Test: «Dying Light 2: Stay Human»

Når et spill, på merkelig vis, klarer å få deg til å senke skuldrene allerede fra øyeblikket det starter, så er det veldig ofte et godt tegn. Det er tilfellet med «Dying Light 2: Stay Human» – særlig for alle som spilte forgjengeren fra 2015. Spillseriens to største trekkplastre, parkour og et presist og supertilfredsstillende kampsystem, er ikke bare fremtredende fra første øyeblikk, men det er også tydelig at oppfølgeren har gjort mange forbedringer kontra «Dying Light».

Det er smått ironisk at «Dying Light 2» har en beroligende virkning på spilleren, siden omgivelsene man blir kastet inn i på ingen måte er avslappende. Vi fortsetter historien 15 år etter det opprinnelige virusutbruddet vi bevitnet i førstespillet, og nå er verden virkelig ute og kjøre (på en måte som helt klart har likhetstrekk med vår egen pandemi.) Hovedpersonen i «Dying Light 2: Stay Human», Aiden, er en såkalt pilgrim, en av de få standhaftige menneskene som fortsatt tør å sette fot utenfor de gjenværende byene. Vår protagonist hjemsøkes av minner om eksperimenter fra barndommen, og hans største mål er å finne sin søster, Mia. Hans søken har ført ham til byen Villedor.

På veien til Villedor har Aiden skaffet seg en GRE-nøkkel – GRE er, for ordens skyld, en medisinsk paramilitær organisasjon som tok på seg oppgaven med å finne en kur som kunne takle virusutbruddet i Harran (i førstespillet), men fikk skylden for ytterligere utbrudd og endte opp med å bli forfulgt. Den ovennevnte GRE-nøkkelen er det eneste som kan låse opp alt som har med GRE å gjøre, og det er det mye av i Villedor – og blir sentralt for plottet etter hvert.

«Dying Light 2»: pris og lanseringsdato

• Hva er det? Et RPG-spill i førstepersonperspektiv satt til en åpen verden fylt til randen av zombier
• Lanseringsdato: 4. februar, 2022
• Plattformer: Xbox One, Xbox Series X/S, PS5, PS4, PC
• Pris: 579 kroner

Hustakene i Villedor

Etter at Aiden råker på The Renegades, en Borderlands-aktig gjeng, og blir infisert av zombie-viruset, klarer han til slutt å komme seg til Villedor. Her blir han nesten hengt, siden han ikke har en såkalt biomarkør, et armbånd som forandrer farge om man er i ferd med å bli en zombie. En karakter ved navn Hakon redder Aiden, og etter at man skaffer seg den ovennevnte biomarkøren begynner moroa for alvor.

Forskjellen på dag og natt er, i likhet med i det første spillet, viktig i «Dying Light 2: Stay Human». De infiserte (som altså kalles zombier) sover for det meste innendørs på dagen, men kommer ut i gatene for å gjøre ugagn på natten. Dermed er det tryggest for Aiden å bruke parkour-ferdighetene sine til å komme seg rundt i Villedor på nattestid. I starten av spillet skjer det meste i gamlebyen i Villedor, men Aiden er ute etter å komme seg til Central Loop-delen, sentrumsdelen med skyskrapere, der det sies at informasjon om Mia kan finnes i baren Fish Eye.

Før han kan komme seg til Central Loop er det en hel del narrativt som skal gjennomgås, ikke uten en actionsekvens eller tre i mellom. T-bane-tunnelen som går fra gamlebyen til andre deler av Villedor kontrolleres av en bande som kaller seg Peace Keepers (eller PK.) Lederen av gjengen, Lucas, ble nylig drept. Den nye lederen av PK-gruppa, Aitor, tillater Aiden å passere, forutsatt at han finner ut hvem som drepte Lucas. På veien blir Aiden også forsinket av The Survivors, en annen gruppe som anser The Peace Keepers som fiender.

Et drøss spillsystemer fungerer sammen med historien

Det blir fort tydelig at «Dying Light 2: Stay Human» i større grad enn forgjengeren rent faktisk er en stor og kompleks RPG, som gjemmer seg bak en simpel zombieaffære. Spillet har en enorm mengde forskjellige systemer som vekselvirker med hverandre, men som på mirakuløst vis lager et sammenhengende hele. Aiden kan for eksempel samle inn såkalte inhibitors, som tillater oppgradering av grunnleggende attributter (som helse og utholdenhet, der sistnevnte er alfa og omega for parkour-delen.) Utfører man historie-oppdrag, side-oppdrag og andre mer tilfeldige aktiviteter som ligger strødd utover bykartet, får man XP man kan bruke på nye parkour- og kampferdigheter.

Historien er heller ikke helt lineær. Man kommer til enkelte punkter der man må foreta valg som gjør at enkelte karakterer liker deg mer, mens andre begynner å være mindre samarbeidsvillige, noe som også kan være tilfellet med grupper og gjenger – men det er verdt å ha i mente at du sjelden trenger å være gjennomgående altruistisk, det er ikke rent få som velger å forråde deg på sikt.

Hist og her i spillverdenen finner man viktig infrastruktur som vanntårn, vindmøller, transformatorstasjoner og t-banestasjoner, som Aiden kan sette i drift eller låse opp, for så å «gi de bort» til spesifikke faksjoner, som etter hvert forandrer det fysiske området etter eget forgodtbefinnende. Survivors legger for eksempel ut matter på bakken, som gjør at man kan falle fra oven uten å bli skadet; mens PK-faksjonen setter opp zombie-feller. At man kan forandre byen er en av de store nye funksjonene i «Dying Light 2: Stay Human», men det fungerer ikke helt plettfritt. Det ender opp som en slags kuriositet snarere enn noe som i vesentlig grad forandrer på måten man spiller.

Bli en zombieslaktemaskin av rang

Det finnes også et enormt antall forskjellige ting man kan plukke opp, hvilket inkluderer materialer man kan bruke til å lage utstyr av, våpen, beskyttende klær og verdisaker som kan selges til kjøpmenn. Via såkalte craftmasters kan man kjøpe oppskrifter på nyttige offensive og defensive saker, som for eksempel miner, molotovcocktailer, førstehjelppakker og immunitetsboostere som gjør at man ikke blir til en zombie når man ikke har tilgang på UV-lys (som i praksis steker infiserte.) Ved å slakte ned et helt drøss forskjellige typer zombier får man trofeer man kan selge til craftmasters, slik at man kan oppgradere de ovennevnte oppskriftene. Alt er ikke utelukkende elende heller, noen ganger må man ut på tur og finne honning, kamilleblom, lavender og kvae for å lage førstehjelpspakker, for eksempel.

I takt med at Aiden får bedre ferdigheter, bedre våpen og mer beskyttelse, merker man raskt at zombie-slaktingen går raskere. Spillet har en rekke svært fjonge muligheter i kamp, som for eksempel en der Aiden snurrer rundt med våpenet utstrakt, slik at alt i den nærmeste omkrets tar skade. Hvis du timer blokkeringen av angrep perfekt kan du hoppe over den nærmeste zombien og sparke til en annen av utyskene i nærheten i samme slengen. Skytevåpen finnes ikke, og våpnene rasker man sammen ved hjelp av rustne macheter, gateskilt, cricket-balltrær og lignende, men man kan også finne buer. De beste våpnene kan oppgraderes til å inkludere ild, elektrisitet eller gift. Rundt om i verdenen ligger det også andre nyttige objekter man kan gjøre skade med. Gassbeholdere kan man eksempelvis plukke opp, tenne på og kaste.

I starten blir man fortalt at man kun bør gå inn i zombie-gjemmesteder på natten, da mange av dem er ute i gatene og herjer. Etter hvert skjønner man at det fint er mulig å drepe et utall zombier av gangen, og da blir gjerne de vanskeligere områdene en del mer fristende. Det finnes også zombie-bosser på utvalgte steder som kan ha godsaker å by på – og hvis du tør å spankulere rundt på gaten på nattestid vil alle zombier begynne å løpe etter deg, men det finnes likevel enkelte gjemmesteder som kan være til hjelp, i tillegg til UV-lys hist og her.

Historien overrasker positivt

Historien i «Dying Light 2: Stay Human» er slettes ikke så verst den heller. Det hele åpnes litt opp når man når Central Loop-delen av byen og får en paraglider. På samme måte som resten av kontrollsystemet gir vingene en fantastisk evne til manøvrering, og man kan holde seg selv i lufta i evigheter ved å fly over lufteluker. Man får også et tau man kan slenge seg i, som fører til noen av de vanskeligste hovedoppdragene, der man må gjennom noen parkourøvelser som nær sagt virker umulige.

Mot slutten får historien et aldri så lite tempoproblem, ting går litt raskt, og det er en del krumspring og ny informasjon som kommer litt brått på (samtidig som man får en del tilfredsstillende boss-kamper.) Likevel har utvikler Techland generelt sett vært gode til å veve sammen helt forskjellige elementer, inkludert tilbakeblikk til Aidens barndom, der han ble utsatt for eksperimenter i GRE-kontrollerte områder. Den helt avsluttende delen av historien er dog kanskje ikke så tilfredsstillende. Hvis det er én ting vi tenker spillet bør få kritikk for, så er det at ikke alle skuespillerne holder samme nivå (Renegade-faksjonen har særlig en del tvilsomme typer), og dialogen er ikke nødvendigvis alltid fantastisk. «Dying Light 2: Stay Human» skiller seg imidlertid ut når det gjelder det visuelle, på en god måte. Vi vil ikke si at det ser fantastisk ut, men det kan man heller ikke forvente av spill som blir gitt ut på såpass mange plattformer samtidig.

En kjent sak med Dying Light-serien er at man på ingen måte er ferdig med spillet selv om man har gjort unna historie-delen – Techland fikk hard medfart av å påpeke at man etter at den 20 timer lange historien er ferdig, så har man 500 timer med annet innhold igjen, om man vil komme seg gjennom absolutt alt spillet har å tilby. Hvorvidt det stemmer gjenstår å se, men grunntanken er likevel at spillverdenen og zombie-kompetansen man tilegner seg er såpass besnærende at man gjerne fortsetter spillingen, selv etter man er ferdig med historien – og det stemmer i alle fall i vårt tilfelle. Før lansering besto flerspillerdelen i «Dying Light 2: Stay Human» utelukkende av muligheten til å hoppe inn i andres spill hvis de spurte om hjelp, noe som strengt tatt ikke er spesielt interessant: Hvorfor spørre om hjelp når det er såpass tilfredsstillende å slakte zombiene selv? Det blir likevel interessant å se hva slags planer utviklerne har for flerspillerdelen på sikt.

Det er ingen tvil om at spillet til syvende og sist er en lekeplass fylt med alle slags zombie-endelikt man kan tenke seg, og gitt at man også får en anstendig historie som i tillegg kan spilles på flere måter, i tillegg til et relativt heftig RPG-element, så kan man ikke gjøre annet enn å applaudere innsatsen fra Techland, i alle fall for ambisjonsnivået. For ikke å snakke om at det hele faktisk henger såpass godt sammen som det gjør, på tross av kompleksiteten. «Dying Light 2: Stay Human» er faktisk et av de mest finurlige zombiespillene vi har spilt.

Konklusjon

Techland ser ut til å ha satt seg fore å lage det beste – eller i det minste det mest gjennomførte – zombiespillet noensinne i «Dying Light 2: Stay Human». Dette er zombiespillet som har alt: dyptpløyende RPG-mekanismer, et overdådig kampsystem, parkour, en døgnsyklus som forandrer på hvordan man spiller, en komplisert og ikke-lineær historie og, ikke minst, en paraglider. At alt henger sammen som et hele er intet mindre enn mirakuløst.

• Nye spill i 2022: lanseringsdatoer for kommende titler til PC og konsoller