GoPro Lite Hero: Kort sammendrag

GoPro er et navn som stort sett er synonymt med actionkameramarkedet, og merket har i stor grad vært ansvarlig for den eksplosive økningen i popularitet for denne typen kameraer de senste 20 årene. Selskapet har kommet langt siden sitt første Hero-kamera, en bærbar modell kompatibel med 35 mm film, som ble lansert i 2004.

I dag regnes modeller som GoPro Hero 13 Black og GoPro MAX 2 blant de beste actionkameraene du kan kjøpe, og de dominerer stort sett markedet. Til tross for rykter om at selskapet planlegger å avvikle Hero Black-serien, har GoPro avvist spekulasjonene. Med andre ord ser GoPro-familien ut til å ha en lys fremtid.

Når det er sagt, kan ting noen ganger ta merkelige vendinger, og 2025 GoPro Lit Hero er et godt eksempel på det. Det er en erstatning for GoPro Hero (2024), som i seg selv var et merkelig kompromiss, der pris gikk foran spesifikasjoner.

Du kan virkelig ikke ha noe å utsette på kameraets bærbarhet – det er et av de minste og letteste actionkameraene du finner, og du vil knapt merke vekten, enten det er på sykkeltur eller på reise. Før jeg gikk ombord på flyet, trengte jeg ikke engang å vurdere om jeg skulle ta det med eller ikke, noe jeg ofte gjør når jeg pakker. Jeg tenkte bare: «Hvorfor ikke?» og slengte det i kameravesken.

Det er ikke gjort kompromisser på byggekvaliteten, og Lit Hero føles solid til tross for sin lille størrelse.

Den lille skjermen gjør det imidlertid vanskelig å endre innstillinger, og det er ikke mye plass til knapper på kamerahuset, noe som noen ganger kan gjøre betjeningen frustrerende. Skjermen er ikke spesielt fin å bruke til forhåndsvisning av bilder, og føles ganske tungvint. Dette er ikke et kamera som er lett å bruke på farten, noe som er et problem med tanke på typen innhold du sannsynligvis kommer til å filme med det.

Det er svært få manuelle innstillinger: hvis du bare vil ha et enkelt pek-og-skyt-kamera, fungerer det fint, men hvis du vil ha mer kontroll over prosessen, er det ikke mange alternativer for å leve ut din kreative drøm.

Bildekvaliteten er grei, men ikke imponerende. Kameraet sliter i svakt lys på grunn av den lille bildesensoren, og selv om det tilbyr 4K-opptak, er resultatene langt fra profesjonelt nivå. Både stillbilder og video er tilstrekkelig skarpe, men mister detaljer raskt når følsomheten økes. Fargene er derimot ganske naturlige.

GoPro Lite Hero er et relativt rimelig actionkamera på innstegsnivå, lite og lett nok til å ta med seg overalt. Det tiltrekker seg ikke unødvendig oppmerksomhet og tar nesten ingen plass i vesken. Problemet er at det er tatt for mange snarveier for å gjøre den lille størrelsen mulig. Hvis du forventer en forenklet versjon av Hero Black med lignende funksjoner, bare mindre, vil du sannsynligvis bli skuffet.

Jeg er ikke helt sikker på hvem Lit Hero er laget for. Ja, det er en innstegsmodell, så nybegynnere kan like den. Men navnet er forvirrende, og jeg forstår ikke helt hvorfor et så kraftig LED-lys er innebygd. Det er heller ikke veldig billig, noe som sannsynligvis skyldes GOPro-merket og ikke noen reelle premiumfordeler.

Resultatet er at kameraet egentlig ikke appellerer til noen bestemt målgruppe. Det høres kanskje strengt ut, men det passer nok best for filmskapere som ønsker et kamera de er villige til å risikere å ødelegge for å få ekstreme vinkler. Ellers har jeg vanskelig for å tenke på noen jeg faktisk ville anbefale Lit Hero til.

GoPro Lit Hero – spesifikasjoner

GoPro Lite Hero: Pris og tilgjengelighet

• Lanseres globalt i oktober 2025
• GoPro Lit Hero har en veiledende pris på 3 399 kroner
• Startpakken inkluderer Shorty mini-stativ, sykkelfeste og etui for 399 dollar

GoPro Lit Hero ble lansert i oktober 2025, og med neste generasjon GoPro-kameraer planlagt for lansering i 2026 – kan du være heldig nok til å finne det til en lavere pris. Kameraet er også tilgjengelig i forskjellige pakker, inkludert Starter Bundle, som inkluderer et sykkelfeste og en kameraveske og selges for 4 249 kroner.

Det finnes også andre pakker skreddersydd for spesifikke aktiviteter, for eksempel Water Activities Bundle , Hike and Camp Bundle, samt en Kid’s Bundle, som inkluderer et mini-stativ, etui og Flexible Grip Mount.

• Pris: 3,5/5

GoPro Lit Hero: Design

• Liten 1,76-tommers LCD-berøringsskjerm
• Vanntett ned til 5 meter
• Superlett med sine 93 g

Lit Hero ser definitivt ut som et GoPro og har mange av deres klassiske designelementer. Baksiden av kameraet domineres av den 1,76-tommers LCD-skjermen, uten fysiske knapper eller kontroller overhodet. Det er ikke uvanlig for et actionkamera, og det samme gjelder for en mer avansert modell som DJI Osmo Action 6. Forskjellen her er skjermstørrelsen, som med 2,5 tommer er betydelig enklere å bruke og samhandle med.

Skjermen på Lit Hero er så liten at fingertuppene mine dekket noen av ikonene, noe som gjorde det vanskelig å velge riktige innstillinger når jeg beveget meg og var utendørs om vinteren med kalde, stive fingre. Den aktive overflaten på skjermen er også mye mindre enn baksiden av selve kameraet, så det er rett og slett ikke mye plass å jobbe med. Hvis du, som meg, har litt større hender, er det verdt å vurdere før du setter Lit Hero på ønskelisten din.

Det er heller ikke den mest detaljerte LCD-skjermen jeg har brukt, og den er ikke optimal for å vurdere skarpheten i bilder og video. Ved flere anledninger trodde jeg at jeg hadde motivet i fokus, bare for å oppdage at kameraet hadde fokusert bak motivet da jeg åpnet videoen eller bildet på laptopen min.

Berøringsfunksjonen er hendig (og faktisk nødvendig i dette tilfellet), men den er ikke veldig responsiv, og det kan kreve flere trykk for å åpne riktig meny eller flere sveip med våte eller gjørmete fingre for å bla gjennom forhåndsvisningene. Alt i alt er det definitivt en god idé å laste ned GoPro Quik-appen til telefonen din, hvor du kan kontrollere kvaliteten på opptakene dine mer presist.

Resten av kamerahuset er utrolig enkelt, noe som er både en ulempe og en fordel. På den ene siden betyr dette at du må stole på den lille skjermen for å kontrollere de fleste funksjonene, enten fingrene dine er kalde eller ikke, men det gjør også at Lit Hero føles mindre skremmende for nybegynnere. Det er ikke så mange knapper at du risikerer å ved et uhell endre en innstilling som du ikke vet hvordan du skal tilbakestille.

Polykarbonat- og TPE-konstruksjonen (termoplastisk elastomer) er lett å gripe, med nok tekstur til å gi et godt grep selv når kameraet er vått. Jeg følte aldri at det var i fare for å gli ut av hendene mine da jeg brukte det.

En annen uunngåelig bivirkning av den lille størrelsen er at det er lett å berøre objektivet når man håndterer kameraet, for eksempel når man tar det ut av vesken, og dermed etterlate fingeravtrykk. Det er lett å tørke av, men det kan være irriterende.

• Design: 4,5/5

GoPro Lite Hero: Ytelse

• Rask oppstart
• Mangelen på innebygd digital eller optisk bildestabilisering er frustrerende
• Det kraftige LED-lyset er for intenst til de fleste formål

Selve kameraet starter raskt opp, noe jeg var litt bekymret for, ettersom prosessoren sannsynligvis har blitt nedskalert for å passe til Lit Heros lille formfaktor. Det er svært lite forsinkelse fra det øyeblikket du trykker på av/på-knappen på toppen til kameraet er klart til å fotografere.

Fokuseringen er også rask, og jeg klarte å få den riktig mesteparten av tiden. Men det er veldig vanskelig å bedømme fokus direkte på skjermen, spesielt gitt den brede brennvidden. Dette fungerte også overraskende bra selv i svakt lys, og jeg merket ingen merkbar økning i uskarpe bilder under dårligere lysforhold.

En stor ulempe for meg er mangelen på innebygd bildestabilisering. I stedet for å bruke optisk stabilisering eller sensorbasert IBIS, må du først overføre opptakene til telefonen via GoPro Quik-appen og deretter bruke algoritmebasert stabilisering der. Jeg er generelt ikke en stor fan av digital stabilisering, men det faktum at den ikke er direkte i kameraet betyr også at du ikke kan få en forhåndsvisning av hvordan det ferdige opptaket faktisk vil se ut på opptakstidspunktet. Det blir et ekstra, tidkrevende trinn som bremser arbeidsflyten.

En annen frustrasjon var at forbindelsen mellom telefonen min og Lit Hero var ganske ustabil. Den mistet ofte forbindelsen, noe som førte til at live-visningen av det kameraet så på telefonskjermen var så pikselert at funksjonen stort sett var ubrukelig. Overføringshastighetene var også ganske lave. Dette kan selvfølgelig skyldes at telefonen min er litt eldre, eller et modellspesifikt kompatibilitetsproblem, men jeg opplevde ingen slike problemer da jeg koblet den til Insta360 X4 Air og Insta360 X5 dagen før.

«Lit»-delen av kameranavnet kommer fra det kraftige LED-lyset på forsiden av kamerahuset. Det er egentlig den eneste umiddelbart merkbare endringen fra GoPro Hero (2024). Jeg var ikke sikker på om et kamera noen gang kunne defineres av den innebygde blitsen eller videolyset, men det fanget virkelig oppmerksomheten min her.

Lyset er uforklarlig sterkt. Med tanke på kameraets størrelse er lysstyrken imponerende, og kanskje til og med litt overdreven. På den høyeste innstillingen er den så sterk at jeg fant det umulig å filme meg selv med lyset som skinner på øynene mine. Det kan selvfølgelig være nyttig i mørke omgivelser, men i de fleste tilfeller syntes jeg bare resultatet så ganske stygt ut. Det var til en viss nytte under vann i en grumsete bekk, men lyset som falmer over bildeflaten er veldig merkbart og ser ikke særlig bra ut.

På den positive siden er batteritiden helt fin, og jeg klarte å få omtrent halvannen time kontinuerlig bruk ut av det uten problemer i kjølige utetemperaturer før batteriet gikk tomt. Siden batteriet er innebygd og ikke kan byttes ut, er det et pluss.

Jeg la også merke til at kamerahuset ble ganske varmt relativt raskt under lengre videoopptak. Det var ikke et stort problem, men det kunne føles litt ubehagelig når det ble brukt håndholdt. Den kraftigere DJI Osmo Action 6 ble ikke varm like raskt.

• Ytelse: 3,5/5

GoPro Lit Hero: Bildekvalitet

• Ser bra ut i sterkere lys med naturlig fargegjengivelse
• Bilde- og videokvaliteten forringes merkbart ved høyere ISO
• Ingen loggmodus for fargeetterbehandling

Med en så liten bildesensor (1/2,8 tommer) er Lit Hero begrenset når det gjelder lysinngang. Dette betyr at støynivået er ganske høyt ved alle ISO-innstillinger. Det er svært få manuelle innstillinger og ingen reelle PASM-moduser (Program, Aperture, Shutter, Manual) som lar brukeren kontrollere eksponeringen. Dette betyr at du er helt avhengig av kameraets automatiske valg, noe som ofte resulterer i kornete opptak.

Selv om det er lettere å skjule det i video, er mangelen på detaljer tydelig synlig i stillbilder. I dagslys er resultatene faktisk ganske skarpe, men kvaliteten synker når lyset begynner å svinne.

Den automatiske eksponeringen fungerer ganske pålitelig, og i mine tester klarte kameraet raskt å analysere hver scene og justere innstillingene for å unngå åpenbar overeksponering. På samme måte gjør den automatiske hvitbalansen en god jobb med å holde fargene naturlige, selv i blandede lysforhold. Dette er positivt, da det også er svært begrensede muligheter for å justere den manuelt.

Jeg ville sammenlignet opplevelsen og resultatene med det du får fra en enklere telefon eller et kompaktkamera. Jeg ville ikke anbefalt Lit Hero for mer seriøs foto- eller videoopptak, men det fungerer bra nok for spontane bilder og feriebilder.

Det er heller ikke mye rom for etterbehandling. Skygger blir raskt mørke, sannsynligvis fordi kameraet prioriterer litt undereksponerte bilder for å holde høylys i sjakk. Igjen, det er ikke mange justeringer for brukeren. Det er ingen loggmodus, så fargekorrigering må gjøres på allerede redigert video, noe som betyr at toner lett brytes hvis du presser dem for langt.

• Bildekvalitet: 3,5/5

GoPro Lite Hero: Samlet vurdering

Burde du kjøpe GoPro Lite Hero?

Kjøp det hvis:

Ikke kjøp det hvis:

Andre alternativer

Slik testet vi GoPro Lite Hero

• Jeg brukte GoPro Lite Hero i en uke, både innendørs og utendørs.
• Jeg jobbet under forskjellige lys- og værforhold for å teste byggekvaliteten og funksjonaliteten.
• Kameraet ble senket ned i vann for å teste vanntettheten.

Fra den opprinnelige forfatteren:

Jeg liker å bruke kameraer slik de er ment å brukes i virkeligheten. Det er derfor jeg ikke pleier å kaste dem ut av vinduene eller kjøre dem over med en Jeep.

I stedet tok jeg med meg GoPro Lite Hero på flere fotoshoots i en rekke værforhold, fra regn til sterkt sollys. Jeg brukte kameraet til å ta bilder bak kulissene fra fotograferingen min, samt bilder av omgivelsene. Dette innebar å senke det ned i en bekk og bruke det i gjørmete terreng.

Jeg lot kameraet filme over lengre tid for å teste batterilevetid og temperaturstyring. Jeg tok både stillbilder og video, som jeg deretter redigerte i Adobe Lightroom og DaVinci Resolve for å se hvor mye detaljer jeg kunne trekke ut. Bildene som vises her er rå JPG-filer rett fra kameraet, samt video (redigert i sistnevnte tilfelle).

• Testet i februar 2026.
• Les mer om hvordan vi tester forbrukerelektronikk og gadgets hos TechRadar

DJI Neo 2: Kort sammendrag

Den første DJI Neo var en budsjettdrone for nybegynnere som markerte en ny retning for merket: den var først og fremst laget for å spille inn korte klipp og ta bilder for sosiale medier, og størrelsen og enkelheten (den kunne flys uten fjernkontroll) gjorde den ekstremt enkel å ta med seg hvor som helst.

Et år senere er DJI Neo 2 her, og vi er glade for å kunne rapportere at den beholder alt som gjorde originalen fantastisk – prislappen, enkelheten og den kompakte størrelsen – samtidig som den har lagt til flere betydelige forbedringer.

For oss er den største oppgraderingen den omfattende hindringsunngåelsen. En av Neos svakheter var at den ofte krasjet, spesielt når man brukte de automatiske flymodusene. Det nye systemet, med kombinerte synssensorer og LiDAR, gjør kollisjoner mye mindre sannsynlige.

Kameraet er også forbedret, med bedre bildestabilisering takket være en ny toakset gimbal, høyere bildefrekvens i 4K og litt bedre lysfølsomhet. I tillegg er det nå nesten 50 GB innebygd lagringsplass, sammenlignet med 22 GB i den originale modellen.

Når det gjelder de automatiske flymodusene, setter vi også pris på den nye innebygde skjermen, som gir mye tydeligere informasjon enn de ikonbaserte indikatorene på Neo.

Ellers er mye det samme – på godt og vondt. Flytiden er fortsatt litt kort, så vi anbefaler å kjøpe ekstra batterier. Samtidig gjør muligheten til å supplere de autonome funksjonene med manuell kontroll via en telefon med DJI Fly-appen eller en fullverdig dual-stick-kontroller Neo 2 til mye mer enn bare en selfie-drone.

DJI Neo 2: Pris og lanseringsdato

• Utgitt 13. november 2025
• Drone alene koster 2 999 kroner
• Drone + Fly More Combo-sett koster 4 899 kroner

DJI avduket Neo 2 13. november 2025, litt over et år etter at originalen ble utgitt. Den er tilgjengelig for bestilling direkte i de fleste deler av verden og leveres i følgende pakker:

Hvis du velger å kjøpe dronen alene, er prisen 2 999 kroner, mens dronen pluss Fly More Combo-settet koster 4 899 kroner. DJI Neo 2 Motion Fly More Combo er priset til 7 099 kroner.

Neo 2 er litt dyrere enn originalen var da den ble lansert i fjor. Men med tanke på de ekstra funksjonene og den forbedrede ytelsen, synes vi prisøkningen er helt rimelig, og modellen er fortsatt en av de billigste dronene som faktisk føles seriøs.

DJI Neo 2: Spesifikasjoner

DJI Neo 2: Design og håndtering

• Ikke-sammenleggbar design med innebygde propellbeskyttere
• 160 g vekt med digital sender/mottaker montert (151 g uten)
• 49 GB innebygd lagringsplass

Det generelle utseendet til Neo 2 ligner på fjorårets original – det er en liten, ikke-sammenleggbar drone i «whoop»-stil med integrerte propellbeskyttere og en kameramodul på forsiden. Men ved nærmere ettersyn er det noen klare forskjeller.

En av de største endringene er en ekstra modul på baksiden, komplett med «kaninøre»-antenner. Dette er en digital sender/mottaker som er forhåndsinstallert på noen versjoner av dronen, og som lar den koble til DJI-tilbehør som kontrollere og headset. Uten den kan Neo 2 bare flys med en telefon eller uten en kontroller i det hele tatt.

For oss er den mest velkomne endringen den lille skjermen på forsiden som viser hvilken flymodus dronen er i. Det er en stor forbedring i forhold til Neos lysbaserte ikoner, som vi alltid syntes var forvirrende. Denne skjermen, sammen med de tre knappene langs den ene siden, gjør det mye enklere å fly uten kontroller, og det betydde at vi ikke følte behov for å ta frem telefonen og koble til DJI Fly-appen så ofte.

Disse endringene har ikke påvirket dronens form eller vekt nevneverdig sammenlignet med originalen, og med en vekt på rundt 160 g med transceiveren eller 151 g, faller den godt under den viktige grensen på 250 g. I EU er den klassifisert som en klasse 0-modell, noe som betyr at Neo 2 kan flys de fleste steder, nærmere enn 50 meter fra tilskuere og til og med over mennesker (men ikke over folkemengder).

Byggekvaliteten er på det nivået vi har blitt vant til av en DJI-drone: til tross for den lette plasten føles den solid og godt bygget. Et inkludert plastdeksel kan festes over kameraet når dronen ikke er i bruk, og ekstra propellbeskyttere er forhåndsinstallert for å beskytte både propellene og brukerens fingre. Disse kan fjernes hvis propellene må byttes ut.

Vi hadde ingen betenkeligheter med å slenge Neo 2 i ryggsekken mens vi var ute og fartet, selv om vi ble litt overrasket over at Fly More Combo-pakken DJI sendte til testing ikke inkluderte noen form for bæreveske eller veske.

Batteriene i Neo 2 klikkes enkelt inn og ut, og kan lades enten i dronen eller med den valgfrie trippelbatteriladehuben. Dronen har sin egen USB-C-port for både lading og dataoverføring, og som originalen er det ikke noe microSD-spor for utvidet lagring. Den innebygde lagringsplassen er imidlertid oppgradert fra Neos 22 GB til 49 GB. Det er nok til omtrent 105 minutter med 4K 60fps-opptak eller 175 minutter med 4K 30fps-video.

DJI Neo 2: Funksjoner og ytelse

• Et utvalg av automatiske flymoduser og QuickShots
• Også kompatibel med DJI-kontrollere
• 49 GB innebygd lagringsplass

Neo 2 er først og fremst en selfie-drone, designet for å ta korte videoer og bilder av deg og reisefølget ditt til julealbumet eller sosiale medier. Derfor har den en rekke innebygde automatiske flymodi, samt QuickShots, som tar opp video eller bilder mens dronen flyr i et forhåndsinnstilt og forutsigbart mønster. For å se noen av disse i aksjon, kan du se videoen i neste del av anmeldelsen.

Neo 2 tilbyr også imponerende sporingsmuligheter, der den kan følge brukeren ved å bruke kun kameraet og filmen samtidig. Dette fungerer når du går, sykler eller til og med står på ski, og etter å ha testet de to første metodene kan vi bekrefte at dronen er svært dyktig til dette.

Du kan stille inn dronen til å følge deg i forskjellige vinkler og avstander, og vi syntes det var enklest å gjøre disse innstillingene i DJI Fly-appen via Wi-Fi. Dronens egen skjerm og knapper kan også brukes, men appen er rett og slett smidigere og mer pålitelig.

Vi fløy også Neo 2 ved hjelp av berøringsskjermkontroller via DJI Fly-appen og med RC-N3-kontrolleren. Appkontrollene er ganske enkle, men dronen var responsiv og fungerer utmerket for å posisjonere den for et bilde eller en video.

Med riktig kontroll blir flyopplevelsen mye mer som en tradisjonell DJI-kameradrone, og den flyr raskt og responsivt – selv om vindmotstanden og hastigheten er lavere enn en Mini-, Air- eller Mavic-modell.

I likhet med Neo fungerer Neo 2 også for FPV-flyging hvis du har kompatible DJI-briller og en RC-bevegelseskontroller. Dessverre hadde vi ikke tid til å teste dette.

Den største forbedringen i flyreisen med Neo 2 er utvilsomt omnidireksjonell objektregistrering, som forhindrer kollisjoner med trær, gjerder og lignende under automatiserte flyvninger. Den bruker til og med LiDAR for den fremoverrettede sensoren.

Tatt i betraktning at originalen i hovedsak manglet objektunngåelse, er dette revolusjonerende – og i våre tester fungerte det veldig bra. I stedet for å fly inn i grenene bak den, la vi merke til at dronen valgte å synke ned i høyden for å komme under dem – imponerende med tanke på størrelsen og prisen.

Batteritiden er omtrent den samme som originalen: rundt 18 minutter under ideelle forhold. I virkeligheten opplevde vi nærmere 10 minutter, så hvis du planlegger litt lengre flyvninger, føles Fly More Combo-pakken, med ekstra batterier og ladestasjon, som et smart valg.

DJI Neo 2: Bilde- og videokvalitet

• 1/2-tommers sensor
• 4K-video opp til 100 fps
• 12 MP JPEG-fotografering

Neo 2 tilbyr en beskjeden oppgradering i bildekvalitet, men bruker det som ser ut til å være den samme 12 MP 1/2-tommers sensoren som forgjengeren. Kameraet sitter nå på en ny toakset gimbal som, kombinert med den elektroniske bildestabiliseringen RockSteady fra den originale Neo, klarer å holde horisonten rett under opptak.

I sterkere vind er kamerastabiliteten litt svakere enn vi forventer av en fullverdig DJI-kameradrone – men dette er ikke en av disse modellene, og ytelsen er utmerket for en drone i denne prisklassen.

Kameraet tilbyr et synsfelt på 119,8 grader, med en fullformatekvivalent brennvidde på 16,5 mm, noe som gir et bredt perspektiv uten at hjørnene blir for forvrengt. Blenderåpningen er fast på f/2.2, noe som gjør kameraet litt raskere enn Neos f/2.8-objektiv. ISO-området er også forbedret, og strekker seg nå fra 100 til 12 800 i de fleste modi.

Neo 2 er ikke en «seriøs» kameradrone på samme måte som mange andre modeller i DJIs utvalg, men den kan fortsatt filme i 4K med opptil 60 fps (eller 100 fps når du bruker en kontroller). Vi synes videoopptakene og 12 MP-stillbildene ser mer enn akseptable ut rett fra kameraet, men hvis du forventer proffkvalitet, vil du bli skuffet. Det er ikke noe alternativ for å ta opp i noe annet enn standardfargeprofil for video, og ingen RAW-modus for bilder. Det er heller ingen måte å feste ND-filtre til kameraet.

Hvis du kan leve med disse begrensningene og bruke Neo 2 for det den er, vil du sannsynligvis være mer enn fornøyd med kameraets ytelse. Det var vi – for en så liten og enkel drone leverer den resultater som er perfekte for sosiale medier.

DJI Neo 2: Totalpoeng

Burde du kjøpe DJI Neo 2?

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

DJI Neo 2: Andre alternativer

Slik testet vi DJI Neo 2

• Alle hovedfunksjoner og -funksjoner testet
• Fløy med DJI RC-N3-kontroller, direkte appkontroll og uten app
• Fløy utendørs under tørre, men vindfulle forhold

Fra den opprinnelige skribenten;

Jeg testet DJI Neo 2 utendørs høsten 2025, i tørt, men ganske vindfullt vær. Målet var å teste alle funksjonene, egenskapene og flymodusene til dronen i virkelige situasjoner, for å kunne vurdere dens evner og begrensninger på riktig måte.

Av kontrollalternativene som er tilgjengelige på dronen, testet jeg stemmekontroll, håndflatestart uten å bruke DJI Fly-appen, appkontroll og DJI RC-N3-kontrolleren. Jeg kunne ikke teste FPV-funksjonene fordi jeg manglet nødvendig utstyr.

Først testet i november 2025.

Kort oppsummering

Da DJI Mini 3 Pro kom på markedet i mai 2022, var satte den en ny standard i droneverdenen, da det plutselig var flere profesjonelle funksjoner å finne i en drone på under 250 g. Dette gjorde den til den klart best dronen i sin klasse. Den leverte også imponerende bildekvalitet til tross for sin lille størrelse og lette vekt. DJI Mini 4 Pro bygger på disse egenskapene og blir den nye målestokken for hva droner under 250 g skal kunne levere.

Et aspekt ved Mini 4 Pro som imidlertid ikke kan ignoreres, er at selv om dette er dronen i Mini-serien som kommer nærmest DJI Mavic 3-modellene og DJI Air 3 når det gjelder fly- og sikkerhetsfunksjoner og noen kamerafunksjoner, er ikke en stor oppdatering sammenlignet med Mini 3 Pro. De to modellene ser bemerkelsesverdig like ut, presterer nesten identisk under flyvning og bruker til og med den samme imponerende 1/1,3-tommers kamerasensoren. Og for nåværende Mini 3 Pro-eiere kan det frustrerende, ettersom mange av kameraoppgraderingene sannsynligvis kunne blitt levert via fastvareoppdateringer.

Det reiser spørsmålet: Hvis du eier en Mini 3 Pro, burde du oppgradere? Og det enkle, men ikke nyttige, svaret er at du må finne ut av det selv. Fordi Mini 3 Pro fortsatt er en flott drone, selv om den ikke er fullt så robust som Mini 4 Pro. Men hvis du oppgraderer fra en enda eldre modell eller kjøper din første drone i Mini-serien, er Mini 4 Pro et utmerket valg. Enten du bruker Mini 4 Pro som en profesjonell dronepilot som kan dra nytte av de oppgraderte videomulighetene i form av D-Log M videofargekonsistens, eller du er en entusiast som leter etter noe lite og lett. Mini 4 Pro er uten tvil den beste dronen under 250 g på markedet.

DJI Mini 4 Pro: Pris og tilgjengelighet

• Tilgjengelig nå, lanseringspris fra 9990,
• To sett å velge mellom
• Tre forskjellige kits

DJI Mini 4 Pro ble lansert i slutten av september 2023 og kan kjøpes i DJI Store og fra et bredt utvalg av forhandlere. Den finnes i flere versjoner: ett med kontroller uten skjerm (det er en holder slik at du kan bruke mobilen som skjerm), og to sett med smartkontroller med innebygd skjerm. Den billigste med den skjermløse DJI RC-N2-kontrolleren har en pris på 9990 kr. Du kan også betale litt mer og få en DJI RC 2-kontroller med smart berøringsskjerm lansert til 12 389 kr. Begge disse settene inneholder dronen, den aktuelle kontrolleren, ett Intelligent Flight-batteri, et par propeller, en skrutrekker, en DJI Mini 4 Pro Gimbal Protector, en stropp som fester propellene til DJI Mini 4 Pro-propellen, og en Type-C til Type-C PD-kabel .

I våre øyne lønner det seg imidlertid best å kjøpe dronen i den såkalte Fly More Bundle. I dette settet får du også to ekstra Intelligent Flight-batterier, to ekstra sett med propeller, en DJI Mini-skulderveske og DJI Mini 4 Pro/Mini 3 Series Two-Way Charging Hub for 13 990 kr. Ja, det er dyrt, men du kan til gjengjeld også holde den flyvende i lang tid.

DJI Mini 4 Pro: Design og kontroller

• Liten og lett – kan slås sammen
• Til en viss grad lik Mini 3 Pro
• To kontrolleralternativer

DJI Mini 4 Pro er bemerkelsesverdig lik Mini 3 Pro, med den største synlige forskjellen de ekstra omnidireksjonelle kollisjonsunngåelsessensorene på toppen av dronen og et hjelpelys på bunnen.

De fleste oppgraderingene ligger under panseret, i form av programvare- og funksjonsforbedringer. Selv sensoren på 12/48MP 1/1,3-tommer er den samme som i Mini 3 Pro, om enn med oppgraderinger innen bildebehandlingen. Det er ingen dårlig ting, fordi det er en flott sensor som er i stand til å produsere utmerket bildekvalitet til tross for sin lille størrelse sammenlignet med sensorene i DJIs flaggskip Mavic 3.

De nye funksjonene, som vi skal komme mye mer inn på senere, gjør at Mini 4 Pro har rykket mye nærmere Mavic 3-modellene når det gjelder fly- og videofunksjoner. Det er gode nyheter for profesjonelle dronepiloter som ønsker større konsistens i arbeidsflyten, mens entusiaster ganske enkelt kan glede seg over en forbedret Mini Pro-modell.

Avhengig av budsjett og behov, er Mini 4 Pro tilgjengelig med to kontrolleralternativer: DJI RC-N2, som har en teleskopisk telefonholder og ingen skjerm, så du må bruke en smarttelefon med den, og DJI RC 2 smart-kontrolleren. DJI RC 2 har en 5,5-tommers skjerm med 700 nits lysstyrke og gir en mye mer praktisk flyopplevelse med raskere oppsett.

DJI Mini 4 Pro: Funksjoner og flyvning

• Omnidireksjonell unngåelse av kollisjoner
• ActiveTrack 360°
• Avansert funksjon tilbake til start

Batteritiden til Mini 4 Pro er nesten identisk med forgjengerens, og ifølge DJI betyr dette opptil 34 minutter med standard Intelligent Flight Battery. Flytidene er typisk rundt 20-25 minutter til Return to Home startes med 20 % batteri, avhengig av hvor kraftig dronen flys og miljøfaktorer som vind og temperatur. Det finnes også et Intelligent Flight Battery Plus som kan kjøpes separat og som øker flytiden til 46 minutter, men dette øker vekten på dronen til over 250g. Dermed kan ikke denne varianten kjøpes i Europa.

Den viktigste funksjonen som følger med Mini 4 Pro er Omnidirectional Vision Sensing, som er sensorer som oppdager hindringer i alle retninger, som sørger for at dronen ikke flyr inn i ting. Den bruker fire fisheyesensorer, synssensorer nedover og en 3D-tidssensor (ToF) for å hjelpe med flysikkerhet i komplekse miljøer.

Dette systemet fungerer bra og sammen med Advanced Pilot Assistance Systems (APAS) inngir absolutt tillit. Med Bypass/Nifty-modus kan du fly gjennom trær og til og med innendørs, men du må fortsatt være veldig forsiktig og DJI Fly-appen advarer om risikoen. Mer selvsikre og erfarne piloter kan oppleve at flyturen til syvende og sist er smidigere med kollisjonsunngåelse slått av, men dette kommer på bekostning av en mye større risiko for kollisjon. Vår danske testpilot skrudde av funksjonen og det endte med at vedkommende måtte klatre i et tre for å hente dronen i en københavnerpark.

Evnen til å se i alle retninger gir dronen en rekke ekstra avanserte funksjoner, inkludert ActiveTrack 360°, som er mer pålitelig fra et sikkerhetssynspunkt og mer effektivt enn ActiveTrack på Mini 3 Pro. En annen funksjon er Advanced Return to Home, som blant annet sørger for å fly rundt hindringer når dronen planlegger den mest effektive ruten tilbake til utgangspunktet. Så fra et sikkerhetssynspunkt slår Mini 4 Pro forgjengeren Mini 3 Pro med flere lengder.

Andre funksjoner inkluderer Hyperlapse, MasterShots, Quickshots, Digital Zoom og QuickTransfer (overføring av filer til en telefon uten å måtte slå på kontrolleren). Og så er det LightCut-appen, som kan brukes til å lage AI-redigerte videoer ved å trykke på en knapp. Det er perfekt for rask og enkel videooppretting, selv om det definitivt ikke er et profesjonelt verktøy. Det er også en Cruise Control-funksjon, som på de mer avanserte DJI-dronene, som kan låse dronen under flyging slik at du ikke trenger å fortsette å trykke på joystickene når du utfører en lang manøver.

DJI Mini 4 Pro: Bildekvalitet

• Samme sensor som Mini 3 Pro
• D-Log M fargeprofil
• Ny bildebehandlingsteknologi

Bildekvaliteten til Mini 4 Pro er generelt imponerende og – i de fleste opptaksmodi – nesten identisk med det man får med Mini 3 Pro. Begge dronene bruker den samme 12/48 MP 1/1,3-tommers quad bayer-sensoren med store piksler på 2,4 μm, og gir utmerkede 12 MP-resultater i lite lys og høyoppløselige bilder på opptil 48 MP når lyset er godt – en lignende tilnærming som med iPhone 15 .

Selve kameraet kan fortsatt roteres 90 grader for vertikal fotografering, og gimbalen kan vippes mellom -90 grader og 60 grader. Man har også en DJI ND-filterpakke for å kontrollere lukkerhastigheten, og et vidvinkelobjektiv som kan utvide synsfeltet til det 24 mm-ekvivalente ƒ/1.7-objektivet fra 82,1 grader til 100 grader. Det er noe kantforvrengning med dette objektivet når du fotograferer på nært hold, som naturlig reduseres med fjernere motiver og scener.

Alt dette høres veldig kjent ut, så hva skiller Mini 4 Pro fra forgjengeren? I tillegg til funksjonene vi allerede har diskutert, ser kameraoppgraderingene ut til å være programvarebaserte i stedet for maskinvare. Mens noen forbedrer bildekvaliteten i noen modi, fokuserer andre utelukkende på funksjonalitet som er blitt utvidet. En av disse funksjonene er nattmodus, som optimerer støyhåndtering ved opptak av video i dårlig lys.

Videoopptak er forbedret på flere områder med introduksjonen av 4K-opptak med opptil 100 fps for sakte film, mens 1080p kan tas opp ved opptil 200 fps. Video kan tas opp i Normal, HLG (HDR) og den flate D-Log M-profilen i stedet for D-Cinelike. D-Log M er tilgjengelig på Mavic 3-droner, og det at den nå også er tilgjengelig i Mini 4 Pro vil utvilsomt gjøre livet enklere for profesjonelle brukere som av og til trenger å bruke droner på under 250 g. Du kan nå også kontrollere skarpheten og støyreduksjonen i video, som er en praktisk funksjon for mer avanserte brukere som ønsker å gjøre flere filmatiske opptak.

Men selv om du bare bruker dronen som en hobby, er det flott å ha alle disse funksjonene for hånden, fordi det betyr at du kan utvikle deg mens du bruker dronen. Så du unngår å oppdage begrensninger etter hvert som du blir flinkere til å bruke dronen – i stedet finner du nye muligheter. Fotofunksjonen er i utgangspunktet den samme som i Mini 3 Pro, men det er også greit, for den fungerer veldig bra.

Burde du kjøpe DJI Mini 4 Pro?

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

Kort oppsummering

DJI her med sitt nye actionkamera går «tilbake til fremtiden», ettersom nye DJI Osmo Action 3 henter opp igjen Osmo-navnet og den tradisjonelle kamerautformingen. Begge deler var borte fra 2021-modellen DJI Action 2. Det innebærer et gjensyn med uttagbare batterier, SD-kortsport og utskiftbare objektiver. Dermed er Action 3 blitt den egentlige arvtageren til DJI Osmo Action, i hvert fall når det gjelder selve utformingen.

Vi likte godt den kompakte og modulære utformingen til Action 2, men det har helt klare begrensninger – og det gjelder særlig varmehåndteringen. Heldigvis har DJI denne gangen gjort forbedringer og hentet opp igjen vår favorittegenskap fra Action 2 – nemlig det fabelaktige festesystemet. Her er det tatt i bruk en kombinasjon av magneter og klemmer, slik at du slipper å kløne med de tradisjonelle festeskruene.

Men er glimrende festeanordninger og forbedrer varmhåndtering nok til å takle konkurrensen fra GoPro Hero 11 Black, med dens nye 8:7-sensor.

DJI Osmo Action 3 har mer for seg enn bare praktisk montering. Des brede synsfelt er bredere enn det du får med GoPro Hero 11 Black. Action 3 er vanntett ned til 16 meter, men det kan nedsenkes i vann enda 6 meter dypere enn dette. Dermed overgår det konkurrentene på dette området. Det er tilgjengelig i en flott Adventure Combo for en lavere veiledende pris enn standardversjonen av Hero 11 Black, det leveres mer tre ekstra batterier, fler fester og grep som kan forlenges.

GoPro Hero 11 Black er overlegent overfor DJI Osmo Action 3 når det gjelder opptaksmodi og bildekvalitet. Selv om kameraet fra DJI har isne sterke sider, er det ikke i nærheten av den dyrere konkurrenten når det gjelder video og foto.

Men det koster jo også mindre enn hovedkonkurrenten, og blant fordelene er vår favoritt, nemlig den kjappe måten å feste kameraet på. DJI Osmo Action 3 er et fristende alternativ, selv om vi savner modulsystemet fra Action 2. Men det er ingen tvil om at Action 3 er et langt mer praktisk actionkamera.

DJI Osmo Action 3: Tilgjengelighet og pris

• Basispakken er tilgjengelig for 3990 kroner hos norske forhandlere
• Adventure Combo koster 5190 kroner
• Utfyller DJI Action 2, som fremdeles er tilgjengelig

Basisversjonen av DJI Osmo Action 3 er tilgjengelig hos norske forhandlere for 3990 kroner. DJI har også kommet med en Adventure Combo, som er tilgjengelig for 5190 kroner. Her får du en mengde stativer og fester, i alt tre batterier og en ladevugge til dem. Dessuten får du med et justerbart etui.

DJI Osmo Action 3 har en pris som ligger et godt stykke under lanseringsprisen til GoPro Hero 11 Black, som ligger på 5990 kroner. Kjøper du sistnevnte direkte fra GoPro, koster det imidlertid 4999 kroner inkludert ett års GoPro-abonnement.

• Pris: 4.5/5

DJI Osmo Action 3: Design

• Henter tilbake det tradisjonelle actionkameradesignet fra Osmo Action
• Et supert magnetisk festesystem
• Vanntett ned til 16 meter – bedre enn konkurrentene

Med DJI Osmo Action 3 forenes pågangsmotet til Action 2 med stilen til originalversjonen Action – men det er også lagt inn noen flotte oppdateringer. Foran finner du et avtagbart objektiv samt en berøringsskjerm. På baksiden er det en større berøringsskjerm og på venstre og høyre side er det deksler som kan skyves til side. De skjuler henholdsvis USB-C-porten på den ene siden og batteriet og SD-sporet på den andre..

På undersiden av Action 3 er det et magnetisk stativfeste for opptak i horisontalt format. I esken medfølger det dessuten en Horizontal-Vertical Protective Frame, som gir mulighet til vertikale, TikTok-vennlige opptak med stativ. 

Generelt har DJI gjort en god jobb med å få Osmo Action 3 til å fremstå som en hardfør enhet, selv om innrammingen av objektivet stikker litt ut fra huset. Dette kan fort hekte seg opp i kampens hete. Dermed kan dette være et svakt punkt sammenlignet med GoPro-serien, der linsene flukter med kameraets ytterkanter.

Det fremskutte objektivet vil også være utsatt om kameraet skulle falle i bakken. DJI har lagt et gummielement rundt objektivet, noe som vil redusere risikoen for skader. Dette elementet er det imidlertid lett å ta av og fort gjort å miste, så det er viktig å være oppmerksom på akkurat dette. Men til forskjell fra Action 2, har Action 3 et avtagbart objektiv, slik at det kan skiftes ut om det skulle bli skadet.

At DJI har innlemmet et frontkamera på Action 3, er ingen bagatell, Tidligere var det vanlig å bare bruke actionkameraenes frontskjerm til å velge utsnitt, men denne gangen kan du styre alle kamerafunksjonene ved hjelp av fire sifre når du vlogger. Da slipper du å snu kameraet.

Med sine 1,4" er frontskjermen temmelig trang, mens hovedskjermen gir deg litt større boltreplass med 2,25". Begge skjermene har en pikseltetthet på 326 PPI. De er dessuten tilstrekkelig lyssterke for utendørs bruk.

• Design og håndtering: 4/5

DJI Osmo Action 3: Egenskaper og ytelse

• Smidig og stabilt berøringsgrensesnitt
• Mindre programvaresnadder en konkurrentene
• Forbedret varmehåndtering sammenlignet med DJI Action 2

DJI Osmo Action 3 gir oss et gjensyn med brukergrensesnittet fra Action 2. Forgjengerens system var smidig og stabilt, og det samme gjelder nå. Med store og fingervennlige ikoner er samhandlingen intuitiv, og menysstemet er enkelt og oversiktlig.

Det det glapp for DJI Action 2, var med varmehåndteringen. Det lille huset og det eksponerte metallet resulterte i ubehagelig høye temperaturer selv etter korte opptak i høy oppløsning. Denne gangen har imidlertid DJI gjort vesentlige forbedringer.

Action 3 kan gjøre opptak i lengre tid enn Action 2 uten å overopphetes. Vi gjorde et opptak på 16 minutter og 30 sekunder ved 60 fps før kameraet sa stopp. Og selv da kameraet faktisk ble overopphetet, var det fremdeles ikke ubehagelig varmt i hånden. Likevel er det ikke i nærheten av ytelsen til nye GoPro Hero 11 Black, som klarer over ti minutter med ved samme oppløsning og bildefrekvens. Likevel er forbedringen fra Action 2 stor.

Action 3 kan ikke skilte med like mange godsaker på programvartefronten som man får med GoPro Hero11 Black, og særlig ikke når det gjelder fotografi. Det har heller ikke nattmodus, så det er fort gjort at du får bedre opptak ved svak belysning med mobiltelefonen din. Dataassistert fotografi har utviklet seg så mye de senere årene, og her følger GoPro med i timen. Svakhetene til Action 3 når det gjelder foto og video, særlig under krevende forutsetninger, er en merkbar ulempe.

Men et område hvor DJI har overtaket, er med appen SJI Mimo. Akkurat som med GoPro Quick, gir DJIS app god kontroll over kameraets modi. Det er hendig, og det gir deg en direktesendt forhåndsvisning av opptak og foto. I løpet av vår tid med dette kameraet, opplevde vi DJI Mimo som mer pålitelig enn GoPro Quick. DJI prøver ikke å utrette like mye, men de leverer en mer stabil forbindelse med lavere forsinkelse.

DJI har gjort grensesnittet enkelt å brukertilpasse. Du kan lagre opptil fem spesialtilpassede profiler og veksle kjapt mellom dem. Du kan også legge disse modiene inn i Quick Switch-kommandoen. Den aktiveres med et kort trykk på på-knappen.

DJI gir deg også tilgang til flere avanserte funksjoner. Når du fotograferer, kan du få bilder i JPEG eller RAW, veksle mellom standard og bredt synsfelt, styre lukkerhastighet og ISO og justere hvitbalansen. Under objektivet har DJI plassert en fargesensor som skal gi mer naturtro bilder.

Med avanserte videoinnstillinger får du også kontroll over hvitbalanse, ISO og lukkerhastighet. Men her får du også en ekstra fargeprofil til rådighet – D-Cinelike – som gir flatere fargetoner, og dermed større frihet til å bearbeide fargene i etterkant.

• Egenskaper og ytelse: 4/5

DJI Osmo Action 3: Bilde- og videokvalitet

• Gjør opptak i opptil 4K ved 120 fps
• Horisontutjevning inntil 45° i 4K
• 360-graders horisontutjevning inntil 2,7K

Hvis du har erfaringer med DJI Action 2, vet du hva du kan vente deg fra Osmo Action 3. Kameraene deler de samme egenskapene når det gjelder foto og video. Dermed er ikke Action 3 best i klassen. Ytelsen er mangelfull ved sammenligning med både 2022-modellen GoPro Hero 11 Black og dens forgjenger Hero 10 Black. Det betyr ikke at Action 3 gir deg dårlige videoopptak. 

I godt belyste omgivelser kan du gjøre flotte og skarpe opptak i opptil 4K med Action 3. Hvis du stort sett skal filme vlogg-innhold og ikke trenger et superbredt synsfelt på 155°, er det kanskje lurer å velge et actionkamera som ikke tilbyr denne bredden. Action 3 prioriterer inne ansikter ved eksponering av motiver, i tillegg til at det går glipp av detaljer som fanges opp av konkurrerende modeller som GoPro Hero 10 og 11. 

Ved å fange opp et så bredt synsfelt som 155°, gjør DJI det også vanskeligere å eksponere alle elementene som inngår i utsnittet. Som du kan se av eksempelet ovenfor, som er skapt for vlogging, må Action 3 ta til takke med massevis av himmel, mens du i den andre delen av spekteret får mørk forgrunn og mørke elementer i bakgrunnen i nedre halvdel av bildet. Med et begrenset dynamisk område og manglende behandling av ansikter, er ikke Action 3 spesielt velegnet for vlogging.

Når du veksler over til et smalere synsfelt, forsvinner mange detaljer og kameraet undereksponerer fremdeles ansikter. Derfor anbefaler vi heller GoPro Hero 10 eller 11 Black med en Media Mod hvis du vet at du kommer til å gjøre opptak utendørs under uforutsigbare omstendigheter.

Ovenfor har vi også illustrert horisontutjevning, en funksjon som ble introdusert med Action 2. Dette gir stødige opptak, og det kompenserer for skjevheter på opptil 45 grader ved en oppløsning på 4K. Det håndterer full rotasjon på 360 grader ved inntil 2.7K, uten den minste synlige ujevnhet i opptaket.

Hvis Hero 11 Black ennå ikke var kommet på markedet, ville horisontutjevningen til Action 3 vært markedsledende. Men nå som GoPros nyeste actionkameraet har lagt standarden på 360-graders horisontutjevning ved inntil 5.3K, mister DJIs tilnærming litt av glansen. DJI-modellen presterer heller ikke like godt ved svak belysning, der det også kan bli litt hakkete opptak. Men ettersom Action 3 er rimeligere enn konkurrenten, er prisen en grunn til at kameraet kan være et fristende kjøp.

De ekstra opptaksmodiene på DJI Osmo Action 3 er akkurat det du venter deg av et actionkamera. Ovenfor kan du se noen eksempler på timelapse-videoer, og de ser bra ut. Eksempelet viser også tydelig stilen til innholdet Action 3 fanger opp. En utrolig stor bredde, men med begrenset dynamisk område og færre detaljer sammenlignet med enkelte konkurrenter.

Når det gjelder lydkvaliteten, fanger DJI Osmo Action 3 opp ren lyd gjennom sine tre mikrofoner og eliminerer bakgrunnsstøy og lyden fra vinden ganske godt. Vi foretrekker faktisk lyden fra dette kameraet fremfor GoPro Hero 11 Black til bruk for vlogging i friluft.

Hvis du skulle være i besittelse av en god, trådløs DJI-mikrofon, kan du enkelt gi lydkvaliteten et løft ved bare å koble mottakeren til siden av Osmo Action 3.

• Bilde- og videokvalitet: 3.5

Burde jeg kjøpe DJI Osmo Action 3?

Kjøp det hvis ...

Ikke kjøp det hvis ...

Du kan også vurdere ...

Karakterkort for denne testen

Kort sammendrag

Insta360 One RS er et modulbasert actionkamera – og oppfølgeren til Insta360 One R fra tidlig i 2020. Den nye modellen har et utseende som minner veldig om den forrige, men alt det andre er endret på i større eller mindre grad. 

One RS har en ny batteribase og en ny modul med kameraobjektiv og sensor og større sensorbrikke. Det er også kommet en ny, sentral modul med raskere prosessor, oppgradert WiFi samt et redesignet mikrofonoppsett.

Insta360 One RS har ordnet opp i alle problemene med arbeidsflyten fra den to år eldre modellen Insta360 One R. Den gode, integrerte kamerastabiliseringen gjør at det ikke er nødvendig med etterbehandling av bildene i en mobilapp. Du kan hente bildene direkte fra kameraet når du plugger det til en PC eller Mac.

Bildekvaliteten er også blitt høyere på flerfoldige måter. Den programvarebaserte stabiliseringen gir ikke lenger merkelige fortegninger i bildene, HDR-videomodusen var fri for spøkelsesbilder i våre tester og avstandsdetaljer synes bedre i bildene.

Vi foretrekker ofte videoopptakene vi fikk med Insta360 One RS fremfor opptakene fra GoPro Hero 10 Black, selv om GoPro fremdeles har noe bedre bildebehandling. Ved en oppløsning på 4K, leverer Insta360 mer detaljerte opptak. Dette ser vi nærmere på i avsnittet for bildekvalitet.

Viktig er det også at Insta360 One RS har beholdt kompatibiliteten med de eksisterende linsemodulene. Disse utgjør en 1-tommes sensor og en 360-gradersmodul. De kan kjøpes i en dobbelpakning sammen med den nye 4K-kamerablokken – standardobjektivet til One RS.

Burde du kjøpe et Insta360 One RS i stedet for et GoPro Hero 9 Black eller Hero 10 Black? Bare hvis du er interessert i et modulært konsept. Selv om visningsskjermen er svært lyssterk, er den veldig liten, og bildemessige problemer som lilla fargestøy og aliasing kan virkelig gi deg hodepine – selv om opptakene i seg selv, i våre øyne, er mer betagende enn materialet man får fra GoPro.

Insta360 One RS – pris og lanseringsdato

Insta360 One RS ble lansert i mars 2022, to år etter at Insta360 One R kom på markedet.

En standardpakke koster rundt 3600 kroner. Dette inkluderer 4K Boost Lens, batteri og hovedenhet. Med Twin Edition får du et 360-graders objektiv. Denne modellen koster rundt 6300 kroner. Det finnes også en versjon av Insta360 One RS med vidvinkellinse. 

Insta360 One R 4K kom på markedet for 3500 kroner, så prisøkningen er ganske beskjeden.

Design og skjerm

• 5 meters vannbestandighet
• Tredelt moduldesign
• Liten skjerm på 1,5"

I dette avsnittet gjør vi oss den antagelsen at du ikke er kjent med den forrige modellen Insta360 One R fra før av. De to kameraene har svært lik utforming, og Insta360 One RS er inndelt i tre moduler.

Basen rommer batteriet. Dette er kameraets Lego-aktige fundament, der man fester blokken som rommer sensor og objektiv samt hovedkameramodulen.

Modulbaserte løsninger er oftest større enn «standardmodeller», men målene til Insta360 One RS er temmelig lik dem til GoPro Hero 9 Black og 10 Black. Kameraet er vanntett ned til fem meters dyp. Det er bare halvparten av hva nyere GoPro-modeller kan skilte med, men det er likevel imponerende når vi snakker om et modulbasert kamera.

Du burde imidlertid ta i bruk det utvendige etuiet hvis du skal bevege deg i nærheten av vann. Dette er et klassisk kameraetui som gir litt ekstra beskyttelse, ettersom du kan trekke de to toppmodulene litt fra hverandre uten å koble fra batteribasen. Det er bare én flapp på siden, som dekker microSD-sporet og USB-C-kontakten til lading og mikrofon.

Hovedmodulen til Insta360 One RS – den med skjermen – har to kontakter på innsiden, som kobles til linsemodulen. Dette gjør designet reversibelt, slik at du kan se forhåndsvisningen uansett om du gjør tradisjonelle opptak eller vlogg-opptak.

Dette lot til å være en hendig funksjon tidlig i 2020, kort etter at DJI Osmo Action kom med et kamera med to skjermer. Men nå er vi kommet oss to generasjoner inn i GoPros kameraserie med to skjermer, og da er det litt pinglete med en bitteliten skjerm for forhåndsvisninger.

Insta360 One RS har en kvadratisk skjerm på 1,5". Med denne lille skjermen og disse proporsjonene benyttes bare en liten del av skjermen til faktisk å vise bildet når du gjør opptak i widescreen-format.

Dermed fremstår skjermen til Insta360 One RS bare som et verktøy til å sjekke utsnitt og vinkel. Dette er naturligvis det aller viktigste, men med en mer tradisjonell skjerm med bredere proporsjoner får du et bedre inntrykk av hvordan opptaket ditt vil bli seende ut.

Dette gjør Insta360 One RS mindre moro å bruke enn et GoPro-kamera. En løsning er å bruke Insta360-appen på mobilen din, slik at mobilen kan ta seg av forhåndsvisningen. Dette går som regel ganske smertefritt. På grunn av den trådløse overføringen blir det en liten forsinkelse, men i våre tester var forbindelsen langt mer stabil enn vi opplevde med GoPro Hero 9 Black i vår testperiode.

Men dette gjør at du mister opplevelsen av å gjøre umiddelbare opptak med kameraet. Og det å bruke mobilen er ikke alltid et tilgjengelig valg – når det du trenger faktisk er et actionkamera.

Stabilisering

• Integrert stabilisering er blitt normen
• Effektiv stabilisering – bare litt svakere enn GoPro
• Programvarebasert etterstabilisering tilgjengelig ved 4K/30p

Da Insta360 One R kom på markedet, måtte man kjøre videoene gjennom Insta360-appen for å få stabilisering. Det innebar at det faktisk var telefonen din som gjorde jobben. Integrert stabilisering er kommet som en oppgradering, men i mellomtiden er jo også dette blitt normen.

Stabiliseringen til Insta360 kalles FlowState, og den benyttes som standard i de fleste modiene. Her er det også en «Post»-modus, der du kan legge inn stabilisering i appen på mobilen eller PCen i stedet. Dette er imidlertid av en eller annen grunn begrenset til 4K/30p.

FlowState har gitt svært gode resultater i et par år nå, og man får også dette i Insta360 One RS. Her blir selv kraftige bevegelser, løpernes fottrinn og bevegelsene i en sykkel i krevende terreng jevnet ut.

Men er det like bra som GoPros HyperSmooth? En Hero 9 Black i Boost-modus er vesentlig bedre på å motvirke sideveis bevegelser. Men når man ser bedre etter, er ikke dette en overraskelse. GoPro-kameraenes linser har større vidvinkel enn Insta360 One RS.

Dermed har GoPro litt mer å gå på, med mer «ubenyttet» sensorinformasjon å jevne ut bevegelsene med. Dermed har det en naturlig fordel.

Man har en viss kontroll over stabiliseringen til Insta360 One RS. Her har man modiene «standard» og «høy». Sistnevnte spiser ikke opp mer av bildet, men tar i bruk en mer avansert algoritme. Insta360 advarer mot at den kan redusere responsen ved opptak samt forhåndsvisningen.

Vi opplevde ikke noen stor forskjell mellom de to ved opptak i vidvinkel. Vi håper at «høy» er et forvarsel om en fremtidig horisontutjevning, noe man allerede får med GoPro Hero 10 Black og DJI Action 2. 

Egenskaper og modi

• Greie modi for sakte film
• Bra HDR-fotografi, men dette krever mobilapp
• Kjapt og brukervennlig grensesnitt

Insta360 One RS kan også ta stillbilder, men vi vil ikke anbefale deg å kjøpe et slikt kamera til dette formålet. Fotograferingen virker treg, med merkbar ventetid mellom hver eksponering mens kameraet behandler og lagrer bildene. På den måten oppfører det seg som mange andre actionkameraer.

Det tar helt greie HDR-bilder, men du må overlate til Insta360-appen å kompilere dem. Hvis du forsøker å hente dem rett ut av kameraet, vil du bare finne de ulike eksponeringene som brukes til å skape det endelige bildet.

De øvrige stillsmodiene er serier, intervallforsinkelse samt nattmodus, som krever stativ.

Videomodiene er ellers Time-lapse, Timeshift og Slo-mo. De to første gjør at det går raskere unna. Man bruker typisk Time-lapse for å fange opp noe som skjer over tid, som en solnedgang, og kameraet holdes i ro. Du velger selv hvor ofte det skal tas bilder, fra hvert halvsekund til hvert annet minutt.

Timeshift kan brukes litt mer ledig. Du bare behandler det som en vanlig video, der du velger synsfelt og hastighet i Insta360-appen på mobilen. Dette er noe GoPro gjør bedre, der hastigheten automatisk justeres ut fra det som skjer på skjermen. Likevel dekker Insta360 det grunnleggende og gir deg gode opptak.

Derimot ligger kameraets langsomfilm langt bak DJI Action 2 og GoPro Hero 10 Black. Man får ikke sakte film i 4K, annet enn ved i etterkant å omdanne 60fps-materiale til 30fps. Du kan gjøre opptak i 2,7K-oppløsning ved 100 fps, eller 1080p ved 200/120fps. 4K ved 120fps er gullstandarden, og det nivået når simpelthen ikke Insta360 One RS opp til.

Men man får noen fiffige funksjoner for mer seriøse videoskapere. Her får man en flat Log-fargemodus for standardvideoopptak (i tillegg til fargemodiene Vivid og Standard). Insta360 gir også god tilgang til manuelle kontroller. Bare sveip fra høyre mot venstre på visningsskjermen for å få opp fargemodi i tillegg til lukkerhastighet, ISO, eksponering og hvitbalanse (merk deg at bare hvitbalanse er tilgjengelig i HDR).

Brukergrensesnittet til Insta360 er mindre prangende enn på GoPro, men det er enklere å navigere i. Selv om det gjenstår for oss å gjøre en direkte sammenligning mellom One RS og Hero 10 Black, vet vi at førstnevnte i mindre grad plages med forsinkelse enn Hero 9 Black og opptrer langt smidigere enn One R.

Noe som er nytt ved årets generasjon, er at Insta360 har fått hurtigmenyen «Q», der du lagrer favorittinnstillingene dine. Vi har for det meste ignorert den likevel, ettersom det går temmelig greit å endre innstillinger i farten. Med tanke på hvor liten skjermen til Insta360 One RS er, er det nesten et mirakel at det i det hele tatt er mulig å betjene grensesnittet.

Insta360 One RS har også «digitale linser», der du kan velge mellom fire forhåndsinnstillinger på mellom 20 mm og 29 mm. Her er det også en zoom-glidebryter som går hele veien opp til 50 mm – men videoopptak gjort med 50 mm ser temmelig skrale ut.

Bildekvalitet

• Flott skarphet i 4K
• Noe skimmer og aliasing
• Nyttig HDR-videomodus

Det er vanskelig å gi en enhetlig vurdering av bildekvaliteten til Insta360 One RS, ettersom kameraet kan brukes med flere ulike objektiver og kombinasjoner med sensorer. Du kan plugge inn 1"-sensormodulen fra One R, 360-modulen eller det opprinnelige standard 4K-kameraet.

Til denne testen benyttet vi for det meste den nye 4K Boost Lens. Den øker oppløsningen fra 12 MP i den gamle 4K vidvinkelmodulen til 48 MP. Men det er viktig å vite hva slags sensor dette er. 

Insta360 har ikke opplyst om nøyaktig hvilken brikke som er benyttet, men det er trolig en variant som minner om dem som brukes i mobiltelefoner, som gir bilder på 12 MP og har et Quad Bayer-oppsett. Med andre ord venter vi oss ikke noen enorm detaljøkning sammenlignet med Insta360 One R eller GoPro Hero 10 Black. 

Dette er først og fremst et actionkamera med 4K. Det kan gjøre opptak i opptil 60 bilder i sekundet i 4K. Selv om det også finnes en 6K ultra-widescreenmodus med pikseloppløsningen 6016 x 2560, ser den ut til å utnytte hele sensorens bredde, og dermed ikke få nytte av noen form for stabilisering. Dette er dessuten uvanlige proporsjoner, og langt mindre nyttig enn 5,7K-modiene til de nyeste GoPro-modellene.

For våre øyne fremstår imidlertid 4K-opptakene fra Insta360 One RS som hvassere enn dem fra GoPro Hero 9 Black. Dette later til å ha mer å gjøre med bildebehandlingens prioriteringer enn kapasiteten til maskinvaren.

Opptakene fra Insta360 virker mindre utjevnet, mindre bearbeidet. Betraktet på en stor skjerm ser disse bildene mer detaljerte ut. Noe av dette skyldes nok bildedata som ligger et sted mellom ekte detaljer og kamerastøy, særlig i tette, fjerntliggende teksturer.

Likevel har Insta360 One RS enkelte problemer du ikke opplever med en GoPro. Dette dreier seg blant annet om aliasing, særlig i små høylys som refleksjoner fra biler. Du vil også oppleve skimmer i tette, mønstrede områder, som i grus eller takflater. Vi opplever ikke det samme med bilder fra GoPro.

Men hvilket kamera er best? Med GoPro får du mer feilfritt materiale, ofte i en varmere og mer behagelig tone, mens 4K-video fra Insta360 One RS ofte har en åpnere og luftigere kvalitet som vi ikke får med Hero 9 Black. 

Det er et uvanlig eksempel på at løsere prosessering gir mer sjarmerende resultater, noe du egentlig bare kan verdsette til fulle når du ser bevegelige bilder, for når du går ned på pikselnivå i hvert bilde, virker GoPro nesten alltid overlegent. Dette gjelder spesielt fjerntliggende objekter som busker, eller den skimrende grusen vi allerede har nevnt. Insta360 er mer tilbøyelig til å gjengi mønstre med et urealistisk utseende i slike visuelle områder enn det langt mer konsekvente GoPro. 

Vi ser likevel noen vesentlige forbedringer på dette området siden One R og den opprinnelige 4K-modulen. Den kombinasjonen hadde en tendens til å miste konsentrasjonen ved filming av en jogger eller en syklist på en grusvei. Dette er for det meste løst med jevnere overganger mellom forgrunn og bakgrunn.

Bruker du Insta360 One RS i standard videomodus og det dynamiske området vil i enkelte forhold være dårligere enn med GoPro Hero 9 Black. Dette merket vi imidlertid bare da vi rettet kameraet mot en lys og disig himmel, for ellers er de to sammenlignbare. Dette skyldes trolig GoPros tonekartlegging. Insta360 One RS kan imidlertid få et vesentlig overtak hvis man velger Active HDR-modus.

Det er uansett en solid oppgradering fra HDR-optakene fra Insta360 One R, nesten helt uten spor av spøkelsesbilder. Dette antyder at DOL-HDR er benyttet, der to eksponeringer fanges opp samtidig. I den scenen med den disige himmelen, der GoPro hadde overtaket i Auto-modus, tar One RS' HDR en enkel seier med en mer fargesterk og mindre støypreget forgrunn.

Men man kan ikke bruke HDR hele tiden. Det er begrenset til 30fps i 4K-oppløsning. I mange situasjoner ser også HDR-video alt for mye ut som HDR-bilder fra gamle mobiltelefoner, med mindre realistiske mellomtoner og lite naturtro fargegjengivelse. Her kommer også de lilla ytterkantene til syne, noe som er et vanlig problem med dette kameraet. Tregreiner sett mot himmelen får fort et fiolett skjær. 

Akkurat som prosesseringsstilen kan bidra til å gjøre bildene mer levende, der man får teksturskimring og aliasing som må fikses i etterbehandlingen, er HDR et verktøy som legger ansvaret på deg. 

Som med alle actionkameraer, gir Insta360 One RS dårlig bildekvalitet ved svak belysning. Men det står ikke fullt så ille til som med vår sammenligningsmodell GoPro Hero 9 Black.

Lyd og batteritid

• Ekstra lydmodi, men ingen større forbedring av lydkvaliteten
• En ekstra mikrofon sammenlignet med forgjengeren
• Rundt 75 minutter med 4K-opptak (med 4K-objektiv)

Med One RS har Insta360 endret mikrofonoppsettet. Det er tilføyet en ekstra mikrofon, slik at det nå er mulig å velge mellom flere lydmodi. I tillegg til reduksjon av støy fra vind, kan du velge Stereo eller Directional Enhancement. Disse to vil justere den innspilte lyden fra de to mikrofonene til en ferdig miks.

Det er helt greit, men lydkvaliteten oppleves faktisk som et steg sideveis fra One R. Det er mindre klarhet i diskanten og den øvre mellomtonen med det nye mikrofonoppsettet. Hverken dynamisk område eller den generelle lydkvaliteten er i nærheten av GoPro Hero 9 Black eller Hero 10 Black.

Insta360 One RS har dessuten fått et nytt batteri. Det er litt større enn forgjengerens, med en kapasitet på 1445 mAh i stedet for 1190 mAh. De eldre batteriene passer imidlertid også til den nye kameramodellen, men det gjelder ikke etuiet, ettersom det nye batteriet er litt høyere.

Batteriet gir Insta360 One RS en utholdenhet på inntil 75 minutter ved opptak av video i 4K/60fps. Dette er omtrent som med GoPro-kameraene, men mindre enn DJI Action 2.

Insta360 hevder at du også skal kunne benytte One RS-modellen som webkamera, men denne funksjonen var ikke tilgjengelig i den forhåndslanserte programvaren. Selskapets kameraer oppleves ofte som underveis mot noe når vi tester dem, men Insta360 One RS er det mest fullkomne ved lansering så langt. Vi opplevde bare én krasj, der kameraet nektet å starte opptak av video. Det løste seg med en omstart.

Burde jeg kjøpe Insta360 One RS?

Kjøp det hvis ...

Ikke kjøp det hvis ...

• Beste actionkameraer: Testvinnerne for deg som liker fart og spenning

Kort oppsummert

Fjorårets Panasonic Lumix GH5 II var bare forsmaken: For alle vordende filmskapere som er ute etter et lite kamera med enormt kreativt potensial, så er Panasonic Lumix GH6 den faktiske hovedretten.

... og for en hovedrett! Det nye flaggskipet i Panasonics Lumix G-serie, speilløse kameraer med utskiftbar optikk basert på Micro Four Thirds-fatningen, er et kamera på 25,2 MP med en fantastisk mengde filmfunksjoner i et kompakt hus. Man får 5,7K-video ved 60 FPS og støtte for Apple ProRes 422 HQ, bildestabilisering innebygget i huset som tilsvarer 7,5 stopp, 4-kanaler med XLR-lyd og en søker som kan vris i nær sagt hvilken som helst retning.

Siden fullformatkameraer begynner å bli svært populært blant filmskapere akkurat nå, så kan man kanskje spørre seg hvorvidt et Micro Four Thirds-kamera som GH6 kan klare å konkurrere. For oss er appellen tydelig: Selv om fullformat-sensorer ofte gjør det bedre i dunkel belysning, har bedre dynamisk rekkevidde og gjør det enklere å få grunnere DOF, tilbyr MFT-kameraer gjerne mindre størrelse, mindre vekt og rimeligere pris – og siden sensoren er av mindre omfang er den ofte enklere å stabilisere.

Alt det ovennevnte gjør seg gjeldende i GH6. Det gjennomtenkte designet, den balanserte vekten og den enorme mengden videomuligheter som presenteres gjør at dette er et verktøy som bør passe til selv den mest kresne filmskaper som bruker speilløse kameraer. Det er heller ingen sinke når det gjelder stillbilder – den kontrastbaserte autofokusen later til å ha store forbedringer kontra den man fant i GH5 II (selv om den ikke er like imponerende som hos enkelte hybridsystemer i Panasonics konkurrerende enheter). Små detaljer som dobbelt opp med LED-indikatorer og opptaksknapper trekker også opp.

Etter et par ukers bruk av GH6 er vi ikke i tvil om at dette er Panasonics hitill beste Micro Four Thirds-kamera, og det beste MFT-kameraet for filmskapere. Punktum finale.

Pris og lanseringsdato

Panasonic Lumix GH6 vil være å finne i butikkene fra og med mars 2022, og i Norge går kameraet for 24 990 kroner. Det er også mulig å kjøpe kameraet med en kitlinse på 12-60 mm (zoom) om man legger til 6000 kroner på prisen.

Oppfølgeren er med andre ord noe dyrere enn Panasonic Lumix GH5 II, et annet videofokusert MFT-hybridkamera av den speilløse sorten. Anbefalt utsalgspris ved lansering var 19 990 kroner, men nå er det mulig å få det til i underkant av 18 000 kroner. GH6 er også dyrere enn Panasonic Lumix S5, en speilløsmodell basert på L-fatningen (som nå går for omtrent 21 000 kroner.) Dette er dog ikke Panasonics dyreste video-modell i speilløssjangeren. Den prisen går til Netflix-godkjente Panasonic Lumix S1H (L-fatning), som kan kjøpes for 42 990 kroner.

Når det gjelder pris kontra rivalene, så legger GH6 seg ganske nære Sony A7 IV (28 990 kroner), Canon EOS R6 (rundt 27 000 kroner nå) og Nikon Z6 II (21 990 kroner), men vi regner med at prisen kommer til å bli snillere om ikke så lenge, litt avhengig av hva slags kampanjer lokale butikker vil føre. Blackmagic Pocket Cinema Camera 6K Pro (som for tiden gjerne ligger i underkant av 30 000 kroner) bør være et interessant alternativ, gitt at dette også takler Apple ProRes-formatet – men her får man mindre med på kjøpet (for eksempel ikke kontinuerlig autofokus-sporing og en velfungerende stillbildemodus.)

Design og ergonomi

Kamerahuset til GH6 er umiddelbart gjenkjennelig. Dette er et helt tradisjonelt DSLR-inspirert design, brukt av de fleste enhetene i Panasonic Lumix G-serien. Det er kanskje ikke et spesielt originalt design, men det fungerer. Man får et stort grep som har godt med friksjon til høyrehånden mens venstre gjerne støtter optikken og en fin og tydelig OLED-søker med 3,68 millioner punkter man kan bruke til komposisjon og gjennomgang av innstillingene, uansett vær.

Apropos vær: Kamerahuset er både støv- og vannbestandig (selv om det ikke ser ut til å ha noen offisiell IP-sertifisering) og består av en solid magnesium-legering. Kameraet fungerer også i temperaturer helt nede i -10ºC.

De fysiske knappene og hjulene er plassert med omhu, og som brukere av GH5 II var det høy gjenkjennelsesfaktor når vi satte oss ned med GH6. Panasonic har vært snille med oss og plassert en opptaksknapp nummer to på fronten av kameraet (den opprinnelige knappen er fortsatt på toppen), hvilket kan være godt å ha om man skal bruke kameraet til vlogging og annet arbeid som innebærer filming av en selv. Det er også LED-indikatorer både på fronten og baksiden, slik at det alltid er enkelt å vite når man faktisk gjør opptak, noe som ikke var å finne på GH5 II.

Touchskjermen på 3 tommer er en av de bedre vi har sett i et Panasonic Lumix GH-kamera, særlig siden designet er superfleksibelt. Ikke bare kan man vippe det opp og ned og vri det, man kan også flytte det ut til siden – akkurat som skjermen på fullformatkameraet Panasonic Lumix S1H. Ikke bare gir dette deg en større mulighet til å skyte i merkelige vinkler, man kan også feste både en USB- og HDMI-kabel (i fullstørrelse) til GH6, uten at man blokkerer den visuelle tilgangen til skjermen.

Selve kamerahuset er kompakt og veier lite, særlig tatt i betraktning spesifikasjonene og funksjonene det inneholder – noe en kan takke sensorens beskjedne størrelse for. Uten optikk, men med SD-kort og batteri, veier GH6 bare 823 gram, og måler 138,4 mm x 100,3 mm x 99,6 mm, bare såvidt større enn GH5 II. Årsaken til at oppfølgeren er noe større ser ut til å være den nye kjøleviften, som flytter skjermen et ørlite hakk ut fra huset. Totalpakken er likevel ganske så nett, og kameraet ligger såpass godt i hånden at det er en fryd å bruke i de fleste situasjoner.

Funksjoner og autofokus

Siden dette er et hybridkamera som først og fremst er laget med tanke på video, har Panasonic gjort seg flid med tilkoplingsmulighetene.

Her får man en HDMI (Type A) i fullstørrelse, som kan dytte ut C4K 4:2:2, 10 bit ved 60 FPS; hodetelefon- og mikrofon-porter og støtte for XLR-mikrofoner (om man kjøper DMW-XLR1-tilbehøret), mens USB-C-porten (med en hastighet på 10 Gbps) kan brukes til både kontinuerlig strømtilførsel, batterilading og (etter en kommende firmwareopptatering) til direkteopptak til ekstern SSD.

Man får to forskjellige minnekortlesere, én som støtter vanlig SD og en annen for CFexpress Type B (for første gang i et Lumix G-kamera, og svært viktig om man skal ta opp videoer i noen av de meste krevende formatene.) CFexpress-kort er dog dyre, noe som er verdt å ha i mente når man skal sette opp budsjett.

Den kontrastbaserte DFD-autofokusen ligner den man finner i GH5 II, og kan brukes på en rekke forskjellige måter. Man kan for eksempel slå på automatisk sporing av bevegelige objekter, eller innstillinger som kjenner igjen og sporer mennesker, dyr og øyne/ansikter. Sporingen fungerer generelt godt – mye bedre enn i de eldre Panasonic-kameraene, synes vi – men enkelte ganger kan man merke en slags pause når AF-systemet prøver å hekte seg på.

Dette later til å være en bivirkning av det kontrastbaserte systemet, noe brukere antakeligvis må venne seg til, men det virker likevel som om GH6 yter langt bedre på dette feltet enn GH5 II. Man kan også unngå at kameraet leter for mye ved å bruke det nye autofokus-begrensningssystemet, er man kan sette en grense for hvor dypt AF-systemet leter – noe som kan være kjekt å ha påslått om man filmer et subjekt som ikke beveger seg altfor mye.

Mange filmskapere bruker selvfølgelig manuell fokus, og GH6 imponerer også her. Når man begynner å vri på fokusringen viser skjermen (eller søkeren) et nærbilde av subjektet, slik at det blir enklere å prikke inn riktig fokus. Man kan selvsagt også slå på såkalt peaking, med kontrastfylte farger, slik at det blir enklere å identifisere de skarpeste områdene.

Sist, men ikke minst, kan det nevnes at GH6 har et bildestabiliseringssystem med 5 akser som har fått en programvareoppdatering kontra GH5 II. Panasonic hevder at man nå får opptil 7,5 stopp med korrigerende bevegelse – såpass bra skal det være, at man nå kan skyte et fotografi på 100 MP, via bilde-stacking i High Resolution-modus, håndholdt (tidligere trengte man stativ.)

Vi testet påstanden, og visst fungerer det, men stabiliseringen er minst like imponerende om man gjør opptak av video. Hvis du er ute etter å ta opp vlogger der du filmer deg selv mens du går, eller generelt ønsker å filme bevegelige subjekter med nærmest gimbal-aktig stabilitet, så kan vi meddele at GH6 er et av de beste kameraene vi har brukt når det gjelder å skape jevne, naturlige bevegelser.

Video- og bildekvalitet

Man kan skreddersy videoene man tar opp til det ekstreme med dette kameraet. Vi lot oss imponere over den store mengden formater, oppløsninger og bildefrekvenser GH5 II støttet, men GH6 gjør det faktisk enda bedre.

Antallet videoformater kameraet takler kan kanskje virke i overkant overdådig for den jevne bruker, men om man er av typen som produserer film profesjonelt vil man gni seg i hendene over alle mulighetene som finnes i GH6. Her får man Apple ProRes, 5,8K anamorphic, diverse 5,7K-formater og variabel bildefrekvens, for ikke å snakke om at de fleste formatene er i 10 bit, istedenfor 8 bit.

Ved lansering er ProRes 422 og 422 HQ kun tilgjengelig i 5,7K-oppløsning (ved 60, 50 og 24 FPS), men en kommende firmwareoppdatering skal gi brukere muligheten til å bruke formatene i lavere oppløsninger også, som for eksempel 1080p og såkalt Cinema 4K. Per nå kan du også skyte 4K-oppløsning ved 120 FPS og 1080p i 240 FPS (perfekt om man vil sakke ned snuttene i etterkant, eller kjøre fortfilm). 10 bit C4K 4:2:2 kan brukes i opptil 60 FPS.

Panasonic har også inkludert en rekke forskjellige bildeprofiler (som her kalles «photo styles») inkludert Cinelike D2, Cinelike V2, Like709, V-Log og HLG. Valgene er med andre ord mange for alle som ønsker å ha full kontroll på fargekorrigering og grading i etterkant.

GH6 har også en ny funksjon ved navn Dynamic Range Boost, som Panasonic hevder vil gi V-Log-profilen en bedre dynamisk rekkevidde (fra 12+ stopp til 13+ stopp.) Under vår testing la vi ikke merke til noen stor forskjell, men vi mistenker dette vil være mer fremtredende om man er veldig opptatt av skyggedetaljer eller på-kanten-til-overeksponert materiale man skal bearbeide med Premiere, Final Cut Pro eller Resolve.

I motsetning til noen av de speilløse rivalene bør ikke GH6 har problemer med overoppheting som går utover lengden på opptak, ei heller bør eventuelle ventetider før man kan ta fatt på arbeidet igjen være spesielt aktuelt. Panasonic har fått plass til et såkalt forced-fan-kjølesystem som skal få bukt med alle problemer med overoppheting, så det eneste som setter en grense på hvor lenge man kan ta opp vil i praksis være lagringskapasiteten. Vi hadde ingen problemer med varme under vår testing.

Det eneste bilderelaterte problemet vi mistenker at GH6 kan slite med er om man skal gjøre opptak i dunkel belysning. Siden MFT-sensorer gjerne er relativt små, er mengden lys som til enhver tid treffer overflaten ganske liten kontra sensorer med APS-C og fullformat-størrelse. Dette er likevel et problem man kan omgå om man planlegger lyssettingen godt på forhånd, og vil for mange være mindre problematisk. Som du kan se av test-snuttene over, så klarte vi å få ganske mye ut av begrenset belysning.

Selv om videodelen i GH6 selvsagt er den som stjeler flest overskrifter, så er dette likevel, i likhet med de andre GH Lumix-kameraene, en hybridmodell med en gjennomtenkt fotografi-del. Man får mekanisk lukker, et tradisjonelt valg mellom M/A/P/S-modusene og en rekke andre valgmuligheter for mer spesialisert fotografi, inkludert den ovennevnte bilde-stackingen i 100 MP High Resolution-modus og svært kjapp seriemodus (opptil 75 bilder i sekundet med elektronisk lukker.)

Den beskjedne sensorstørrelsen og det relativt smale ISO-området (50-25600 for stillbilder i såkalt extended mode, eller 250-12800 i V-Log) gir oss en viss pekepinn på hva GH6 mangler kontra sine rivaler i fullformat. Dette er ikke et kamera som storkoser seg i mørket. Det klarer brasene, men vi ville ikke anbefalt noen som filmer bryllup eller konserter å kjøpe seg et GH6 – det er utendørs med mengder av lys kameraet virkelig kommer til sin rett.

Burde jeg kjøpe Panasonic Lumix GH6?

Kjøp det hvis...

Ikke kjøp det hvis...

• Ta en titt på vår oversikt over de beste kameraene på markedet

Ring har skapt seg et navn innenfor smarte ringeklokker, og selv om selskapet har skapt flere kameraer som supplement til ringeklokkene, er Stick Up Cam deres første kamera som kan stå på egne ben og utfordre modeller fra Nest og Argo.

Stick Up Cam er tilgjengelig i både kablet og batteridrevet versjon og er temmelig allsidig. Det kan installeres i flere ulike posisjoner, slik at du oppnår best mulig kameravinkel.

Begge versjonene av kameraet ble lansert høsten 2021 for 790 kroner i Norge, men etter kort tid ble prisen satt opp 150/200 kroner. Stick Up Cam er enkelt å anbefale for alle som allerede har knyttet seg til Rings økosystem og gjerne vil knytte flere kameraer til det. 

Prisene er ganske ustabile, så det er lurt å følge med, ettersom det kan dukke opp gunstige avslag.

• Ring Pan-Tilt Mount – her er tilbehøret som øker synsfeltet til Ring Stick Up Cam.

 Design og installering

Stick Up Cam er langt mer elegant enn de tidligere sikkerhetskameraene fra Ring, men likevel ikke like tiltalende som de beste konkurrentene – noe som for det meste skyldes det store batteriet Ring gjerne monterer i sine produkter.

Det er helt greit for oss, ettersom batteriene fra Ring kan byttes sømløst mellom enhetene – og det gjelder både ringeklokker og andre kameraer – noe som lett oppveier det å ha et litt klumpete design.

Stick Up er en sylindrisk enhet som leveres med et stativ som igjen er knyttet til armer som kan roteres, slik at kameraet kan monteres på enhver flate. Vi hadde ingen problemer med å feste kameraet til siden av en trapp, og fikk riktig vinkel ved å bikke litt på kameraet.

Hvis du bruker den batteridrevne versjonen, vil du finne en knapp som kjapt løser ut batteriet, slik at det er enkelt å bytte batteri. Til den kablede modellen forsyner Ring oss med en ganske lang USB-kabel. Det er flott at Ring bruker USB i stedet for en proprietær løsning for å forsyne enheten med strøm.

Akkurat som med Ring Doorbell får du med en rekke verktøy til monteringen av Stick Up Cam, som for eksempel drill-bit og skruer.

Oppsett

Oppsettet av Ring Stick Up Cam er enkelt – og det gjelder både den batteridrevne og den kablede varianten. Alt du trenger, er et fulladet batteri og adgang til WiFi. Batteriet lades opp via en microUSB-kabel, så det tar en stund å lade det helt opp. Dette er noe du må ha i tankene når du skal lade opp enheten igjen.

Med den kablede varianten må du passe på at det finnes et strømuttak i nærheten – enten via en tradisjonell stikkontakt eller via Ethernet. Den kablede versjonen av Stick Up Cam støtter Power over Ethernet (PoE), slik at du med smarte stikkontakter kan klare deg med bare én kabel til både opplading og nettverkstilkobling.

Når du har fått kameraet på plass, kan du gjøre oppsettet ved hjelp av Ring-appen på mobilen. I denne prosessen skanner du QR-koden på baksiden av kameraet. Vi hadde litt vanskeligheter med å få til dette på første forsøk, ettersom mobilen ikke klarte å finne kameraet, men det ordnet seg omsider.

Hverdagsbruk

I Ring-appen kan du definere bevegelsessoner og tidsplaner, noe som igjen automatisk setter i gang opptak når den oppdager bevegelse i henhold til innstillingen du har gjort. En funksjon vi virkelig setter pris på, er at du kan iverksette bevegelsessporing også når du er ute av huset. Dette er noe vi også har sett med Google Nest-kameraene, der du dikterer inn hvileperioder når du befinner deg hjemme.

Som standard deles bevegelsessonene inn i tre horisontale seksjoner innenfor kameraets synsfelt. Du kan endre hvor langt borte kameraet kan oppdage bevegelse i hver av disse seksjonene. Du kan også opprette egne, brukerdefinerte soner med andre fasonger, hvis det passer bedre til oppsettet ditt. Dette er imidlertid bare tilgjengelig med den kablede versjonen, trolig på grunn av økt energiforbruk.

Når bevegelsessonene er stilt inn, vil appen gi deg beskjed når bevegelse oppdages. Dette er ypperlig hvis du bor alene eller har en samboer, men vi anbefaler deg å deaktivere dette hvis du har barn eller kjæledyr – slik at du ikke neddynges med varsler. 

Kvaliteten til videoopptakene er ganske god og vidvinkellinsen fanger opp en stor porsjon av innspillingsområdet. Den kablede versjonen av kameraet tar inn et litt større område. Vi tror også denne forskjellen har med strømforbruket å gjøre.

Og når vi er inne på dette med strøm og batteri, anslår Ring at du burde kunne få tre måneder ut av en full opplading. Dette avhenger til en viss grad av mengden bevegelse og opptak. Vi klarte bare å få én måned ut av vår første fullading.

Abonnementskostnader

Ut over det du må betale for et Stick Up Cam, kan du også måtte betale for Rings abonnementstjeneste, slik at du kan lagre og se videoopptakene. 

Med et aktivt abonnement kan du lagre videoopptakene i 60 dager på Rings servere og se dem via nettleseren eller appen. Abonnementet koster 3 USD i måneden per kamera (30 USD i året) eller 10 USD i måneden (30 USD i året) for en bygning med et ubegrenset antall kameraer. 

Husk at det å laste inn video legger beslag på båndbredde, og vi vil anbefale en rask og ubegrenset internettforbindelse. Med tre kameraer og en ringeklokke, lastet Ring opp rundt 10 GB med materiale hver dag for disse fire enhetene til sammen.

Endelig vurdering

Ring Stick Up Cam er godt egnet til videoopptak for deg som allerede er i Rings økosystem. Det fleksible i at du kan velge å montere kameraene både innendørs og utendørs, og dessuten velge en kablet eller batteridrevet løsning, gjør dette til et veldig smidig alternativ.

Men det må sies at det finnes konkurrerende produkter fra Google og Arlo som kan by på lignende løsninger, og som også gir like gode (eller enda bedre) videoopptak. 

Vi savner også lokal lagring på denne Ring-modellen. Det hadde vært greit i tilfelle man har en langsom eller begrenset internettilkobling, eller hvis du gjerne vil laste opp opptakene til en skytjeneste.

Stick Up Cam tilbyr en god løsning for sikkerhet og overvåkning, og samspillet med andre Ring-enheter og Amazons Alexa-enheter er godt.

• Smarte hjem: De beste enhetene til styring av boligen din

Kort sammendrag

GoPro Hero 10 Black er det nyeste tilskuddet i en lang rekke actionkameraer i Hero-serien som har holdt det gående siden 2005. Dette er det kraftigste og mest velpolerte GoPro-kameraet så langt, takket være dets nye GP2-prosessor, men det utgjør bare en liten oppgradering sammenlignet med forgjengeren Hero 9 Black.

Av og til gjør GoPro-kameraene store fremskritt. GoPro Hero 5 Black var vanntett uten å trenge etui, mens Hero 7 Black introduserte HyperSmooth-stabilisering. Tross sitt slagkraftige navn, er ikke GoPro Hero 10 Black er ikke en slik modell. Men det videreforedler (og fikser) de fleste funksjonene vi møtte i Hero 9 Black, samtidig som det tilføyer en mengde nye fotomodi og er mer brukervennlig.

Hero 10 Black bygger på den samme 23 MP 1/2,3"-sensoren som sin forgjenger og er vanntett ned til 10 meter. Men det er GP2-prosessoren som er nøkkelen til de fleste av de nye egenskapene. Viktigst av disse er noen nye fotomodi, inkludert de nye alternativene 5K/60p, 4K/120p og 2,7K/240p. De to sistnevnte er morsomme modi for sakte film, som er perfekte for klipp i sosiale medier eller sekundærkameraopptak – særlig ettersom GoPros fornyede Quik-app mer enn gjerne gjør en stor del av redigeringen for deg.

Blant de øvrige forbedringene har vi et mye mer responsivt grensesnitt for berøringsskjermen (et svakt punkt for Hero 9 Black), en ny og praktisk modus for kablet dataoverføring samt enkelte forbedringer av bildekvaliteten, inkludert lokal tonekartlegging og forbedret støyreduksjon ved svak belysning. Det medfølger sikkert visse forbedringer av videokvaliteten, men likevel begrenses Hero 10 Black av sin relativt lille bildesensor.

Noe som likevel er viktigere for de aller fleste, er at HyperSmooth 4.0 fremdeles er den beste videostabiliseringsteknologien for actionkameraer som finnes, mens alle som driver med vannsport vil sette pris på det nye og effektive hydrofobe (vannavstøtende) belegget på den herdede linsbeskyttelsen.

Det er synd at Hero 10 Black ikke er blitt oppgradert med en større sensor, som i Insta360 One R 1-modellen. GoPros nylige satsing på webkameraer og direktestrømming fortsetter å gi begrensninger når det gjelder oppløsning (fremdeles bare 1080p) og plattformstøtte (selv om det nå er mulig å direktestrømme med HyperSmooth-stabilisering).

Tross sine relativt konservative oppgraderinger, foredler GoPro Hero 10 Black på en god måte de fremskrittene i bildekvalitet som GoPro Hero 9 Black bød på. Dette er blitt det kraftigste og mest brukervennlige actionkameraet man får kjøpt – selv om det kanskje ikke gir deg mest for pengene.

GoPro Hero 10 Black - pris og lanseringsdato

GoPro Hero 10 Black kom på markedet i september 2021, og finnes tilgjengelig hos en rekke norske forhandlere, som Elkjøp, Komplett.no, Proshop og NetOnNet. Prisen  ble ved lansering lagt på 5790 kroner. 

Hvis du heller kjøper dette actionkameraet via de offisielle nettsidene til GoPro, får du en viss rabatt om du velger et GoPro-abonnement. Den veiledende prisen på nettsiden er 4899 kroner. Da medfølger også en Dual Battery-lader og et ekstra batteri.

Med tanke på at du ikke forplikter deg til å fornye abonnementet, er dette trolig den beste måten å kjøpe Hero 10 Black på for de fleste. Inkludert i GoPro-abonnementet får du ubegrenset skylagring for videoer og fotoer i full kvalitet, automatisk opplasting, full tilgang til Quik-appens redigeringsverktøy, 50 % rabatt på alt tilbehør (opptil 10 enheter årlig), støtte for direktestrømming og erstatning for ødelagte kameraer (mot en avgift, avhengig av kamera).

GoPro vil fortsette å selge de gjenværende modellene i sitt kamerasortiment til deres nåværende priser, uten at modellene utgår.

Design

• Nytt og hardere linsedeksel med vannavstøtende belegg
• Den bakre berøringsskjermen og menyer er svært responsive
• Ellers fysisk identisk med Hero 9 Black

Fysisk sett er GoPro Hero 10 Black nesten identisk med sin forgjenger. Den eneste utvendige forskjellen fra Hero 9 Black er den nye modellens flotte blå logoer foran og på siden.

GoPro har imidlertid gjort et par subtile justeringer, og den viktigste for alle vannsportentusiaster er det nye (gjennomsiktige) linsedekselet. Det har fått et vannavstøtende belegg, og dette fungerer meget godt. Vi holdt Hero 10 Black og dens forgjenger under springen, og det nye linsedekselet var langt bedre egnet til å avstøte vann, og det kom ingen dråper som eventuelt kunne forstyrre sikten.

Dette linsedekselet har angivelig også bedre beskyttelse mot riper. Dette var det vanskeligere å få testet på vår testenhet – selv om vi fikk gjort en utilsiktet test da vår hodemonterte GoPro fikk seg en luftetur etter en kraftig zipline-landing og landet i en haug med taggete trespon. Det ga ingen tydelige merker på linsen. Akkurat som på Hero 9 Black er linsedekselet både avtagbart og utbyttbart, noe som er flott om det skulle komme til skade.

Hero 10 Black er faktisk fem gram lettere enn sin forgjenger, selv om vi ikke klarer på peke på hvor GoPro har oppnådd denne vektnedgangen, og det gir heller ingen praktiske fordeler. Akkurat som tidligere har kameraet foldbare «fingre» i basen, slik at det lett kan festes til tilbehør. Disse dukket først opp på Hero 8 Black, og innebærer at du ikke må fikle med et ekstra etui for å kunne feste kameraet til hjelmen. 

Hvis du ikke har god kjennskap til Hero 9 Black, kan du få denne lille oversikten over de andre designmessige egenskapene Hero 10 Black har arvet. Her er det en 1,4" LCD-skjerm forsiden (for vloggere), og den er ifølge GoPro blitt litt smidigere når det gjelder å gjengi bevegelser – takket være høyere bildefrekvenser, som igjen er mulig på grunn av GP2-prosessoren (som vi kommer tilbake til senere). Men denne skjermen er så liten at vi faktisk ikke klarte å skille den fra dens forgjenger. 

Langt mer merkbar er den forbedrede berøringsskjermen på 2,27 tommer på baksiden. GoPro hevder at den har «forbedret berøringfølsomhet», men den virkelige forskjellen stammer fra kraften i GP2-prosessoren. Den trege skjermen på baksiden av Hero 9 Black var en av våre største innvendinger mot den modellen, og selv om den ble forbedret av en nylig fastvareoppdatering, er den fremdeles betydelig langsommere enn berøringsskjermen på Hero 10.

Hero 9 Black burde ha hatt denne ytelsen fra starten av. Etterfølgeren har kortere oppstartstid, og kommer vanligvis i gang på under fem sekunder, sammenlignet med åtte sekunder for Hero 9 Black. Hero 10 Black har en mobiltelefonaktig hurtighet som gjør det mye morsommere å bruke enn den ofte frustrerende forgjengeren.

Åpner du sideluken på Hero 10 Black, finner du det samme batteriet på 1720 mAh som i forgjengeren.  Akkurat som den 1,4-tommers skjermen på forsiden var også dette en forbedring som kom med Hero 10 Black. Når du oppgraderer fra en enda eldre GoPro-modell, må du være oppmerksom på at dine eldre 1220 mAh-batterier ikke vil fungere her.

Ved siden av batteriluken finner du et kortspor for microSD og en USB-C-port. Sistnevnte benyttes ved opplading, men den kan også benyttes ved direkte overføring av bilder, noe som skjerm omtrent 50 % fortere enn trådløs overføring. Dette er en ganske enkel prosess med Android-mobiler, som bare krever enn USB-C-til-USB-C-kabel, mens iPhone-brukere trenger en Apple Lightning-til-USB-adapter, samt en standard USB-A-til-USB-C-kabel.

Alt i alt er altså GoPro Hero 10 Black et robust kamera i lommeformat som er vanntett ned til 10 meter, som oppleves som noe mer velpolert enn forgjengeren.

Funksjoner og egenskaper

• Samme sensor på 23,6 MP og 1/2,3" som Hero 9 Black
• Den nye GP2-prosessoren har åpnet for betydelige forbedringer av fotomodiene
• Nå er det mulig å strømme direkte med HyperSmooth-stabilisering

I 2020 kom GoPro Hero 9 Black med en ny bildesensor. Denne sensoren hadde samme størrelse som i de tidligere GoPro-modellene (1/2,3"), men den hadde høyere oppløsning, slik at det var det første GoPro-kameraet som kunne spille inn 5K-video. Hero 10 Black har den samme bildesensoren, men setter den i tospann med en ny GP2-prosessor, som igjen åpner for noen nye, nyttige egenskaper. 

GP2-brikken er den første store prosessormessige oppgraderingen GoPro har kommet med på fire år. Dette har virkelig vært etterlengtet. GP1 kjempet hardt for å oppfylle de økende kravene fra de to skjermene til Hero 9 Black og den mer høyoppløste sensoren. GP2 står bak de aller fleste forbedringene som er kommet i Hero 10.

Og hvilke forbedringer er så dette? Foruten de allerede nevnte, er det noen nye bildefrekvensmodi som gjør kameraet mer allsidig til action. Du ser en sammenfatning av de nye modiene i tabellen nedenfor. De aller morsomste er modiene for sakte film – inkludert en etterlengtet 4K/12op-modus.

De største videomessige forbedringene er disse modiene med høy bildefrekvens, men det er også gjort andre forbedringer. GoPro har gjort en del algoritmisk triksing, og den nye GP2-brikken gir lokal tonekartlegging – en HDR-behandlingsteknikk som bedrer det dynamiske omfanget – til både foto og video.

I teorien bedrer dette kontrasten i spesifikke områder i videoen (snarere enn globalt, over hele bildet) for å kunne gjengi mer detaljerte teksturer. På lignende måte oppgir GoPro at de har forbedret sin «3D-støyreduksjon» for å øke ytelsen til Hero 10 Black ved svak belysning (for eksempel i skogen, skumringen eller innendørs).

Og hvordan fungerer dette? I en sammenligning side om side med Hero 9 Black, med de samme innstillingene, og da så vi en merkbar forbedring i defineringen av små detaljer (for eksempel trær og gress) på Hero 10 Black. Hvis man ser nøye etter, arter forgjengerens bilder seg litt skitne ved sammenligning. Dette oppdages kanskje bare av folk som nistirrer på piksler, og den forbedrede støyreduksjonen var mindre åpenbar. Forskjellen er alt annet enn dramatisk.

Noe som trolig er langt mer nyttig er de siste GP2-relaterte forbedringene: bedre horisontutjevning i kameraet og HyperSmooth 4.0. Muligheten for automatisk horisontutjevning som holder filmmaterialet på riktig nivå selv om du gynger fra side til side var tidligere bare tilgjengelig via GoPros app. Med Hero 9 Black kom en innebygget versjon, men utjevningen i Hero 10 Black er langt kraftigere. Her korrigeres bilder som er inntil 45 grader skråstilt, en økning fra 27 grader.

Dette er en flott funksjon for blant andre mountainbike-syklister eller skikjørere som vil ha jevne bilder som ikke gir seerne bevegelsessyke. En annen bonus på denne fronten er HyperSmooth 4.0, som også gir stabiliseringens høyeste nivå til Hero 10 Blacks mest krevende modi (5,3K/30p, 4K/60p og 2,7K/120p). Konkurrenter som Insta360 One R 1-modellen kan ha trumfet GoPro med sine større sensorer på 1 tomme, men etter våre erfaringer er HyperSmooth fremdeles den beste formen for stabilisering blant alle actionkameraer. 

Og endelig, hvis du har vurdert å benytte en GoPro til direktestrømming, har Hero 10 Black kommet med enda en oppgradering her. Nå kan du strømme med HyperSmooth 4.0-stabilisering.

Dessverre er det fremdeles mange begrensninger når det gjelder direktestrømming med en GoPro, men det kommer an på hvilken plattform du foretrekker. Med Twitch fungerer det bare for iOS, mens YouTube krever at du har en kanal med minst 1000 abonnenter, og du er begrenset til å opprette en privat strømmelenke du kan sende til venner hvis du er GoPro-abonnent. Men med tilskuddet HyperSmooth gjør det til et langt mer anvendelig verktøy for deg som vil skape actionfylte videosendinger med massevis av bevegelse.

Naturligvis har GoPro Hero 10 Black også arvet alle de spesielle opptaksmodiene vi ser i Hero 9 Black. Disse omfatter TimeWarp 3.0 (en av våre favorittmodi, som lager en stabilisert timelapse-film) og «Power Tools», som først ble testet ut i GoPro Labs. Denne gruppen funksjoner, som fortsatt oppleves som litt «beta», gir deg noen modi som sammen er temmelig nyttige.

En av våre favoritter, «Hindsight», bufrer hele tiden videoen, slik at du kan spille inn de foregående 15 eller 30 sekundene av den når du trykker på utløseren. Dermed går du aldri igjen glipp av når hunden din gjør noe festlig. Verktøyet «Power Tool» byr på noe som kalles «scheduled capture», der du for eksempel kan stille inn din GoPro til å fange opp soloppgangen. Det er ikke nødvendigvis en funksjon i verdensklasse, men den understreker uansett allsidigheten til Hero 10 Black. Vi vil understreke at flere av disse funksjonene også er tilgjengelige i den eldre Hero 8 Black – hvis du har lastet ned den oppgraderte fastvaren. 

Ytelse

• Uforandret batteritid betyr at det er lurt å ha med seg reserver
• De innebygde mikrofonene er de samme som Hero 9 Black
• Ny sakte film-modus er en fin bonus

Selv om GP2-prosessoren i Hero 10 Black gjør det til en mer velpolert og morsomt kamera enn forgjengeren, er enkelte sider ved ytelsen fremdeles typisk GoPro. 

En av disse er dessverre batteritid og overoppheting. Hero 10 Black har det samme batteriet som Hero 9 Black. Med sine 1720 mAh er det større enn i alle de eldre GoPro-modellene. Men mye av denne kapasiteten tappes av Hero 10 Blacks mer krevende skjermer og modiene med høy bildefrekvens.

I vår batteritest spilte kameraet kontinuerlig inn i 4K/30-klipp med HyperSmooth på og skjermens lysstyrke på 50 %. Vi klarte å få 72 minutters innspilling i denne testen, der vi måtte ta to pauser på grunn av overoppheting, der kameraet slo seg av på grunn av belastningen.

Dette er faktisk noe mindre enn vi fikk med Hero 9 Black, og det ligner resultatet for Hero 8 Black. Dermed gjelder fortsatt det gamle GoPro-knepet: ha med deg et ekstra batteri eller to. I en virkelighetsnær test besøkte vi en fornøyelsespark, og der ga vår fulladede Hero 10 Black oss tre og en halv time før batteriet gikk tomt. Det var en krevende ettermiddag for kameraet, med mange menysveip og endring av bildehastigheter, men slik er det med typiske utedager for en GoPro.

En annen tradisjonell GoPro-svakhet er lyden, som heller ikke er forbedret fra Hero 9 Black. Mikrofonene gir oss akseptabel lydkvalitet i rolige omgivelser, mens stemmeisolering og håndtering av vindstøy er overlegen sammenlignet med eldre GoPro-modeller. Men hvis du vil være sikker på at lyden matcher videokvaliteten, anbefaler vi deg å skaffe Media Mod-tilbehøret og enten kobler på en lavaliermikrofon (mygg) eller et trådløst alternativ som Rode Wireless Go II.

På plussiden har vi Hero 10 Blacks nye modi for sakte film (4K/120p og 2,7K/240p), som er morsomme å bruke, og som vil gi fart i videoene du lager til sosiale medier. Som alltid reduseres kvaliteten kraftig når du gjør opptak i disse modiene, særlig om du befinner deg i noe annet enn i sterkt sollys, med det gir deg stor fleksibilitet – særlig i kombinasjon med horisontutjevning og HyperSmooth-stabilisering. Disse er nok de fremste grunnene til å oppgradere fra en eldre GoPro.

Videoer og bildekvalitet

GoPro har gjort noen endringer i standardinnstillingene for video på Hero 10 Black. Produsenten har tydeligvis vokst fra den karakteristiske fargemettede stilen som de har holdt seg til tidligere, i stedet for en mer naturlig stil. 

Nå kan du faktisk velge mellom tre fargeinnstillinger.Tidligere kunne du bare velge mellom en «GoPro»-profil, som ga friske og kraftfulle farger og en «flat» som du selv kan gradere etterpå. Men nå finnes det også en «Natural» profil, som er den nye standarden. Vi digger den.

GoPro har også senket «skarpheten» til middels som standard (et annet fornuftig trekk) , men vi gjorde ofte heller opptak på «lav», med bithastigheten innstilt på «høy» (eller 100 Mbps), for å sikre maksimal bildekvalitet. Sammenlignet med opptak fra Hero 9 Black med de samme innstillingen var resultatene temmelig like, men med subtile forbedringer som trolig skyldes den nye lokale tonekartleggingen.

Hero 9 Black hadde allerede gjort store fremskritt innenfor områder som detaljer sammenlignet med eldre GoPro-modeller, med den nye sensoren, og det er lite trolig at du vil merke noen forskjell om du ikke myser tett på pikslene. 5K/60p-modusen er flott å ha, selv om det ikke er ideelt for actionsekvenser på grunn av den mer begrensede stabiliseringen som er tilgjengelig. Men det er morsomt med den nye mulighetene for sakte film.

Det er utvilsomt fremdeles en mykhet i videoer ved langsommere bildehastigheter på 120p og 240p (særlig sistnevnte), men å alternativt spille inn 4K/120p og 2,7K/240p løfter dette fra å være litt morsomt til å faktisk bli nyttig. GoPros HyperSmooth er fremdeles det beste du finner i et actionkamera, mens forbedringene i horisontutjevningen er en annen kjærkommen bonus.

På den andre siden er det ikke mange som kjøper GoPro for å ta stillbilder. Selv om Hero 10 Black kan være en passende vanntett avløser for mobiltelefonen, har det havnet litt bakpå på dette området, sammenlignet med konkurrentene. 

I godt lys er resultatene ganske skarpe og fargesterke, mens SuperPhoto kan bidre til å løfte frem høylysene fra områder som himmelen. Men økningen i oppløsning på 3 MP fra Hero 9 Black vil ikke merkes for de fleste. I krevende scener, blant annet ved svakt lys, kan det rett og slett ikke konkurrere med bildebehandlingen du får fra navn som Apple, Google og Samsung.

Du kan faktisk fotografere i raw-format, men dette er bare tilgjengerlig i vidvinkelvisningen, og skyggeinnhentingen er begrenset med en sensor på 1/2,3".

Den kanskje mest fornuftige fremgangsmåten for GoPro-fotografering er at man rett og slett godtar en kvalitet som ligger under mobilnivå og heller glede deg over det behagelige med «frame grabs», der du nå kan hente litt forbedrede stillbilder på 15,8 MP fra 5,3K-video (eller 19,6 MP fra 5K 4:3-video). Dette er en type bilder du sannsynligvis ikke vil kunne få fra mobiltelefonen.

Burde jeg kjøpe GoPro Hero 10 Black?

Kjøp det hvis ...

Ikke kjøp det hvis ...

• Ute etter flere alternativer? Her er de beste actionkameraene på markedet.

Kort oppsummering

Insta360 Go 2 er et lite kamera du kan montere på nesten hva som helst, og det gjør uansett stabiliserte videoopptak av høy kvalitet.

Arvtageren til Insta360 Go har alle fordelene fra originalen, har gjort noe med enkelte av svakhetene og tilføyer en rekke viktige egenskaper. 

De fleste av de nye egenskapene og funksjonene til Insta360 Go 2 er knyttet til etuiet. Etuiet til den første Insta360 Go-modellen fungerte bare til opplading og tilkobling til en iPhone. 

Denne andre generasjonen er en helt annen sak. Nå her etuiet fått knapper, en miniskjerm for modi – og når du åpner det, blir det en holder til kameraet. Etuiet har dessuten integrerte føtter, slik at det kan opptre som stativ. Det Insta360 Go 2 mangler av innovasjon når det gjelder selve utformingen, tar det igjen med smarte tilskudd og dramatisk forbedring av bruksverdien.

Oppløsningen går riktig nok ikke høyere enn 1440p, men du trenger ikke å avfeie det av den grunn, ettersom bildekvaliteten er overbevisende. Det er et trinn opp fra originalmodellen, og fanger opp samme detaljnivå som GoPro Hero 9 Black i mange situasjoner. 

Er dette et perfekt actionkamera? Nei. Mangelen på en skjerm til forhåndsvisning er er stort minus, og selv om arbeidsflyten er blitt forbedret sammenlignet med tidligere Insta360-modeller, og det er ikke like kjapt og smidig som en GoPro.

Likevel er Insta360 Go 2 et godt eksempel på hvordan et andregenerasjonsprodukt burde være. Her har de tatt tak i det som gjør originalmodellen spesiell og forbedret den på nesten alle tenkelig måter. 

Les videre for å få bedre innsikt i modi, bildekvalitet og funksjoner, og den ene egenskapen vi virkelig ønsker oss av en Insta360 Go 3.

Insta360 Go 2 - pris og lanseringsdato

Insta360 Go 2 ble avduket i mars 2021, 18 måneder etter originalversjonen av Go.

Den er blitt vesentlig dyrere enn forgjengeren. Insta360 Go 2 kom på det norske markedet med en veiledende pris på 3490 kroner. Originalversjonen Insta360 Go kostet til sammenligning bare 2090 ved lansering, men har faktisk steget litt i pris i 2021.

Dermed ligger prisen for den nyeste modellen ubehagelig nær GoPro Hero 8 Black- Hvis den minimale størrelsen til Insta360 Go 2 ikke er avgjørende for deg, kan en mer tradisjonell modell som GoPro-varianten være bedre egnet for deg. 

Uansett kan forbedringene som er gjort med bildekvaliteten og bruksverdien til Insta360 Go 2 rettferdiggjøre den markante prisøkningen.

Design

La oss først ta for oss det grunnleggende når det gjelder måten Insta360 Go 2 fungerer på. Da tar vi utgangspunkt i at du ikke nødvendigvis ved noe om hvordan originalmodellen Insta360 Go fungerer.

Insta360 Go 2 er et lite actionkamera, med en fasong og størrelse som ikke skiller det så mye fra en klassisk USB-minnepinne. Rektangelet rommer all kjerneelektronikken, Her finner man en linse, en sensor, et batteri, prosessoren, 32 GB lagringsplass og en skjult lukkerknapp foran, slik at du kan betjene kameraet.

Kameraet leveres med tre støtter. Festet er som et halsbånd med en magnetplate som holder Insta360 Go 2 på plass. Går du med dette anhenget under skjorten, holder kameraet seg på plass der, som det er sydd fast.

Easy Clip-enheten har et grep som kan festes til en skyggelue eller en stropp på ryggsekken. Kameraets Pivot Stand har en klebrig bakside som kan festes til hva du måtte ønske. 

Her er det ikke noe feste til sykkel, men man får inntrykk av at Insta360 Go 2 er skapt for situasjoner der et vanlig actionkamera vil være for stort eller for iøynefallende. Du kan også få et festeadapter slik at kameraet fungerer godt med tilbehør til GoPro eller andre actionkameraer.

Vi er kanskje videodinosaurer, men vi mener at det å ikke ha en skjerm er hovedgrunnen til å ikke kjøpe Insta360 Go 2. Her får du ikke komponert bilde, og til forskjell fra gode 360-kameraer, har du begrensede muligheter til å fikse opptaket i etterkant.

Dette er ikke en kritikk av Insta360. De lager mange actionkameraer med skjerm. Men dette er noe du må tenke grundig over før du eventuelt går til anskaffelse av Insta360 Go 2. Du får ikke akkurat noen videografisk kontroll ved bruk av dette kameraet, med mindre du bruker appen til forhåndsvisninger. Det fungerer greit nok, men det er ikke like bra som å ha en skjerm på selve kameraet, slik GoPro har.

Vi hadde også ønsket at kamskjell-hengselet til batterietuiet var dreibart. Slik det er orientert, er det perfekt for vlogging, der du enkelt når lukkeren med fingeren. Men hvis du heller vil bruke det som et lite Super8-kamera, noe vi gjorde en hel del, vender skjermen og knappene bort fra deg.

En positiv sak ved Insta360 Go 2 er det avtagbare linsedekselet. Dette er en kjærkommen forandring. Man skrur av lokket, akkurat som på en klassisk GoPro, slik at du enkelt kan erstatte det hvis det blir ripet opp.

Med tanke på at kameraet er mer eller mindre beskyttet når det befinner seg i etuiet, er Insta360 Go 2 et av de enkleste actionkameraene å holde i god stand. Selv om du ikke behandler det så veldig godt.

Det er også vannbestandig til IPx8, og tåler å senkes ned i vann. Denne klassifiseringen er imidlertid ikke tilstrekkelig ved svømming, der bevegelsen skaper trykk, noe som krever sterkere forsegling.

Tilbehør: det nye ladeetuiet

Vi brukte for det meste Insta360 Go 2 mens det lå i ladeetuiet. Der skyver du kameraet på plass for å eksportere videoklipp eller lade opp batteriet. Etuiet har også to knapper og en liten, men klar, OLED-skjerm.

Kombinasjonen av skjerm og fysiske knapper gjør at du kan veksle mellom modi, forandre innstillinger og starte og stoppe opptak av video og ta stillbilder. Dermed er Insta360 Go 2 blitt noe mer enn bare et lite actionkamera til små, artige klipp – og det nærmer seg noe mer fullbefarent. 

Etuiet kobler seg trådløst til kameraet. Du kan for eksempel feste Insta360 Go 2 til en baseball-cap og ha etuiet i lomma, slik at det kan fungere som fjernkontroll når du vil ta bilder eller gjøre opptak. 

En dag vi gjorde opptak beholdt vi kameraet i etuiet hele tiden, ettersom den utfellbare basen også opptrer som et minihåndtak. Det holder hånden ute av syne og gjør det superenkelt å gjøre kjappe opptak. 

Alt dette er flotte saker som vi savnet med originalversjonen Insta360 Go. Selv om du også der kan få tilgang til en rekke opptaksmodi med kameraet frikoblet, involverer dette å lære seg hvilke av de mange gestene som setter igang hvilke modi. Og hvem har tid til slikt?

Insta360 Go 2 har også søte, utfellbare bein. Det passer ypperlig til improviserte gruppefotografier eller timelapseopptak. Det er også et standardfeste på bunnen, i tilfelle du vil bruke et «ordentlig» tripod-stativ. De små integrerte føttene fungerer bare på tilnærmet jevne overflater, så dette er en kjærkommen fleksibilitet.

Dette etuiet løser de fleste av de grunnleggende problemene som begrenset appellen til originalversjonen av Go.

Bildekvalitet

Det er også gjort store forbedringer i bildekvaliteten sammenlignet med Insta360 Go.

Et sted vi stadig vender tilbake til når vi tester actionkameraer, er en park der det naturlige lyset begrenses av en rekke trekroner. Med originalversjonen av Insta360 Go gjorde det begrensede lyset at bildene ble mudrete. 

Insta360 Go 2 makter imidlertid å bevare de fleste detaljene det fanger opp, på en måte vi hadde ventet oss av et GoPro Black-kamera, men ikke av denne lille rakkeren.

Dette løftet i bildekvaliteten er heller ikke begrenset til middels lys. Tar man bilder opp mot en lys himmel, gir Insta360 Go 2 et dynamisk område på samme nivå som et avansert actionkamera i standardformat.

Det vil uansett opptre overeksponering i noen av skyene, ofte i de store, men dette begrenses også til skyene. Blå områder på himmelen gjengis gjerne godt, i stedet for å bli en forløpning fra blått til hvitt – slik det kan gjør på kameraer med en svak sensor for dynamisk område.

Bildekvaliteten til Insta360 Go 2 er bedre enn vi hadde ventet oss, selv om den korresponderer godt med prisøkningen. 

Insta360 ser også ut til å ha økt prosessorkraften. I de fleste testene vi har gjort av Insta360-kameraer, er «pikselskurr» blitt nevnt – og selv i Insta360 One R 1-inch Edition. Det er her prosessorens finsikting av hva som er detaljer og hva som er støy spiller inn.

Insta360 Go 2 sliter i overraskende liten grad med støy, særlig med tanke på kameraets og sensorens beskjedne størrelse. 

Det har til og med litt klarere nattvideo enn GoPro Hero 9 Black. Go selv om du kan øke lysstyrken i GoPro-kameraet ved å øke den maksimale ISO-følsomheten, ser videoene fra Hero 9 Black søplete ut ved den øverste innstillingen ISO 6400. 

GoPro-kameraet er likevel en klar vinner når det gjelder fargetone, stabilisering og generell ytelse. Men at vi i det hele tatt kan trekke disse parallellene er en stor seier for Insta360 Go 2.

Insta360 Go 2 kan imidlertid ikke gjøre opptak i 4K, men er det egentlig så farlig? Trolig ikke, i de fleste tilfeller. 

Når vi går inn på pikselnivå og analyserer bildene fra GoPro Hero 9 Black side om side med bildene fra Insta360 Go 2, er graden av detaljer de fanger opp midt i sammen ganske lik. Forskjellen ligger ofte mer i gjengivelsen av kanter enn i den generelle informasjonen i bildet.

Insta360 Go 2 gir deg hvassere 1440p enn 4K-materialet du får fra de fleste billige modeller av actionkameraer. Insta360 skal hylles for å ha unngått billig oppskalering for å kunne kalle dette et 4K-kamera.

Forskjellen er litt mer merkbar når man benytter det mer beskårne synsfeltet til Insta360 Go 2. Du får disse primære valgene: ultravid, lineær og smal.

Ultravid er standardvalget, der hele sensoren brukes, med unntak av området som benyttes til stabilisering. Lineær modus forsøker å fjerne den geometriske fortegningen som oppstår ved vidvinkelfoto, men det gjør bildene langt mykere i ytterkantene, ettersom disse områdene er strukket ut.

Den smale modusen er en klassisk beskjæring som unngår vidvinkelens  følsomhet. Men den virker generelt mindre hvass, ettersom det er gjort en digital beskjæring. 

Insta360 sier ikke noe om sensorens faktiske oppløsning, men de rå stillsfilene den fanger opp er på 3040 x 3040 piksler, eller 9,2 MP.

Modi og bruk

Insta360 Go 2 byr også på et ganske bredt utvalg av modi. Dette omfatter Video, Photo, Pro Video, HDR video, TimeShift, Timelapse og Slo-mo.

TimeShift kjører opp hastigheten, men bare med 4x, i stedet for den kraftigere tidskompresjonen man får med Timelapse. Med denne modusen kan du velge avstand mellom bildene fra 0,5 til 120 sekunder. 

Forskjellen på Video, Pro Video og HDR Video er den viktigste å ha en klar oppfatning av. Standardformatet Video gjør jobben ved enkle opptak. Her benyttes integrert kamerastabilisering, og du kan ikke endre synsfeltet når du eksporterer klipp, men det gjør prosessen med å hente opptak til datamaskin eller mobiltelefon strømlinjeformet. 

Når du plugger kameraet til en Mac eller PC, vises MP4-filene som om de var på en USB-pinne. 

Med Pro Video kan du imidlertid gjøre forandringer ved eksport, horisontutjevning og FlowState-stabilisering.

I denne modusen sendes hele synsfeltet til Insta360-appen på mobilen din, og det jevner ut bevegelsene ved hjelp av Insta260s FlowState-stabilisering. Hvis du vil gjøre action-opptak når du løper eller sykler, velger du heller Pro Video. 

Tredjevalget HDR Video ordner for det meste opp i problemene med overeksponering, som vi nevnte tidligere. For eksempel ser tregreiner ut til å bli frakoblet trærne når du panorerer. Dette fungerer best når du står stille, men ikke så godt til bevegelse. Tenk på at bilderaten på 24 fps ikke vil ta seg så godt ut for øyne som er vant til 60 fps.

Dermed burde du altså bruke Pro Video mesteparten av tiden? Men dette innebærer at du må kjøre videoene gjennom enten Insta360-appen på mobilen din eller Insta360 Studio på laptopen eller på den stasjonære maskinen.

Videofiler fra Pro-modus er synlige når du kobler Insta 360 Go 2 til en laptop, men de ser ut som om de er tatt gjennom en skipsventil, ettersom de henter inn alt sensoren viser.

Stabilisering: FlowState vs Hypersmooth

Insta360 var et av de første selskapene som kom med et overbevisende alternativ til GoPros lovprisede HyperSmooth. Her kalles det FlowState, men er det like bra?

Den integrerte stabiliseringssystemet i Insta360 Go 2 er ikke i nærheten av kvaliteten til GoPro. Det håndterer gangfart ganske godt, men du får ikke steadicam-effekten til HyperSmooth, og opptakene vi fikk fra en løpetur var hakkete.

Situasjonen bedrer seg imidlertid dramatisk hvis du lar datamaskinen din gjøre jobben, slik at Insta360-appen kan behandle FlowState-stabiliseringen. Her får du horisontutjevning, noe som er spesielt viktig med et kamera som ikke har en skjerm til forhåndsvisning, og bevegelsesutjevningen blir flott.

Men det er også her vi har sett noen av de største kompromissene som er inngått på bildefronten med de tidligere Insta360-kameraene. Ved bevegelse kan det gå ut over flere sider av bildekvaliteten.

Vi antok først at dette var knyttet til Pro Video-modusen. Men da vi bilde for bilde så gjennom de mindre velstabiliserte bildene fra standardmodusen, og her ser man noen av de samme svakhetene. Du legger ikke like godt merke til dette når det er mye bevegelse i bildet.

FlowState fungerer jevnt over godt, men GoPro håndterer bevegelse på er vesentlig bedre. Dette handler ikke bare om programvaren til GoPro. Deres kameraer har også et bredere synsfelt, slik at de får større buffer den elektroniske stabiliseringen kan jobbe over.

Lydkvalitet

Insta360 Go 2 har bare én mikrofon. Den sitter på toppen, og det er en utstansing til den i ladeetuiet.

De første testene våre var ikke så positivet. En enkel mikrofon gir begrenset gjengivelse av omgivelseslyd og av posisjonen til objekter, dyr eller mennesker. Man får en mild bakgrunnsstøy, og lyden av vind dempes bare delvis gjennom modusen for reduksjon av vindstøy.

Men etter å ha kommet hjem for å gjøre noen stemmestester, ble vi positivt overrasket. Den enkle mikrofonen gjengir stemmen med en god porsjon bass, mellomtonen er fint tilstede og diskanten er klar. 

Vi er milevis over de elendige lydopptakene man får med de billigste actionkameraene.

Batteritid

Akkurat som originalmodellen Insta360 Go, holder ikke Insta360 Go det gående på én enkelt opplading. Det skal klare 30 minutter med opptak, og langt bedre 150 minutter tilkoblet et fulladet etui. Her kan du ikke hurtigbytte batterier på farten. 

Men med tanke på hvor flott Go 2-etuiet er å bruke, når denne modellen likevel det alminnelige nivået for actionkameraer. Her er det egentlig ikke noe å klage på.

Burde jeg kjøpe Insta360 Go 2?

Kjøp det hvis ...

Ikke kjøp det hvis ...

• Her er de beste actionkameraene på markedet.

Du skal være unnskyldt hvis du trodde Deltaco var et taiwansk billigmerke. For ser man på prislappen, kan det unektelig virke slik. Men Deltaco er faktisk svensk. Selskapet ble stiftet i Ludvika i Dalarna i 1991, og mye av virksomheten er senere lagt til Stockholm. I begynnelsen drev de faktisk med import fra Taiwan, men det seneste tiåret har omtrent halve tilbudet deres av egenproduserte produkter. Selskapet har fremfor alt gjort seg kjent gjennom salg av prisgunstige gamingprodukter og ulike typer rimelige kabler. Selskapet er kjent for å sette pris og funksjon foran estetikk og finesser.

Derfor er Deltaco spesielt interessante når det gjelder teknologi som ikke trenger å synes så godt, men som heller skal merkes. Og når det dreier seg om en gruppe produkter som normalt er ganske dyre i forhold til hva de leverer, er dette naturligvis enda mer interessant.

Her kommer Deltacos smarthuskameraer inn i bildet. Kan disse produktene, som selges til nærmest urimelig lave priser, virkelig løse den tillitskrevende oppgaven å overvåke boligen din? Dette måtte vi finne ut av.

Enkelt å komme i gang

Det er unektelig en smal sak å komme i gang med disse produktene. Du åpner esken, plugger inn strømledningen (USB) og vent på en klingende, og ganske brutal, lyd. Last ned Deltacos Smart Home-app, registrer en brukerkonto og tilslutt enhetene dine ved å la dem lese inn en QR-kode fra smarttelefonen. Og vips! Så er du klar. Det er utrolig enkelt. De som står bak designet til appen fortjener også en hyllest, for til forskjell fra veldig mange apper i dette segmentet, er den utrolig intuitiv og brukervennlig. Vi har testet appen på en Huawei Mate 20 Pro og en iPhone 11 Pro, og støtte ikke på vanskeligheter av noen art. Alt er lagt opp veldig pedagogisk og brukervennlig.

Å få adgang til et kamera krever bare ett klikk, og når du er inne på det aktuelle kameraet, kan du enkelt styre det opp og ned og til sidene. Vi installerte tre kameraer i testleiligheten: en SH-IPC01, en SH-IPC02 samt en SH-IPC03. 

SH-IPC01 – den enkleste modellen

IPC01 er den enkleste modellen, og det har ingen finesser å snakke om. Det gir en bildeoppløsning på 1280 x 720 piksler, altså HD. Her får du ingen tilt eller panorering, og kameraet fanger heller ikke opp lyd. Synsvinkelen er på 80 grader, og det kan plugges inn et MicroSD-kort om man skulle ønske det. Med tanke på at dette kameraet kan kjøpes for den nette sum av 299 kroner, kan man vel heller ikke være så kravstor. Vi konstaterer at det leverer et godt og stabilt bilde og at oppkobling ser ut til å fungere utmerket. En god egenskap er at kameraet håndterer de omskiftelige lysforholdene i dagens løp svært godt. Vi får et klart og tydelig bilde av rommet, selv med motlys eller svak belysning.

SH-IPC02 – prisgunstig mellomtrinnsmodell

IPC02 koster ikke så mye mer enn IPC01. Vi finner førstnevnte for 339 kroner, og det er likevel et langt bedre kjøp enn IPC01. Her får man full HD (1920 x 1080) og en litt bredere synsvinkel på 85 grader. Det har også et smidig, lite stativ som kan justeres i optimal vinkel for det rommet det skal betjene. Det tar seg dessuten langt bedre ut enn den minste modellen, så hvis kameraet skal plasseres et sted hvor det vil synes, er valget enkelt.

SH-IPC03 – fantastisk mye kamera for pengene

IPC03 er det hvasseste av kameraene rent funksjonsmessig, selv om det bare kan skilte med HD-oppløsning (1280 x 720). Men dette kameraet kan panorere, tilte og zoome, og disse funksjonene kan du enkelt kontrollere fra Deltacos utmerkede app. Dette fungerer godt, selv om det er en viss forsinkelse. Med tanke på prisen – vi har funnet det til så lite som 419 kroner – er dette et utrolig velfungerende produkt. Lyden er det verre med. Den kan nærmest betraktes som dårlig, men på den andre side er det sjelden lyden som er mest avgjørende når man velger et slikt produkt. De fungerer godt å spille inn videoklipp, og vi opplever ingen bufferproblemer eller lignende. Det er et stort pluss at alt lagres lokalt, og ikke krever noen tilhørende skytjeneste.

Sammendrag

Med tanke på prisene på disse produktene, er det imponerende hvor godt de faktisk leverer. Du må ikke vente deg produkter i toppsjiktet, for de koster vesentlig mer. Men du får heller ikke noe billig skrot. I løpet av en testperiode på flere måneder, opplevde vi bare én uventet omstart av ett av de tre kameraene, samt et enkeltstående problem med videostrømmen fra det ene kameraet. Det er helt greit, og det kan også komme av noe annet enn selve kameraene – trolig er nettilgangen eller strømtilførselen blitt avbrutt et øyeblikk.

Det vi savner, om vi kan tillate oss å kreve noe i denne prisklassen, er å få se samtlige strømmer fra elle kameraene i et felles bilde. Vi hadde også satt pris på et nettlesergrensesnitt, slik at man raskt kunne få overblikk over hele boligen på dataskjermen. Det er litt trist å bare kunne støtte seg til mobilappene. Kanskje dette kan være et tips til Deltaco, ettersom begge deler burde være ganske enkle å fikse? Deltaco oppgir selv at de av sikkerhetsgrunner har valgt bort et webgrensesnitt, noe som er en grei sak.

Det finnes helt klart bedre produkter i dette segmentet, men skal man komme ned i denne prisklassen, er det i prinsippet bare kinesiske Xiaomi som kan konkurrere. Hvis du er skeptisk til kinesisk maskinvare, og gjerne kjøper forbrukerelektronikk fra Sverige, er det en enkel avgjørelse å ta. Uansett er disse dingsene enkle å installere, de får jobben gjort og appen er utrolig smidig. Ta en titt på Deltaco før du bestemmer deg for å gå til anskaffelse av ett eller flere overvåkningskameraer til boligen din.

DJI Mini 2: Tominuttersanmeldelse

DJI Mini 2 er en ultrakompakt drone som er så liten og så brukervennlig at du kan fiske den opp av jakkelommen og sette den i bevegelse på noen få øyeblikk. Det gjør den til en perfekt begynnerdrone for deg som vil gjøre videoopptak i 4K uten å måtte betale for den høyteknologiske magien de mer avanserte DJI-dronene kan by på.

Designet til DJI Mini 2 er nesten helt identisk med Mavic Mini, men det som virkelig er oppgradert er kontrollen. Den har en nydelig strømlinjeform og byr på en forbedret opplevelse.

Akkurat som sine større Mavic-søsken, er de to Mini-modellene sammenleggbare. Armene foldes ut, slik at enheten forvandler seg fra sin kompakte håndflatestørrelse til en drone med noen få håndgrep.

Mavic Mini veier mindre enn 249 gram. Det gjør den utrolig lett å ta med seg. Men det er ikke noe nytt, for det var den opprinnelige Mavic Mini som forbløffet oss ved å bryte denne barrieren. Vi kan likevel ikke slutte å sette pris på hvor praktisk den lave vekten til DJI Mini 2 gjør den.

Det beste ved DJI Mini 2 er kontrollen. Den er fullstendig rekonstruert, og vesentlig forenklet i formen. 

DJI Fly-appen er også en velbalansert kombinasjon av brukervennlighet og kraftige funksjoner. Ferske droneflyvere trenger ikke å våge seg bakenfor hovedgrensesnittet, men her er det mye man kan bli god på.

Husk reglene for droneflyvning i Norge:

• Du skal alltid kunne se dronen, kun fly i dagslys og fly den på en hensynsfull måte. Aldri fly i nærheten av ulykkessteder. 
• Ikke fly nærmere enn 5 km fra lufthavner med mindre annet er avtalt. 
  Ikke fly høyere enn 120 meter over bakken.
• Ikke fly over festivaler, militære områder eller sportsarrangementer. Hold en avstand på 150 meter. 
• Ta hensyn til andres privatliv. Husk reglene for bruk av foto og video av andre personer.
  Kilde: Luftfartstilsynet

DJIs pålitelige stabilisering er blitt deres varemerke, der det ellers kjennetegnes ved gråtonene som omgir alle deres produkter til forbrukermarkedet.

Det første man merker seg med videoopptakene fra DJI Mini 2, er at de er utrolig stabile, bortsett fra i kraftig vind. Det er imponerende når man vet hvor liten denne dronen er. 

Uredigert bildemateriale kan fremstår som litt flatt og undereksponert. Det er tydelig at SDI prosesserer bildene med videoredigering i tankene. Klarheten er god. Den digitale zoomen er begrenset til 2x hvis du gjør opptak i 4K, men du kan også få brukbart 3K-materiale ved 1080p. Når det begynner å mørkne ute, mørkner det imidlertid også for både zoom- og bildekvaliteten til Mini 2.

Den gode batterikapasiteten viste seg nyttig. På en ganske forblåst dag fikk vi rundt 30 minutters flyvetid på én enkelt opplading da vi gjorde blandede opptak i 1080p og 4K-oppløsning. Fly More Combos tre batterier gir til sammen rundt 90 minutter i luften.

DJI Mini 2 – pris og slippdato

• Kunngjort i november 2020
• Tilgjengelig i to pakker, inkludert Fly More Combo
• Prisene starter på kr. 5479

DJI Mini 2 ble kunngjort i november 2020, og er tilgjengelig i to smaksvarianter. Den vanlige varianten med dronen og litt ekstrautstyr, og Fly More Combo, med en del ekstrautstyr, der det viktigste er trepakningen med batterier.

Standardpakken inneholder minidronen, et batteri, kamerabeskyttelse, kontroll og noen kabler og rotorvarianter. Den koster kr. 5479,- ved lansering.

Vi fikk én uke med dronen, da vi brukte DJI Mini 2 Fly More Combo. Denne pakken inneholder en batteripakke som lader alle de tre batteriene samtidig. Her får du også ekstra rotorblader og skruer, en klemme som holder bladene på plass, en 18 w-lader og en praktisk veske til å bære med seg dronen og alt tilbehøret i. Noe du ikke får, i motsetning til forgjengerens Fly More Combo, er en 360° propellbeskyttelse. DJI Mini 2 Fly More Combo-pakken koster fra kr. 6989,-

Alle som har god kjennskap til Mavic Mini vil legge merke til at prisen er skrudd opp fra forrige versjon, som kom på markedet ett år før. Den lå på kr. 4295,- ved lansering. Det er lurt å holde øye med prisen til førsteutgaven, ettersom det absolutt er rom for prisavslag.

Design

• Måler bare 131 x 81 x 58 mm og veier 249 gram
• Har synssensorer i underkant, men mangler system for kollisjonshindring 
• Nå med USB-C-lading, og ikke lenger microUSB

Designmessig har DJI Mini 2 arvet håndflateformatet og de foldbare armene fra Mavic Mini. Dette gir en så beskjeden størrelse at den ikke skaper store forstyrrelser når den flyr gjennom luften.

Den veier bare 249 gram. Fra før er Mavic Air 2 utrolig kompakt og lett, men DJI overgår seg selv med Mini 2. Den er som et himmelkamera du kan ta med deg hvor som helst.

Foran på Mini 2 sitter et kamera stabilisert langs tre akser. Den leveres med en kamerabeskyttelse, som du fjerner før dronen skal ut på flytur. På baksiden ligger et åpent kortspor til microSD, i tillegg til en USB-C-utgang (oppgradert fra micro-USB på Mavic Mini). Dette kan brukes til lading på farten. Over disse sitter batteriklaffen, og det er lekende lett å bytte ut både batteri og kort. Dette er praktisk løst!

Til forskjell fra DJI Mavic Air og større droner, har ikke DJI Mini 2 sensorer som oppdager hindringer, hverken på sidene, bak eller foran. Men det skal sies at det er noen sensorer på undersiden, så når dronen oppdager en hindring eller en flate under seg, stiger den opp for å unngå hindringen. På undersiden finner man også batterimåler og lys, noe som gjør at du selv i mørket kan holde øye med dronen.

Kontroll og håndtering

• Nytt design av kontroll – uten antenne
• Velkjent opplevelse med DJI Fly-appen
• Kraftfull og brukervennlig

Det beste med nye DJI Mini 2 er kontrollen. Den er fullkomment endret. Her er det minimalisme som gjelder. Bare DJI Mavic Air 2 har så langt fått den samme avanserte kontrollen.

DJI Mini 2-kontrollen rommer et 5200 mAh-batteri ,og da er det ikke så rart at den veier hele 390 gram, altså mye mer enn selve dronen. Høyre- og venstre-styrespakene oppbevares nederst i enheten, og festes ved å skrus fast i hvert sitt sokkelelement uten for mye kløning.

Mobilholderen med fjær strekker seg ut øverst på kontrollen, og i dens hulrom finnes en tilkoblingskabel. Enheten leveres med tre kabler: Lightning, micro-USB og USB-C. 

Når det gjelder knappene, har man en Fn-knapp som i utgangspunktet er innstilt på vertikal tilting, en modusendrer og knapper for landing og av/på. Man har også en fysisk glidebryter som skifter mellom modiene Cine, Normal og Sport. Det er et utrolig nyttig tilskudd når man vil endre midt i flyvningen uten å fomle med et digitalt grensesnitt.

På baksiden av kontrollen finner du er R-knapp, og der du hadde ventet å finne L-knappen, er det heller en skive som styrer DJI Mini 2s vertikale tilt. Det uvanlige med disse kontrollene, fra styrespakene til kontrollskiven, er i hvor stor grad de minste bevegelser fanges opp. Små, langsomme og silkemyke panoreringer kan utføres i Sportsmodusen. Når du får taket på det, er det nesten ingen grenser for elegante manøvrer.

En annen godbit ved DJI Mini 2 er hvor enkelt det var å få den til å lette, opp i luften, og å få den til å utføre alle mulige imponerende triks. Vi opplevde Mavic Mini som et lettstyrt vidunder, men her har DJI overgått seg selv med en mer intuitiv kontroll – og det som generelt oppleves som et mye mer nyansert kontrollsystem.

Med en rekkevidde for videooverføring på opptil 10 kilometer øker Mini 2 rekkevidden med 150 % fra forgjengeren. Vi skulle gjerne kunne skryte av å ha presset det maksimale ut av den, men vi testet den i et område der det ikke var tillatt å fly uten for visse grenser. Dermed kom vi aldri så langt som til å slite med forbindelsen til dronen.

DJI Fly-appen

• Enkel tilkobling og navigasjon
• Den forbedrede kontrollen gjør deg mindre avhengig av appen
• Bytt modi og få tilgang til QuickShots

DJI Fly-appen er en velbalansert kombinasjon av brukervennlighet og kraft, slik at den også har en viss dybde å tilby mer erfarne droneflyvere.

Mer uerfarne brukere trenger ikke å forville seg innover fra hovedgrensesnittet. Her er det en knapp for å ta av og å lande (dette finner du også på kontrollen), en snarvei til kart nede til venstre, en utløserknapp til høyre, sammen med en modusveksler, snarvei til bildegalleri og en veksler mellom manuelt foto og video.

Spredd omkring i grensesnittet til DJI Fly-appen er en mengde nyttige data. Her oppgis blant annet høyde, gjenstående opptakstid, eksponeringskompensasjon, batteriprosent og kontrollsignal.

Der appen også er glimrende for erfarne brukere er i den utvidede menyen. Den får du tilgang til via de tre prikkene oppe til høyre. Her kan du stille inn maksimal høyde og distanse, i tillegg til et hjemmepunkt Mini 2. 

I appen kan du også gå inn i front-LED-lysenes RGB-spekter, slik at DJI Mini 2 gir deg en gaming-laptop-følelse. Det er nyttig når det flere droner i luften samtidig, slik at man lett kan kjenne igjen sin egen. Du kan raskt bytte farger i RGB-spekteret.

Du har også utvidede muligheter til å hente opp et histogram, varsler om overeksponering og grid-linjer, og dessuten variere oppdateringsfrekvensen mellom 50 Hz og 60 Hz. Det er bemerkelsesverdig hvor godt CJI har balansert proff-funksjonene med et enkelt brukergrensesnitt i sentrum.

Til slutt åpner appen også opp for manuell fotografering, der du også kan velge en lukkerhastighet på opp til fire sekunder for foto og 1/60 for video, og en maksimal ISO på 3200 for begge modi.

Features and performance

• Opptil 4K oppløsning ved 30 fps
• 12 MP stillbilder
• Fem QuickShot-modi

I DJI Fly-appen trykker du knappen for fotomodi for å få inn en enkel dropp-meny fra høyre kant en mengde modi for bildetaking. Den første gruppen av valg er Photo, Video, Quickshot og Pano, og du kan også gjøre dypdykk i disse for å gjøre mer finkornede innstillinger.

Innenfor modusen Photo, kan du bytte mellom å ta ett bilde om gangen, AEB for HDR-bilder i tillegg til automatisk tidsinnstilling. Velg Video-modus for å valge oppløsning (1080p, 2,7 K og 4K) og bildefrekvenser (opptil 60 fps ved 1080p, 30 fps i alle andre modi).

Her har du også fem QuickShot-modi, som er forhåndsdefinerte flyvemønstre som omkranser et objekt (Circle, Boomerang, Dronie, Helix og Rocket) samt tre panoramavalg (tradisjonelt, 180-grader og 360-grader).

Men hva med batterikapasiteten? På en dag med en del vind, klarte vi 30 minutter på én enkelt opplading ved blandede opptak i 1080p og 4K. Når batterinivået er lavt, vender den flittige Minis 2 tilbake til sitt hjemmepunkt, slik at det ikke bærer galt avsted.

Hovedgrunnen til å kjøpe Fly More-pakken er at du kan gjøre nettopp dette. Fly mer. Her er tre 2250 mAh-batterier inkludert, og du får rundt 90 minutters flyvetid, noe som er fantastisk.

Dronens eget batteri er ikke det eneste batteriet som fortjener omtale. Batteriet på 5200 mAh som sitter i kontrollen er digert, varer i evigheter og krever et par timers opplading. Det lader også opp telefonen din når den er tilkoblet.

Dessuten omdanner Fly More Combos batterienhet de tre batteriene DJI Mini 2 leveres med til en 18 watts, hurtigladende powerbank til mobiltelefonen eller annet tilbehør.

Video- og fotokvalitet

Hvis du aldri har brukt et DJI-produkt tidligere, enten det er snakk om DJI OM 4, DJI Pocket 2, eller noen av dronene, er overstyringsvalget enkelt og lettbetjent. DJIs pålitelige stabilisering er blitt synonymt med merket, sammen med de ulike gråtonene som pryder alle deres produkter. Dette liker vi.

Det første man merker seg med DJI Mini 2s video er at den er fjellstø, med mindre det blåser kraftig. Dette er utrolig imponerende når vi snakker om en så liten drone. Selv i frisk bris fikk vi supre opptak.

I alle de tre modiene Normal (middels), Cine (langsomt) og Sports (raskt), er den strålende når den suser over landskap, og selv om horisontlinjen kan glippe litt ved brå retningsforandringer, kan selv uerfarne flyvere får opptak som ser supre ut, ettersom Mini2 oftest finner ut av tingene raskt på egen hånd.

De grunnleggende spesifikasjonene for sensor og objektiv er de samme som for forgjengeren. Det betyr at de som allerede eier Mavic Mini vil kvie seg for å kjøpe den nye modellen.

Det 38-graders synsfeltet til Mini 2 betyr at dronen omtrent fanger opp det samme som det menneskelige øyet kan, og kanskje litt mer i bredden. Den vidåpne linsen har låst blenderåpning på f/2.8, men er likevel smal nok til at himmelen ikke for lett blåses ut.

For å repetere, har både Mavic Mini og Mini 2 12 MP 1/2.3-tommers CMOS-sensorer med en maksimal oppløsning på  4000 x 3000 (eller 16:9, 4000 x 2250).

Selv om maskinvaren til DJI Mini 2 er velkjent, bidrar de forbedrede motorene, stabiliseringen og aerodynamikken til å lette arbeidsbyrden for kameraet og slingrebøylen. Resultatene imponerer stort sett.

Uredigert materiale kan virke litt flatt og undereksponert, særlig ved overskyede forhold. Det er tydelig at DJI behandler materialet varsomt, med tanke på videoredigering i etterkant. Du kan tross alt hente frem skygge i redigeringen, men du kan ikke reparere utblåst himmel og høylys. Video fra DJI Mini 2 er helt enkelt beregnet på etterbehandling.

Spranget i videooppløsning fra 2,7K til 4K er kjærkomment. Teknisk sett var det vel egentlig ingen åpenbar grunn til at ikke 4K var inkludert allerede i fjorårets modell. I godt belyste omgivelser gir de ekstra pikslene gir bedre rom  for soom og beskjæringer.

Digital zoom er begrenset til rundt togangeren ved opptak i 4K, men du kan få greie 3K-opptak i 1080p. Men når mørket faller på, faller også den anvendbare zoom-rekkevidden til Mini 2.

Som du vil kunne vante deg av en så liten sensor, er ikke dette en drone som utmerker seg etter mørkets frembrudd. Mini 2 sliter med video etter solnedgang, mens stillbildene klarer seg litt bedre. Dens tendens til undereksponering gir også dårlige resultater ved svak belysning. Vi anbefaler at man bruker denne dronen i dagslys, og aller helst i solskinn.

Med manuelt foto- og videoopptak kan du overstyre auto-modusen, slik at du kan bedre ytelsen ved svak belysning. Panoramafunksjonen er også flott, og den fungerer bedre enn den til DJI Pocket 2 (64 MP) når det gjelder dynamisk spennvidde i et utstrakt motiv.

Burde jeg kjøpe DJI Mini 2?

Kjøp den hvis ...

Ikke kjøp den hvis ...

• Her er de beste dronene på markedet for øyeblikket.

Vi måtte vente litt lenger på Nikon Z6 enn på Nikon Z7, men det er dette kameraet som trolig vil ha den bredeste publikumsappellen av Nikons to nye speilfrie fullformatkameraer – særlig blant hobbyfotografer.

Nikon benytter en todelt strategi, på samme måte som Sony gjorde da de lanserte de første utgavene av Alpha A7R og A7, der Nikon Z6 og Z7 utseendemessig er like hverandre, og har temmelig like spesifikasjoner, men det er tre viktige ting som skiller dem: oppløsning, autofokus og bildeseriehastighet.

Der Z7, med sin informasjonsmettede 45,7 MP-sensor, er Nikons høyoppløselige variant, markedsføres Z6 mer som et allround-kamera. Men når Sony har fått et forsprang med sitt strålende Alpha A7 III, betyr det vel at Nikon er litt for sent ute til festen?

Nikon Z6: Egenskaper

• 24,5 MP fullformat CMOS-sensor
• Helt nytt objektivfeste
• 5-aksers innebygd bildestabilisering

Noe vi nevnte i forbifarten, var at der Z7 har en oppløsning på 45,7 MP, har Nikon Z6 en bakbelyst fullformatsensor på 25,4 MP, som selv om den ikke gir den samme overveldende oppløsningen som den sterkere søsteren, leverer et pikselantall som skulle tilfredsstille de fleste brukere. Det betyr at det i utgangspunktet kommer med et litt bredere ISO-spenn, fra ISO100 til 51 200 (tilsvarende på Z7 er 64-25 600), og dette kan utvides til 50-204 800, noe som er på nivå med Alpha A7 III.  

Akkurat som Z7 bruker Z6 Nikons nye Z-linsefeste, og dermed har Nikon gått bort fra det veletablerte F-festet i utviklingen av sine nye speilfrie kameraer i fullformat. Det nye linsefestet har med sine 55 mm en åpning som er 11 mm bredere enn F-festet, mens brennvidden (avstanden mellom linsens sentrum og sensoren) er svært kort, med sine 11 mm.

Nikon mener at de store dimensjonene og den korte brennvidden gjør at objektivutviklerne kan utvikle optikk som overgår det etablerte F-designet og får det beste ut av fullformatsensoren. Grunnen er at lyset lett kommer til i de innerste krokene av sensoren, slik at hele rammen blir godt belyst.

Sammen med Z6 og Z7 lanserer Nikon tre objektiver i den nye S-serien: et 24-70 mm f/4 standard-zoom,  35 mm f/1,8 vidvinkel og et primærobjektiv på 50 mm f/1,8. Den nye diameteren muliggjør også bruk av objektiver med så rask åpning som f/0,95, og neste år skal det komme et avansert primærobjektiv, 58 mm f/0,95 S Noct, med manuelt fokus. 

For eksisterende brukere av Nikons systemkameraer som er ute etter å bytte til de nye, speilfrie kameraene, eller vil bruke det parallelt med sine eksisterende systemkameraer fra Nikon, kommer det en ny FTZ-adapter som er kompatibel med omkring 360 Nikon-objektiver, der 90 vil støtte Z6-modellens autofokushastighet.

Nikon Z6 er utstyrt med en elektronisk søker på 0,5-tommer med 3,6 million punkters Quad-VGA-oppløsning, og med en utrolig forstørrelse på 0,80x, noe som overgår Sony Alpha A7 IIIs  2,36-millioner og 0,78x-skjerm. Z6 gjør også bruk av Nikons nye optikk som hevdes å gi enda bedre klarhet, mens den elektroniske søkeren har en visningsfrekvens på opptil 60p.

Sammen med dette får du en stor, 3,2-tommers vendbar berøringsskjerm med en oppløsning på 2 100 000 punkter, mens Z6 også drar nytte av en LCD-skjerm på topplaten der du finner de viktigste opplysningene du trenger når du tar bilder.

Der Nikons systemkameraer benytter objektivbasert bildestabilisering (noe Nikon kaller vibrasjonsreduksjon) i de nye, speilfrie kameraene, har de nå valgt et innebygd system, der Z6 har et femakset bildestabiliseringssystem (rotasjon langs alle akser, samt horisontalt og vertikalt). Om du vil benytte F-objektivenes VR-linser på Z6 ved hjelp av FTZ-adapteren, vil kameraets innebygde VR-system justere seg selv til å støtte det linsebaserte stabiliseringssystemet.

Her er det dessuten et elektronisk «Vibration Reduction»-system (kjent som E-VR), som er utviklet for å redusere virkningen av vibrasjoner i kameraet ved håndholdt filming. Og når vi snakker om film, kan Nikon Z6 spille inn 4K UHD-video i opptil 30p, mens man også har muligheten til å spille inn video i full HD i 60p, samt sakte film i HD-format i 120p.

Som andre nyere kameraer fra Nikon, benytter Z6 selskapets ganske klønete bildeoverføringssystem SnapBridge. Her gjøres det bruk av en Bluetooth lavenergitilkobling mellom kameraet og den smartenheten du benytter (via en gratis app), der bildene nedskaleres til 2 MP og overføres fra kameraet til enheten underveis i fotograferingen. Hvis du heller vil ha tak i de høyoppløselige bildene, kan du velge dem ut individuelt fra kameraet, med en wi-fi-oppkobling, om du foretrekker denne metoden. Alternativt tilbyr Z6 an åpen wi-fi-oppkobling, slik at du kan overstyre SnapBridge om du ønsker.

Du venter kanskje å finne et par SD-kortspor på Z6, men Nikon har ti stedet valgt ett enkelt XQD-spor. Dette er et dristig trekk, med tanke på XQD-kortenes begrensede tilgjengelighet, og at man for tiden bare får tak i Sonys versjoner. De ytelsesmessige fordelene er imidlertid opplagte, og Nikon håper nok at skal bli en mer fremtidsrettet løsning etter hvert som CFExpress-kortene blir mer utbredt. (CFExpress er egentlig en type oppgradert XQD-format, med samme fysiske koblingspunkt og bedre produsentstøtte.)

Nikon Z6 får et nytt, oppladbart litium-ionbatteri, EN-EL15b, men kameraet er også kompatibelt med EN-EL15a-batteriet, som blant annet benyttes i D850. Men til forskjell fra den eldre enheten, støtter EN-EL15b-batteriet USB-opplading, og til forskjell fra Z7, vil ikke Z6 leveres med en vanlig strømadapter. Noe som er skuffende, er at Nikon oppgir at batteriet bare har en kapasitet på 310 bilder i dette kameraet, noe som er 400 færre enn de 710 til Alpha A7 III. Imidlertid oppgis også Z7 å skulle klare 330 bilder, men i virkeligheten ligger det på nærmere 600 bilder, så vi regner med at det er samme sak her.

• Beste fullformatkamera 2018: 10 avanserte speilrefleks- og speilløse kameraer

Nikon Z6: Konstruksjon og håndtering

• Samme nivå av værbeskyttelse som D850
• Stort og komfortabelt grep
• Velkjent kontrolloppsett

Mens noen enkeltstående DSLR-kameraer fra Nikon, for eksempel D4 og D800, er designet av designbyrået Italdesign, når ikke Z6 helt dette nivået, og har får du et mer funksjonelt utseende.

Alle bekymringer om at dette vil påvirke håndteringen gjøres imidlertid til skamme så snart du løfter opp Z6. Kameraet ligger godt i hånden, takket være det store og komfortable grepet. Noe vi også opplevde med Z7, var at om man har store hender, vil lillefingeren også bli hengende litt under kanten på Z6, men det skulle ikke utgjøre noe stort problem.

Selv om Z6 nok er noe mer kompakt enn et Nikon DSLR, betyr ikke det at Nikon har redusert kvaliteten på konstruksjonen. Rundt grepet og bakplaten er det massevis av gummitekstur av høy kvalitet, og tommelen ligger godt. Z6 har også deksler av magnesiumlegering foran, bak og på toppen, akkurat som på Z7. Dette gjør at kameraet føles veldig stødig, samtidig som at Nikon kan skilte med at Z6 har den samme værbeskyttelsen som D850. Disse bestanddelene utgjør til sammen et solid og velskapt kamera.

For dem som vurderer å bytte ut sitt Nikon DSLR-kamera, skulle overgangen til Z6 være sømløs, takket være de velkjente kontrollene og plasseringen av knappene.

Utløserknappen og av/på-knappen er de samme, mens det er egne knapper for videoinnspilling, ISO og eksponeringskompensasjon. For å justere ISO eller eksponeringskompensasjon, trykker du bare ned den korresponderende knappen, før du bruker styrehjulet for å gjøre innstillingen. Alle justeringene vises på den lille LCD-skjermen på topplaten.

Selv om kontrolloppsettet på baksiden er litt annerledes enn på et Nikon DSLR, er de ulike knappene godt merket og enkle å finne, mens Z6 også har den samme lille joystick-kontrollen som på D850. Denne er flott balansert, og gir god kontroll over områdevalg i autofokusoppsettet. Den eneste lille skuffelsen her er den fireveis styreflaten, som er litt for «Coolpix-aktig».

Nikons filosofi, som innebærer å gjøre de speilfrie kameraene lik DSLR-kameraene deres med hensyn til håndteringen, er videreført til brukergrensesnittet på Z6, der utvalget av undermenyer ligger langs skjermens venstrekant.

Og mens om Nikon-brukere vil føle seg hjemme med et Z6-kamera, er tilgjengeligheten også bedret for dem som entrer Nikons økosystem for første gang. Z6 er helt klart et kamera Nikon-nykommere lett skulle kunne venne seg til å bruke.

Nikon Z6: Autofokus

• 273-punkters autofokussystem
• 90 prosent rammedekning
• Hybrid autofokussystem

Autofokussystemet er ett av de sentrale områdene der Nikon Z6 og Z7 skiller lag. Der du på Z7 får et 493-punkters hybrid fasedetekterende autofokussystem, har Z6 et noe mer beskjedent (men likevel imponerende) 273-punkters hybrid fasedetekterende autofokussystem.

Det dekker 90 prosent av rammen, noe som isolert sett virker ganske solid, men som blekner en smule sammenlignet med Sony Alpha A7 IIIs 693-punkters AF-system som dekker 93 prosent.

Med Z6' Single AF-modus kan du velge Auto-område, Wide-område (med enten små eller store fokusområder), enkeltpunktsmodi, eller Pinpoint-modus, om du vil fokusere ekstremt presis.

Til vanlig fotografering gjør Z6' Single AF (AF-S)-modus en svært god jobb. Vi opplevde å bruke enkeltpunktsmodus aller mest her, der den allerede nevnte joysticken gjorde det raskt og enkelt å bevege AF-punktet rundt i bilderammen, men områdevalget kan også være svært allsidig når du går omkring med kameraet.

Fokuseringen er rask, men blir noe langsommere ved svakere belysning. Da slår AF-systemets fokuseringsstråle inn, slik at du lettere kan fokusere. Denne hjelpefunksjonen kan slås av, om du skulle ønske det.

Det er nok riktig å si at den kontinuerlige fokuseringsytelsen til Z6 ikke er helt på høyde med Sonys Alpha A7 III med dets svært imponerende 693-punkters AF-system, men det er uansett svært bra.

Når du bytter til Continuous AF-modus på Z6, ser du at du i tillegg får muligheten til å velge fokuseringsinnstillingen Dynamic AF . Denne er i første rekke skapt for fokussporing, og du kan tilpasse hvor mange punkter du ønsker i tillegg til det aktive AF-punktet, og du kan dessuten justere sporingsfølsomheten og andre fokusinnstillinger. Ellers vil du kanskje foretrekke å bruke Z6' AF-modus Auto-area for å velge og spore objektet.

I våre tester fungerte fokussporingen svært godt, selv da objektene vi sporet beveget seg mot oss. Ytelsen er også gjennomgående solid.

Vi savnet Sonys EyeAF-modus av og til ved fotografering av portretter, der du bare trykker på en funksjonsknapp for at kameraet øyeblikkelig skal låse fokuset på objektets øye. Dette er en stor fordel ved Alpha A7 III. Men med tanke på hvor enkelt fokussystemet på Nikons Z6 er i alminnelig bruk, skulle ikke fraværet av den funksjonen by på mye bryderi.

• Beste speilløse systemkamera i 2018: Ti gode kameraer for ulike budsjetter

Nikon Z6: ytelse

• 12 fps bildeserier
• Stor og lyssterk elektronisk søker
• Velfungerende berøringsskjerm

I tillegg til oppløsning og fokusering, er bildeseriehastigheten en viktig forskjell mellom Z6 og Z7. Der Z7 klarer 9 fps, er Z6 noe raskere med sine 12 fps, noe som også er en anelse raskere enn 10 fps på Alpha A7 III, og på samme nivå som Nikons toppmodell D5 DSLR.

Men som vi så med Z7, er bufferen på Nikon Z6 ganske beskjeden, men likevel mer enn tilstrekkelig for de fleste brukere. Ved bruk av et 64 GB Sony XQD-kort med lese- og skrivehastighet på 400 MB/s klarte vi 35 råfiler ved 12 fps (12-bits NEF-filer). Hastigheten på bildeseriene synker til 9 fps for 14-bits NEF-filer, og bufferen reduseres noe til 33 råfiler. Det er langt bedre fatt når du går ned til 5 fps, da du med denne hastigheten kan ta 200 råfiler.

Vil du fotografere lydløst? Z6 har en stillemodus, der en elektronisk lukker tar over for den mekaniske lukkeren til Z6 ved stillsfotografering. Det eneste irritasjonsmomentet er at funksjonen er dypt begravd nederst i Photo Shooting-menyen, og står ikke oppført i listen over kameramodi. 

Hvis dette er første gang du bruker en elektronisk søker (EVF), der du tidligere er blitt vant til den optiske enheten på et digitalt speilreflekskamera, vil alle eventuelle bekymringer du måtte ha raskt bli gjort til skamme.

Løft kameraet til øyet, og du møtes av en uvanlig stor og lyssterk skjerm. Den er virkelig førsteklasses, og langs ytterkantene finner du det du trenger av opplysninger for fotograferingen, mens den raske oppdateringsfrekvensen gir en veldig organisk opplevelse. Ved direkte sammenligning opplever vi kvaliteten til Z6' elektroniske søker som  en tanke bedre enn den til Alpha A7 III.

Den vendbare 3,2-tommers skjermen på Z6 er an anelse større enn A7 IIIs 3,0-tommers skjerm, mens den høyere oppløsningen du får med skjermen på Z6 (2,1 millioner kontra 920 000 punkter), gir noe bedre klarhet og skarphet.

Nikon har også innlemmet en langt høyere grad av kontroll i berøringsskjermen til Z6 enn du finner på Sonys A7 III. På A7 III er berøringskontrollen begrenset til fokusvalg, utløser (ved å tappe på skjermen) og gjennomgang av bilder, mens Z6 også gir deg kontroll over navigasjonen i meny og innstillinger, noe som øker nytteverdien.

Det innebygde bildestabiliseringssystemet er glimrende, og du får sylskarpe bilder ved mye langsommere lukkerhastigheter enn det som ellers ville vært mulig. Dette avhenger litt av teknikken din, men vi opplevde å kunne fotografere så langsomt som 1/8 sek. og fortsatt komme fra det med skarpe bilder. Det er også enkelt og greit å sjekke fokus – når du gjennomgår bildene på skjermen på baksiden dobbelt-tapper du bare på skjermen på Z6, og kameraet vi automatisk forstørre bildet og zoome inn på det området du fokuserte på.

Mens batteriet med sin offisielle kapasitet på 310 bilder som nevnt er skuffende, viser testene at tallene i virkeligheten er langt bedre. Ved å kombinere den elektroniske søkeren og skjermen på baksiden, sammen med en miks av enkeltbilder og bildeserier, tok vi 310 bilder, og hadde fortsatt igjen 50 % av batterikapasiteten.

Nikon Z6: Bildekvalitet

• Glimrende skarphet og detaljer 
• Sterk ytelse ved høye ISO-verdier
• Dynamisk spenn som gir stor fleksibilitet 

Er 24,5 megapiksler tistrekkelig for deg? Det vil avhenge av hva du fotograferer og hvordan du planlegger å presentere bildene dine, men for svært mange vil resultatene som leveres fra sensoren til Nikon Z6 være mer enn høyoppløselige nok.

Vi testet Z6 med de glimrende, nye 24-70 mm f/4 and 35 mm f/1.8 S-Line-objektivene, og ble imponert over bildekvaliteten. Målingene er presise, med en tendens til å eksponere med tanke på høylysene så detaljene ikke blåses ut, og det er god trøkk og metning i bildene. Detaljrikdommen er også svært god. Sensorer med enda tettere oppløsning har nok en fordel, men med kvalitetsoptikk montert foran på Z6, kan du ta detaljrike fotografier med strålende skarphet over hele bildeflaten.

Z6 presterer utrolig godt gjennom hele ISO-spekteret. Resultatene ved ISO1600 tåler grundig inspeksjon, og skiller seg svært lite fra bilder tatt ved ISO100. Om du presser forbi ISO1600, begynner detaljene å svekkes noe, og du får en vis utjevning i JPEG-filene, men bilder tatt ved ISO3200 og ISO6400 gir deg likevel tilfredsstillende og anvendbare bilder. Presser du verdiene enda mer, og du er klar for å bruke litt tid på å bearbeide bildene i etterkant, kan du også komme fra det med helt greie bilder ved ISO12800 og ISO25600. Vi vil unngå gå enda lengre enn disse følsomhetsverdiene med mindre det er absolutt nødvendig.

Det dynamiske spennet er også glimrende, og det gir deg stor fleksibilitet. Det er mulig å hente inn mange detaljer av det som ellers ville forsvinne i skyggene. Det som er spesielt imponerende er at denne fleksibiliteten ikke begrenser seg til kameraets lavere følsomhetsregister – det er mulig å hente inn skyggedetaljene selv ved ISO1600 og ISO3200, og selv om det til en viss grad svinner hen etter det, er det fortsatt mulig å presse filene til et brukbart resultat.

• Topp 10 beste kameraer: Vi har samlet våre absolutte favoritter

Nikon Z6: Vurdering

Nikon har helt klart ikke holdt noe tilbake med Z6, og eventuelle bekymringer om at det ikke skulle holde mål gjøres straks til skamme så snart du griper fatt i det.

Håndteringen er velsmurt, konstruksjonen solid, 24,5MP-sensoren gir glimrende bildekvalitet, den elektroniske søkeren er strålende og man en masse lekre detaljer i utførelsen. Nikon Z6 er et utrolig godt kamera å fotografere med.

Introduksjonen av de nye objektivfestene er et stort steg for Nikon, men om de to objektivene vi testet ut er verdt å kjøpe, er det uansett valg av objektiv som vil gi igjen med renter etter hvert som  utvalget av de ny objektivene vokser. Samtidig vil den valgfrie FTZ-adapteren sikre at du ikke nødvendigvis begynner helt på bar bakke om du allerede har investert i mye optikk fra Nikon.

Det enslige XQD-kortsporet vil skape en viss splid, og bufferen kunne hatt noe større kapasitet ved opptak av råfiler, men dette er bare småplukk med tanke på at dette er et svært imponerende kamera.

Selv om Z7 nok stjal overskriftene da de to kameraene ble lansert, er Z6 på mange måter vår favoritt av disse to. Faktisk vil vi gå så langt som å si at det er det beste allroundkameraet i fullformat Nikon har skapt, og det omfatter også DSLR-kameraer som det svært populære D750.

Så langt har vi nølt litt med å anbefale Sonys Alpha A7 III for dem som er ute etter et fullverdig fullformatkamera i prisklassen 20-30 000 kroner, og Nikon Z6 er på mange måter et mer fristende alternativ.

Nikon Z6: Konkurrenter

• Beste Nikon-kamera: De ti beste kameraene i Nikons produktutvalg

EOS R er Canons første speilfrie kamera i fullformat, og er designet for å friste deg bort fra kameraer som Nikons nye Z6 og Sonys fantastiske Alpha A7 III.

Selv om Canon allerede har dyppet tærne i speilfritt vann med den lite omfattende serien av APS-C-sensorbaserte EOS M-kameraer, med blant andre EOS M6 og EOS M5, er EOS R debutmodellen i en ny rekke av speilfrie kameraer i fullformat. Disse bygges også rundt et nytt objektivfeste som skal bli kjent som RF-festet.

Mange Canon-brukere har ventet lenge på EOS R, så spørsmålet er om det står til forventningene og forsvarer prislappen, i møtet med temmelig tøffe konkurrenter.

Funksjoner

• 303 MP (effektiv) fullstørrelsesensor
• Nytt RF-objektivfeste
• 4K videoopptak

EOS benytter en 30,3 MP fullstørrelsesensor uten optisk lavpassfilter. Om dette lyder kjent, er det fordi Canons EOS 5D Mark IV også har dette pikselantallet, selv om Canon understreker at sensoren ikke er den samme. Vi mistenker likevel at den er nært beslektet med brikken brukt i EOS 5D Mark IV, og det er slett ikke verst, ettersom det er en av sensorene fra Canon med best ytelse.

Her er det også en ny DIGIC 8 prosesseringsmotor og et solid, systemtilhørende ISO-spenn på 100-40 000, som kan ekspanderes til innstillinger tilsvarende ISO50 og 102 400 – noe som på en prikk tilsvarer EOS 5D Mark IV.

Som Nikon, med deres nye Z-serie av speilfrie fullformatkameraer, har Canon gått for et nytt objektvifeste til sin R-serie (vi antar at det vil komme flere) av speilfrie kameraer. Det nye RF-festet deler diameter, 54 mm, med Canons EF-feste, men har en vesentlig kortere brennvidde (avstanden fra bakerst i objektivet til sensoren). Denne er senket fra 44mm til 20mm, men den er noe lengre enn det tilsvarende hos Nikon, på 16mm.

Det lanseres fire nye RF-objektiver sammen med EOS R: RF 24-105 mm f/4L IS USM, RF 28-70 mm f/2L USM, RF 50 mm f/1.2L USM og RF 35 mm f/1.8 IS STM Macro.

Som du kan forvente, vil du kunne bruke Canon EF-objektivene dine på EOS R via et adapter, men heller enn å komme med bare én variant, kommer Canon med hele fire ulike adaptere. Man har den enkle (og rimeligste) EF-EOS R-adapteren, EF-EOS R-adapter med kontrollring (mer om dette litt senere), EF-EOS R-adapter med et innebygd, rundt polariseringsfilter og EF-EOS R-adapter med innebygd variabelt nøytral tetthetsfilter.

Noe som er interessant er at Canon har valgt å utelate innebygd bildestabilisering, noe konkurrentene Sony og Nikon tilbyr i sine speilfrie fullformatkameraer. Canons argument for dette er at det er bedre å tilpasse bildestabiliseringen i stedet for å skape en en-for-alle-variant. Når det er sagt, kommer to av de nye RS-objektivene fullstendig uten bildestabilisering.

Overraskende nok er EOS R bare det tredje kameraet med 4K etter EOS 5D Mark IV og EOS M50. Men der konkurrentene tilbyr full videoinnspilling over hele sensoren, forringes EOS R litt her med en beskjæringsfaktor på 1,7x, noe som kan gjøre vidvinkelperspektiv vanskelig. Man kan imidlertid velge 30p eller 24p, og dessuten gjøre videoopptak i full HD opptil 60p.

Den elektroniske motivsøkeren (EVF) hos EOS R har en imponerende oppløsning på 3,69 millioner punkter og en forstørrelse på 0,76x, så selv om den matcher EVF hos Nikons Z7 og Z6 når det gjelder oppløsningen, er den ikke riktig på samme nivå som 0,80x-forstørrelsen på Nikon-modellene.

EOS Rs EVF komplementeres av en stor, vendbar berøringsskjerm på 3,15 tommer på baksiden av kameraet, med en grei oppløsning på 2,1 millioner punkter.

Mens Nikon har skapt litt kontrovers ved implementeringen av ett enkelt XQD-kort i Z7 og Z6, har Canon valgt å holde seg til SD-kortene på EOS R, der du finner ett UHS-II-kompatibelt kortspor.

Hvis du er Canon-bruker fra før, og planlegger å bruke EOS R sammen med utstyret du allerede har, vil det glede deg å få vite at EOS R er kompatibel med Canons LP-E6-batteri, som brukes sammen med mange utgaver av EOS-kameraene. Når det gjelder EOS R, leveres den med et LP-E6N-batteri, som du kan lade opp via USB.

• Beste speilløse kamera: 10 modeller for ulike budsjetter

Konstruksjon og håndtering

• Hus i magnesiumlegering
• Værbestandig
• Ny kontrollinje

Det utvendige designet til EOS R ligger et sted mellom en Canons speilreflekskameraer og Samsungs undervurderte NX1 speilfrie kamera.

Huset til EOS R har behagelige, matte overflater, med hus i en magnesiumlegering og innfatning i magnesium. Når man kombinerer denne solide konstruksjonen med et grep av typisk speilrefleksstørrelse, føles det hele svært velgjort. En direkte sammenligning med EOS 5D Mark IV, som er av omtrent samme størrelse, viser at selv om EOS R er tynnere, er det ikke vesentlig mindre, og i hånden føles det svært likt EOS 6D Mark II, for eksempel.

Dette kan være gode nyheter for mange Canon-brukere, som utvilsomt vil glede seg over de velkjente trekkene hos EOS R, ettersom det betyr at de får den samme gode håndteringen de allerede drar nytte av. Støtten er dessuten bedre for lengre og tyngre objektiver. Men hvis du er ute etter et speilfritt kamera nettopp på grunn av at det er mindre enn et speilreflekskamera, vil ikke forskjellen være så stor som man skulle anta.

Canon har forsøkt å beholde det samme knappeoppsettet og brukergrensesnittet som i den eksisterende speilrefleksserien, så alt dette skulle være velkjent for dem som allerede er godt kjent med EOS-økosystemet. Men det er noen forskjeller, både gode og dårlige.

En egenskap vi liker spesielt godt er topplatens nye LCD-skjerm, ikke bare fordi den gir en umiddelbar oversikt over de viktigste opplysningene, men fordi den viser mer informasjon, og implementeringen er litt mer gjennomtenkt.

Når du for eksempel trykker på lampeknappen, lyser skjermen opp, men du må holde den nede litt lenger enn vanlig. Og hvorfor det? Trykker du den fort ned, får du opp et skjermbilde med sekundære fotovalg (de primære som vises i utgangspunktet er blenderåpning, lukkertid og slikt). Det er en smart utnyttelse av eksisterende og kjente kontroller, selv om lampeknappen er litt liten, og ikke tilstrekkelig fremtredende til at den blir helt komfortabel i bruk.

Mens denne skjermen er en kjærkommen nyhet, er den nye M-Fn-kontrollinjen mindre imponerende, der den er plassert like nedenfor topplateskjermen på kameraets bakside. Hvordan fungerer den? Kontrollinjen kan tilpasses slik at du får adgang til ulike innstillinger på EOS R, og den responderer på sveip og tapping. Drar du tommelen over den, kan du bla deg gjennom hele ISO-registeret, eller rulle gjennom innstillingene for hvitbalanse, eller andre valg.

Men selv om Canon fortjener bifall for å prøve seg på noe nytt, klarte vi ikke helt å venne oss til denne kontrollen, og vi regner med at mange brukere ville ha foretrukket om Canon hadde brukt plassen denne kontrollinjen opptar til en AF-spak av joystick-typen.

Autofokus

• 5655 AF-punkter fasedeteksjon
• -6 to 18EV arbeidsområde
• Dual Pixel CMOS AF

Canons Dual Pixel CMOS AF-system har overbevist ved bruk på tidligere speilrefleksmodeller (og dessuten på Canons speilfrie serie EOS M) når det gjelder Live View-fokusering, og den forbedrede varianten av systemet du finner på EOS R, er blant kameraets virkelige høydepunkter. 

Her har du et AF fasedeteksjonssystem med utrolige 5655 punkter (det er ikke en tastefeil, det er 5655 valgbare posisjoner), med 88 % vertikal og 100 % horisontal dekning, og et arbeidsområde som går så lavt som -6EV (med et f/1.2-objektiv).

Sammen med det nye RF 24-105 mm f/4L IS USM-objektivet, kjørte EOS R raskt gjennom hele fokusspekteret, slik at fokusering på ulike avstander skjer raskt og enkelt.

Autofokussystemet gjorde en utmerket jobb med å identifisere øyne da den var stilt til å identifisere ansikter, selv om personen ikke så direkte på kameraet, men til siden eller ned. Dette fungerte ikke like godt ved svak belysning, men vi forestiller oss at folk vil bli fornøyd med hvordan AF løser det å lokalisere og låse fokus mot øynene ved fotografering av hverdagsportretter.

Fokussporingen var også svært effektiv, og gjorde en god jobb med å holde følge med biler i rask bevegelse da vi testet kameraet på en racerbane. Vår største innvending er fraværet av AF-spaken du finner på Canons mer avanserte DSLR-kameraer. Du må i stedet ty til EOS Rs bakre berøringsskjerm for å velge ønsket AF-punkt.

• Beste kamera: 10 av de beste kameraene du får kjøpt nå

Ytelse

• 8 fps bildeserier
• Velvillig vendbar berøringsskjerm
• Detaljert og stabil EVF

EOS R kan fotografere i 8 fps, noe som er raskere enn Canons eget EOS 5D Mark IV (7 fps), men langsommere enn Sony Alpha A7 III (10 fps) og Nikon Z6 (11 fps). Dette synker ytterligere til 5 fps ved fokussporing, eller virkelig langsomme 3 fps hvis du ønsker å bruke EOS Rs «tracking priority»-modus.

Bufferen på EOS R er helt grei, der du kan ta opp 47 råfiler eller 100 JPEG-filer før du må ta pause for å prosessere dataene.

Hos Canon er funksjonaliteten til berøringsskjermen ryddig og ordentlig. Til forskjell fra Sonys begrensede berøringsskjerm-implementering på de speilfrie kameraene, kan du med systemet til EOS R styre en lang rekke funksjoner. Dette omfatter ikke bare fotografering (noe som inkluderer bruk at den bakre skjermen for å berøre og trekke i AF-punktet) og bla gjennom bildene, men også å navigere i EOS Rs menysystem og hurtigmenyen. Selve berøringsskjermen er flott, og responderer godt på fingertuppen.

Søkeren på EOS R skuffer heller ikke, og selv om søkerne til Nikon Z6 og Z7 gir noe bedre forstørrelse, vil du nok ikke merke noen særlig forskjell, med mindre du sammenligner dem side ved side. Den er stor og detaljrik, og fungerer svært godt i svakt lys.

Berøringsskjermens følsomhet er noe som er ført videre i kameraets funksjonalitet. Menyer og lagrede bilder kan navigeres i uten forsinkelse, og å zoome i og omkring i bilder er like raskt og sømløst. Det ser ut til å være svært liten forsinkelse når det gjelder kameraets oppfattelse av endringer du gjør underveis.

I stedet for det bakre rullehjulet man finner på eksklusive EOS speilreflekskameraer, har EOS R et mindre kontrollhjul som omkranser modusknappen på kameraets topplate. Denne modusknappen er en merkelig sak. Den føles som noe som hører hjemme på et PowerShot kompaktkamera, og du kan bare se hva gjeldende fotomodus er på en av skjermene, og ikke på den fysiske kontrollen.

Den store av- og påknappen til venstre for søkeren føles imidlertid som bortkastet plass. En bedre utnyttelse av denne plassen ville være en modusskive med en av/på-knapp i kraveform. Men for å være rettferdig, har Nikons eksklusive speilreflekskameraer i årevis hatt én enkel modusknapp, og det har ikke vært noe problem.

En fin detalj er tilføyelsen av en kontrollring på de nye RF-objektivene, noe du også finner på de dyrere kompaktkameraene med fast objektiv (som for eksempel Canons eget PowerShot G1 X Mark III). Dennes funksjon kan justeres etter behag, der du blant annet kan velge ISO og eksponeringskompensasjon. Og det faktum at dette er en klikkbar ring (håndteringen kan endres til glidende i menyen), vil utvilsomt glede mange, ettersom du får mange nyttige tilbakemeldinger.

Batteriet har kapasitet til mellom 330 og 560 bilder, avhengig av hvordan du planlegger å bruke kameraet. Hvis du i første rekke bruker den elektroniske søkeren, vil det laveste tallet være mest nærliggende. Mens det ikke er på nivå med varigheten til batteriet i Sony Alpha A7 III (710 bilder), eller Nikon Z7 (et annet speilfritt kamera med et moderat batteri), kan du vente deg å få flere bilder under normale lysforhold. 

Bildekvalitet

• Resultatene er svært like EOS 5D Mark IV
• God håndtering av bildestøy
• Godt dynamisk spenn

Ettersom Canon EOS R har en sensor av samme type som på EOS 5D Mark IV, er det ikke overraskende at EOS R leverer sammenlignbar bildekvalitet. Dette er svært gode nyheter, for selv om det ikke helt når samme nivå med tanke på oppløsning og dynamisk spennvidde som de konkurrentene Sonys og Nikons dyrere 42 MP- og 45 MP-sensorer, er det virkelig førstevalget fra Canons sensorarsenal for øyeblikket.

Hvordan se så dette ut i praksis? Du skulle ikke ha noen problemer med å få til en svært detaljert Super-A3-print, og du kan heller ikke se bort fra A2, med tanke på mulighetene for etterbehandling.

Når det gjelder følsomhetsytelse, kontrollerer EOS R bildestøy godt. Resultater opp til ISO800 viser ingen bildestøy, og med bare et hint av luminansstøy (kornaktig) som dukker opp ved ISO2000. Om man presser følsomheten opp til ISO10 000, blir kromastøyen (farge) kraftig, og du får også langt tydeligere luminansstøy.

Det dynamiske spennet er svært godt, selv om EOS R ikke gir deg den samme overlegne fleksibiliteten som Sony og Nikons megapikselmonstre i fullformat. Når det er sagt, er det fortsatt mulig å hente ut en god porsjon detaljer i skyggeområdene, og beholde detaljene i høylysene, i etterbehandlingen.

Vi er blitt bortskjemt med god fargegjengivelse fra Canon-kameraene, og EOS R leverer flotte, naturlige toner, der også hudfarger gjengis respektfullt. Det er også en mengde Picture Styles å velge mellom, hvis du planlegger å ta JPEG-bilder.

Målesystemet til EOS R fungerer også godt, og leverer velbalansert eksponering, og du får ingen stygge overraskelser når det gjelder kameraets automatiske hvitbalansesystem. Du kan velge mellom automatiske innstillinger som prioriterer Ambience eller White, der den siste leverer nøytrale bilder selv under kraftig belysning, mens Ambience har en tendens til å bevare noe av varmen i bildet.

• Beste fullformatkamera: 10 avanserte DSLR-er og speilfrie kameraer.

Konklusjon

La oss ta det første først: Canon EOS R er ikke et speilfritt EOS 5D Mark IV. Det er best å betrakte det nye kameraet som nærmere det entusiastfokuserte EOS 6D Mark II. 

Vi må heller ikke undervurdere hvilken balansekunst Canon har måttet utføre for å skape et kamera som ikke bare skal appellere til de EOS-trofaste, men også til dem som fristes av Sonys Alpha-kameraer, i speilfritt fullformat – og nå også av Nikons Z-serie.

Er resultatet vellykket? Ja, på mange måter. Canon har gjort en flott jobb med å overføre det hovedbrukerne deres kjenner og liker ved deres speilreflekskameraer, men tilføyer enda noen lag for å gjøre EOS R til et morsommere og mer anvendelig kamera å bruke. 

Overflatene er nydelige (men likevel utsatt for den samme oppskrapingen som andre matte modeller),  autofokus-systemet er betryggende raskt og avansert, og bildekvaliteten er slik den skal være.

Håndteringen er stort sett god, men her er det absolutt rom for forbedringer. Både mangelen på en AF-joystick, fraværet av en modusskive og den tvilsomme M-Fn-kontrollen er frustrerende. Noen vil også fnyse av at det bare er ett kortspor her (selv om mange ikke vil bry seg om det), mens 4K-video kunne vært bedre. Kameraet har heller ikke innebygd bildestabilisering.

Dette er også et ganske omfangsrikt kamera. Vi har sett en vektøkning blant speilfrie kameraer de senere årene, og EOS R føles ikke mye mer kompakt enn speilreflekskameraene fra samme stall, og objektivene er jo i seg selv ganske store.

EOS R er et veldig anvendelig kamera, som nok vil glede mange speilreflekseiere på leting etter et speilfritt alternativ. Om vi ikke var bundet opp av systemet, ville vi imidlertid hatt problemer med å anbefale EOR R fremfor konkurrentene, og særlig når en sammenligner prisnivået med det strålende Sony Alpha A7 III. Men når førstegenerasjonens skarpe kanter slipes litt ned, kan det bli en helt annen historie med EOS R II.

Konkurrentene

GoPro har ikke hatt det så enkelt i det siste, men selskapet har tatt seg opp igjen, og nå ser de ut til å være på rett spor mot det de ønsker å være.

Med sitt tretaggede angrep på markedet for actionkameraer kan GoPro tilby en Hero til alle, enten de er ute etter det helt grunnleggende, noe for spesialister eller noe midt imellom. Og med den helt nye, ferske flaggskipmodellen Hero7 Black sørger de for en kraftig bedring av kameraseriens videostabilieringsteknologi, noe som utvilsomt er blant dens fremste egenskaper.

Funksjoner

• 4K video med 60p
• HyperSmooth-stabilisering
• Direktestrømming

Selv om enkelte nok er skuffet over at mange av kjernespesifikasjonene i bunn og grunn er blåkopier fra Hero6 Black, dreier nok GoPros tankegang rundt denne nye modellen seg mindre om å kjøre opp bildefrekvensen og presse inn flere piksler og mer om den faktiske opplevelsen ved å bruke enheten.

Dette betyr blant annet at Hero7 Black fremdeles har den samme 12MP-sensoren og den samme vidvinkellinsen, og de maksimale videospesifikasjonene på 4K ved 60fps og Full HD med maksimalt 240fps for 8x langsom film er også uendret. Den store mengden av godsaker på toppen av dette, er imidlertid noe som gjør dette til en vesentlig kraftigere modell enn tidligere.

HyperSmooth

Den viktigste av disse er HyperSmooth, en form for videostabilisering som GoPro hevder skal være på linje med å bruke en slingrebøyle. Dette er basert på en kombinasjon av maskinvare og programvare, og altså ikke bare snakk om et oppgradert optisk stabiliseringssystem,.Det skal være utviklet på bakgrunn av brukernes tilbakemeldinger, og det er ment å gi alle som synes det er upraktisk å måtte benytte en slingrebøyle under actionfilmingen, en fordel.

GoPro er ikke beskjedne når det gjelder ytelsen, og går så langt som å hevde at dette er det beste innebygde stabiliseringssystemet, ikke bare blant actionkameraer, men blant alle kameraer overhodet. I tillegg sies det at bruken av systemet ikke har noen negativ innvirkning på batteritiden.

Til forskjell fra Hero6 Black, der det bare er mulig å å benytte vanlig stabilisering ved 30 fps når man filmer i 4K, kan HyperSmooth benyttes ved opptak i 60 fps ved full oppløsning (men ikke i 4:3) på Hero7 Black. Ellers er det bare én annen anledning der du ikke kan hente den frem, og det er ved opptak i full HD ved 240 fps og ved 120 fps, selv om det vanlige stabiliseringssystemet er tilgjengelig ved sistnevnte bildefrekvens.

TimeWarp-video er også nytt med Hero7 Black, og dette er en funksjon der ideen bak vanlig timelapsefotografering bilde for bilde (noe du fremdeles kan gjøre separat) kombineres med HyperSmooth, noe som gir en stabilisert «hyperlapse». I hovedsak gjør dette at du kan  gjøre timelapseopptak med friheten til å flytte på Hero7 Black-kameraet når som helst, og på hvilken måte du vil.

Stemmekontrollen er igjen på banen. Den kan gjenkjenne tolv ulike kommandoer, som «GoPro take a photo» og «GoPro start video recording», og til sammen dekker de alle de grunnleggende funksjonene.

Ytelsen på lydfronten er også blitt kraftig forbedret. GoPro har utvidet den dynamiske spennvidden, slik at den kan gjengi mer naturlige basstoner og skarpere mellomtoner, og dessuten er mikrofonmembranen redesignet, slik at vibrasjoner som fanges opp kan elimineres, samtidig som den sikrer at mer subtile lyder kommer med.

Enklere å ta bilder

En annen valgmulighet på Hero7 Black minner om en omgivelsessensitiv og intelligent auto-funksjon på et mer konvensjonelt kamera, som automatiserer en rekke nyttige prosesser du ikke nødvendigvis tenker på å aktivere når du skal ta stillbilder.

Så i stedet for å måtte hente frem HDR når du skal fotografere motiver med stor dynamisk spennvidde, kan kameraet gjøre det for deg om du ønsker. Slik er det også med støyreduksjon over bildesekvenser i svak belysning, som Hero7 Black vil aktivere om den mener behovet er der.

En fordel om du ønsker å være veldig kreativ, er at ProTune gir deg friheten til å justere ting som eksponeringskompensasjon, hvitbalanse, ISO-spenn, skarphet og så videre. Du kan ta opp raw-foto i tillegg til jpeg-filer på Hero7 Black, og også ta opp kjappe sekvenser på maksimalt 30fps, der du gir kamerat beskjed om hvor mange bilder du ønsker å ta over hvilket tidsintervall.

GoPro Hero7 Black er også den første Hero-modellen som har innebygget mulighet for direktestrømming. Dette fungerer foreløpig kun med Facebook, men GoPro lover at YouTube og andre tjenester skal legges til ganske snart.

Konstruksjon og håndtering

• Samme design som Hero6
• Vanntett ned til 10 meter
• Forbedret brukergrensesnitt med portrettorientering

Med GoPro Hero7 Black får du samme type hus som på Hero6 Black, i en røff og stort sett gummiert utførelse, men sidene på enheten er nå like glatte som fronten, og ikke riflet. Det betyr også at man har tatt farvel med det to-tonede utseendet, men du vil trolig uansett oppbevare GoPro i et beskyttelseshus av en eller annen sort, så dette betyr veldig lite for den praktiske bruken.

Konstruksjonskvaliteten til Hero7 Black føles like solid som Hero6 Black. De to lukene til avdelingene for batteri og kort, og for USB/HDMI kan være litt klønete å åpne, men denne utformingen er nødvendig for å gjøre enheten vanntett. Uten en ytre beskyttelse kan kameraet trygt medbringes 10 meter under vann (akkurat som før), selv om du kan gå enda dypere med ekstrautstyret Super Suit.

En liten plastinnfatning som pakkes tett rundt GoPro Hero7 Black og klikkes på plass leveres som standardutrustning, og denne kan monteres på et klipsstativ for å holde kameraet på plass, i tillegg til å kunne settes på hjelmer, sykkelstyrer og mye annet. Førstegangsbrukere av Hero7 Black vil trolig være varsomme, og oppleve noe av dette utstyret som klønete, ettersom alt nødvendigvis sitter stramt og godt fast slik at det holder seg på plass under ulike forhold. Du venner deg imidlertid snart til at du må være litt hardhendt for å få satt ting sammen.

Når du slår på Hero7 Black, vil du oppdage hvor mange forandringer GoPro har gjort. Brukergrensesnittet er frisket opp, der sentrale opplysninger som bildefrekvens og oppløsning er klemt sammen på mindre plass, og grønne ikoner som viser batterikapasitet og gjenværende lagringsplass er blitt lettere å se mot lysere flater, til forskjell fra de hvite man hadde før.

Hero7 Black minner også mer om en smarttelefon i bruk, der enkle retningssveip gir tilgang til ulike innstillinger, lagrede opptak og bilder og mye mer. Du kan fremdeles alternere mellom ulike opptaksmodi ved å trykke på Mode-knappen på siden, men du kan også sveipe for å gjøre det samme.

Brukergrensesnittet på Hero7 Black inkluderer også portrettorientering, når du holder kameraet på den måten, noe som gjør det enklere å håndtere. Du kan deaktivere denne hvis du mener den vil være mer til irritasjon enn til nytte, men den later ikke til å være så sensitiv at de fleste brukerne vil velge å gjøre det.

Berøringsskjermen på Hero7 Black er dimensjonert over de samme to tommene som tidligere, og generelt responderer den godt, men av og til svikter berøringsresponsen, og på en så liten skjerm kan det være irriterende å måtte fomle med den samme bevegelsen noen ganger på rad.

Stemmestyringen foregår stort sett som før, men nå kan du si «GoPro Capture», og kameraet vil begynne å spille inn eller ta et fotografi, avhengig av hvilken modus det er satt i. Det vil også respondere når du sier «That was sick» ved å lyse opp, men for å oppnå det samme kan du også si «GoPro Hi-light». Eller bare «oh shit».

Hero7 Black responderer vanligvis godt på en rekke stemmekommandoer, selv om du sikkert kan forestille deg at dette ikke er 100 % pålitelig, og tidvis må instruksen gjentas noen ganger. Det hadde også vært fint å kunne legge inn egne kommandoer til Hero7 Black, og dette kan være et naturlig steg å ta videre, selv om de viktigste funksjonene allerede er dekket.

• Beste action-kamera: 10 kameraer for GoPro-generasjonen

Video- og fotokvalitet

I tillegg til alle de stilige videotriksene kan Hero7 Black levere bilder på 12 MP, både i raw-format og i jpeg. Og selv om sensoren er en liten 1/2,3-tommer, er selve bildekvaliteten god.

I godt lys er detaljene fine og klare, og skarpheten strekker seg godt ut i bildekantene. Ved nærmere gransking ser man at bildene har samme karakter som dem man får fra smarttelefoner, og ikke fra kompaktkameraer. Det må tydeligvis en del behandling til for å tyne det beste ut av Hero7 Black, men resultatene er helt greie til å være et slikt kamera.

For å kunne skape et så bredt synsfelt som på GoPro Hero7 Black, er linsen ikke korrigert for sin fortegning i den grunnleggende Wide-innstillingen, så alt med lineære detaljer, særlig objekter nær kameraet, vil fremtre med den typen fortegning mange forbinder med GoPro-kameraer. Dette er ikke så gunstig om du skal ut og filme arkitektur, men veldig praktisk om du vil late som om du lager en lavbudsjettvideo med Busta Rhymes.

Du kan imidlertid bytte tilbake til Lineær-modus for å ta bilder der fortegningen er korrigert bort, noe som naturligvis går på en viss bekostning av synsfeltet. Eller du kan bruke GoPro Hero7 Blacks Touch Zoom, som gir et enda smalere synsfelt, selv om denne opptrer som en digital zoom, der bildemålet på 12 MP opprettholdes, noe som svekker kvaliteten. En mulighet er å skjære ned på oppløsningen for å kompensere for hvor langt du ønsker å tøye zoomen.

SuperPhoto-funksjonen på Hero7 Black, som tar bilder med 1,5-2 sekunders ekstra eksponering per bilde, har en vesentlig effekt på resultatet, og henter inn flere detaljer i høylysene og gir skyggene mer dybde. De resulterende bildene kan dermed fremtre som  mindre kontrastrike, men for bilder av en viss viktighet kan dette fikses på senere. Prosessen kan føre til mindre forskyvninger i hvitbalansen, men, som vist nedenfor, er dette noe man må være oppmerksom på når man skal smelte sammen bilder tatt på begge måter i en gitt situasjon.

Selv om det er mulig å gjeninnhente litt detaljer i høylysene fra raw-bildene tatt med Hero7 Black og fikse litt på disse bildene, er det begrenset hva du kan få til med raw-filer fra et kamera med en så liten sensor. De er langt unna den manipulerbarheten man får med bilder fra andre kameraer, men du vil likevel foretrekke å bruke raw-formatet.

Allerede Hero6 Black hadde et velfungerende videostabiliseringssystem, og hvis dine viktigste treningsaktiviteter innebærer relativt jevne bevegelser, opplever du sikkert dette som tilstrekkelig. Det nye HyperSmooth-systemet til Hero7 Black er helt klart et skritt i riktig retning, og det viser virkelig hva det duger til når du løper, sykler eller beveger deg fritt i ulendt terreng. I videoene nedenfor kan du se hvor godt det virker. Den først i 4K, og den andre i 1080p.

Med TimeWarp-funksjonen lager du i bunn og grunn en hyperlapse-video, som du enten kan filme håndholdt eller ha montert på et kjøretøy i bevegelse. Du kan bestemme hvor mye tempoet skal skrus ned, noe som er nyttig under filming av scener med raske bevegelser, ettersom de ellers kan gå for fort unna dersom du har satt fartsøkningen på maksverdien 30. Heldigvis lar GoPro Hero7 Black deg vite hvor mye fotomateriale som vil skapes med de innstillingene du har valgt, og med tidtageren som vises under filmingen kan du følge med her også.

Denne funksjonen er flott når kameraet er festet til noe som beveger seg, men esset i ermet er at den også er god i bruk når du filmer håndholdt. Den fungerer særlig godt når både du og noe i omgivelsene beveger seg samtidig, slik som skyene i opptaket nedenfor.

Du kan gjøre opptak i full HD i opptil 240 fps, noe som kan saktnes ned med en faktor på 8x til 30 fps. Lyden spilles inn samtidig, men mens bildeopptakene kan avspilles i langsomme bevegelser på selve enheten, får du ikke høre lyden på samme måte uten å gå gjennom Quik eller annen programvare først.

Redigering og apper

• QuikStories aktivert
• Automatisk backup med 250GB lagringsplass i skyen (med abonnement)
• Bedre kompatibilitet med Instagram

GoPro Hero7 Black er kompatibel med iOS' og Androids GoPro og Quik-apper, og dermed kan du gjøre mye mer enn å bare overføre bilder til telefonen din.

Du kan velge at bildene skal lastes automatisk opp til enheten din, og har du ett GoPro Plus-abonnement har du 250 GB med skylagring å ta av. Instagram-brukere som ved siden av å enklere kunne ta portrettorienterte bilder, kan også putte video og bilder rett inn i Stories, og du kan friske dem opp med musikk, effekter og GPS-klistremerker.

Vi hadde litt trøbbel med å få vårt eksemplar av Hero7 Black til å koble seg til en Huawei P20 Pro, men det var ingen problemer å koble den til en iPad Mini som kjørte iOS 12. Fra GoPro-appen kan du se bilder og videomateriale, fjernstyre kameraet og laste opp video og bilder i skyen, og du kan dessuten sette opp en Live-forbindelse til en utvalgt konto i sosiale medier. Dette viser seg å være en langt mindre klønete måte å oppdatere kameraets fastvare på, ettersom du ikke trenger å ta ut microSD-kortet og laste opp innholdet manuelt.

I våre tester ble opptakene lastet ned i en hastighet på omtrent ett sekund per sekund 4K-materiale innspilt i 30p, satt til 5 GHz tråløs tilkobling og opptaket komprimert med HEVC-valget (og ikke H.264, som også er tilgjengelig). Dette er utmerket for korte opptak, men du vil nok helst benytte USB-utgangen når du overfører en hel dags opptak. Video og bilder dukket raskt opp i vår enhet, og var praktisk nok ordnet etter dato.

Live-forhåndsvisningen vises ikke akkurat i høyeste kvalitet, men det blir litt skarpere når du begynner innspillingen. Mesteparten av tiden er det bare en liten forsinkelse mellom kameraets bevegelser og det som spilles av på skjermen, men av og til hang visningen litt mer etter.

Imidlertid blir bildene tatt umiddelbart etter at vi ber kameraet gjøre dette, og forhåndsvisningene av bildene dukket opp i Media Library straks vi gikk inn der igjen og sjekket.

• Beste GoPro-kamera: de ultimate action-kameraene

Konklusjon

Og hva kan vi konkludere med? Innføringen av den svært effektive HyperSmooth er et viktig trekk, og gjør GoPro Hero7 Black langt bedre rustet til fartsfylte eventyr enn tidligere, og det at kameraet ikke er blitt enda dyrere er noe GoPro fortjener ros for. Selv om selskapet har måttet tåle innhogg fra ulike kanter, går dette systemets effektivitet langt i å forsvare den litt eksklusive prislappen.

Den nye TimeWarp-funksjonen til Hero7 Black, som drar nytte av den nye stabiliseringen, er det utrolig gøy å leke med, og bildekvaliteten er fremdeles solid. Det oppfriskede brukergrensesnittet og portrettformatet gjør GoPro Hero7 Black enklere og mer behagelig å bruke enn tidligere, og det faktum at kameraet fortsatt er kompatibelt med en mengde tilbehør er også svært kjærkomment.

I fraværet av større innvendinger, handler det egentlig bare om å justere opp enkelte av de eksisterende funksjonene og selve fuksjonaliteten. Bedre gjenkjennelse av stemmekommandoer og et Touch Zoom-valg som ikke skalerer opp bildene til 12 MP hadde vært flott, men dette er småtterier. Det ville dessuten vært flott med litt lengre batteritid.

Men med bare småting å utsette, er GoPro Hero7 Black definitivt det beste actionkameraet du kan få kjøpt for øyeblikket.

Konkurrenter

EOS 800D er det seneste kameraet i en lang rekke av innstegsmodeller som kan spores helt tilbake til det originale EOS 300D som dukket opp i 2003.

Siden da har de ulike tilskuddene til denne serien vært en solid favoritt blant både nybegynnere og mer erfarne fotografer.

Den forrige versjonen EOS 750D har også etablert seg som en av våre favoritter. Det er stappfullt av funksjoner som retter seg mot nye brukere, og den polerte brukeropplevelsen gjør det til en glede å bruke.

Samtidig er det kameraet nå tre år gammelt og det merkes – ikke minst fordi Nikon har oppdatert sitt utvalg for nybegynnere med D3400 og D5600 – og nå som et stort utvalg av speilløse rivaler også er å finne i butikkene, lå det i kortene at Canon hadde en oppdatering på vei.

EOS 800D byr på en rekke forbedringer fra forgjengeren, men ikke alle kommer like godt frem når du skummer gjennom spesifikasjonene, så bli med når vi tar en nærmere titt …

Funksjoner

• Helt ny 24,2 MP APS-C CMOS sensor.
• Allsidig 3-tommers vridbar berøringsskjerm.
• Kun 1080p video.

Selv om EOS 800D har den samme oppløsningen på 24,2 MP som 750D er sensoren ny, og den bruker samme teknologi som sitter i EOS 80D.

Canon har ikke gått nærmere inn på hva som er forandret, men vi mistenker at den bruker den samme innebygde digital-til-analog-konverteringen som vi har sett i EOS 5D Mark IV for å håndtere støy bedre.

Den nye sensoren er kombinert med en ny DIGIC 7 bildeprosessor. Den samme brikken har vi også sett tidligere i Canon Powershot G7 X II, men dette er en ny variant. Canon hevder den kan håndtere 14 ganger mer informasjon enn DIGIC 6-prosessoren som satt i 750D, og det burde også bidra til bedre støyytelse ved høy ISO i tillegg til forbedret autofokusytelse.

EOS 800D byr på et ISO-spenn fra 100 til 25 600, noe som er et helt stopp mer enn det maksimale ISO-nivået til 750D, og du får i tillegg en HI-innstilling som gir deg et nivå som tilsvarer hele 51 200. Denne må du imidlertid aktivere i kameramenyen.

Canon har holdt seg til den samme 3 tommer store vridbare berøringsskjermen med en oppløsning på 1 040 000 punkter. En liten økning i oppløsning eller størrelse til 3,2 tommer (tilsvarende Nikon D5600) hadde vært velkommen, men det kan være at Canon mener forbedringer var unødvendig på dette punktet. Dette er tross at en av de meste polerte brukergrensesnittene på markedet.

4K-opptak har etter hvert begynt å bli en standardfunksjon i dagens kameraer og spesielt i mange av de speilløse rivalene til 800D, så det er litt skuffende at du kun får HD-opptak.

Du kan derimot filme i 60 FPS – noe som er en økning fra 30 FPS i 750D – og Canon har også utstyrt 800D med et 5-akset bildestabiliseringssystem for håndholdt filming. Systemet er altså spesielt utviklet for video og brukes ikke til stillbilder, men det samarbeider med bildestabiliseringsfunksjonen i objektiver som har dette.

Kameraet har også en 3,5 mm mikrofoninngang men ingen hodetelefonutgang til lytting, noe som ellers er ganske vanlig på kameraer i denne prisklassen.

750D støttet Wi-Fi og NFC, og dette bygger 800D videre på. Nå har du også mulighet til å koble til med Bluetooth, slik at du alltid er tilkoblet kameraet. Vi har sett en lignende løsning med Nikons SnapBridge-funksjon, som lar deg overføre bilder trådløst fra kameraet til en smarttelefon.

Canons Camera Connect-app lar deg vekke kameraet fra sovemodus (forutsatt at du ikke har skrudd det helt av), og du kan også se gjennom bilder og fjernstyre funksjonene. Appen har også blitt oppdatert, og den har blitt enda mer brukervennlig enn før.

Nytt 18-55 mm objektiv

EOS 800D bringer også med seg et nytt kit-objektiv på 18-55 mm. Canon EF-S 18-55 mm f/4-5,6 IS STM er 20 prosent mindre enn forgjengeren og litt tregere (den gamle modellen hadde en variabel blender på f/3,5-5,6) på grunn av det sammenskyvbare designet, men den byr til gjengjeld på hele fire stopp med bildestabilisering. Vi har brukt det gamle objektivet i denne testen fordi det nye ikke var tilgjengelig ennå, men vi oppdaterer denne testen når den nye optikken blir tilgjengelig.

• De 10 beste objektivene for Canons APS-C-kameraer

Byggekvalitet og brukeropplevelse

• Konstruksjon av aluminium og polykarbonat.
• Få designendringer.
• Det føles billig, og spesielt sammenlignet med enkelte speilløse rivaler.

I likhet med 750D er også 800D laget av en kombinasjon av aluminium og polykarbonat, men Canon har klart å senke vekten med rundt 20 gram og det lander totalt på 532 g med batteri og minnekort.

Vi tviler heller ikke på at byggekvaliteten til kameraet er god, men den matte plasten som dominerer på utsiden føles ikke spesielt bra. Skal vi være litt strenge så føles den billig, og spesielt når vi sammenligner med speilløse rivaler som Panasonic Lumix G80 og Fujifilm X-T20.

Det kan heller ikke slå de fleste av de speilløse alternativene når det gjelder størrelse, men det er likevel relativt kompakt og håndgrepet med grov overflate lar deg få et godt grep rundt kameraet.

Designmessig har lite endret seg siden forgjengeren, og vi ser stort sett bare små justeringer på baksiden av kameraet. Fordypningen som lar deg felle ut skjermen er nå plassert rett ved søkeren fremfor på høyre side, mens venstre side av søkeren har en litt mykere overgang til kameraet. Ellers er designet det samme, og det samme gjelder også kontrollene. Dette gjør imidlertid ingenting, for designet til 750D er et veldig godt utgangspunkt som ikke trenger noen store endringer.

Du finner et greit (men ikke overveldende) utvalg kontroller plassert rundt på kameraet. På oversiden finner du et enkelt kommandohjul og dedikerte kontroller for ISO, autofokus og skjerm, mens baksiden er utstyrt med et godt utvalg av innstillinger man bruker ofte.

Det finnes også en hurtigmeny som du får tilgang til ved å trykke på Q-knappen. Den gir deg hurtig tilgang til viktige funksjoner som enten kan justeres med fysiske knapper eller ved å trykke på berøringsskjermen. Vi ser for oss at selv de som ikke er vant til berøringsskjermer på kameraer fort vil finne seg til rette. Berøringskontrollene til EOS 800D er veldig intuitive, og de er også godt integrert med kameraets menysystem.

EOS 800D er utstyrt med et billigere pentaspeil-design fremfor pentraprismene som sitter i mer avanserte speilreflekskameraer, og det viser omtrent 95 prosent av bildet sammenlignet med D5600. Skjermen er lyssterk og fin, men du må være ekstra nøye når du komponerer utsnitt så du unngår uønskede elementer i utkanten av bildet. Vi opplevde innimellom at vi hadde fått med ekstra elementer i utkanten av bildene våre, som først ble synlig når så på dem på bakskjermen i etterkant.

Heldigvis får du 100 prosent dekning når du bruker bakskjermen til å komponere utsnitt. Skarpheten er også god, og det vridbare leddet skjermen er festet i gir deg god fleksibilitet i ulike situasjoner.

Autofokus

• 45 punkters autofokus der alle er av krysstype.
• Fokus er sensitiv ned til -3EV.
• Dual Pixel AF i Live View fungerer glimrende.

EOS 750D gjorde bruk av Canons 19 punkts fasedetekteringssystem for autofokus, og det begynte å virke datert allerede da den modellen kom for et par år siden. Selskapet har heldigvis overhalt dette systemet for 800D, og dekningen er nå økt til 45 punkter. Ikke minst har alle disse punktet blitt til krysstype-punkter som øker nøyaktigheten kraftig. (Krysstype-sensorer er sensitive både horisontalt og vertikalt, og det gjør det lettere for dem å låse seg til et mål enn sensorer som kun er følsomme én vei.)

I tillegg er fokussystemet følsomt ned til -3EV, så det bør fungere godt selv i svakt lys. Vi testet autofokusen i svakt og kunstig lys og den klarte seg bra. Den strevde bare da vi testet den i nesten stummende mørke. Det er også viktig å få med at 27 av punktene er sensitive også ved blenderåpninger opp til f/8, og det kommer spesielt godt med hvis du skal bruke et relativt tregt objektiv og en telekonverter samtidig.

Fasedetekteringssystemet fungerer også godt og fokuseringen gikk raskt selv med 18-55 mm-objektivet vi brukte, mens sporing av motiver er merkbart forbedret siden 750D takket være RGB+IR-sensoren, på 7560 piksler, som hjelper autofokussystemet.

Du får ikke en dedikert joystick til å velge autofokuspunkter, og du må i stedet bruke fire knapper som sitter bakpå kameraet. Dette fungerer imidlertid godt, og du kan velge mellom fire ulike moduser: valgbare enkeltpunkter, sone-AF (med 9 punkter i valgbare blokker), stor sone-AF (tre ulike 15-punkters soner) eller autovalg (der kameraet velger punkter automatisk).

800D har også fått Canons Dual Pixel AF til fotografering med Live View og videoopptak. Dette er en viktig forbedring fra Canons utdaterte Hybrid CMOS AF III-system – et system som ble brukt i eldre modeller, og som ikke kunne holde følge med de speilløse rivalenes hastighet og brukervennlighet.

Her får du 49 autofokuspunkter arrangert i rutenett på 7 x 7, og denne løsningen gir jevn og rask fokusering som fungerer spesielt godt når du kombinerer det med valg av fokuspunkt på berøringsskjermen. Det fungerer mye bedre enn det gamle systemet og det er også bedre enn det du får i Nikon D5600. Faktisk er det godt nok til å konkurrere med enkelte speilløse systemer også.

• 10 kameratilbehør alle Canon-eiere bør ha

Ytelse

• Seriemodus med 6 FPS er ikke like raskt som speilløse rivaler.
• Innebygget brukerguide er nyttig for nybegynnere.
• Batteriet holder til 600 bilder.

Delvis takket være DIGIC 7-prosessoren, har Canon klart å heve antall bilder du kan ta i seriemodus fra 5 FPS i 750D til 6 FPS i 800D. Hoppet er ikke det helt store, og med raskere speilløse alternativer på markedet så er det synd at ikke Canon har prøvd hardere å presse mer ytelse ut av denne nye modellen.

Batteritiden har derimot blitt forbedret kraftig, og mange speilløse rivaler vil streve med å klare 600 bilder på en opplading. Dette er også en økning fra 440 for 750D. Bare husk at hvis du alltid bruker bakskjermen når du tar bilder, så vil batterikapasiteten falle til så lite som 270 bilder. 800D henger også etter sin nærmeste rival D5600 som klarer hele 820 bilder på en opplading.

Det kan virke avskrekkende for nybegynnere å skulle gi seg i kast med kreativ fotografering, og Nikons grafiske guide-modus som ble introdusert med D3300 har sånn sett vært veldig nyttig. Dermed er det veldig hyggelig at Canon introduserer noe lignende med 800D.

Canon har introdusert et nytt og ryddig grafisk grensesnitt som forklarer brukeren hvordan innstillingene fungerer, og gir råd om hva slags effekt de vil ha på det ferdige bildet. For eksempel vil skjermen i blenderprioriteringsmodus vise deg hvilke innstillinger som trengs for å skape uskarp eller skarp bakgrunn, i tillegg til ekstra informasjon som hjelper deg til å forstå mer av hva som skjer. Dette er en stor fordel for nybegynnere, mens mer erfarne brukere kan velge å deaktivere denne funksjonen i menyen og holde seg til Canons mer tradisjonelle menysystem.

800D bruker den samme 7560-piksels RGB+IR-sensoren som i 750D, og den har 63 soner og evaluerende, delvis, senterveid og spotbasert måling. Det evaluerende systemet gjør stort sett en bra jobb, men det er verdt å huske på at veiingen som blir tillagt det aktive AF-punktet gjør at du kanskje må justere med eksponeringskompensering i situasjoner med stor kontrast. Vi opplevde ved et par anledninger at to bilder av det samme motivet fikk helt ulike eksponeringer, ganske enkelt fordi vi flyttet AF-punktet litt.

Hvitbalansesystemet gjør også en god jobb, og Ambient Auto White Balance har sine bruksområder med en litt varmere tone som kan være tiltalende. White Priority kan på sin side levere rene og nøytrale bilder selv i kunstig lys.

Bildekvalitet

• ISO100 - 51200.
• Støyytelsen kraftig forbedret.
• God fargegjengivelse.

Den nye 24 MP APS-C-sensoren i 800D leverer flotte bilder, men det er ikke noe forskjell på 800D og 750D når det gjelder oppløsning. Det er heller andre forbedringer som utgjør en forskjell.

Det største forbedringen ligger kanskje i hvordan kameraet håndterer støy. Bilder fremstår som veldig rene på lav sensitivitet og de har også flott fargemetning, men det er først når du skrur opp ISO-verdien at de store forbedringene blir synlige.

Raw-bilder som redigeres i Adobe Camera Raw ser rene og klare ut selv med ISO6400. Du får riktignok litt luminansstøy (kornete støy), men den er veldig finkornet og vi ser nesten ikke spor av kromastøy (fargestøy). Fargemetningen får riktignok lide litt, men den er fortsatt veldig god.

Som man kan forvente så blir bildestøyen mye kraftigere ved ISO25600, og det går utover metningen og detaljene. Likevel blir resultatene fortsatt helt greie. Vi ville stort sett prøvd å unngå å bruke denne innstillingen, men den er kjekk å ha hvis du bare må ta et bestemt bilde i svakt lys.

Som forventet er fargene flotte i JPEG-bildene kameraet leverer, men de mangler samtidig noe av skarpheten du får fra enkelte rivaler. Derfor anbefaler vi at du prøver deg frem med ulike «Picture Styles», eller tar bilder i Raw.

Da får du samtidig også større dynamisk bredde, selv om den likevel ikke når helt opp til enkelte konkurrenter – Raw-filene inneholder rett og slett ikke nok informasjon til å gjenvinne like mye lyse og mørke detaljer som du får fra for eksempel D5600 eller Fujifilm X-T20.

Dette er ikke bare kameraets skyld, og for å få mest mulig ut av kameraet bør du droppe det medfølgende 18-55 mm-objektivet så fort som mulig. Det gir nemlig ganske tydelig forvrengning, og skarpheten kunne også vært bedre. Heldigvis finnes det et stort utvalg optikk på markedet som vil yte den gode sensoren rettferdighet.

• De beste speilreflekskameraene for nybegynnere akkurat nå.

Konklusjon

Canon snur ikke akkurat markedet på hodet med EOS 800D, men på bakgrunn av suksessen til 750D ville det vært rart om de begynte helt fra begynnelsen av når de skulle lage en oppfølger.

Når det er sagt, har 800D fått en rekke gode forbedringer. Den nye sensoren imponerer med god ytelse ved høy ISO, og det leverer detaljrike bilder (selv om du helst bør ha bedre optikk for å hente det beste ut av kameraet).

Autofokusen er også forbedret fra 750D, med et solid 45 punkters system som understøttes av et veldig gode Live View-system for AF.

Det helt nye grafiske grensesnittet vil helt klart gjøre kameraet mer brukervennlig for nybegynnere, og kombinert med en logisk plassering av kontroller og en god berøringsskjerm får du en problemfri brukeropplevelse.

Det er derimot skuffende at kameraet ikke har støtte for 4K – spesielt siden mange speilløse rivaler nå kan tilby det – og den største skuffelsen er kanskje kameraets overflatematerialer. De er riktignok ganske like tidligere modeller, men med så mange konkurrenter som leverer skikkelig kvalitetsfølelse så er det skuffende at en så dyr modell ikke kan levere det samme.

Kan du se bort fra disse svakhetene og er på jakt etter et allsidig og brukervennlig kamera du kan bruke til å ta dine første steg inn i speilrefleksfotografienes verden, så er Canon EOS 800D absolutt verdt en titt.

Konkurrentene

D3400 er det siste i rekken introduksjonsmodeller blant Nikons speilreflekskameraer, der selskapet har prioritert en kompakt størrelse, lav vekt og enkelt design, samtidig som de har hatt høye kvalitetskrav og bevart fordelene med et systemkamera.

Det er etterfølgeren til det utmerkede D3300, og Nikon har siden den gang klart å redusere vekten litt, samtidig som de har forbedret batteriet og forbedret funksjonaliteten slik at D3400 er et enda bedre alternativ for nybegynnere.

Kameraet slippes sammen med et nytt kit-objektiv, som også er kompakt, siden man kan trekke det sammen når man ikke bruker zoom-funksjonaliteten, og med et mer strømlinjeformet design uten bryterne vi ellers ofte ser for fokus og stabilisering («Vibration Reduction», som Nikon kaller det).

Men etter så mange godt mottatte forgjengere, og en flåte av gode konkurrenter med og uten speilsystem, har egentlig D3400 noe ved seg som gjør det verdt ferske fotografers oppmerksomhet?

Funksjoner

• Veldig brukervennlig guide-funksjon
• Bluetooth
• Ikke berøringsskjerm eller 4K video

Som nesten alle speilreflekskameraer i sin klasse, kommer Nikon D3400 med en APS-C-bildebrikke, med en respektabel oppløsning på 24,2 MP. Vi hadde ikke forventet noe høyere oppløsning i denne klassen, som dessuten blir bedre av at kameraet ikke har noe optisk lavpassfilter, hvilket bør hjelpe kameraet med å fange flere detaljer enn om det hadde hatt et slikt filter.

Kameraet fungerer over et rimelig stort følsomhetsspenn, fra ISO 100 til 25 600, som vil si at det har ett trinn mer enn forgjengeren D3300, som stoppet på ISO 12 800. Nikon har nok en gang tatt i bruk Expeed 4-prosessoren, som, blant annet, gjør det mulig å ta bildeserier med inntil 5 bilder i sekundet, og filme Full HD-video i 60 bilder i sekundet. Vi har fortsatt Nikons vanlige verktøy for å justere bildestilen, men hvis du er ute etter noe med mer særpreg, finner du det blant effekter som Super Vivid, Illustration og Toy Camera, som du får tilgang til via modushjulet.

Kameraets 11-punkts autofokussystem stiller med et punkt av krysstypen, midt i bildet, som fungerer i lysforhold ned til -1EV. Du kan la fokusen følge motivet kontinuerlig, blant annet med Nikons 3D-sporingsteknologi, og kameraet kan også fokusere kontinuerlig når du bruker «Live View» til fotografering eller filmer. Du kan også fokusere manuelt. Da må du velge dette i menyen, så fokuserer du selv med fokusringen fremst på objektivet.

Ikke at det ikke finnes bedre, men spesifikasjonene for både LCD-skjermen og søkeren er fint innenfor det vi forventer på dette nivået.  Søkeren, som er basert på et pentaspeil-system, viser omtrent 95% av bildet, og LCD-skjermen på 3 tommer har en høyst respektabel oppløsning på 921 000 piksler.

D3400 har ikke fått innebygget Wi-Fi, men trådløs bildeoverføring er fortsatt mulig gjennom SnapBridge-funksjonen. Dette så vi første gang med D500, og er en funksjon der kameraet bruker Bluetooth Low Energy til å alltid være koblet til smarttelefonen eller nettbrettet ditt, slik at det kan overføre bildene dit, enten fortløpende eller etter fotografering. Det er ikke mulig å endre innstillingene på kameraet via appen, men for en modell i denne klassen har det ikke så mye å si.

For at det skal være enklere for førstegangsbrukere å lære seg å bruke kameraet sitt, har Nikon nok en gang inkludert en guide-funksjon. Denne gir deg et enklere alternativ til de vanlige menyene, og hjelper brukeren med å ta bestemte typer bilder. Vi finner også den vanlige «?»-knappen som du kan trykke på når du trenger en forklaring på hvordan de ulike funksjonene fungerer.

Men noe har Nikon latt være å overføre fra D3300. Mikrofoninngangen som var på siden av forgjengeren er borte, noe som betyr at du nå må nøye deg med de innebygde mikrofonene. Dette er nok ikke noe stort tap med tanke på at kameraet retter seg mot nybegynnere. Blitsen er blitt litt svakere også, der ledetallet har gått fra GN 12m ved ISO 100 til bare 7m. Men det som kanskje er viktigst er at den automatiske sensor-rengjøringen har falt fra, slik at alternativene som er der nå er enten å gå gjennom en mer omfattende prosess som krever at du tar et referansebilde som du må prosessere med den inkluderte programvaren, eller så kan du løfte speilet og fysisk rengjøre bildebrikken, for eksempel med en blåsebelg.

Kjernespesifikasjonene, altså bildebrikken, autofokussystemet og videomulighetene, står seg godt mot kameraets største rival, Canon EOS 1300D, men disse er i all vesentlighet uendret fra D3300. Men enkelte kan komme til å savne innebygget Wi-Fi og berøringsfunksjon på skjermen.

• De 10 beste Nikon-objektivene for DX-speilrefleksene

Byggekvalitet og håndtering

• Konstruert av polykarbonat
• Få designendringer fra D3300
• Logisk plassering av knapper

D3400 er designet for å være lite og lett, men Nikon har passet på at grepet er stort nok til at du får godt hold på kameraet, og det er plass til å legge tommelen på baksiden uten å dulte borti noen knapper. Med en vekt på bare 650 gram med både batteri, minnekort og kit-objektiv på plass, er dette et av de letteste speilrefleksoppsettene du kan få tak i, rundt 40 gram lettere enn Canon EOS 1300D med dets tilsvarende objektiv, og rundt 200 gram lettere enn et Pentax K-50 med optikk.

Naturlig nok er det ulemper med et så lite og lett kamerhus. Det å kombinerere det med noe annet enn Nikons minste og letteste objektiver skaper for eksempel et heller ubalansert partnerskap, og nesen har lett for å bli klemt bortpå fireveiskontrolleren på baksiden, noe som kan gjøre det keitete å flytte fokuspunktet. Kameraet har heller ikke den samme byggekvaliteten som sine D5xxx-søsken, som for eksempel D5600, men det var også forventet med tanke på den lavere prisen.

Men det er likevel mye positivt å si om dette kameraet. Myk gummi rundt hele kameragrepet gjør at kameraet ligger bedre i hånden, og dette komplementeres av et tilsvarende belegg der vi hviler tommelen på baksiden. Modushjulet er lett å få tak på og rotere, og selv om knappene er litt flate og gjerne kunne hatt et lengre nedtrykk, er størrelsen grei og de er tydelig markerte. Vi liker den programmerbare Fn-knappen på siden av objektivåpningen, særlig siden kameraet ikke har noen dedikert kontroll for ISO-valg. Denne knappen kan settes opp med tre alternative funksjoner. Vi liker også at kameraet har en dedikert knapp til å velge seriemodus og lignende, som du uten tvil vil få nytte av hvis du er tilbøyelig til å fotografere med raske skuddtakter eller med selvutløseren.

Autofokus

• 11 punkts autofokus, et punkt av krysstypen
• Hjelpelys for autofokusen
• Fokuserer tregt i Live View

På lik linje med mange andre APS-C-baserte rivaler, dekker kameraets 11-punkts Multi CAM 1000 AF-system en robust porsjon av søkerbildet, med punktene satt opp i diamantform. Dette er i grunn uendret fra tidligere modeller, men det nye, medfølgende objektivet AF-P 18-55 mm f/3,5-5,6G VR, er laget for å gi rask og stillegående autofokus.

Og det er virkelig veldig stille, med bare en svak dur som lett maskeres av andre lyder rundt. Autofokus er jevnt over rask, og systemet får motivene i fokus så raskt som vi forventer når vi fotograferer i godt lys. I dårlige lysforhold tar det naturlig nok litt lengre tid, men hjelpelyset er ganske kraftig og slår raskt inn når det trengs.

Selv om det bare er fokuspunktet i midten som er av krysstypen for ekstra følsomhet, viser det seg at punktene rett over og under dette også er mer følsomme enn de andre. Min erfaring var at disse tre kunne fokusere på motiver med veldig svake kontraster, der de andre åtte måtte melde pass.

Når vi setter fokus til å følge etter motivet, er den i stand til å holde motivet i fokus mens det beveger seg rundt i bilder, men siden punktene ikke er like tettpakkede som på en enkelte andre kameraer, har det lett for å miste motivsporingen i tilfeller der motivet ikke tak stor nok plass i søkerbildet fra begynnelsen av.

Fokusen blir noe tregere i når vi fotograferer via skjermen, men en sammenligning med et Nikkor-objektiv av tilsvarende størrelse med SWM-motor, viser at den nye AF-P-utgaven er både kjappere og mer stillegående. I godt lys finner kameraet fortsatt målet sitt uten for mye sommel, men under testingen opplevde vi situasjoner i svakt lys der kameraet ikke fant fokus i det hele tatt. Men det vil nok fungere greit for arbeid i studio eller andre situasjoner der du fotograferer med stativ.

• De beste kameraene du kan kjøpe akkurat nå

Ytelse

• Moderat skuddtakt på 5 bilder i sekundet
• Gjør en god jobb med eksponering og hvitbalanse
• Fremragende batteritid på 1200 bilder

Vi likte å se at D3400 ikke tenderte mot overeksponering når vi tok bilder av mørkere motiver, men som mange andre speilreflekskameraer, lener det seg mer mot undereksponering når det får motiver med veldig lyse områder. Men med en dedikert knapp for å justere eksponeringskompensasjon på toppen av kameraet, som fungerer sammen med kontrollhjulet bakpå kameraet, er det både kjapt og enkelt å justere for slikt.

Kameraets autohvitbalanse er også svært god, med bare en håndfull feiltrinn iløpet av testtiden. Den klarte seg bedre enn forventet i kunstig lys, og ga bare enkelte motiver et litt kjøligere lys, men under de tradisjonelt vanskelige forholdene hvor kunstig og naturlig lys blandes, gjorde det en prisverdig innsats.

Det er lite sannsynlig at D3400 blir noens førstevalg for actionfotografering, med tanke på at skuddtakten er begrenset til heller beskjedne 5 bilder i sekundet. Dette vil nok fungere fint i de fleste situasjoner, men de som er ute etter å ta lengre bildeserier kan finne det vanskelig hvis de skal ta råbilder.

Kameraets søker gir en behagelig klar, og rimelig lys og korrekt gjengivelse av det som er foran kameraet, men LCD-skjermen kan ikke vippes og har ingen berøringsfunksjon.

Dette er ikke funksjoner vi forventer som standard på introduksjonsmodeller som denne (selv om et knippe av konkurrentene byr på én eller begge), og det viktigste er at den kan gi en riktig gjengivelse av scenen foran kameraet og  med tydelige detaljer, og med 921 000 piksler gjør den en god jobb under jevne forhold inne som ute.

Via kameraets Bluetooth-baserte SnapBridge-system kan du overføre bilder trådløst fra kameraet, noe som krever Nikons dedikerte app med samme navn. Denne funksjonen har ikke blitt godt mottatt siden den ble lansert tidligere i år, og det har ikke vært mulig å koble kameraet sammen med en iPhone 6 i denne testperioden, selv om begge enhetene finner hverandre.

Det er ikke noen stor overraskelse at kameraet ikke strekker seg til å ta opp video i 4K. I stedet nøyer det seg med Full HD, men det er mulig å få gode resultater. Det går an å aktivere manuell eksponeringskontroll, og selv om du ser noe «rolling shutter» i enkelte situasjoner, er det bare når du panorerer raskt at det er et direkte problem.

En funksjon som fortjener skryt, er den gode batteritiden på 1200 bilder. Etter at vi ladet det fullt, holdt kameraet fortsatt tre fulle batteristreker etter to dager med testing. Batteritiden er et problem for mange kompakte systemkameraer, som ofte har små batterier som må både kjøre en LCD-skjerm og en elektronisk søker, selv om batteriet på D3400 er mye større enn de fleste speilrefleksbatteriene (i alle fall i denne klassen). Dette gir D3400 en stor fordel over andre modeller.

En ting som irriterer litt er at Nikon har beholdt feilmeldingen som sier fra om at «this option is not available at the current settings or in the camera's current state». Som er til veldig liten hjelp siden den ikke sier nøyaktig hvilke innstillinger som blokkerer hverandre, noe som kan gjøre at ferske brukere må slå opp i manualen mer enn de egentlig burde behøve.

Bildekvalitet

• ISO 100-25 600
• Har ikke lavpassfilter
• Automatiske bildestiler via «Picture Control»

Siden kameraet ikke har noe lavpassfilter foran bildebrikken, er det mulig å få et høyt detaljnivå i bildene, spesielt hvis du bruker fastoptikk av høy kvalitet, makrooptikk eller en av Nikons pro-orienterte zoom-objektiver. En ting som dog påvirker bildekvaliteten negativt, er det medfølgende 18-55 mm VR-objektivet, særlig i ytterkantene av brennvidden, ved stor vidvinkel og tele. Men bruker du D3400 sammen med god optikk får du bilder med utmerket detaljnivå — slik som bildet under.

Ved større blenderåpninger blir bildene litt myke, særlig i hjørnene og ut mot kantene, men hvis du unngår tele- og vidvinkelenden kan du få bilder som er veldig skarpe inn mot midten av bildet. Som med mange kit-objektiver kan man se både kromatisk aberrasjon og forvrenging i råfilene, men kameraet gjør en god jobb med å håndtere begge i JPEG-filene.

De som bruker tid på å behandle bildene sine vil sette pris på kameraets solide dynamiske rekkevidde. Min erfaring er at det var mulig å rette opp bilder som ble undereksponert med så mye som 3-3,5EV (avhengig av ISO-nivået), uten at bildestøy ble et problem — vel, uten å bli et problem man ikke kan håndtere med litt forsiktig støyreduksjon. Ta bare en titt på bildene over.

Kameraets tendens til å undereksponere bilder med enkelte lysere områder betyr også at det bevarer mer detaljer i høylyset, selv om dette er noe man også kan gjøre mye med i etterarbeidet. På punkter og linjer med sterke kontraster er det enkelt å se lilla misfarging som også blir med over i JPEG-ene, så det er noe man må være oppmerksom på i etterarbeid av råfiler.

Under forhold der det trengs høyere ISO, har bilder tatt med opp til ISO 800 fortsatt fine farger og bildestøy er i liten grad et problem, men det blir vanskeligere å fikse i etterarbeidet når man går høyere opp i ISO-verdier. Det er synd kameraet ikke lar oss justere den automatiske støyreduksjonen i noe annen grad enn av eller på, siden enkelte kan foretrekke å justere den i flere trinn. Heldigvis har det medfølgende objektivet innebygget bildestabilisering, noe som reduserer behovet for å presse ISO-en opp når lyset blir svakere.

Nikons «Picture Control» gir et oversiktlig utvalg av fargeprofiler, og det er fint å se at vi får «Flat»-profilen som først kom med det mye mer avanserte kameraet D810. Denne er fin å bruke til videoopptak, siden den gir et bedre utgangspunkt for etterarbeid av fargene. Utenom det egner «Standard»-profilen seg best for hverdagsbruk, den gjør ikke fargene så kraftige at de ser unaturlige ut, uten at de blir for tamme heller. Profilen «Friske farger» (Vivid) er et flott valg for blomster og bladverk, og gir fargene akkurat nok pep — selv om alle profilene kan justeres ganske så grundig med parametre for kontrast, fargemetning, lysstyrke og så videre.

• De 10 beste speilrefleksene for nybegynnere du kan kjøpe nå

Konklusjon

Nikon D3400 yter godt og er et mer enn bra nok kamera for de fleste som skal starte med speilrefleksfotografering. Huset er lite og lett, og spesifikasjonene, om enn veldig like forgjengerens, er helt greie for en modell i denne klassen. Bilde- og videokvalitet er mer enn god nok også, og med fordelen av intern behandling av råbilder, slik at du kan du kan finpolere fotografiene dine kjapt og enkelt, sånn at de blir klare til umiddelbar bruk, om du vil.

Siden det er et Nikon-kamera kan det kombineres med mange tiår med Nikkor-optikk av høyeste kvalitet, som jo er en annen fordel. Videre drar det fordel av at det ikke har lavpassfilter, som betyr at optikken får yte sitt ytterste.

Fordelen med det store batteriet, med et måletall på 1200 bilder, skal heller ikke overses (særlig når man sammenligner kameraet med speilløse rivaler), noe som betyr at det er mye større sjans at dette blir tatt med på festival, ferie eller andre steder hvor du ikke alltid kommer til å ha lett tilgang på strøm for lading.

Og kanskje viktigst for et speilreflekskamera i begynnerklassen, er D3400 veldig enkelt å bruke takket være den innebygde guide-funksjonen, samt oversiktlige kontroller.

Mens det i utgangspunktet var litt dyrt da det ble sluppet i fjor, har prisene falt jevnt og trutt slik D3400 er blitt et mye mer attraktivt alternativ. Hvis du er på jakt etter et brukervennlig speilreflekskamera, med et stort utvalg kompatibel optikk og tilbehør, er dette et veldig bra sted å begynne.

Konkurranse