Dette er nok ikke en skjerm som vil gjøre seg spesielt godt for dem som jobber med fargekritisk arbeid som video- og fotoredigering, men til det meste annet vil den fungere veldig bra.

Spesielt du som ofte jobber med mange dokumenter og nettsider åpne, vil ha stor glede av den ekstra skjermplassen. Du får fint plass til tre-fire nettsider eller dokumenter side om side. Dessverre følger det ikke med noen form for programvare som gjør håndtering av mange vinduer enklere og Windows kunne absolutt håndtert dette bedre, men et tips er å prøve FancyZones i Windows PowerToys. Dette er et verktøy fra Microsoft som lar deg dele opp skjermen i soner og organisere vinduer, og det fungerer glimrende med en skjerm som dette.

Andre funksjoner og finesser

Vi har allerede nevnt at den høye oppløsningen krever sitt i spill, men det er også verdt å huske på at det stilles visse krev til skjermkortet for at det i det hele tatt skal være mulig å vise 5120 x 1440 piksler med oppdateringsfrekvens på 120 Hz. Dette bør du sjekke opp før du eventuelt går til innkjøp.

Selv om skjermen har to HDMI- og to Displayport-innganger, er det også først og fremst sistnevnte som er aktuelle å bruke om du skal ha full oppløsning på hele skjermen. Da kan du også få opptil 120 Hz, avhengig av hva skjermkortet støtter. Dette fungerte fint med vår stasjonære PC med et GTX 1070 Ti-skjermkort. Med en laptop med USB-C-utgang og Displayport-adapter, fikk vi derimot bare 75 Hz med full oppløsning. HDMI-utgangen på samme laptop ga oss for øvrig maksimalt 3840 x 1080, noe som gir et litt uskarpt bilde.

Det er imidlertid verdt å huske på at denne skjermen støtter bilde ved bilde (PbP) også, og når du ikke bruker hele den enorme skjermflaten på bare én PC så blir mulighetene for å utnytte alle pikslene til det fulle større. Deler du skjermen i to, kan du fint få full 1440p-oppløsning på hver av de to delene, og det er noe de fleste PC-er kan levere.

Skjermen har også det man kan kalle en KVM-funksjon, noe som vil si at du kan ha ett tastatur og én mus tilkoblet USB-huben til skjermen, og bruke dem begge med to PC-er som er tilkoblet hver sin skjerminngang. I praksis betyr dette imidlertid at de to PC-ene må være koblet til USB 3.0-type-B- og Type-C-inngangene, og for å bytte må du åpne skjermmenyen og velge den andre USB-inngangen. Dette kunne vært mer elegant løst, men så lenge du ikke bytter veldig ofte så fungerer det greit nok.

Skjermmenyen er for øvrig funksjonsrik, men navigeringen kunne helt klart vært bedre. Den er inkonsekvent på hvordan man beveger seg dypere og høyere opp i menyene, og det hjelper heller ikke at navigeringsknappene sitter i underkant av skjermen slik at man ikke ser dem. 

Heldigvis gjør den medfølgende fjernkontrollen menynavigeringen litt enklere, i tillegg til at de viktigste innstillingene som volum og bytte av inngang blir veldig lett tilgjengelige. 

Ved siden av 2 x HDMI, 2 x DisplayPort, USB-C og den nevnte USB-huben med tre utganger, her skjermen også en lydutgang der du kan koble til høyttalere eller hodetelefoner.

Skjermen har også høyttalere innebygget, men det kommer nok ikke som noen overraskelse at disse ikke akkurat levere hifi-lyd. Det fungerer helt OK til videosamtaler og en og annen YouTube-video, og lyden er relativt klar og ren med god taletydelighet. Til musikklytting, film og spill bør du likevel absolutt har eksterne høyttalere eller et par gode hodetelefoner.

Bør jeg kjøpe AOC AGON AG493UCX?

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

Først testet: april 2021

«Cyberpunk 2077» har vært et av de aller mest etterlengtede spillene i snart et tiår – og nå er det endelig her. Vi kan avsløre én ting med det samme: Det er akkurat like fantastisk detaljert og nydelig som filmsnuttene du har sett på YouTube tilsier.

CD Projekt Red kan legge til nok et unikt rollespill på CV-en, et man utvilsomt kommer til å bruke timevis på å utforske i månedene som kommer, i det man higer etter å greie ut alle de nydelige detaljene det inneholder.

Det er ikke vanskelig å anbefale «Cyberpunk 2077» hvis du trenger et enormt spill å sette tennene i under julesesongen, særlig hvis du kan se gjennom fingrene med en del spillmekaniske problemer, og et noe vaklevorent narrativ.

Pris og lanseringsdato

• Hva er det? CD Projekt Reds punkete FPS-RPG-opus
• Lanseringsdato? 10. desember 2020
• Hva kan jeg spille det på? PS4/PC/Xbox One/Stadia (kommer til PS5 og Xbox Series X|S i 2021)
• Pris? Standard Edition koster 479 kroner

Nevromantisk

• Utrolig stort, struktureres godt via fantastisk design av oppdragene
• Ekstremt tilfredsstillende simulatorlignende spillmekanikk
• Det er givende å utforske, man finner alltid noe nytt

I «Cyberpunk 2077» spiller du som karakteren V, en rappkjefta leiesoldat som gjør hva som helst for å bli en levende legende i Night City. Dessverre betyr det også at man må være vert for ånden til Keanu Ree-, unnskyld, Johnny Silverhand, en gammel rockestjerne-terrorist som sakte men sikkert tar over sinnet til hovedpersonen. Det er det duket for dugelige menger fantestreker!

Når en først starter spillet er det lett å bli overveldet av hvor stort «Cyberpunk 2077» er. Vi har brukt 45 timer på å prøve å komme gjennom så mye som mulig av innholdet, og fått med oss tre forskjellige slutter, men kartet er like mye uutforsket som utforsket. La likevel ikke dette skremme deg – når det gjelder rollespill-oppdrag er fortsatt CD Projekt Red best i bransjen.

Selv de mest uskyldige små verv, og selv de minste tumulter, har en velskrevet bakhistorie, noe som gjør all utforsking av spillverdenen til en fryd. Takket være omfanget i settingen vet man aldri helt hva man kommer til å snuble over. Blir det en burger-date med en kriminell messiasskikkelse, eller en runddans med eksorsisme i svartebørsens innerste sirkler? Selv de bøllete kjøreoppdragene byr på massevis av moro. Sære og nydelige øyeblikk venter for de som er på oppdagelsesferd, og man har alltid mange forskjellige måter å løse problemer på.

Det er fort gjort å bruke timevis på å lagre spillet rett før et oppdrag, for så å prøve å løse det på forskjellige måter, slik at det hele utspiller seg slik som man så for seg før man entret konflikten. Du kommer til å vri deg i smerte over å ha gjort et feil dialogvalg i et ellers uinteressant sideoppdrag, simpelthen fordi situasjonen er så interessant at du virkelig kommer til å bry deg om utfallet.

Man blir trollbundet av småting som i andre spill ville ha vært banale detaljer i en enorm åpen verden – det er dette de polske Witcher-utviklerne er så kjente for – og som gjør det hele så ekstremt besnærende. Gang på gang lovet vi oss selv at vi skulle fortsette med hovedoppdragene (vi skulle jo tross alt teste spillet), men hver gang vi ble ferdig med et viktig oppdrag ble vi dratt med på (for eksempel) et firetimers ørkeneventyr der småoppdrag etter småoppdrag hanket oss entusiastisk inn med framifrå manusarbeid.

Nevrale temposkifter

• Dypt rollespillsystem og mange muligheter for å skreddersy karakteren
• Den morsomste hacke-simulatoren på markedet
• Fascinerende Braindance-etterforskning er gode pauser fra actiondelene

Rollespillelementene hadde stor innvirkning på i hvilken grad vi følte oss dratt inn i spillverdenen. Vi spilte som en Nomad hacker med blågrønt skjær og spesiallagede hjerteformede kjønnshår. Vår V er en smigrende teknoekspert som kan trenge seg gjennom fienders forsvar på langt hold og smitte dem med ondsinnet kode, noe som fører til utbrudd av kyberpsykose og at de manipulerte stakkarene tar selvmord.

Spillets hacke-del går «Watch Dogs» en høy gang, og lar en kontrollere nær sagt alle aspekter i nærmiljøet på en måte som bare gamle klassikere som «Deus Ex» er i nærheten av. Hvis ting gikk på tverke kunne vi stole på at våre kybernetiske implantater gjorde vei i vellinga, som eksempelvis våre hudgraveringer, som lot oss bruke smartvåpen med målsøkende kuler, eller Mantis-sverdene, sylskarpe utspring fra underarmene som lot oss feie gulvet med alle fjollebukkene som var dumme nok til å prøve å utfordre oss.

Og selv når oppdragene bremser ned tempoet gjør «Cyberpunk 2077» det hele fortsatt interessant ved å transformere seg selv til en «Batman: Arkham Knight»-aktig detektivhistorie. Braindance-puslespillene gir deg detaljer om plottet ved å la deg spille gjennom og undersøke andres forhåndslagrede minner. Ved å entre disse kan du ta en ekstra god titt på NPC-er med stat-baserte dialoggjennomganger som minner om gode gamle dager og «Fallout 3».

Hvis en tenker etter er det ikke mange enspiller-spill av typen RPG i førsteperson som gjør noe av dette, i alle fall ikke i dag, så det at man får returnere til dette i 2020 med 2077 føltes ut som en nyvinning, særlig når man får det i en nestegenerasjonsinnpakning signert CD Projekt Red. Når det er sagt, så er det ikke slik at dette ikke innebærer en del overlappende systemer.

Ikke alt er bare fryd og gammen

• Kampsystemet er variert og morsomt men ikke spesielt nyskapende
• Noe av spillmekanikken føles halvferdig, som fysisk kamp og mat/drikke
• Programvarefeil kan ødelegge ellers nydelige øyeblikk

Det føles langt mer dynamisk, men det nærmeste man kommer «Cyberpunk 2077» når det gjelder kampsystemer er «Fallout 4». Man får ikke noe markant spennende innhold, rent bortsett fra det kybernetiske fiksfakseriet, men det fungerer likevel feiende flott i praksis. Likevel er det fysiske kampsystemet, særlig om man bruker håndvåpen som ikke er skarpe, ikke spesielt imponerende, og fremstår som flytende og merkelig, så det er synd at såpass mange oppdrag fokuserer på akkurat dette aspektet.

Etter nesten 50 timer spilt har vi ikke engang tenkt over at mennesker trenger mat og drikke, selv om det florerer av slikt i lommene våre, noe som stjeler sårt trengt plass. «Wanted»-systemet er også dødvekt som ikke har noen funksjon utover å irritere deg når du ved en feiltakelse kjører over tilfeldige personer – noe som er fort gjort, gitt at gatene er så smale og styringen er såpass uberegnelig der du suser mellom ikoner på kartet.

Og, ja, det er dessverre drøssevis av kodefeil og rariteter man må forholde seg til. Alt fra oppdrag som er umulig å fullføre til overliggende grafikk som aldri forsvinner fra skjermen – her er det en del å gre i. Vi fikk en del minneverdige øyeblikk ødelagt av animasjoner som ikke fungerte som de skulle og manglende dialogvalg og teksturer. Mange vil si at dette ikke burde komme bardus på, og joda, det er for så vidt sant – samtidig er ikke problemene så store at det har stoppet oss fra å spille spillet kontinuerlig siden vi fikk tilgang til det, selv etter at vi kjørte gjennom hele historien. En lanseringspatch er på trappene, og denne vil forhåpentligvis få bukt med mange av problemene, men gitt at det er hundrevis av forskjellige klær og helt spesifikke animasjoner bare for å dra en laptop opp fra gulvet, så kan det være lurt å la CD Projekt Red få litt tid på seg, hvis man er ute etter et feilfritt spill.

Hovedoppdragene fungerer som en ryggrad i «Cyberpunk 2077», der den introduserer kule karakterer og tilbyr en struktur i den store åpne spillverdenen, samtidig som den lokker med utforsking på den samme uskyldige måten som «TESV: Skyrim». Siden du starter som et blankt ark er ikke historien like rik og litteratur-aktig som «The Witcher 3», i fall dette er det du trodde ventet. Likevel er det en fornøyelig affære med en del fiffige krumspring og fantastiske sekvenser, som eksempelvis en episode der du uskadelige snikskyttere i en corpo-parade eller når du infiltrerer et digitalt bordell.

Plastpunk

• Johnny Silverhand er ikke spesielt overbevisende, men spilles bra
• Temaene spillet tar for seg er sprikende og forvirrende
• Det glir godt på PC, og har framifrå lyd og musikk

Birollene ledes an av Johnny Silverhand, Vs irriterende kumpan, som i spillet ser ut som Keanu Reeves etter en særskilt turbulent tur på byen. Han maser som et lokomotiv, og trakterer en person som fortsatt fornekter at rocken er død, og det later til at kimen til hans eksistens er å plage spilleren med eklektisk dialog innad en forsonelseshistorie som ikke er spesielt overbevisende. Reeves' skuespillerprestasjoner er det ingenting å si på, men manuset det er basert på holder ikke mål. Det er synd og skam, men det er likevel flust av andre interessante biroller å kose seg med, som har givende historier å komme med.

Når det gjelder temaer og undertekst jobber ofte spillet mot seg selv. På tross av et grunnfundament som minner om antikapitalistisk satire posisjonerer spillet seg som det ultimate produktet i 2020 – som etter sigende har blitt produsert under kummerlige forhold. Resultatet er et striglet cyberpunk-univers som stjeler estetikk uhemmet fra 80-tallet, hyperseksualisering og mer eller mindre malplasserte skvetter filosofi. Det er overraskende hvor mye av spillet som føles fastlåst av plottene og karakterene fra originalspillet (det tradisjonelle rollespillet fra 1988), selv om 2077-varianten ble laget et halvt århundre etter.

Måten spillet behandler de kvinnelige karakterene på er skuffende, og det politiske skjæret skinner i alle mulige farger. «Cyberpunk 2077» tar for seg en del prekære temaer som er langt mer kompliserte enn spillet har muligheten til å håndtere, og konklusjonene blir derfor ofte hule varianter av virkelighetens, mye på grunn av spillets iboende trang til å operere i ytterkantene. Mye av den visuelle estetikken later til å være laget utelukkende for sjokkeffekten, uten at det plantes særlige spirer for grundige undersøkelser av temaer, og ofte går det utover de undertrykte. Ærlig talt så er det vanskelig å la seg engasjere av punkmanifestet til et spill som strør såkalte influensere på diverse plakater gjennom det hele.

Vi har ingen anelse om hvordan spillet kommer til å fungere på konsollene ennå, men vi har spilt gjennom «Cyberpunk 2077» på en PC med et RTX 2080-skjermkort, som ikke hadde nevneverdige problemer med å fylle skjermen med regnfylte neongater drapert i ray tracing. Selv på de høyeste innstillingene fungerte alt feiende flott, med noen få FPS-dypp da det sto på som aller verst. Spillet høres også helt fantastisk ut. Lyddesignerne og komponistene bør få mengder med skryt for de suggererende techno-sporene og Nine Inch Nails-faksimilene som kontinuerlig trer frem gjennom skitne industribygg og atmosfæriske barer. Våpnene produserer knasende og trykkende lydbilder, akkurat slik vi liker å høre det.

Konklusjon

Vi kommer til spille langt mer «Cyberpunk 2077» i tiden som kommer, selv om vi har kommet gjennom spillet, og brukt nesten 50 underholdende timer i løpet av uken som var. Spillet er morsomt, kan spilles igjen og igjen, og det er liten tvil om at man får mye for pengene. At det for tiden ikke finnes mange rollespill med førstepersonsperspektiv for tiden gjør også at «Cyberpunk 2077» nærmest er en nødvendighet for alle som liker spill som «Fallout 3», «Fallout 4» og «Deus Ex» – dette er et amalgam av mange av sjangerens beste aspekter.

Med på kjøpet får man en del smått uferdig spillmekanikk, programvarefeil og narrative bommerter som man potensielt kan få problemer med å ignorere. Likevel er det hele vel verdt en titt, særlig hvis du vil strene rundt i nydelig grafikk og dra nytte av en nyinnkjøpt konsoll eller et nylansert skjermkort.

• Innspillingen av «The Witcher» sesong to satt på vent av Netflix – for andre gang